Krasjkurs i offentlighet - Hellkonferansen

I dag var det dags for Hellkonferanse med journalister fra Midt-Norge. Jeg var bedt om å holde et krasjkurs om offentlighet i domstolene. Begrepet krasjkurs var nytt for meg, og etter å ha holdt et slik krasjkurs, er jeg fortsatt like uvitende om hva det egentlig skal være.  

Mitt mål med krasjkurset var begrenset til å gi journalistene noen få enkle utgangspunkter for hva som er offentlig ved domstolbehandling av sivile saker. 

Krasjkurset startet med en enkel kunnskapstest bestående av 3 spørsmål. Spørsmål og svar følger av bildet til venstre. Fasiten angitt med rød firkant - er du enig i fasiten?

Formålet med testen var dels å sjekke hva journalistene har av paratkunnskap, og dels av mer pedagogisk art - skru tilhørerernes hoder inn på dagens tema. 

Et klart uutalt ønske fra min side, var selvsagt også at flertallet helst skulle svare feil. En enkel måte å gi deltakerne en direkte opplevelse av at de faktisk at de har behov for å lære noe, og at de ved å få fasiten, også faktisk lærer noe ved å delta på krasjkurset.

Første spørsmål var om journalister har krav på å få kopi av stevningen i sivile saker. Det forbauser meg ikke at hele 67 % trodde at de hadde krav på stevning. Vi får nemlig stadig vekk spørsmål fra journalister om de ikke kan få tilsendt alle saksdokumentene. Men domstolene er unntatt offentlighetsloven. Retten til innsyn er regulert av tvisteloven kap 14, og stevning og tilsvar er ikke omfattet av de dokumenter domstolen kan dele ut. Journalister må nok vente til partene inngir sluttinnlegg. Sluttinnnlegget er offentli. 

Det er selvsagt mulig å be partene direkte om å få kopi av stevning og tilsvar. Partene kan som regel gi kopi av stevning og tilsvar til hvem de vil. Det er imidlertid en fare for at advokatene feilaktig tror at de ikke kan gi ut kopi. For snaue to uker siden, holdt jeg et innlegg på advokatkurset for advokatfullmektiger. Der svarte faktisk hele 87 % at partene ikke kunne velge å gi kopi av stevning og tilsvar til en journalist. Min klare oppfatning er at å gi ut kopi av dokumenter i en sivil sak som den store hovedregel vil ligge innunder enhvers ytringsfrihet. For offentlige parter er dette regulert i offentlighetsloven § 18 - forvaltningen kan selv velge om de vil gi innsyn i rettslige dokumenter i saker som de er part i. 

Andre spørsmål om retten til å være tilstede under saker etter barneloven svarte hele 65 % riktig på. Hensynet til de private parter har ført til at saker etter barneloven skal føres for lukkede dører. Sakene er også sjeldne av interesse for andre enn partene. Unntaksvis vil vi kunne godta at andre er tilstede. Hvis partene selv samtykker, er det selvsagt ikke noe problem. I saker om barnevern og prøving av tvunget psyksisk helsevern er det viktig at media av og til er tilstede. 

Siste spørsmål mente nok noen var et lurespørsmål. Flere koblet nok til strafferetten, og svarte ut fra ryggmargsrefleksen at det ikke er adgang til å ta bilder i retten. Men fotoforbudet i domstolloven § 131a gjelder altså straffesaker. Det er naturlig at tiltalte er beskyttet. Annerledes med private parter. Forutsatt aktuell og allmenn intersse, er det adgang til å ta bilder av partene i en sivil sak også inne i selve rettssalen. MEN, det gjelder selvsagt bare til at rett er satt. Når rettsmøtet er startert, er det opp til dommeren om han vil tillate at det tas bilder. 

For de spesielt interesserte - her er link til power point til krasjkurset. 

Stor ståhei er av og til nødvendig

Fra nrk.no - publisert 12. juni 2011

Gjenopptakelseskommisjonen avslo Treholts begjæring om gjenopptaking. Det kan virke som de har fått mer kritikk for sine lukkede høringer enn for at begjæringen ble avslått. I følge nrk.no begrunnet kommisjonens leder, Helen Sæter, lukkede høringer blant annet med at de ikke ønsket «stor ståhei» og oppmerksomhet rundt noe kommisjonen ikke ville legge vekt på.

Gjenopptakelseskommisjonen er et forvaltningsorgan og det er gitt egne regler om saksbehandlingen. Sæter er også sitert i media på at reglene ikke tillot åpne høringer. Uavhengig av hvilken mulighet kommisjonen hadde til å beslutte meroffentlighet, de lukkede dører vil trolig medføre at mange sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter kommisjonens avslag. 

I domstolen er åpne høringer den store hovedregelen. Det skal svært mye til før dommeren beslutter lukkede dører. Full offentlighet er et grunnleggende vilkår for at rettsstaten skal fungere. Åpenhet er det beste middelet for å sikre seg mot maktmisbruk. Media er ei viktig vaktbikkje i demokratiets tjeneste. Vi som sitter i maktposisjoner må tåle at det av og til blir ubehagelig mye ståhei. Av og til syns vi nok også at journalistene bommer og lager mye ståhei om det som ikke er relevant. Men kanskje er det nettopp i de situasjonene vi bør ha en ekstra kritisk gjennomgang av egne standpunkter. Er det nå så opplagt at det er vi jurister som best kan definere hva som er mest relevant?

Fra ap.no - publisert 10. oktober 2010

I noen få sakstyper, som eksempelvis overprøving av tvangsvedtak, tilsier hensynet til den private part at  hovedreglen er lukkede dører. Den private part kan be om at saken likevel går for åpne dører. Særlig i saker med beskyldninger om maktmisbruk fra det offentlige, eksempelvis barnevernet, bør åpne dører vurderes. Fullt innsyn for media vil forhåpentligvis sikre publikums tillit til det offentlige. I tillegg vil åpenhet ha en preventiv effekt. Beslutningstakere vil ofte ha i bakhodet om en  beslutning vil  tåle medias granskning.

I de fleste rettssakene er det få tilhørere. Enkelte lærere tar med seg sine klasser på en straffesak. Mitt inntrykk er at elevene har stort utbytte av en dag i retten. Den tiltalte er sjelden like begeistret. Av og til ber den tiltalte om lukkede dører for å slippe å ha klassen tilstede. Jeg har også opplevd at den tiltalte har sagt at han nekter å forklare seg hvis saken går for åpne dører. Den tiltalte opplever nok ikke at publikums tilstedeværelse er med på å sikre at han får en rettferdig behandling. Det skal svært mye til for å lukke dørene i en vanlig straffesak, og den tiltaltes opplevelse av ubehag er åpenbart ikke nok. 

Hovedreglen om åpenhet gjelder også for dommer. Alle kan be om å få innsyn i de fleste straffedommene som ikke er eldre enn 5 år. Det betyr ikke at du kan be domstolen om å få alle dommer hvor din antatt kriminelle nabo har vært involvert. I tillegg til navn må man også kunne si noe om hvilken sak det gjelder. I sivile saker omfatter innsynsretten også bevisene i saken, og det er ingen 5 års grense. I enkelte forretningsforhold inngås avtaler om voldgift nettopp for å unngå domstolens åpenhet. 

NRK valgte å offentliggjøre Treholt-avhørene. Wikileaks har åpnet utallige lukkede rom. I det lange løp lønner åpenhet seg. Treholt saken er et eksempel på det.  Det er over 20 år siden Treholt ble overvåket. I dag konkluderte EOS-utvalget med at deler av overvåkningen var ulovlig. Beslutninger som ikke tåler dagens lys blir ofte avslørt til slutt.