En kone til besvær

I bunn og grunn er jeg svært fornøyd med min kone. Det passer seg ikke denne bloggens profil å utdype det nærmere. Som tittelen indikerer, så har min kone likevel også vært til besvær. 

Dommerens liv styres av de saker som man får ansvar for. Nylig fikk jeg en stevning med et gruppesøksmål. Gruppesøksmål er en ny ordning som ble innført med tvisteloven i 2008. Denne stevningen var det første gruppesøksmålet i vår domstol, og jeg var overbegeistret over å være den heldige som fikk saken tildelt. Men så var det dette med min kone da.

Gruppesøksmålet var rettet mot forvaltningen. Min kone arbeider hos Fylkesmannen, og en annen avdelingen enn den min kone arbeider i, hadde vært involvert i forvaltningens behandlingen i sakene som sto for retten til behandling. Jeg innså at det var min tunge plikt å orientere partene om min kones gjøren og laden. Det tok ikke lang tid før saksøker begjærte meg inhabil. 

Reglene om habilitet har vi blant annet for å sikre borgernes tillit til at domstolen treffer objektive avgjørelser upåvirket av andres eller egnes interesser. Om dommeren selv opplever at han ikke er påvirket av at kona hans har en form for interesse i saken har ingen betydning. Den påberopte grunnen for inhabilitet må likevel objektivt kunne påvirke borgernes tillit. Det er ikke nok at borgeren subjektivt har mistillit til dommeren. Borgeren skal ikke kunne bytte ut dommere han ikke liker uten saklig grunn.

Men tilbake til min sak. Det var ikke Fylkesmannen som hadde truffet de endelige vedtakene som sto til prøving, og min kone hadde ikke vært involvert. I utgangspunktet tenkte jeg at dette ikke var nok til inhabilitet. Min mening hadde selvsagt begrenset betydning. Det er en annen dommer i domstolen som avgjør habilitetsspørsmålet.

Før avgjørelsen falt kom regjeringsadvokaten med en ny saksopplysning. Staten hadde pekt ut sin partsrepresentant. Tilfeldigvis bodde den utvalgte i mitt nabolag, hadde barn som gikk på samme barnehage/skole som mine barn og vi har også møttes noe sosialt.

Mange vil nok tenke at vennskap må tilsi at dommeren er inhabil. Men så enkelt er det ikke. Det er ganske vanlig at jurister har venner i det juridiske miljøet. Norge er et lite land, og hvis alle vennskap skal medføre inhabilitet så kan det skape noen praktiske utfordringer. Det er forskjell på vennskap. Det å være venner på facebook vil i seg selv ikke føre til inhabilitet. Hvis man oppfatter seg som bekjente vil man nok heller ikke være inhabil. Men hvor går grensen?

I min sak ble det etterhvert enkelt. Isolert sett var kanskje ikke min kone nok til at jeg var inhabil, men hvis man så min kone i sammenheng med min kamerat, så ble det hele for problematisk. Slutningen ble at jeg måtte forlate saken.