Hva er god eksaminasjon?

Jeg har tidligere skrevet om kunsten å stille gode spørsmål. Etter at blogginnlegget ble publisert i advokatbladet, har jeg via twitter blitt oppfordret til å utdype hva jeg som dommer mener er en god eksaminasjon. 

Hva man mener er en god eksaminasjon vil nok kunne bero på rollen man har. Som dommer ligger min hovedinteresse i å få opplyst saken så godt som mulig. Jeg ønsker derfor en eksaminasjon som fokuserer på sakens opplysning. I teorien skal aktor ha samme fokus. Aktor skal være objektiv og ha som mål å opplyse saken så godt som mulig. Det skal ikke være i aktors interesse å få tiltalte dømt i samsvar med tiltalebeslutningen. Aktors mål må være å få en riktig dom. Forsvarer trenger ikke å bry seg om sakens opplysning. Hans fokus er å utforske en hver mulighet for å vise at det foreligger rimelig tvil. Forsvarer vil alltid være på søken etter mulige alternative historier som kan forklare hva som har skjedd. Aktor og forsvarers ulike ståsted må nødvendigvis bety at deres eksaminasjon vil kunne legges opp på ulike måter. 

Den gode eksaminasjonen har alltid en plan. Utspørrer vet hva han vil bruke vitnet til, og spisser alle spørsmålene opp til bevistemaet som vitnet kan opplyse. Innledningsvis kan man tillate seg å stille noen generelle "ufarlige" spørsmål for å trygge vitnet. Men ganske raskt bør man gå over til spørsmål som går direkte på det aktuelle bevistemaet. 

Av og til mistenker jeg aktørene for å ikke helt vite hva som er viktige bevistema i saken. Etter enkelte vitneforklaringer kan jeg sitte og lure på hva vitnet egentlig tilførte saken. Den gode advokat evner å tilpasse vitnelisten sin etter sakens utvikling. I retten lever alltid saken sitt eget liv, og ting blir aldri helt som advokatene planla på sine kontor. Advokaten må derfor hele tiden vurdere å endre på sin opprinnelige plan. De gode aktorer frafaller derfor også ofte vitner. Noen spør retten om det er ønskelig med ytterligere forklaringer om et bevistema. Det vitner bare om trygghet å kunne spørre om innspill. 

Prosessfullmektigen kan også med fordel i sin presentasjon av vitnet til retten kort angi hvilket bevistema vitnet skal forklare seg om. Det å forberede sitt publikum på hva som kommer er alltid lurt. Da slipper dommerne å lure på hvorfor dette vitnet er kalt inn.

I 22. juli saken har det naturlig nok vært en del fokus på hvordan aktorene har eksaminert tiltalte. Første dagen var noen, og da særlig utlandske media, overrasket over at aktorene håndhilste på Brevik. På den første pressekonferansen ble også statsadvokat Engh spurt om hvorfor hun snakket til tiltalte som om hun snakket til et barn. Advokat Elden mente det var fornuftig av aktor og opptre vennlig, og den erfarne journalisten Inge Hansen uttalte at statsadvokat Enghs utspørring er noe av det beste han har sett i norske rettssaler på flere år. Jeg har ikke fulgt 22. juli saken, og har ingen mening om aktorenes eksaminasjon av tiltalte. Jeg er imidlertid veldig enig med statsadvokat Enghs uttalelse på pressekonferansen:

- Jeg har jobbet som statsadvokat i mange år, og min erfaring er at jeg får mer ut av de tiltalte ved å snakke til dem med denne tonen fremfor å være veldig aggressiv, sier Bejer Engh.



De vennlige prosessfullmektigene oppnår som regel to ting.

For det første blir svarene til tiltalte/vitnet bedre. Det å sitte i vitneboksen er stressende nok i seg selv. Ytterligere stress og engstelse påført av en aggressiv og uvennlig advokat bidrar sjelden til at svarene blir mer fyldige og mer sannferdig enn hva man oppnår med en vennlig tone. Med vennlig mener jeg ikke at man skal unnlate å konfrontere vitnet ved behov. Logiske brister i forklaringen eller motstrid mellom forklaringen og andre bevis må vitnet selvfølgelig utfordres til å svare på. Men også de vanskelige spørsmålene bør stilles vennlig og helst respektfullt. I motsatt fall risikerer man, og det er mitt andre poeng, at dommerne begynner å fokusere på dramaet og spillet som utspilles mellom vitne og advokat.

Det er alltid vanskelig å vite i hvilken grad sympatier og antipater spiller inn på dommernes bevisvurdering. Men det blir helt feil å tenke at dommernes sympatier ikke betyr noe som helst. De fleste bevisvurderinger vil inneholde subjektive elementer. Måten tiltalte eller vitnet ble behandlet på, vil kunne påvirke dommernes vurdering av forklaringen som ble gitt.

Tilbake til selve eksaminasjonen. Jeg vil avslutte med å beskrive hva jeg mener ofte gir en god eksaminasjon:

1. Prosessfullmektigen opptrer vennlig og med respekt for tiltalte/vitne
2. Det brukes begrep som alle forstår
3. Hvis det er nødvendig å redegjøre for noen premisser før spørsmålet stilles, gjøres det kort.
4. Det blir aldri stilt mer enn et spørsmål av gangen. Svært ofte stilles først et relativt åpent spørsmål, og før man får svar fyrer man av gårde med et tilleggsspørsmål. Flere spørsmål forvirrer vitnet, og gir også vitnet muligheten til å velge hva vitnet vil svare på. 
5. Prosessfullmektigen oppsummerer vitnets svar på sentrale bevistema. Ved å oppsummere svarene er man litt sikrere på at man har forstått vitnet riktig, og ikke minst, at dommerne har oppfattet vitnets svar på samme måte som deg selv. Men, gjentatte oppsummeringer stykker det hele opp. Oppsummering må derfor brukes med forsiktighet.

Det var noen tanker om hva jeg mener gir en god eksaminasjon. Noen andre som har gode innspill?

Spørsmål om 22. juli saken

Fredag 13. april deltok jeg på nettmøte på dagbladet.no. Tema var 22. juli saken. Da møtet startet lå det 45 spørsmål i innkurven. Etter å ha svart på 40 spørsmål måtte jeg avslutte med 72 ubesvarte spørsmål.

Det var en krevende øvelse å svare fortløpende på spørsmål. Ofte er det en fordel å tenke seg litt om før man svarer, og alle spørsmål var ikke like enkle å svare på. 

Grunnet tidspresset ble mange gode spørsmål ubesvart. 

Begrepet nettmøte er kanskje litt misvisende. Med møte forstår man ofte en setting hvor synspunkter kan utveksles. Nettmøtet jeg deltok på var helt uten dialog. Leserne fikk stille spørsmål, og jeg satt og svarte. Spørsmålstiller hadde ingen mulighet til å gi tilbakemelding på svaret. Så om jeg svarte på det man ønsket å få svar på vet jeg derfor ikke helt.

Det fine med å være blogger er at leserne av dommerbloggen gir stadig vekk klare tilbakemeldinger på det jeg skriver. Jeg setter pris på bloggdialogen, og skulle ønsket jeg hadde mer tid til å følge opp alle innspill. 

Dagbladets lesere stilte ca 110 spørsmål om 22. juli saken. Spørsmålene er nok et uttrykk for hva mange lurer på i forbindelse med saken. Flere av spørsmålene fortjener å bli besvart. Dette blogginnlegget vil derfor bli en forlengelse av dagbladets nettmøte.

Livstid

Flere stiller spørsmål om hvor lenge tiltalte blir sittende i fengsel, eller om det er noen mulighet for at han slipper ut. Med tittelen "livstid" skrev Sivert følgende:

"Hei Rune
Folk håper jo at Breivik blir sperret inne for alltid, og aldri kommer ut igjen. Vi har jo ikke reell livstid i Norge, men vi har forvaring på inntil 21 år med minstetid på 10 år, er jo egentlig det vi kaller for livstid i denne saken her, fordi en forvaringsdom kan forlenges med jevne mellomrom, slik at han blir sittende livet ut. Men det er hypotetisk selvsagt at det skjer. Men hvor vanlig er det at forvaringsdommer på 21 år med minste tid på 10 år blir forlenget av retten ?? Etter min kjennskap til rettssystemet, så skal det noe til for at han blir sittende lengre inne enn de evt 21årene han vil få, og det skal begrunnes godt for å forlenge en dom. Kan du si noe om dette. "

Siverts betraktninger forutsetter at retten konkluderer med at tiltalte var tilregnelig på gjerningstidspunktet. Som sikkert de fleste har fått med seg, er det to mulige utfall av rettssaken. Hvis retten kommer til at tiltalte var tilregnelig, vil tiltalte dømmes til forvaring (fengsel). Hvis konklusjonen blir at han ikke var tilregnelig, vil tiltalte dømmes til tvunget psykisk helsevern.

Jeg er enig med Sivert i at det generelt skal noe til for at noen i Norge blir sittende lengre i fengsel enn 21 år, og at en forlengelse må begrunnes godt. Men det er viktig å huske at 22. juli-saken er en så spesiell sak at utfallet i tidligere saker har begrenset overføringsverdi. Sist torsdag uttalte advokat Christian Wiig under NRKs program "Debatten" at tiltalte aldri noen gang ville bli løslatt.

Dødsstraff
Flere av spørsmålene tok opp muligheten for dødsstraff. Blant annet LazyTor  spurte om det er noen som helst mulighet til å få han dømt til døden.

Svaret er enkelt. Nei, det er ingen mulighet i Norge til å dømme noen til døden. Norge har ikke dødsstraff verken i fred eller krigstid.

Når man står ovenfor en så grusom sak som denne, er det lett å forstå at mange tenker at det beste ville vært om man hadde hatt dødsstraff. Hvorfor skal samfunnet bruke enorme ressurser på ham i mange år fremover? På tross av det grusomme han gjorde, på tross av at det koster enorme summer å holde ham innsperret - så er jeg motstander av dødsstraff. Hvordan vi straffer våre forbrytere gjør noe med vårt samfunn. Land som bruker dødsstraff har ikke mindre grov kriminalitet enn land uten dødsstraff. Kanskje tvert om. Respekten for livet er for meg så grunnleggende at det også må gjelde den som har gjort så fryktelige ting som i denne saken. Temaet dødsstraff er stort, og jeg lar de øvrige argumentene ligge.

Unødvendige kostnader med lang rettssak?
Tiltalte har erkjent alle faktiske forhold. Hvorfor da holde på i 10 uker? Hvorfor bruke 70 millioner på en rettssak? Preben skriver:

"Penger?
Mener du personlig at selv om vi skal opprettholde både åpenhet og demokrati at denne rettsaken bør kjøres i den formen den gjør? Hvorfor ikke opprette en egen ekspress domstol når saken er så klar som denne. Alternativt hvorfor ikke bare ta den til høyesterett med en gang. Hvorfor skal vi bruke det som kommer til å bli milliarder av kroner på denne rettsaken når skyld og straffeutmåling allerede er satt. "

I saker hvor tiltalte erkjenner straffeskyld, og det er begått en straffbar handling som ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år, kan saken avgjøres med en tilståelsesdom. Ved tilståelsesdom føres ingen vitner. Dom blir avsagt i løpet av 30 minutter. Reglene om tilståelsesdom kan ikke brukes i denne saken fordi tiltalte ikke har erkjent straffeskyld, det er tvil om tiltalte var tilregnelig og  strafferammen i saken er på 21 år.

Kostnadene i saken er en naturlig konsekvens av sakens omfang. Antall fornærmede er veldig stort. De fornærmede har selvsagt krav på å følge forhandlingene, noe som har gjort det nødvendig med overføring til flere tinghus i Norge.

Saken er planlagt å ta 10 uker. For en sak av denne dimensjonen tenker jeg det ikke er så lang tid. Det er mange rettssaker som har mye lengre varighet enn denne. I Stavanger holder man nå på med en økonomisk straffesak, Acta-saken, hvor det er planlagt å bruke 5 måneder.

Men det viktigste er det Preben utfordrer meg på - åpenhet og demokrati. Jeg mener personlig at det er helt nødvendig for samfunnet at man har en grundig rettsprosess som gir alle i Norge som ønsker det innsikt i det som skjedde 22. juli. Alle i Norge er berørt av saken, og Norge vil vel aldri bli helt ferdig med den. En grundig rettslig behandling vil være med å styrke vårt demokrati. Det vil være vår måte å vise alle hva vi mener et sivilisert samfunn skal være.

Så langt kom jeg i kveld. Fortsatt gjenstår mange spørsmål. Jeg får se om det vil være naturlig å komme tilbake til noen flere betraktninger rundt spørsmålene i et nytt innlegg.

Dømmes av likemenn - meddommere som sitter med makta

Norsk rettstradisjon innebærer at meddommerne sammen kan avgjøre skyldspørsmålet i alle straffesaker. Det er vanlig å si at den tiltalte skal dømmes av likemenn. 

Hver tingrett har sitt utvalg av meddommere. Oslo tingrett har i alt 7000 meddommere. Valget av meddommere skjer helt tilfeldig i alle saker. Så også i 22. juli saken. Normalt settes tingretten med to meddommere og en fagdommer. Grunnet sakens kompleksitet forsterkes retten med en medommer og en fagdommer, slik at forholdstallet er 3:2. Meddommerne er alltid i flertall i straffesaker for tingretten og lagmannsretten. 

Selve valget skjer ved at en saksbehandler utfører en oppgave i domstolens saksbehandlingssystem Lovisa. Retten kan holde valget hemmelig for offentligheten helt frem til første rettsdag.  Partene har selvsagt rett på innsyn straks trekningen er gjort. Meddommernes habilitet skal sjekkes ut, og da er det en fordel at partene vet hvem meddommerne er.

Hensynet til meddommeren taler for at navnene holdes hemmelig helt frem til første rettsdag. I Alvdal-saken ble navnene på meddommerne holdt hemmelig, mens i Orderud-saken ble navnene offentliggjort.  Lekkasjene har vært mange i 22. juli saken. Det gjenstår å se om det er mulig å holde navnene til meddommerne unntatt offentligheten.

Mer åpenhet og demokrati var Jens Stoltenberg svar på terroren. Meddommerne er en viktig del av samfunnets demokratiske kontroll av domstolen. Det er viktig at meddommerne har flertall. De fleste dommer er enstemmige, men det er også mange eksempler på at meddommerne har dannet flertall mot fagdommerene. I Heimdsalsdrapet i Trondheim skjedde nettopp det. I tingretten dømte meddommerne, mot fagdommers stemme, tiltalte til overføring til tvunget psykisk helsevern. I Frostating lagmannsrett gjentok historien seg. Fire meddommere og en fagdommer var enige med meddommerne fra tingretten, mens to fagdommere støttet konklusjonen til fagdommeren i tingretten om frifinnelse.

Mitt inntrykk er at norske dommere er sterke tilhengere av meddommerordningen. Jeg har faktisk til gode å møte en dommer som er negativ. I saken om utlevering av Julian Assange anførte hans forsvarere at den svenske meddommerordningen var i strid med EMKs krav om en upartisk domstol. I Norge tenker vi nok heller motsatt. Meddommerne er med på å sikre at domstolen er upartisk og uavhengig.

Som tingrettsdommer er jeg særlig glad i meddommerne. Uten meddommerne hadde man i tingretten vært alene som dommer. Det oppleves som svært verdifullt å ha to meddommere å drøfte saken med.

Skyldspørsmålet er i det vesentlige et spørsmål om vurdering av bevis. Meddommerne er like egnet som fagdommeren til å ta stilling til bevisene. Noen går enda lengre, og hevder at vanetenkning kan gjøre  at fagdommere stiller mindre strenge krav til beviset for skyld enn lekdommere. Min egen erfaring er at meddommerne er med på å sikre veloverveide og velbegrunnede bevisvurderinger. Når man er 3 dommere som sammen skal avsi en dom, må man nødvendigvis ha en felles gjennomgang. Samtalen i domskonferansen tvinger en selv til å reflektere over egne vurderinger.

Mange meddommere ser på vervet som en del av sin samfunnsplikt. De er i en viktig del av det norske demokratiet. I løpet av våren skal alle kommuner velge nye meddommere for de kommende fire år. Har du en meddommer i magen - ta kontakt med din kommune. 

Sakkyndige vitner eller sakkyndige dommere?

Norske dommere er generalister. Det betyr at vi dømmer i alle typer saker. I løpet av ei uke kan vi behandle både straffesaker og sivile saker. Variasjonen er stor. Promillekjøring, barnefordeling, trygdebedrageri og saker om boligkjøp er noen eksempler på saker vi har flest av. 

Mange saker reiser kompliserte spørsmål som krever særskilt sakkyndighet. Spørsmålet blir om retten skal opplyses gjennom sakkyndige vitner eller om retten skal settes med fagkyndige meddommere. Problemstillingen har blitt aktualisert ved at en bistandsadvokat i 22. juli saken har krevd retten satt med fagkyndige meddommere. Jeg skal på ingen måte mene noe om hvilket valg man bør gjøre i 22. juli saken. Jeg skal kun forsøke å vise til noen fordeler og ulemper med begge løsningene.

Den største fordelen med å ha fagkyndige meddommere er kvalitetssikring av egen forståelse av kompliserte fagspørsmål utenfor jussens verden. Selv den beste pedagogiske fremstilling er mulig å misforstå. Du kan sitte i retten å høre på den sakkyndiges forklaring, og du tror selv at du har alt klart. Men når dommen er avsagt, risikerer du å avsløre at du egentlig misforsto sentrale poeng. Med fagkyndige meddommere i domskonferansen blir misforståelser avdekket og oppklart. 

Men nettopp fordelen med å ha fagkyndige meddommere er også den store ulempen. Når fagkyndigheten flyttes fra den åpne rettssalen til den lukkede domskonferansen, er det en mulighet for at viktige premisser for rettens dom blir unndratt fra kontradiksjon. Partene gis ingen mulighet til å kommentere eller til å stille spørsmål til den fagkyndige dommers utredning i domskonferansen. 

I saker om prøving av administrative tvangsinngrep, som eksempelvis barnevernssaker, har man valgt å sette retten med en fagkyndig meddommer og en meddommer trekt fra det alminnelige utvalg. Fra mitt dommerperspektiv liker jeg godt kombinasjonen fagkyndig og alminnelig meddommer. Min erfaring er at tre dommere med tre ulike bakgrunner bidrar til brede og gode drøftelser. Men faren for at noe av de sakkyndige vurderinger flyttes fra rettssalen til de lukkede domskonferanser er fortsatt den samme. 

Om åpne fengslingsmøter uten videolink

I morgen avholdes nytt fengslingsmøte i terrorsaken. For første gang åpnes dørene for presse og publikum. Åpne rettsmøter er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Åpenhet sikrer demokratisk kontroll. Likevel er det i større og kompliserte ganske vanlig at de første fengslingsmøtene lukkes. Hvis offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning, kan særlige forhold tilsi at dørene lukkes. 

Det første fengslingsmøte skal avholdes senest fire dager etter pågripelsen, dvs som regel i en tidlig etterforskningsfase med mange løse tråder. Men etter hvert som tiden går, svekkes argumentet om at etterforskningen kan bli skadelidende. 

Det følger av Grunnloven at ingen skal "straffes uden efter Dom". Varetektsfengsling er heller ikke straff. For den siktede vil som regel varetektsfengslingen oppleves som mer belastende enn selve soningen. Et vilkår for å holde siktede i varetekt, er at fengsling ikke er et "uforholdsmessig inngrep". Åpne rettsmøter og offentlige rettsavgjørelser er med å sikre at vi i domstolen foretar en samvittighetsfull prøving om vilkårene for varetektsfengsling er oppfylt. 

Men er det nødvendig at siktede er tilstede personlig? Med dagens teknologi, er det ikke godt nok at siktede avgir forklaring via videolink?

Reglene er klare nok. Fra 1. september 2011 ble det adgang til å gjennomføre fengslingsmøte om videre fengsling som fjernmøte uten siktedes samtykke i saker hvor dette er ubetenkelig. Det gjelder likevel ikke i saker hvor retten skal behandle spørsmålet om full isolasjon. 

I terrorsaken avsa Høyesteretts ankeutvalg kjennelse sist fredag. Ankeutvalget konkluderte med at hvis isolasjonen var en følge av administrative vedtak fattet av kriminalomsorgen, så gjaldt ikke unntaket om isolasjon direkte. Høyesteretts ankeutvalg sa deretter MEN, og uttalte at ubetenkelighetsvilkåret likevel vil tilsi at siktede i slike situasjoner normalt bør få møte personlig. Og endelig sa ankeutvalget nok en gang MEN, og avsluttet med at videolink likevel ville kunne være ubetenkelig hvis det rettslige grunnlaget for fengsling ikke var bestridt, og at vilkårene for fengsling etter § 172 utvilsomt var oppfylt.

For den interesserte leser, her er det sentrale sitatet:

"Utvalget vil anta at hensynene har en slik vekt at det normalt ikke vil være aktuelt å avholde fengslingsmøter uten at siktede er til stede i disse tilfellene, men det må fastholdes at § 185 tredje ledd legger opp til en totalvurdering der andre hensyn kan være avgjørende. Det kan synes nærliggende i denne sammenheng særlig å vise til at det rettslige grunnlag for fengslingen ikke er bestridt, og til at det vil kunne ha vesentlig betydning om vilkårene for fengsling i medhold av straffeprosessloven § 172 anses utvilsomt oppfylt."

Med andre ord - unntaket gjelder ikke direkte, men normalt må unntaket likevel gjelde, unntatt i noen tilfeller hvor det likevel er klart at siktede må holdes fengslet. 

Tilbake til det grunnleggende spørsmålet - hvorfor er det så viktig at siktede møter personlig?

Mine personlige erfaringer tilsier at videolink normalt vil være godt nok for å få belyst saken. Det er likevel noen få saker hvor det å møte siktede i rettsmøtet har vært nødvendig. Du vil aldri få helt den samme kontakten via en skjerm som det å møte siktede i samme rom. 

I saker om isolasjon vil det særlig ha en egenverdi å møte siktede personlig, nettopp for å kunne oppnå best mulig kontakt når siktede selv forklarer seg om hvordan han påvirkes av å være isolert. 

Noen få ganger er det også spørsmål om siktede var tilregnelig. Hvis siktede ikke var tilregnelig på gjerningstidspunktet, kan han verken dømmes eller holdes i varetakt. Nylig hadde jeg en sak hvor spørsmålet om tilregnelighet kom opp. I en slik sak ville det klart vært betenkelig å gjennomført rettsmøte via videolink. Siktedes opptreden i rettsmøtet medførte at jeg måtte foreta en ekstra grundig vurdering av om siktede var tilregnelig. 

Etter 22. juli var det mye snakk om åpenhet og demokrati. Domstolene er en del av demokratiet. I morgen er det en ny test for rettssystemet. Det var kanskje på tide at fengslingsmøte i terrorsaken holdes for åpne dører?