Google analytics

Viser innlegg med etiketten bevisvurdering. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bevisvurdering. Vis alle innlegg

fredag 10. februar 2012

Dømmes av likemenn - meddommere som sitter med makta

Norsk rettstradisjon innebærer at meddommerne sammen kan avgjøre skyldspørsmålet i alle straffesaker. Det er vanlig å si at den tiltalte skal dømmes av likemenn. 


Hver tingrett har sitt utvalg av meddommere. Oslo tingrett har i alt 7000 meddommere. Valget av meddommere skjer helt tilfeldig i alle saker. Så også i 22. juli saken. Normalt settes tingretten med to meddommere og en fagdommer. Grunnet sakens kompleksitet forsterkes retten med en medommer og en fagdommer, slik at forholdstallet er 3:2. Meddommerne er alltid i flertall i straffesaker for tingretten og lagmannsretten. 

Selve valget skjer ved at en saksbehandler utfører en oppgave i domstolens saksbehandlingssystem Lovisa. Retten kan holde valget hemmelig for offentligheten helt frem til første rettsdag.  Partene har selvsagt rett på innsyn straks trekningen er gjort. Meddommernes habilitet skal sjekkes ut, og da er det en fordel at partene vet hvem meddommerne er.

Hensynet til meddommeren taler for at navnene holdes hemmelig helt frem til første rettsdag. I Alvdal-saken ble navnene på meddommerne holdt hemmelig, mens i Orderud-saken ble navnene offentliggjort.  Lekkasjene har vært mange i 22. juli saken. Det gjenstår å se om det er mulig å holde navnene til meddommerne unntatt offentligheten.

Mer åpenhet og demokrati var Jens Stoltenberg svar på terroren. Meddommerne er en viktig del av samfunnets demokratiske kontroll av domstolen. Det er viktig at meddommerne har flertall. De fleste dommer er enstemmige, men det er også mange eksempler på at meddommerne har dannet flertall mot fagdommerene. I Heimdsalsdrapet i Trondheim skjedde nettopp det. I tingretten dømte meddommerne, mot fagdommers stemme, tiltalte til overføring til tvunget psykisk helsevern. I Frostating lagmannsrett gjentok historien seg. Fire meddommere og en fagdommer var enige med meddommerne fra tingretten, mens to fagdommere støttet konklusjonen til fagdommeren i tingretten om frifinnelse.

Mitt inntrykk er at norske dommere er sterke tilhengere av meddommerordningen. Jeg har faktisk til gode å møte en dommer som er negativ. I saken om utlevering av Julian Assange anførte hans forsvarere at den svenske meddommerordningen var i strid med EMKs krav om en upartisk domstol. I Norge tenker vi nok heller motsatt. Meddommerne er med på å sikre at domstolen er upartisk og uavhengig.

Som tingrettsdommer er jeg særlig glad i meddommerne. Uten meddommerne hadde man i tingretten vært alene som dommer. Det oppleves som svært verdifullt å ha to meddommere å drøfte saken med.

Skyldspørsmålet er i det vesentlige et spørsmål om vurdering av bevis. Meddommerne er like egnet som fagdommeren til å ta stilling til bevisene. Noen går enda lengre, og hevder at vanetenkning kan gjøre  at fagdommere stiller mindre strenge krav til beviset for skyld enn lekdommere. Min egen erfaring er at meddommerne er med på å sikre veloverveide og velbegrunnede bevisvurderinger. Når man er 3 dommere som sammen skal avsi en dom, må man nødvendigvis ha en felles gjennomgang. Samtalen i domskonferansen tvinger en selv til å reflektere over egne vurderinger.

Mange meddommere ser på vervet som en del av sin samfunnsplikt. De er i en viktig del av det norske demokratiet. I løpet av våren skal alle kommuner velge nye meddommere for de kommende fire år. Har du en meddommer i magen - ta kontakt med din kommune. 

onsdag 26. oktober 2011

Ingenting er mer subjektivt enn sannheten

Mange tror nok at tvistene for domstolen som regel gjelder tolking av vanskelige juridiske regler. Sånn er det ikke. Tolkingen av regelen skaper sjelden de store problemene. Nei, kampen i domstolen står om faktum. Hvilket faktum skal legges til grunn?

Noen lever i den villfarelse at det alltid er mulig å finne et objektivt og sant faktum. Sånn er det heller ikke. I alle fall ikke faktum som er knyttet til folks observasjoner og opplevelser. 

Det er egentlig ganske utrolig hvor ulikt mennesker oppfatter samme hendelse. Vår opplevelse av det som skjer rundt oss, fortolker vi ut fra vårt subjektive ståsted. Med bakgrunn i alle disse subjektive opplevelsene, må dommeren "konstruere" en objektiv sannhet. 

Kampen om faktum er styrt av regler om bevisvurdering. Alt handler egentlig om hva som kan anses som bevist. 

dagbladet.no
Journalister skriver ofte om at vitnet var troverdig. Troverdighet har imidlertid begrenset plass ved dommerens bevisvurdering. Jeg tenker i alle fall at det ikke er mulig for meg å avgjøre, ut fra min subjektive opplevelse av vitnets forklaring om vitnet lyver eller ikke. Det er jo heller ikke sånn at to ulike forklaringer om det samme betyr at en av dem lyver. Ulik forklaring betyr som regel bare at de to har ulik subjektiv opplevelse av samme situasjon. 

Vitnet har ikke noe å vinne på å lyve for retten, hører vi fra advokatene. Ja vel, og hva så? 

Tidligere i år var jeg dommer i en større straffesak. Et av bevistemaene var om en svært så lovlydig  og respektert mann hadde lånt 40 000 til sin sønn. Sønnen var tidligere straffedømt, og var en del av et rusmiljø. Faren hadde ingen grunn til å lyve. På spørsmål fra forsvarer sa han at hvis han hadde lånt sønnen de pengene, så ville han garantert husket det. Han hadde ikke noe å vinne på å benekte utlån av pengene. Tvert om, det ville være til gunst for hans sønn hvis han bekreftet sønnens forklaring. Svaret fant vi i de øvrige bevisene, her kontoutskriften. Den lovlydige og respekterte mannen forstod ingenting da han ble konfrontert med kontoutskriften.

Hvem var mest troverdig i utgangspunktet? Var det noen av de som løy? Hva skulle vi ha lagt til grunn som bevist hvis vi ikke hadde hatt kontoutskriften?

De vanskeligste bevisvurderingene er kanskje i de saker det står ord mot ord. Er det mulig å dømme noen når fornærmedes forklaring er det viktigste beviset i saken?

Beviskravet i straffesaker medfører at hvis det er rimelig tvil, så skal tiltalte frifinnes. Frifinnelse betyr nødvendigvis ikke at retten ikke tror på fornærmede, eller at fornærmede ikke er såkalt troverdig. Frifinnelse betyr at retten ikke kan se at det er bevist utenfor enhver rimelig tvil at tiltalte er skyldig.