Foreldre og barnevern - krig eller samarbeid?

Barnevernssaker utgjør en ikke ubetydelig andel av sakene jeg behandler. Sakene preges nesten alltid av dårlig samarbeid mellom foreldrene og barnevernet. Forsåvidt ikke rart at samarbeidsklimaet er litt vanskelig siden den ene parten med tvang har tatt barnet fra foreldrene. 

Fra adressa.no

Før omsorgsovertakelse besluttes, skal barnevernet ha forsøkt med hjelpetiltak. Barnevernskonsulenten står i en krevende dobbeltrolle. Hovedrollen er som hjelper. Men samtidig som man gir hjelp til familien, må barnevernkonsulenten være en dommer over familien. Konsulenten må fortløpende vurdere om familien evner å nyttiggjøre seg hjelpen. Hvis omsorgssituasjonen ikke bedres, må konsulenten i verste fall innstille på at barnevernet overtar omsorgen. 

Enkelte foreldre avviser å ta i mot hjelp nettopp fordi de er redd for at barnevernet blir mer en dommer enn hjelper. Det er lett å forstå foreldrenes frykt. 

Barnevernsakene preges av det ujevne maktforholdet mellom foreldrene og barnevernet. Maktubalansen bringer de også med seg inn i domstolen. Min erfaring er at domstolsbehandlingen som regel dessverre ofte er med å forsterke maktubalansen. 

Maktubalansen kommer særlig til uttrykk under hovedforhandlingen. Rettssalens dramaturgi passer bedre for profesjonelle aktører enn fortvilte foreldre som skal forsøke å forsvare egen omsorgsevne. Foreldrene kan nok føle på at alt står og faller på hvordan de fremstår i retten. Dette er foreldre som har fått hele sin verden snudd på hodet ved at det offentlige har tatt det kjæreste de har fra dem. Som regel foreligger det en sakkyndig utredning som i detalj beskriver deres mangler som omsorgspersoner. De er omringet av personer i svart kappe, og sitter foran et dommerbord med tre dommere (en jurist - en psykolog - og en såkalt alminnelig borger). En egent situasjon for at foreldrene skal kunne formidle hva de tenker om barnet sitt og reflektere rundt hvordan de selv evner å gi barnet den omsorgen barnet trenger?

Foreldrenes motpart, barneverntjenesten, er naturlig nok mer familiær med domstolsbehandlingen. De kjenner prosessen, vet hva som er viktig å få frem, og de har gjort dette før. 

Spørsmålet er om det må være sånn? Er det mulig å behandle barnevernsakene på en måte som øker alle de involverte sin forståelse av barnets behov og foreldrenes mulighet til å gi barnet omsorg?

Tidligere Sorenskriver i Trondheim tingrett, Øyvind Smukkestad, satte i 2006 i gang prosjektet "kommunikasjon og forståelse". Prosjektet innebar en meklingstilnærming i saker etter barnevernloven. 

Jurister er naturlig nok opptatt av det formelle. Det er en opplest og vedtatt sannhet at det ikke er adgang til å inngå rettsforlik i saker etter barnevernloven. Øyvind Smukkestad var som sorenskriver en foregangsmann innen domstolmekling. Han ser muligheter der andre ser begrensninger. Selv om partene ikke formelt kan inngå rettsforlik, så han ikke noe forbud mot å mekle. Forutsatt at partene selv ønsker det, så må partene kunne møtes for å snakke sammen på den måte som partene finner hensiktsmessig. 

Hvis partene under prosessen blir enige om hvordan saken bør løses, er det regler som begrenser partenes rett til gjennom avtale å oppheve nemnda vedtak. Men hvis partene er enige om en løsning, så fremstår det som en teoretisk mulighet at retten mot partenes vilje vil banke gjennom en dom med et annet resultat. 

Hovedformålet med å bruke en meklingstilnærming er imidlertid ikke at partene skal bli enige. Det er selvsagt ikke tilfeldig at prosjektet ble kalt "kommunikasjon og forståelse". Formålet med å bruke en meklingstilnærming i barnevernsaker, er å forsøke å øke alle parter og aktørers forståelse for barnet, foreldrenes og barnevernets tanker. For å lykkes med å forstå, må man være villig til å lytte med et åpent sinn. Man må være nysgjerrig på hva disse partene mener og tenker. 

De gangene vi får til å forstå, så skjer det også alltid noe med kommunikasjonen. Og når vi først begynner å få til en kommunikasjon mellom foreldrene og barnevernet, så er det faktisk mulig og gå et skritt videre mot å utforske mulige alternative løsninger til dom i saken. 

Rettssalen er egnet for de gode prosedyrer, men ikke for den gode samtalen. Når vi mekler flytter vi oss derfor fra rettsalen til møterom. I rettssalen har advokatene hovedrollen, i møterommet forsøker vi å la partene få spille hovedrollen. Samtalen er ikke enkel. Det er ikke bare å servere kaffe og så tro at praten går av seg selv.  Gjennom å lytte oppriktig, så får vi samtalen i gang. Vi stiller åpne og nysgjerrige spørsmål. Vi tar selvsagt opp de vanskelige tema. Målet er ikke å koste de vanskelige temaene under teppet. Barnevernets representant er like viktig som foreldrene, og barnevernets bekymring må også frem.

Bare det siste året har jeg behandlet 7 saker etter kommunikasjon og forståelsesmodellen. Noen mener at meklingstilnærming kun passer enkelte sakstyper. Jeg tenker at alle sakstyper er egnet, men at ikke alle parter er det. For at meklingstilnærming skal fungere, må begge parter være positive, og begge parter må være villige til å lytte til hva den andre parten forteller. 

Det å lytte med et åpent sinn er risikosport, det er jo en fare for at man ved økt forståelse faktisk endrer syn selv. 

Sakene jeg har hatt det siste året har fått ulik avslutning. Jeg har avsagt summarisk dom basert på at partene har lagt ned felles påstand, jeg har etter ønske fra en far stanset en sak, og jeg har hevet saker etter at foreldrene har trukket saken. 

Alle sakene er spesielle. I en sak var mor ikke et aktuelt omsorgsalternativ, og fars omsorgsevner hadde ikke blitt utredet. Far var tidligere straffedømt for blant annet ran. Han følte at fortiden hans ble brukt mot ham. Jeg tenker at vår meklingstilnærming var med å legge til rette for en prosess som ivaretok far, og saken ble avsluttet med en enighet mellom far og barnevernet om at også far skal gis en mulighet til å ha en positiv rolle i barnet sitt liv. I en annen sak var det en ungdom på 16 år som var tvangsplassert på institusjon. Hun trivdes ikke på institusjonen. Saken løste seg ved at ungdommen og barnevernet ble enig om flytting. 

Kommunikasjon og forståelse kan brukes mer. Barnevernsakene starter behandlingen i fylkesnemnda. Fylkesnemnda har siden 2006 hatt hjemmel til å forsøke det loven omtaler som samtaleprosess med partene.  Det er kanskje på tide å starte samtalen. 

Maktubalanse i meklingsrommet

Hva vil det si å ha makt? Er det alltid slik at den fysisk overlegne også har mest makt i en konflikt? Er det alltid slik at i konflikt mellom en kommune og en privatperson så har kommunen mest makt?

I meklingsrommet møtes mennesker i konflikt. Maktbalansen mellom partene kan variere veldig. En ting er likevel felles. Ingen av partene har så langt hatt så mye makt over den andre til at den rettslige konflikten er blitt stanset. 

Hvis det er stor ubalanse i maktforholdet mellom de stridende parter, kan det tenkes at mekling ikke er egnet. Men hvem er det som kan bestemme om en sak er egnet for mekling eller ikke?

Rettsmekling er frivillig. Det er lov å si nei til mekling. Jeg har en grunnleggende tro på at alle vet hva som er best for dem selv. I alle fall er jeg sikker på at jeg, med mitt §-hode, ikke vet bedre enn de selv. Hvis partene ønsker mekling, så skal det derfor mye til før jeg sier: nei, dessverre, her er det så stor maktubalanse at det nok er best for dere at jeg løser konflikten med å skrive en knakende god dom. 

Men tilbake til maktubalanse. Hva er maktubalanse? Hvordan ser vi at det er maktubalanse mellom partene? 

Da jeg søkte på flikcr for å finne et bile jeg kunne bruke som illustrasjon til blogginnlegg om maktubalanse, fant jeg et bilde tatt i Roma av en mann og kvinne sittende taus ved siden av hverandre. Bildet er en god illustrasjon på en mulig taus maktkamp mellom to mennesker. Selv om fotografen tillot fri bruk av bildet, valgte jeg ikke å bruke bildet. De to på bildet var ikke kjent med at bildet ble tatt. Bildet var likevel alt sett av 14000 på flickr. I tillegg har det blitt brukt som illustrasjon på uttalige andre nettsider. Fotografen sitter her med all makt. De to som ikke vet om bildet er fratett sin mulighet til å protestere. Fotografens handling illustrerer godt hva maktutøvelse er. Den som har makt kan handle, han kan gjøre det han selv vil. Istedenfor bilde av mennesker valgte jeg bilde av en sommerfugl. En sommerfugl har kanskje ikke mye makt. Men også en sommerfugl påvirker sine omgivelser. 

Jeg har tenkt tilbake på de meklinger jeg har hatt. Maktforholdet mellom partene spiller som regel inn i de fleste meklinger. Samtidig er det sjelden at det har vært en klar ubalanse i maktforholdet. Jeg syns også ofte at det er vanskelig å avgjøre hvem som har mest makt av de involverte parter. 

Det er sjelden at noen blir fysisk i meklingsrommet. 

I en arvesak opplevde jeg at en av fem søsken reiste seg brått opp. Der og da virket det voldsomt, og han virket veldig sint. Var det et uttrykk for maktutøvelse? Eller var det mer maktesløshet? Hvordan påvirket handlingen oss andre?

Gråt er mer vanlig.

Det er flest kvinner som gråter, men også menn tar av og til tårene. Hva er tårene et uttrykk for? Kan tårene være uttrykk for maktutøvelse? Eller er tårene alltid uttrykk for maktesløshet? Og hvordan påvirker tårene oss som sitter i meklingsrommet?

Trusler fremsettes også relativt ofte. 

Partene er i en rettslig prosess, og den mest vanlige trusselen er å forlate meklingsrommet for å fortsette krigen i rettssalen. En ubalanse i økonomiske ressurser kan gjøre slike trusler effektive. Hvordan skal man som mekler forholde seg til økonomisk maktutøvelse? Kan vi late som at evnen til å tåle økonomisk risiko ikke betyr noe?

I saker om barn opplever vi at foreldrene gjensidig beskylder hverandre for å være dårlige foreldre. Hvordan avgjøre om beskyldningene gir reell grunn til bekymring, eller om beskyldningen er en del av maktkampen mellom foreldrene? Hva med påstander om vold og overgrep? Er det mulig å håndtere slike beskyldninger i meklingsrommet?

Mitt perspektiv er meklerens perspektiv. Hvordan skal jeg forholde meg til maktkampen som utspilles i meklingsrommet? Noen hevder at mekler skal utjevne maktbalansen. Er det meklers oppgave? Hvordan utjevne maktubalansen og samtidig beholde sin nøytralitet?

Skrivesperre

Nesten en måned siden sist blogginnlegg. Jeg har gjort noen forsøk, men ordene kommer ikke ut. Egentlig litt pussig. Inn i mitt eget hode er tankene så klare, men det å få det ned er av og til vanskelig.

Maktubalanse i meklingsrommet er temaet for innlegget som har skapt fullstendig stillsans i skrivingen. Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal begynne. Skrivesperren gjør meg nesten litt lammet. Stress og frustrasjon bygger seg opp bare jeg tenker på innlegget.

For noen år siden var jeg på en utstilling med Håkon Bleken. Bleken var der og la ut om sine verk. Han fortalte at malere av og til få skrekken for det helt blanke lerret. Hvis han underviste studenter som fikk skrekken, kunne han gå bort til de, ta penselen og lage en vilkårlig strek. Dermed var det ikke blankt lengre, og det var enklere å fortsette prosessen.

Som dommer er skriving en vesentlig del av jobben. Det er jevnlig avgjørelser som skal treffes og de må gis en skriftlig begrunnelse. I straffesakene er det også krav om stort tempo. Helst bør dommen skrives samme dag som hovedforhandling slik at meddommerne slipper å møte dagen etter. Hvis jeg sliter med å komme i gang med skrivingen av en dom har jeg stor glede av Blekens teknikk. Kunsten er å komme i gang, få ned noe på papiret. Ofte kan begynnelsen av et resonnement være vanskelig å formulere godt. Istedet for å slite med en begynnelse jeg ikke har klart for meg, begynner jeg derfor ofte med det jeg vet skal med. Og straks ordene begynner å fylle opp siden blir som regel alt så mye mer klart.

Jeg har forsøkt samme teknikk på blogginnlegget om maktubalanse også. Men det har så langt ikke fungert. Jeg har derfor begynt å lure på om tankene mine er så klare som jeg vil ha det til. Kanskje er skrivesperren et uttrykk for at jeg ikke helt vet hva jeg mener om maktubalanse og mekling?

Dette innlegget om skrivesperre er da også et forsøk på å fylle det blanke arket med ord, for å se om inspirasjonen kommer. Den trofaste leser har nå fått med seg at ordene de er der - de bare flommer på i et uendelig bla - bla - bla - men hvor blir innholdet av?

Noe av det jeg liker best med blogging er den uendelige friheten jeg har som blogger. Det er ingen rammer. Og det er rom for å beskrive verden utenfor de svart-hvit oppfatningene som ofte ellers rår. Og her er kanskje noe av kjernen i min skrivesperre. Jeg vil så gjerne gi uttrykk for at også om maktubalanse er det ikke noe svart-hvit svar. Det er ikke nødvendigvis sånn at mekling ikke er egnet hvis det er stor maktubalanse, det er heller ikke alltid sånn at mekler aldri skal forsøke å balansere maktubalanse eller aldri gjøre det. Nyansene er så mange. Typetilfellene varierer enormt. Men hvordan få sagt det på en enkel og liketil måte?

Etter at jeg skrev om Høyesteretts mobbedom ble jeg en del av en liten twitterutveksling. Meklere i Konfliktrådet mener naturlig nok noe om maktubalanse og mekling. I mobbesaker er det en aktuell problemstilling. Senere leste jeg Lektor Moens blogg om mobbeprogrammer.   Moen var opptatt av at mobbing ikke innebar en konflikt, men var et overgrep.

Hvor vil jeg hen? Jeg kjenner at skrivesperren fortsatt sitter litt i. Kanskje må jeg denne gangen starte på begynnelsen? Kanskje kjernen er å reflektere mer over hva maktubalanse er? Hvem av oss kan si hvem som har makt i meklingsrommet? Hvem kan ta ansvar for å utlikne maktubalanse mellom andre enn seg selv?

Jeg må tenke mer på det. Kanskje slipper skrivesperren taket etterhvert.