Krasjkurs i offentlighet - Hellkonferansen

I dag var det dags for Hellkonferanse med journalister fra Midt-Norge. Jeg var bedt om å holde et krasjkurs om offentlighet i domstolene. Begrepet krasjkurs var nytt for meg, og etter å ha holdt et slik krasjkurs, er jeg fortsatt like uvitende om hva det egentlig skal være.  

Mitt mål med krasjkurset var begrenset til å gi journalistene noen få enkle utgangspunkter for hva som er offentlig ved domstolbehandling av sivile saker. 

Krasjkurset startet med en enkel kunnskapstest bestående av 3 spørsmål. Spørsmål og svar følger av bildet til venstre. Fasiten angitt med rød firkant - er du enig i fasiten?

Formålet med testen var dels å sjekke hva journalistene har av paratkunnskap, og dels av mer pedagogisk art - skru tilhørerernes hoder inn på dagens tema. 

Et klart uutalt ønske fra min side, var selvsagt også at flertallet helst skulle svare feil. En enkel måte å gi deltakerne en direkte opplevelse av at de faktisk at de har behov for å lære noe, og at de ved å få fasiten, også faktisk lærer noe ved å delta på krasjkurset.

Første spørsmål var om journalister har krav på å få kopi av stevningen i sivile saker. Det forbauser meg ikke at hele 67 % trodde at de hadde krav på stevning. Vi får nemlig stadig vekk spørsmål fra journalister om de ikke kan få tilsendt alle saksdokumentene. Men domstolene er unntatt offentlighetsloven. Retten til innsyn er regulert av tvisteloven kap 14, og stevning og tilsvar er ikke omfattet av de dokumenter domstolen kan dele ut. Journalister må nok vente til partene inngir sluttinnlegg. Sluttinnnlegget er offentli. 

Det er selvsagt mulig å be partene direkte om å få kopi av stevning og tilsvar. Partene kan som regel gi kopi av stevning og tilsvar til hvem de vil. Det er imidlertid en fare for at advokatene feilaktig tror at de ikke kan gi ut kopi. For snaue to uker siden, holdt jeg et innlegg på advokatkurset for advokatfullmektiger. Der svarte faktisk hele 87 % at partene ikke kunne velge å gi kopi av stevning og tilsvar til en journalist. Min klare oppfatning er at å gi ut kopi av dokumenter i en sivil sak som den store hovedregel vil ligge innunder enhvers ytringsfrihet. For offentlige parter er dette regulert i offentlighetsloven § 18 - forvaltningen kan selv velge om de vil gi innsyn i rettslige dokumenter i saker som de er part i. 

Andre spørsmål om retten til å være tilstede under saker etter barneloven svarte hele 65 % riktig på. Hensynet til de private parter har ført til at saker etter barneloven skal føres for lukkede dører. Sakene er også sjeldne av interesse for andre enn partene. Unntaksvis vil vi kunne godta at andre er tilstede. Hvis partene selv samtykker, er det selvsagt ikke noe problem. I saker om barnevern og prøving av tvunget psyksisk helsevern er det viktig at media av og til er tilstede. 

Siste spørsmål mente nok noen var et lurespørsmål. Flere koblet nok til strafferetten, og svarte ut fra ryggmargsrefleksen at det ikke er adgang til å ta bilder i retten. Men fotoforbudet i domstolloven § 131a gjelder altså straffesaker. Det er naturlig at tiltalte er beskyttet. Annerledes med private parter. Forutsatt aktuell og allmenn intersse, er det adgang til å ta bilder av partene i en sivil sak også inne i selve rettssalen. MEN, det gjelder selvsagt bare til at rett er satt. Når rettsmøtet er startert, er det opp til dommeren om han vil tillate at det tas bilder. 

For de spesielt interesserte - her er link til power point til krasjkurset. 

Bloggdialog og anonyme ytringer

Når man starter en blogg må man foreta en del valg. Blant valgene er i hvilken grad leseren skal kunne legge inn kommentarer. Med dommerbloggen ønsker jeg å bidra til mer åpenhet om dommerrollen. Blogging uten kommentarer fra leserne gir lite mening. Jeg ønsket meg en bloggdialog. Det var naturlig for meg å tillate også anonyme ytringer. Jeg har heller ikke lagt inn noen forhåndssensur før kommentarene blir publisert. Som bloggeier har jeg likevel mulighet til å slette kommentarer. 

Foto: Paloetic

Kommentarene fra dere lesere har vært det mest spennende med dommerbloggen. Jeg har opplevd dommerlivet som veldig beskyttet mot innspill og kritikk fra omverden. Særlig opplever jeg at de profesjonelle aktørene vi møter - aktorer, forsvarere, bistandsadvokater, prosessfullmektiger, sakkyndige, tolker - alle er svært forsiktige med å gi kritiske tilbakemeldinger. Terskelen for å klage inn en dommer til tilsynsutvalget er nok også høy. Dommeren er utnevnt på livstid, og mange er nok forr opptatt av å selv ikke komme i miskreditt hos domstolen til å ta sjansen på å kritisere dommeren. På dommerbloggen trenger ikke de anonyme kommentatorer å være redd for skjulte represalier. Her er jeg ikke beskyttet. Enkelte innlegg har da også vært kritiske.

Det å få respons fra leseren gir meg mye, men jeg ønsker å gå et skritt videre. Mitt mål har vært å få til en dialog med leseren. Hvordan få i gang en bloggdialog? Ytringer på en blogg er ofte preget av sterke utsagn. Ting blir satt på spissen. Sterke ord brukes, og man nøler ikke med å beskrive personer i negative ordelag. Med andre ord - ytringene er ofte egnet til å skape avstand. De som ytrer seg kommer også lett i forsvarsposisjon. Men jeg vil ikke forsvare meg, jeg ønsker en bloggdialog.

Hvordan får man til dialog med en leser som ytrer følgende:

"Hvem er født med en forhåndsgitt rett til å straffe MEG for å bruke et mildere stoff enn alkohol i min egen private sfære?"

"Å dømme mennesker for å bruke narkotika er undertrykkende og et grovt overgrep av påtalemakten og dommere. 

Den feilslåtte og menneskefiendtlige narkotikalovgivingen vi har i norge skaper mer problemer og ødelegger flere liv enn hva selve bruken av narkotiske stoffer noensinne vil være i nærheten av." 

Jeg har ikke som målsetting å overbevise leserne om at mitt perspektiv er riktig. Jeg vil heller ikke være en digital nabokjerring. Mitt ønske er å forstå mer hvordan andre ser på domstolens rolle i samfunnet. Jeg har derfor forsøkt å unngå å flagge egne meninger sterkt. Istedet har jeg svart på innlegg med å stille spørsmål til leseren. Spørsmål stilt fordi jeg oppriktig ønsker å forstå. 

Dialogen med leseren som var negativ til narkotikalovgivningen resulterte også i at jeg forstod litt mer. Han tipset meg blant annet om en artikkel om tvangsbehandling som utfordret mine egne meninger. Jeg kommenterte aldri ytringen om "hvem er født med en forhåndsgitt rett til å straffe MEG ...", men den anonyme leser tok det selv opp og skrev:

"Til slutt, så er jeg klar over at du bare utfører din jobb, som er å dømme etter den Norske Lov, og at det er politikere på Stortinget som i siste instans avgjør denne debatten."

Det å motta kritikk er ikke alltid enkelt. Jeg har også erfart at enkelte tillater seg en mer direkte form når de ytrer seg anonymt. Personangrep har det vært flere av. Det er en lav terskel for leserne å beskrive hvordan de oppfatter meg som menneske. Jeg må være ærlig å si at noen av personangrepene opprørte meg sterkere enn det jeg selv trodde i forkant. 

Så langt har jeg kun slettet en kommentar. Til innlegget "barnefordeling og økonomi" skrev Marius:

"Rune lium!!!! Du er en svært syk person! Stikk fingeren i jorda!!!! Makan til tulling!!!!!!" 

Marius tok slettingen med fatning, og forsøkte seg med et nytt innlegg hvor han beskrev hvorfor han mente jeg ikke hadde forstått så mye. Marius bidro til at det ble en dialog. I ettertid er jeg usikker på om det var riktig av meg å slette innlegget. Kanskje burde jeg istedet ha utfordret Marius til å utdype hvorfor han reagerte så sterkt?

Mitt inntrykk er at de fleste syns det er positivt at jeg svarer på innleggene deres. Etter at det er etablert en toveiskontakt så skjer det også ofte en endring i måten de ytres på. De forholder seg mer til at de har en samtale med noen. Språkbruken dempes, og det blir lettere for meg å forstå budskapet deres. 

Særlig har innlegget "Varslingsplikt til barnevernet?" utløst mange kommentarer. I innlegget reiser jeg spørsmål om dommeren bør varsle barnevernet om sin bekymring for et barn i en situasjon hvor familien risikerer at strømmen blir stengt. Og reaksjonene kom. Flere ga ganske klar beskjed om at varsling til barnevernet ikke var til barnets beste. Selv syns jeg det ble en en interessant bloggdialog. Et interessant fenomen var at flere tilla meg meninger om barnevern som jeg selv ikke hadde gitt uttrykk for. Det ble litt som jeg skulle romme alle meninger alle dommere har, og ikke minst stå til ansvar for det alle hadde opplevd i rettsalen. Noen eksempler på ytringene:

• "Er flaut å lese det du skriver!"
• "En dommer som i sin virksomhet lar ansatte i den offentlige forvaltningen få begå ulovlige, straffbare forbrytelser er selv en kriminell." 
• "En dommer som ikke vet at barnets (og foreldrenes) beste er å ivareta barnets (og foreldrenes) rettigheter i henhold til gjeldende lov i og for Norge er langt nede på skrå-planet."
• "Å frarøve et menneske sin far eller mor eller sitt barn, er sammenlignbart med et flerfoldig mord."

Jeg syntes at debatten etterhvert ble litt ensidig negativ mot barnevernet, og la selv inn et svar hvor jeg skrev:

"Dine utfall mot barnevernet, og forsåvidt alle som behandler saker etter barnevernsloven, fremstår som veldig ekstreme. Jeg strever med å forstå hvorfor du er så fordømmende mot alle."

Vedkommende svarte meg, og jeg opplevde at vi fortatt var i dialogsporet. Men det var ikke alle som likte at jeg brukte betegnelser som veldige ekstreme utfall. I et anonymt innlegg ble det vist til at alle hadde ytringsfrihet, og skrev deretter:

"Det bekymrer meg, Lium, at du har en måte å legge føringer på Rune L.H.s uttalelser. Du tillegger altså karakteristikker og vender disse om til, for deg, å bli noe du kaller fordømmelse."

Men anonym avsluttet sitt innlegg med:

"Hvorfor det?"

Med andre ord en invitt til fortsatt dialog. Og bloggdialogen har fortsatt. Så langt 208 innlegg. En av deltakerne omtalte meg som Lurium. Og kanskje det. I alle fall har summen av alle innlegg virkelig gitt meg ny innsikt. Jeg håper bloggdialogen fortsetter. 

Åpenhet og demokrati - men ikke naivitet

Norge blir aldri helt det samme etter 22. juli. Den 24. juli sa Jens Stoltenberg: 

"Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet."

Illustrasjon: Surian Soosay på flickr

Åpenheten i det norske samfunn har vært et varemerke for oss. Men det var også denne åpenheten som gjorde det mulig å plassere bilbomben så nært regjeringsbygget. Hvordan skal vi klare å bevare åpenheten i samfunnet samtidig som vi unngår naivitet?

For rettssystemet er åpenhet nødvendig for å ha en demokratisk kontroll. Lukkede dører besluttes unntaksvis. Fengslingsmøte for Brevik ble holdt for lukkede dører. Dommeren valgte likevel å avholde pressekonferanse hvor han leste opp kjennelsen. Sorenskriver Engebretsen stilte deretter opp for å svare på spørsmål. Oslo tingrett viser her vei for alle oss andre. Åpenhet så langt det er mulig. 

Tidligere i år deltok jeg på en konferanse i USA. Sammen med en kollega benyttet jeg muligheten til en liten biltur blant annet til Aspen. I Aspen var det et gammel tinghus. Det var en så liten domstol at de ikke hadde saker hver dag. Likevel hadde de to vektere på plass, og vi måtte gå gjennom sikkerhetskontroll for å komme inn. 

I norske domstoler foretas sikkerhetskontroll kun i noen få saker hvor politiet mener at det er nødvendig. Etter 5 år som dommer har jeg kun hatt en sak med forhøyet krav til sikkerhet. Politiet mente at den ene tiltaltes tilknytting til en motorsykkelklubb kunne medføre sikkerhetsrisiko. Som dommer følte jeg det som umulig å  vurdere mulig sikkerhetsrisiko tilknyttet en tiltalt før dom var avsagt. Jeg valgte derfor å beslutte sikkerhetstiltak i samsvar med politiets vurderinger uten en selvstendig vurdering av risikoen. De fleste aktørene godtok sikkerhetstiltakene, inklusive journalistene. De som protesterte var forsvarerne. Noen av forsvarerne ga uttrykk for at de følte seg mistenkeliggjort, uten at jeg helt fikk tak på hva de følte seg mistenkt for. Hvis det først er en sikkerhetsrisiko, vil det være naivt å tro at hull i sikkerheten ikke kan misbrukes.

Som en del av sikkerhetsopplegget besluttet jeg også at alle tilhørere måtte legitimere seg for å komme inn. Jeg fikk ikke noe  motbør for beslutningen, og den ble heller ikke noe tema for pressen. Selv var jeg mer i tvil om det var riktig å gå så langt. Formålet med kravet om legitimasjon var å sjekke ut om det var noen blant tilhørerne som var domfelt tidligere. Personer dømt til fengselsstraff de siste fem år kan nektes adgang til et rettsmøte. 

Saken hadde stor mediadekning, og jeg forventet at det kunne bli en del tilhørere. Men tilhørerne uteble. Kan det være sikkerhetsregimet som skremte de bort? Det er i alle fall en fare for at sikkerhetskontroller og krav  til legitimasjon vil kunne føre til faktisk mindre åpenhet, ved at publikum velger å utebli. 

Stor ståhei er av og til nødvendig

Fra nrk.no - publisert 12. juni 2011

Gjenopptakelseskommisjonen avslo Treholts begjæring om gjenopptaking. Det kan virke som de har fått mer kritikk for sine lukkede høringer enn for at begjæringen ble avslått. I følge nrk.no begrunnet kommisjonens leder, Helen Sæter, lukkede høringer blant annet med at de ikke ønsket «stor ståhei» og oppmerksomhet rundt noe kommisjonen ikke ville legge vekt på.

Gjenopptakelseskommisjonen er et forvaltningsorgan og det er gitt egne regler om saksbehandlingen. Sæter er også sitert i media på at reglene ikke tillot åpne høringer. Uavhengig av hvilken mulighet kommisjonen hadde til å beslutte meroffentlighet, de lukkede dører vil trolig medføre at mange sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter kommisjonens avslag. 

I domstolen er åpne høringer den store hovedregelen. Det skal svært mye til før dommeren beslutter lukkede dører. Full offentlighet er et grunnleggende vilkår for at rettsstaten skal fungere. Åpenhet er det beste middelet for å sikre seg mot maktmisbruk. Media er ei viktig vaktbikkje i demokratiets tjeneste. Vi som sitter i maktposisjoner må tåle at det av og til blir ubehagelig mye ståhei. Av og til syns vi nok også at journalistene bommer og lager mye ståhei om det som ikke er relevant. Men kanskje er det nettopp i de situasjonene vi bør ha en ekstra kritisk gjennomgang av egne standpunkter. Er det nå så opplagt at det er vi jurister som best kan definere hva som er mest relevant?

Fra ap.no - publisert 10. oktober 2010

I noen få sakstyper, som eksempelvis overprøving av tvangsvedtak, tilsier hensynet til den private part at  hovedreglen er lukkede dører. Den private part kan be om at saken likevel går for åpne dører. Særlig i saker med beskyldninger om maktmisbruk fra det offentlige, eksempelvis barnevernet, bør åpne dører vurderes. Fullt innsyn for media vil forhåpentligvis sikre publikums tillit til det offentlige. I tillegg vil åpenhet ha en preventiv effekt. Beslutningstakere vil ofte ha i bakhodet om en  beslutning vil  tåle medias granskning.

I de fleste rettssakene er det få tilhørere. Enkelte lærere tar med seg sine klasser på en straffesak. Mitt inntrykk er at elevene har stort utbytte av en dag i retten. Den tiltalte er sjelden like begeistret. Av og til ber den tiltalte om lukkede dører for å slippe å ha klassen tilstede. Jeg har også opplevd at den tiltalte har sagt at han nekter å forklare seg hvis saken går for åpne dører. Den tiltalte opplever nok ikke at publikums tilstedeværelse er med på å sikre at han får en rettferdig behandling. Det skal svært mye til for å lukke dørene i en vanlig straffesak, og den tiltaltes opplevelse av ubehag er åpenbart ikke nok. 

Hovedreglen om åpenhet gjelder også for dommer. Alle kan be om å få innsyn i de fleste straffedommene som ikke er eldre enn 5 år. Det betyr ikke at du kan be domstolen om å få alle dommer hvor din antatt kriminelle nabo har vært involvert. I tillegg til navn må man også kunne si noe om hvilken sak det gjelder. I sivile saker omfatter innsynsretten også bevisene i saken, og det er ingen 5 års grense. I enkelte forretningsforhold inngås avtaler om voldgift nettopp for å unngå domstolens åpenhet. 

NRK valgte å offentliggjøre Treholt-avhørene. Wikileaks har åpnet utallige lukkede rom. I det lange løp lønner åpenhet seg. Treholt saken er et eksempel på det.  Det er over 20 år siden Treholt ble overvåket. I dag konkluderte EOS-utvalget med at deler av overvåkningen var ulovlig. Beslutninger som ikke tåler dagens lys blir ofte avslørt til slutt.