Foreldre og barnevern - krig eller samarbeid?

Barnevernssaker utgjør en ikke ubetydelig andel av sakene jeg behandler. Sakene preges nesten alltid av dårlig samarbeid mellom foreldrene og barnevernet. Forsåvidt ikke rart at samarbeidsklimaet er litt vanskelig siden den ene parten med tvang har tatt barnet fra foreldrene. 

Fra adressa.no

Før omsorgsovertakelse besluttes, skal barnevernet ha forsøkt med hjelpetiltak. Barnevernskonsulenten står i en krevende dobbeltrolle. Hovedrollen er som hjelper. Men samtidig som man gir hjelp til familien, må barnevernkonsulenten være en dommer over familien. Konsulenten må fortløpende vurdere om familien evner å nyttiggjøre seg hjelpen. Hvis omsorgssituasjonen ikke bedres, må konsulenten i verste fall innstille på at barnevernet overtar omsorgen. 

Enkelte foreldre avviser å ta i mot hjelp nettopp fordi de er redd for at barnevernet blir mer en dommer enn hjelper. Det er lett å forstå foreldrenes frykt. 

Barnevernsakene preges av det ujevne maktforholdet mellom foreldrene og barnevernet. Maktubalansen bringer de også med seg inn i domstolen. Min erfaring er at domstolsbehandlingen som regel dessverre ofte er med å forsterke maktubalansen. 

Maktubalansen kommer særlig til uttrykk under hovedforhandlingen. Rettssalens dramaturgi passer bedre for profesjonelle aktører enn fortvilte foreldre som skal forsøke å forsvare egen omsorgsevne. Foreldrene kan nok føle på at alt står og faller på hvordan de fremstår i retten. Dette er foreldre som har fått hele sin verden snudd på hodet ved at det offentlige har tatt det kjæreste de har fra dem. Som regel foreligger det en sakkyndig utredning som i detalj beskriver deres mangler som omsorgspersoner. De er omringet av personer i svart kappe, og sitter foran et dommerbord med tre dommere (en jurist - en psykolog - og en såkalt alminnelig borger). En egent situasjon for at foreldrene skal kunne formidle hva de tenker om barnet sitt og reflektere rundt hvordan de selv evner å gi barnet den omsorgen barnet trenger?

Foreldrenes motpart, barneverntjenesten, er naturlig nok mer familiær med domstolsbehandlingen. De kjenner prosessen, vet hva som er viktig å få frem, og de har gjort dette før. 

Spørsmålet er om det må være sånn? Er det mulig å behandle barnevernsakene på en måte som øker alle de involverte sin forståelse av barnets behov og foreldrenes mulighet til å gi barnet omsorg?

Tidligere Sorenskriver i Trondheim tingrett, Øyvind Smukkestad, satte i 2006 i gang prosjektet "kommunikasjon og forståelse". Prosjektet innebar en meklingstilnærming i saker etter barnevernloven. 

Jurister er naturlig nok opptatt av det formelle. Det er en opplest og vedtatt sannhet at det ikke er adgang til å inngå rettsforlik i saker etter barnevernloven. Øyvind Smukkestad var som sorenskriver en foregangsmann innen domstolmekling. Han ser muligheter der andre ser begrensninger. Selv om partene ikke formelt kan inngå rettsforlik, så han ikke noe forbud mot å mekle. Forutsatt at partene selv ønsker det, så må partene kunne møtes for å snakke sammen på den måte som partene finner hensiktsmessig. 

Hvis partene under prosessen blir enige om hvordan saken bør løses, er det regler som begrenser partenes rett til gjennom avtale å oppheve nemnda vedtak. Men hvis partene er enige om en løsning, så fremstår det som en teoretisk mulighet at retten mot partenes vilje vil banke gjennom en dom med et annet resultat. 

Hovedformålet med å bruke en meklingstilnærming er imidlertid ikke at partene skal bli enige. Det er selvsagt ikke tilfeldig at prosjektet ble kalt "kommunikasjon og forståelse". Formålet med å bruke en meklingstilnærming i barnevernsaker, er å forsøke å øke alle parter og aktørers forståelse for barnet, foreldrenes og barnevernets tanker. For å lykkes med å forstå, må man være villig til å lytte med et åpent sinn. Man må være nysgjerrig på hva disse partene mener og tenker. 

De gangene vi får til å forstå, så skjer det også alltid noe med kommunikasjonen. Og når vi først begynner å få til en kommunikasjon mellom foreldrene og barnevernet, så er det faktisk mulig og gå et skritt videre mot å utforske mulige alternative løsninger til dom i saken. 

Rettssalen er egnet for de gode prosedyrer, men ikke for den gode samtalen. Når vi mekler flytter vi oss derfor fra rettsalen til møterom. I rettssalen har advokatene hovedrollen, i møterommet forsøker vi å la partene få spille hovedrollen. Samtalen er ikke enkel. Det er ikke bare å servere kaffe og så tro at praten går av seg selv.  Gjennom å lytte oppriktig, så får vi samtalen i gang. Vi stiller åpne og nysgjerrige spørsmål. Vi tar selvsagt opp de vanskelige tema. Målet er ikke å koste de vanskelige temaene under teppet. Barnevernets representant er like viktig som foreldrene, og barnevernets bekymring må også frem.

Bare det siste året har jeg behandlet 7 saker etter kommunikasjon og forståelsesmodellen. Noen mener at meklingstilnærming kun passer enkelte sakstyper. Jeg tenker at alle sakstyper er egnet, men at ikke alle parter er det. For at meklingstilnærming skal fungere, må begge parter være positive, og begge parter må være villige til å lytte til hva den andre parten forteller. 

Det å lytte med et åpent sinn er risikosport, det er jo en fare for at man ved økt forståelse faktisk endrer syn selv. 

Sakene jeg har hatt det siste året har fått ulik avslutning. Jeg har avsagt summarisk dom basert på at partene har lagt ned felles påstand, jeg har etter ønske fra en far stanset en sak, og jeg har hevet saker etter at foreldrene har trukket saken. 

Alle sakene er spesielle. I en sak var mor ikke et aktuelt omsorgsalternativ, og fars omsorgsevner hadde ikke blitt utredet. Far var tidligere straffedømt for blant annet ran. Han følte at fortiden hans ble brukt mot ham. Jeg tenker at vår meklingstilnærming var med å legge til rette for en prosess som ivaretok far, og saken ble avsluttet med en enighet mellom far og barnevernet om at også far skal gis en mulighet til å ha en positiv rolle i barnet sitt liv. I en annen sak var det en ungdom på 16 år som var tvangsplassert på institusjon. Hun trivdes ikke på institusjonen. Saken løste seg ved at ungdommen og barnevernet ble enig om flytting. 

Kommunikasjon og forståelse kan brukes mer. Barnevernsakene starter behandlingen i fylkesnemnda. Fylkesnemnda har siden 2006 hatt hjemmel til å forsøke det loven omtaler som samtaleprosess med partene.  Det er kanskje på tide å starte samtalen. 

Hva er ditt fokus - begrensningene eller mulighetene?

Før trodde jeg at dommere stort sett fylte dagene sine med å skrive dommer. Sånn er det heldigvis ikke. Domstolens oppgave er konfliktløsning. Men konfliktløsning er så mye mer enn å avgjøre tvisten med dom.

I sentrum av Sarajevo spiller en gruppe menn sjakk hver dag.
Hver sjakkbrikke har sine begrensninger.
Kunsten er å se mulighetene. 

Tvisteloven regulerer hva vi dommere kan gjøre. Noen regler gir klare begrensninger i hva vi kan gjøre, mens andre regler åpner opp for alternative måter å løse tvister på. Jeg er blant de som forsøker å fokusere mest på mulighetene.

Norge har mange prosjekter i utlandet. Jeg har vært så heldig å få være med i et prosjekt i Bosnia Herzegovina hvor målet er å innføre mekling som tvisteløsningsmodell i domstolen. Vi startet i april 2012, og ser nå 1 år etter oppstarten, at de 17 prosjektdommerne forsøker å ta i bruk en meklingstilnærming i de sivile sakene.

Under vårt første besøk i Bosniske domstoler ble vi møtt med høflig skepsis.  Alle var veldig opptatt med å fortelle oss om alskens begrensninger som fulgte av deres prosesslovgivning. De leste loven med et tradisjonelt dommerperspektiv, og listet opp begrensing etter begrensning. Vi leste loven med vårt meklingsperspektiv, og så et hav av muligheter.

Spørsmålet var hvordan skulle vi få de bosniske dommerne til å "glemme" begrensningene, og i stedet fokusere på alle mulighetene.

Vi ble omtalt som de norske ekspertene i mekling. Men følte vi oss som eksperter? Ikke helt. Vi kunne mye om rettsmekling i Norge, men hvilken relevans har nå det egentlig for en bosnisk dommer? Vi leste den bosniske tvisteloven, men forstod fortsatt ikke hva som var en typisk sivil sak i Bosnia, og hvordan saken i praksis ble løst.

Prosjektet startet med en rund bord konferanse med prosjektdommerne. Vårt første budskap var nettopp det at vi ikke hadde noen løsning. Vi kjente ikke til deres system, og vi kunne derfor ikke fortelle dem om mekling ville fungere hos dem, og om hvordan det eventuelt burde praktiseres.

Tilbakemeldingen fra dommerne var også preget av noe skepsis. Mekling og parter som inngikk forlik ville de gjerne ha, men de kunne ikke helt seg for seg hvordan det skulle fungere i praksis.

Vi innså at det var de bosniske dommerne som var eksperter i hvordan deres hverdag faktisk var. Vår oppgave var å legge til rette for at de selv kunne reflektere om det var mulig å gjøre et forsøk med meklingstilnærming.

Den første konferansen ebbet ut uten at vi så særlige tegn til reell begeistring for våre meklingsideer. Vi selv hadde lært mye om begrensningene. Og vi hadde forsøkt å anerkjenne de utfordringer som fulgte av dem. Men vi følte ikke at endringsprosessene hadde fått noen pangstart.

Vi er heldigvis ikke alene om å drive frem prosjektet. Det er 4 dedikerte ansatte i den bosniske domstoladministrasjonen som også følger opp prosjektdommerne. Sammen fant vi ut at vi måtte be noen med juridisk autoritet om å skrive om mulighetene som følger av loven. Vi laget et spørsmålsskriv som vi fikk en juridisk professor til å besvare. Til vår store lykke evnet professoren i det vesentlige å kun beskrive hva som faktisk var mulig av meklingsaktivitet innenfor loven. Med professorens støtte i ryggen var det klart for ny konferanse.

Konferanse nr 2 ble holdt i februar. Under konferansen fikk vi drahjelp fra en Kroatisk dommer som også er en ivrig forkjemper for mer mekling innenfor domstolen. Endringen fra den første konferansen var til å ta og føle på. Det var nesten ingen som viste til alle begrensninger lengre. Siste dag med rollespill så vi at prosjektdommerne hadde begynt å ta i bruk en meklingstilnærming. Spørsmålet var - vil de fortsette forsøke seg med meklingstilnærming også i egen rettssal?

Denne uka har vi besøkt over halvparten av prosjektdommerne, og jeg har blitt imponert over det jeg har sett. Fra å være passive dommere som hører på advokatenes saksfremlegg, har dommerne nå en aktiv rolle. De spør og graver, og utforsker enhver mulighet for at partene sammen kan ta tilbake kontrollen over tvisten, og løse den i minnelighet.

Dommerne har i stor grad glemt begrensningene, og utnytter nå mulighetene. Men hvordan har de klart å endre sin måte å tenke på?

Endringsprosesser er sammensatte, og det er vanskelig å peke på en bestemt suksessfaktor.

En viktig årsak tror jeg at de nå ser på meklingstilnærming som en mulig måte å få utrettet noe positivt.

En bosnisk dommer har som regel minst 400 løpende saker. En dommer i småkravsdomstolen fortalte at han hadde 4500 saker. En dommer beskrev arbeidsdagen sin som at han satt ved et samlebånd hvor hans oppgave var å produsere møter og rettsprotokoller. Alt handlet enten om å utsette eller å avsi dommer, og dommene som ble avsagt ble alltid anket. Det kom lite godt ut av arbeidet. Ikke en gang en dom løste noe for partene.

Inngår partene forlik er situasjonen en helt annen. Et forlik vil som regel innebære en avslutning av saken, og partene kan legge tvisten bak seg.

En dommer fortalte om at hun hadde fått til forlik i en sak om personskade. En ung kvinne hadde fått varig skade etter en trafikkulykke. Uten forlik ville saken trolig blitt anket, og en endelig avgjørelse ville ha tatt år. Med forliket fikk jenta utbetalt erstatningen så tidlig at hun faktisk kunne bruke den mens hun hadde mest behov for den. Det var lett å se på dommeren at hun var fornøyd med at hun hadde lagt til rette for at saken fikk en endelig løsning gjennom forlik.

Det jeg ser er at mekling er universelt. Selv om kulturer er forskjellig, så er hovedpoenget å skape et rom hvor alle involverte blir hørt og tatt på alvor. Får man partene til å snakke sammen er det alltid en sjanse for at også partene glemmer begrensningene, og mulighetene som alltid har vært der trer klarere frem.

Den vanskelige arven

Domstolens hovedoppgave er å være konfliktløser. Det er mange måter å løse konflikter på. Mange kommer til domstolen men den tro at jussen kan løse alle problemer. Sånn er det sjelden. Arvesaker er blant de saker hvor jussen som regel i beste fall kun spiller annenfiolin.

dagbladet.no

Alle dødsfall registreres av tingretten. Før 2003 het det skifteretten. Begrepet skifte brukes fordi det skal skje en deling av formue og gjenstander. Blir ikke arvingene enige kan arvingene begjære det som kalles offentlig skifte.

Offentlig skifte er en kostbar prosess. Bare inngangsgebyret utgjør kr 10.750. I tillegg vil det bli oppnevnt en advokat som bobestyrer. Det er arvingene som må betale det bobestyrer koster, og timeprisen er minimum kr 1200.

Ofte har arvingene en familierelasjon som de ønsker å bevare. Noen ganger er det sånn at jeg tenker at det hadde vært bedre for arvingene om det ikke hadde vært arv. Jeg har dessverre vært vitne til arveoppgjør hvor kampen om arv har ødelagt og splittet familier.

For å unngå unødvendige rettslige tvister i arveoppgjør, tilbyr domstolen alle arvinger som ber om offentlig skifte et saksforberedende meklingsmøte. Hvordan møtene gjennomføres varierer fra domstol til domstol, og også fra dommer til dommer. Min erfaring med arveoppgjør er at tvisten som regel handler om alt annet enn jus.

Dagbladet og VG har jevnlig oppslag som "Slik løses arvetvisten". Ofte går rådene på at man bør skrive testament, slik at arvingene vet hva arvegiver ønsket seg. Min erfaring er at testament eller annen klargjøring fra arvegiver ikke er nok. Opplevelsen av at noen ble forfordelt og at arvefordelingen er urettferdig kan være minst like sterk når det foreligger et testament enn når det ikke er. 

Arveoppgjør mellom søsken byr enkelte ganger på særlige utfordringer. I enkelte arveoppgjør virker det som arvingene forsøker å gjenopprette all urett de mener foreldrene har stått for i sitt liv. Den minste forskjellsbehandling skal utjevnes. Og her snakker vi ikke bare om økonomisk forfordeling. Hvis noen fikk mer anerkjennelse enn andre, så kan det være et problem. Arveoppgjøret blir noen ganger en arena for å ta opp de vanskelige tema som familien over tid har skjøvet under teppet.

I fjor hadde jeg flere arvetvister som handlet om små økonomiske verdier. Tvistesummen forsvarte ut fra en rasjonell tilnærming ikke at det ble åpnet offentlig skifte. Men det handlet egentlig ikke om økonomi. Jeg fikk høre uttalelser som "Hvis du virkelig mener det du sier, så har jeg levd på en løgn hele livet".

For å unngå opprivende konflikter tror jeg på åpenhet og aktiv involvering av alle. Fordeling av arven skal gjennomføres like etter at man har mistet nære familiemedlemmer. Sorgen kan også være med på å gjøre det vanskelig. Noen har ønske om å få det overstått, mens andre trenger tid for å bearbeide tapet. Hvis arvingene har ulikt fokus og ulike interesser anbefaler jeg at man setter seg ned sammen og blir enig om hvordan prosessen bør gjennomføres. 

• Hvem skal gjøre hva og til hvilken tid? 
• Hvordan sikre at alle får samme informasjon om alt som blir gjort? 
• Får vi til dette selv, eller er det nødvendig å oppnevne bobestyrer for det private skiftet? 

På et eller annet tidspunkt bør alle arvingene samles for å ta den vanskelige samtalen. Er det noen som mener at det har skjedd en forfordeling? Har alle fått beholde viktige minner fra egen oppvekst? Hvordan gjennomføre arveoppgjøret på en måte som holder familien fortsatt samlet?

Nøkkelen til suksess er evnen til å lytte. Særlig i konfliktsituasjoner er nettopp det å lytte vanskelig. Vi blir fanget i vårt perspektiv  og forsøker å hamre inn vårt ståsted hos de andre. Når jeg opptrer som mekler opplever jeg ofte at mitt hovedbidrag er å være den som lytter. Jeg forsøker å forstå alle perspektiv, og samtidig bekrefte hver enkelt på det de sier. Gang på gang opplever jeg at alt som skal til er å lytte og bekrefte. Når man opplever at noen forstår hva man selv mener, er det også enklere å høre etter på hva de andre forsøker å formidle.

Det alle arveoppgjør trenger er minst en arving som lytter og bekrefter. Først når alle forstår og anerkjenner det de andre mener, er det mulig å finne løsninger som samler istedet for splitter.  

Dommere på tur

Norge bidrar med likt og ulikt over hele verden. Også vi i domstolen er en del av Norges internasjonale bidrag. Den norske domstoladministrasjonen har to jurister som arbeider med ulike internasjnale prosjekter. Blant annet går en del av Norges EØS-kontigent til utviklingsarbeid innen rettsvenset i flere EU-land.

Domstolen er en av statsmaktene. Et fungerende rettsvesen er avgjørende for hele samfunnet. Sunn næringsdrift forutsetter at samfunnet har et system for å håndtere privatrettslige konflikter. Bare det at næringsdrivende kan tvangsinndrive utestående pengekrav er helt avgjørende.

I samfunnsdebatten blir offentlige myndigheter som regel kritisert. Men sammenlignet med resten av verden så er faktisk vårt byråkrati og vårt rettsvesen et konkurransefortrinn. Vi er effektive og vi har ingen kultur for korrupsjon.

The Old Bridge i Mostar. Brua ble ødelagt under krigen, og er nå bygd opp igjen.

Dette skriver jeg mens jeg sitter i et fly på vei til Sarajevo. Jeg skal sammen med to andre dommere og internasjonal avdeling i domstoladministrasjonen delta i et prosjekt om utvikling av rettsmekling i Bosnia. Prosjektet er initiert av den Bosniske domstoladministrasjonen og er en del av Bosniske myndigheters arbeid med å få ned domstolens saksbehandlingstid.

Dette er vår første tur til Bosnia. Formålet med turen er å lære mer om hva Bosniske domstoler selv mener de trenger. Vi har blitt invitert med av den Bosniske domstoladministrasjonen, og det blir spennende å høre mer om hva de tenker vi kan bidra med.

Domstolen i Bosnia har de siste årene vært gjennom store endringsprosesser. Blant annet valgte de å si opp alle dommerne, for så å lyse ut alle dommerstillingene. Målet var å skape en uavhengig dommerstand. I et forsøk på å motarbeide korrupsjon besluttet de å øke dommerlønningene vesentlig. For å sikre at dommerene ikke lot seg friste, må lønnen være høy nok til at dommeren reelt også er økonomisk uavhengig.

Radikale grep er tatt. Grep som er fremmed for oss i Norge, men som ble vurdert å være nødvendig i Bosnia. I Norge tar vi det liksom for gitt at dommerens uavhengighet ikke bare er et begrep i festtalene, men er en faktisk realitet i ett og alt som dommeren foretar seg.

Livet som dommer i Norge har vist seg å være mer allsidig enn det jeg tenkte da jeg søkte meg til dommeryret. Jeg så for meg et arbeidsliv hvor reisen i det vesentlige gikk mellom eget kontor og rettssalen. Heldigvis er det ikke sånn. Det er viktig at vi dommere forstår verdenen som vi lever i. Vi må derfor av og til bevege oss utenfor tinghusets trygge verden. Det å arbeide litt internasjonalt oppleves som en ekstra berikelse.

Maktubalanse i meklingsrommet

Hva vil det si å ha makt? Er det alltid slik at den fysisk overlegne også har mest makt i en konflikt? Er det alltid slik at i konflikt mellom en kommune og en privatperson så har kommunen mest makt?

I meklingsrommet møtes mennesker i konflikt. Maktbalansen mellom partene kan variere veldig. En ting er likevel felles. Ingen av partene har så langt hatt så mye makt over den andre til at den rettslige konflikten er blitt stanset. 

Hvis det er stor ubalanse i maktforholdet mellom de stridende parter, kan det tenkes at mekling ikke er egnet. Men hvem er det som kan bestemme om en sak er egnet for mekling eller ikke?

Rettsmekling er frivillig. Det er lov å si nei til mekling. Jeg har en grunnleggende tro på at alle vet hva som er best for dem selv. I alle fall er jeg sikker på at jeg, med mitt §-hode, ikke vet bedre enn de selv. Hvis partene ønsker mekling, så skal det derfor mye til før jeg sier: nei, dessverre, her er det så stor maktubalanse at det nok er best for dere at jeg løser konflikten med å skrive en knakende god dom. 

Men tilbake til maktubalanse. Hva er maktubalanse? Hvordan ser vi at det er maktubalanse mellom partene? 

Da jeg søkte på flikcr for å finne et bile jeg kunne bruke som illustrasjon til blogginnlegg om maktubalanse, fant jeg et bilde tatt i Roma av en mann og kvinne sittende taus ved siden av hverandre. Bildet er en god illustrasjon på en mulig taus maktkamp mellom to mennesker. Selv om fotografen tillot fri bruk av bildet, valgte jeg ikke å bruke bildet. De to på bildet var ikke kjent med at bildet ble tatt. Bildet var likevel alt sett av 14000 på flickr. I tillegg har det blitt brukt som illustrasjon på uttalige andre nettsider. Fotografen sitter her med all makt. De to som ikke vet om bildet er fratett sin mulighet til å protestere. Fotografens handling illustrerer godt hva maktutøvelse er. Den som har makt kan handle, han kan gjøre det han selv vil. Istedenfor bilde av mennesker valgte jeg bilde av en sommerfugl. En sommerfugl har kanskje ikke mye makt. Men også en sommerfugl påvirker sine omgivelser. 

Jeg har tenkt tilbake på de meklinger jeg har hatt. Maktforholdet mellom partene spiller som regel inn i de fleste meklinger. Samtidig er det sjelden at det har vært en klar ubalanse i maktforholdet. Jeg syns også ofte at det er vanskelig å avgjøre hvem som har mest makt av de involverte parter. 

Det er sjelden at noen blir fysisk i meklingsrommet. 

I en arvesak opplevde jeg at en av fem søsken reiste seg brått opp. Der og da virket det voldsomt, og han virket veldig sint. Var det et uttrykk for maktutøvelse? Eller var det mer maktesløshet? Hvordan påvirket handlingen oss andre?

Gråt er mer vanlig.

Det er flest kvinner som gråter, men også menn tar av og til tårene. Hva er tårene et uttrykk for? Kan tårene være uttrykk for maktutøvelse? Eller er tårene alltid uttrykk for maktesløshet? Og hvordan påvirker tårene oss som sitter i meklingsrommet?

Trusler fremsettes også relativt ofte. 

Partene er i en rettslig prosess, og den mest vanlige trusselen er å forlate meklingsrommet for å fortsette krigen i rettssalen. En ubalanse i økonomiske ressurser kan gjøre slike trusler effektive. Hvordan skal man som mekler forholde seg til økonomisk maktutøvelse? Kan vi late som at evnen til å tåle økonomisk risiko ikke betyr noe?

I saker om barn opplever vi at foreldrene gjensidig beskylder hverandre for å være dårlige foreldre. Hvordan avgjøre om beskyldningene gir reell grunn til bekymring, eller om beskyldningen er en del av maktkampen mellom foreldrene? Hva med påstander om vold og overgrep? Er det mulig å håndtere slike beskyldninger i meklingsrommet?

Mitt perspektiv er meklerens perspektiv. Hvordan skal jeg forholde meg til maktkampen som utspilles i meklingsrommet? Noen hevder at mekler skal utjevne maktbalansen. Er det meklers oppgave? Hvordan utjevne maktubalansen og samtidig beholde sin nøytralitet?

Skrivesperre

Nesten en måned siden sist blogginnlegg. Jeg har gjort noen forsøk, men ordene kommer ikke ut. Egentlig litt pussig. Inn i mitt eget hode er tankene så klare, men det å få det ned er av og til vanskelig.

Maktubalanse i meklingsrommet er temaet for innlegget som har skapt fullstendig stillsans i skrivingen. Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal begynne. Skrivesperren gjør meg nesten litt lammet. Stress og frustrasjon bygger seg opp bare jeg tenker på innlegget.

For noen år siden var jeg på en utstilling med Håkon Bleken. Bleken var der og la ut om sine verk. Han fortalte at malere av og til få skrekken for det helt blanke lerret. Hvis han underviste studenter som fikk skrekken, kunne han gå bort til de, ta penselen og lage en vilkårlig strek. Dermed var det ikke blankt lengre, og det var enklere å fortsette prosessen.

Som dommer er skriving en vesentlig del av jobben. Det er jevnlig avgjørelser som skal treffes og de må gis en skriftlig begrunnelse. I straffesakene er det også krav om stort tempo. Helst bør dommen skrives samme dag som hovedforhandling slik at meddommerne slipper å møte dagen etter. Hvis jeg sliter med å komme i gang med skrivingen av en dom har jeg stor glede av Blekens teknikk. Kunsten er å komme i gang, få ned noe på papiret. Ofte kan begynnelsen av et resonnement være vanskelig å formulere godt. Istedet for å slite med en begynnelse jeg ikke har klart for meg, begynner jeg derfor ofte med det jeg vet skal med. Og straks ordene begynner å fylle opp siden blir som regel alt så mye mer klart.

Jeg har forsøkt samme teknikk på blogginnlegget om maktubalanse også. Men det har så langt ikke fungert. Jeg har derfor begynt å lure på om tankene mine er så klare som jeg vil ha det til. Kanskje er skrivesperren et uttrykk for at jeg ikke helt vet hva jeg mener om maktubalanse og mekling?

Dette innlegget om skrivesperre er da også et forsøk på å fylle det blanke arket med ord, for å se om inspirasjonen kommer. Den trofaste leser har nå fått med seg at ordene de er der - de bare flommer på i et uendelig bla - bla - bla - men hvor blir innholdet av?

Noe av det jeg liker best med blogging er den uendelige friheten jeg har som blogger. Det er ingen rammer. Og det er rom for å beskrive verden utenfor de svart-hvit oppfatningene som ofte ellers rår. Og her er kanskje noe av kjernen i min skrivesperre. Jeg vil så gjerne gi uttrykk for at også om maktubalanse er det ikke noe svart-hvit svar. Det er ikke nødvendigvis sånn at mekling ikke er egnet hvis det er stor maktubalanse, det er heller ikke alltid sånn at mekler aldri skal forsøke å balansere maktubalanse eller aldri gjøre det. Nyansene er så mange. Typetilfellene varierer enormt. Men hvordan få sagt det på en enkel og liketil måte?

Etter at jeg skrev om Høyesteretts mobbedom ble jeg en del av en liten twitterutveksling. Meklere i Konfliktrådet mener naturlig nok noe om maktubalanse og mekling. I mobbesaker er det en aktuell problemstilling. Senere leste jeg Lektor Moens blogg om mobbeprogrammer.   Moen var opptatt av at mobbing ikke innebar en konflikt, men var et overgrep.

Hvor vil jeg hen? Jeg kjenner at skrivesperren fortsatt sitter litt i. Kanskje må jeg denne gangen starte på begynnelsen? Kanskje kjernen er å reflektere mer over hva maktubalanse er? Hvem av oss kan si hvem som har makt i meklingsrommet? Hvem kan ta ansvar for å utlikne maktubalanse mellom andre enn seg selv?

Jeg må tenke mer på det. Kanskje slipper skrivesperren taket etterhvert.

Høyesterett stiller i mobbedom krav om aktiv handling

Nrk sørlandet om Høyesteretts mobbedom

Barn kan av og til være veldig grusomme mot hverandre. De krangler og sloss. Av og til er de jevnbyrdige, mens andre gang blir enkelt elever hakkekyllinger. Vi har vel alle opplevd mobbing under vår skolegang. 

Spørsmålet er hva vi kan kreve av skolen når en elev blir mobbet. 

På Skavland i dag fortalte Tooji Keshtkar at han ble mobbet på skolen. I følge Tooji var rektors forslag at "de kunne pakke lasset å dra videre". Tooji byttet skole til en Steiner skole, og fikk det bra. Men i følge Høyesterett kan vi forvente at skolen gjør noe mer enn å be eleven flytte videre. 

Konkret gjaldt saken en elev som ble mobbet på barneskolen i årene 1987-1993. Eleven skilte seg noe ut, og ble hakkekylling. 

Eleven som ble mobbet ble beskrevet som sosial umoden. Høyesterett avviste imidlertid at skolen kunne løse mobbeproblematikken ved å fokusere på den som ble mobbet sine sosiale utfordringer: 

"Nå var det ikke slik at skolen ikke rettet oppmerksomhet mot A. De ansatte var klar over at han skilte seg ut, at hans sosiale ferdigheter var svake, og at han ikke hadde kamerater. Problemet var, som jeg har vært inne på, at oppmerksomheten først og fremst ble rettet mot ham, og ikke i særlig grad mot dem som mobbet ham. A skulle utvikle sine sosiale ferdigheter, og han og mobberne skulle skvære opp og bli venner."

Høyesterett konkluderer med at:

"Problemet i saken er det som ikke ble gjort. Tiltakene skulle i langt større grad vært satt inn for å identifisere og irettesette mobberne." 

Høyesteretts mobbedom er klar instruks om at voksne som har ansvar for barn aktivt må gå inn å avverge at barn blir mobbet. Og hvis tiltakene man forsøker ikke virker, så må man forsøke andre innfallsvinkler:

"Det er et faktum at mobbingsadferden mot A fortsatte år etter år. Det ble ikke bedre, heller tvert imot når det gjaldt utestenging og erting. Etter hvert som det viste seg at den valgte strategi ikke ført til bedring for A, burde skolen ha iverksatt nye og konkrete tiltak rettet mot de medelevene som iverksatte og stod bak mobbingen."

Det er naturlig at problemet først søkes løst av klasselærer. Men hvis problemet vedvarer, må skolens ledelse ta ansvar:

"Særlig på dette punkt synes det å ha vært en feilvurdering å overlate en så stor del av oppfølgingen til klassestyreren alene."

Jeg er blant de som har stor tro på mekling som egnet metode for å løse tvister. Høyesterett advarer imidlertid, trolig med rette, mot mekling i mobbesaker. Maktbalansen mellom mobberen og den som blir mobbet kan gjøre mekling lite egnet:

"For det annet, og det er ikke minst viktig, kan man erfaringsmessig ikke løse denne type mobbeadferd utelukkende med en meglingsstrategi. Når det mangler balanse mellom partene, nytter det ikke med samtaler og forsøk på forlik mellom partene. Da vil mobbingen fortsette."

"Det fremgår av professor Rolands skriftlige erklæring for Høyesterett at megling mellom mobber og mobbeoffer som strategi i dag frarådes nasjonalt og internasjonalt av de aller fleste, og også av norske skolemyndigheter."

 Høyesteretts mobbedom anbefales til alle som har ansvar for barn. God lesing. 

Høyesterettsdommer Skoghøy på ville veier

Advokatbladet 11/2011

Saken gjelder rettsmekling, og hvordan vi dommere bør fylle vår meklerrolle. I følge Høyesterettsdommer Skoghøy bør det "dommeren mener er en korrekt rettslig løsning  danne utgangspunkt for meklingen". Skoghøys standpunkt er i strid med tvisteloven § 8-5 (3), og  hans idé om rettsmekling utfordrer partenes rettssikkerhet. Skoghøy er rett og slett på ville veier.

Parter som er i konflikt trenger ofte hjelp for å løse sine konflikter. De fleste saker løses utenfor domstolen gjennom forhandlinger. En rettslig prosess er som regel siste utvei fordi forsøkene på forhandlinger ikke førte frem. Parter som går til retten for å få løst konflikten, gjør nødvendigvis ikke det fordi de ønsker en rettslig løsning. Men i et sivilisert samfunn er domstolen siste alternativ å løse en konflikt man selv ikke klarer å løse.

Som dommer har jeg erfart at de såkalt riktige rettslige løsningene ikke alltid er de beste løsningene for partene. I mange saker åpner ikke den rettslige løsningen for mellomløsninger, dommen gir gjerne en vinner og en taper. Dommen gir også bare en avklaring på hvilket rettslig resultat partene skal forholde seg til. Noen løsning på selv konflikten får man ikke.

Videre bygger dommen på det faktum som anses bevist ut fra jussens bevisregler. I jussens verden har partenes følelser eller partenes subjektive opplevelse av virkeligheten begrenset relevans. Det er hva som anses bevist som betyr noe. 

Rettsmekling skal være et tilbud om en alternativ måte å løse konflikter som står for domstolen på. I rettsmekling skal mekleren utforske sammen med partene muligheten for et forlik med hovedfokus på partenes interesser, og ikke på partenes rettslige posisjon. Mekleren skal legge til rette for at partene forstår hverandres interesser, og sammen med partene utvikle løsningsalternativer og assistere partene i forhandlingene om en minnelig løsning.

Hvis partene ikke blir enige, så ender saken med dom. Vi bruker derfor å si at rettsmekling skjer i skyggen av en rettssak. Det betyr at partenes rettslige posisjon åpenbart er relevant for de avveininger de gjør i forhandlingene om forlik. En del av meklingen vil derfor også være å klargjøre sakens rettslige tema. 

Mekling gjennomføres tidlig i saken. Det er begrenset med bevisføring. Meklingsmøtene er unntatt fra offentlighet. Prinsippet om kontradiksjon brytes ved at mekler har særmøter med partene. Med andre ord, mye taler for at mekler ikke har nok innsikt i saken til å mene noe om de rettslige spørsmål. Mekler kan også i særmøter fått informasjon som den andre part ikke har fått anledning til å imøtegå. Det vil kunne være uforsvarlig av mekler å mene noe om hva et eventuelt domsresultat vil være. 

Høyesterettsdommer Skoghøy har ved flere anledninger gitt uttrykk for at det han kaller en "korrekt rettslig løsning" bør danne utgangspunktet for rettsmekling. I intervju med Skoghøy i Advokatbladet nr 11/2011 heter det: 

"Det jeg er skeptisk til er den utbredte meklingsideologien om at dommere skal mekle uavhengig av den materielle løsningen. Det rimer ikke med domstolens formål om å gjennomføre materiell rett. Det dommeren mener er en korrekt rettslig løsning bør danne utgangspunkt for meklingen, sier Skoghøy som mener man bør utvikle spesialkompetanse for de litt større domstolene, og at mekling da bør være en av de tingene man prioriterer først.

 - En del advokater jeg har snakket med har opplevd noen meklingsprosesser nærmest som et overgrep mot sin klient. Når partene går til domstolen med en sak er det for å få en avgjørelse etter gjeldende rett. Et meklingsresultat bør ikke ligge langt fra hva resultatet ville blitt uten mekling, mener Skoghøy."

Rettsmekling skal være en alternativ konfliktløsningsmåte. Hvis partene ønsker en såkalt korrekt rettslig løsning, har vi gode regler som sikrer partenes rettssikkerhet og som ender med en endelig rettslig avgjørelse - nemlig dom. I noen saker er det både riktig og nødvendig. Et fåtall av alle konflikter i Norge ender til og med opp i Høyesterett.

Høyesterettsdommer Skoghøy har ikke gitt noen anvisning på hvordan han mener mekler skal gå frem for å mekle med utgangspunkt i sitt syn på den korrekte rettslige løsning. Ser han for seg at mekler skal gi en vurdering av de rettslige spørsmål innledningsvis? Eller skal mekler være en overdommer helt til slutt, hvor han sjekker ut om forliket er nært nok det mekler mener er et korrekt rettslig resultat?

Min mening om hva mekling bør være adskiller seg veldig fra Skoghøys rettslige orienterte meklingstanker. Domstolen bør tilby partene en mulighet til å mekle på et bredest mulig grunnlag. Meklerens oppgave blir å hjelpe partene til å utforske de ulike interessene som er i spill. I noen få saker er de rettslige problemstillingene hovedinteressen. Men i de fleste sakene inneholder partenes konflikt flere elementer som vi jurister vil betrakte som ikke relevante for den rettslige løsning. I meklingen er det partene som skal være i fokus. Det er hva partene mener er relevant som betyr noe, og ikke hva vi jurister finner relevant ut fra vår paragrafverden.

Hvis mekler evner å ha en bred tilgang, gir det åpninger for andre løsninger enn de rettslige. Vi er alle eksperter på egne liv. Så lenge partene ikke utsettes for noe utidig press om å forlike en sak, ser jeg ingen betenkeligheter med at forliket avviker fra de mulige rettslige løsninger.

I det siste har jeg meklet flere saker mellom banker og deres kunder. I rettssalen vil det ofte handle om hvilken informasjon om risikoen og om selve produktet det kan anses bevist at kunden har fått. I meklingsrommet er det åpent for en bredere tilgang. For kundene kan det handle om hvilket liv de skal leve, om å føle seg sviktet av banken, en opplevelse av å ha blitt lurt. For banken kan det handle om omdømme, om egne ansatte som kanskje har vært litt utydelig eller overivrige, om å ha behandle alle kunder likt osv. Gjennom meklingen tilbys partene å ta kontroll over hvordan saken løses. Få avsluttet saken på en verdig og god måte. Noen ganger finner man også i slike saker mer fleksible løsninger enn hva en dom kan gi. Eksempelvis har jeg vært med på at kunden tilbyr pant som sikrer kravet, nedbetalingsavtaler, låneavtaler osv. I en sak hvor boligen ble satt i pant, ga banken et tilleggslån slik at kunden fikk økonomi til nødvendig vedlikehold. Som banken sa, det er også i vår interesse at du tar vare på panteobjektet.

Banksakene er gode eksempler på at det ikke alltid er mulig eller ønskelig å mekle mot en riktig rettslig løsning. Vi jurister kan ha en tendens til å tro at rettsreglene alltid gir et godt og riktig svar. Sånn er det ikke alltid.

Dommere som rettsmeklere

Denne uka startet jeg i Sandvika sammen med dommere fra Asker og Bærum tingrett og Drammen tingrett. Mitt oppdrag var å legge til rette for at dommerne skulle ha en samtale om rettsmekling, og om sin rolle som rettsmekler. 

I Norge har vi drevet med rettsmekling i snart 15 år. Det er åpenbart at det gjennomføres svært mange gode meklinger rundt om i landet. Med bakgrunn i samtaler med advokater får jeg likevel inntrykk av at kvaliteten på meklingene er varierende. De første årene var preget av begeistring over den nye måten å løse tvister på. Nå har ting satt seg. Meklingen har blitt en del av den ordinære hverdagen. Kanskje er det på tide med nytt fokus, nye initiativ slik at vi dommere kan komme et skritt videre i vår meklingspraksis. Rettsmekling skal være en alternativ måte å løse tvister på som skiller seg fra den ordinære domstolsbehandlingen. For at rettsmekling skal være et reelt alternativ, trenger vi meklere som er bevisst på egen meklingspraksis, vi trenger meklere som hele tiden holder seg oppdatert og utvikler seg.  

Advokater må delta på minst 80 timer etterutdanning i en fem års periode.  Det er ikke noe tilsvarende krav for norske dommere. Etterutdanningstilbudet til dommere er også begrenset. Tidligere ordninger med mulighet for studiepermisjon er det nesten ingen som får lengre. Nyutnevnte dommere gjennomgår et startkurs på fire samlinger, totalt 16 dager. For svært mange dommere er 2 dager av startkurset den eneste meklingsutdanningen de har. Spørsmålet er om dette er nok utdanning til at dommerne evner å fylle meklerrollen med noe annet enn bare en rettslig tilnærming. 

Tilbake til møtet mitt med dommerne i Sandvika. Det å holde kurs for dommere er i seg selv litt nervepirrende. Dommerne, 30 i tallet, var plassert i hesteskoform. Mens jeg ble introdusert steg pulsen kraftig. Her skulle jeg, en fersk trønderdommer,  begynne med et 3 timers opplegg om meklerrollen for erfarne dommere fra svært kondisjonerte strøk på Østlandet. Opplegget mitt inneholdt ikke en eneste lov eller paragraf. Og for å få suksess måtte jeg få til en samtale med alle 30. 

I min presentasjon av meg selv, sa jeg også noe kort om dommerbloggen. Mange dommere forstår ikke helt poenget med å blogge om dommerlivet. Der og da følte jeg at alle 30 tenkte: Hvilken fyr er nå dette, må vi høre på ham helt til lunch? 

Mitt siste blogginnlegg hadde tittelen "Ingenting er mer subjektivt enn sannheten". Jeg tok sats, og spurte ut i rommet - har tittelen noen betydning for hvordan man som mekler fyller sin meklingsrolle? Og i så fall hvilken betydning?

Det ble først litt stille. Jeg ga dommerne to minutter til å summe sammen om problemstillingen. Jeg fikk tid til å hente meg kaffe. Da jeg kom tilbake summet alle ivrig. Pulsen min roet seg. Samtalen med dommerne i Sandvika var i gang. Er sannheten subjektiv, og hva betyr det i meklingsrommet? Engasjerte dommere tok over. Min rolle ble i det store og hele å følge de ulike initiativ og innspill. 

Jeg er fortsatt fersk både som dommer og som mekler. Jeg har ingen fasit på hvordan meklingsrollen skal utøves. Mitt hovedbudskap er at alle må ha et bevisst forhold til hva man gjør og hvorfor man gjør som man gjør. 

Det er også så lett å stivne i egen praksis. En dommer sa en gang at når hun hørte seg selv beskrive sin tilnærming til meklingen, så likte hun ikke helt det hun hørte. Jeg forstod henne slik at hun ønsket at hun var mer fleksibel i sin tilnærming. Utfordringen er å tørre å forsøke å gjøre noe annet for å se om man på den måten kan komme et skritt videre. Det er ikke så lett. Selv syns jeg som regel at min måte å gjøre på, det må jo være det eneste riktige ... 

Barnefordeling og økonomi

Barnefordelingssaker er en betydelig andel av de sakene vi i tingretten har til behandling. Det er krevende saker som ofte preges av et høyt konfliktnivå mellom partene. I de fleste sakene er foreldrene positive til å forsøke å løse ved mekling. I meklingen oppfordres foreldrene til å ta opp alt som de er opptatt av. Foreldrene er eksperter på egen konflikt, og har som regel ikke noe problem med å forklare hvor håpløs den andre forelderen er. For meg som mekler er det viktig å forsøke å forstå hvorfor foreldrene har en konflikt - hvorfor oppfatter de hverandre som så håpløse. Er den ene forelderen så håpløs at hun/han ikke har god nok omsorgsevne? Er det reellt kun en voksenkonflikt som skyldes opplevelse av svik mellom de voksne?

Noen ganger får jeg ikke helt tak på hvorfor det er en konflikt mellom foreldrene. Jeg har noen ganger tenkt at årsaken kan være penger.

I de sakene foreldrene ikke er ferdig med det økonomiske oppgjøret etter bruddet, har jeg så å si formant advokatene til å forsere forhandlingene om en løsning. Så langt har jeg ikke opplevd en eneste sak hvor foreldrenes evne til å samarbeide til det beste for barnet forblir upåvirket av en konflikt om det økonomiske oppgjøret. Først når den økonomiske skilsmissen er avsluttet, er det mulig å legge gammelt grums bak seg.

Størrelsen på barnebidraget avhenger av omfanget på samværet. Endringer i samværet kan medføre endring i bidragsklasse, og dermed få stor betydning for begge foreldrenes økonomiske situasjon. På tross av at barnebidraget betyr mye for foreldrene, har jeg etter 6 år som dommer til gode å oppleve at noen foreldre tørr å si at det er viktig for dem at barnebidraget ikke reduseres. Jeg har forsøkt meg på å spørre direkte om det har betydning, men samtlige avviser at det betyr noe for dem. Det er ikke legitimt å bruke penger som argument.

En far trodde ikke på mor da hun sa at penger ikke betydde noe. Han sa til henne at han forstod at det kunne være viktig for henne. Han hadde god økonomi, og hadde mulighet for å betale mer. Han tilbydde seg å fryse bidraget til en bidragsklasse uavhengig av samværets omfang. Det var nok til at  saken ble løst.

Problemet med løsinger hvor foreldrene avtaler et høyere beløp enn det som følger av loven, er at de rett etter at avtalen er inngått, likevel kan gå til NAV å kreve bidraget fastsatt etter loven. For å inngå slike avtaler må du derfor ha tillit til at den andre virkelig mener det, og ikke bare utnytter systemet.

Meklingsdag i Kristiansand

I 2010 skrev jeg en masteroppgave om rettsmekling. Fordelen med å ha master i konfliktmekling, er at andre tror at man kan noe om det. Etter masteren, har jeg fått flere innbydelser til å holde seminar om mekling. Sist fredag hadde jeg den glede å delta på meklingsdag i Kristiansand tingrett.

Sørlandsbesøket startet med en drosjetur fra flyplassen. Drosjesjåføren viste seg å være svært hyggelig. Før vi hadde forlatt flyplassen hadde han satt i gang en samtale om mitt ærend. Jeg ble slått av hvor gode spørsmål han stilte. Han ga meg lyst til å fortelle. Etter hvert bidro han også med sine synspunkter og erfaringer rundt rettsvesenet. I sin ungdom hadde han vært militærnekter, og ble stilt for retten. Han ble dømt til 3 måneder i arbeidsleir. Selv syntes han det var helt greit. Han sto for sine standpunkter, og måtte derfor også godta konsekvensen.

Hotellet var fullt, og jeg fikk derfor en av suitene. Møtet med drosjesjåføren og velkomsten på hotellet medførte at det var enklere å fordøye Rosenborgs fiasko i Europa-cupen. Vel installert på hotellrommet begynte jeg på mine siste forberedelser til morgendagen. Jeg skulle ha ansvaret for at dagen fikk et godt faglig innhold. Vi dommere er en konservativ gruppe. De fleste kompetansetiltakene består av lange foredrag. Det er vanlig å legge frem detaljerte disposisjoner med henvisninger til alskens relevante lover. Jeg hadde imidlertid bestemt meg for et annet opplegg. Ingen paragrafhenvisninger, og et mål om å få deltakerne til å prate minst like mye som meg selv. Men hvordan få det til?

Jeg begynte å fundere på hvorfor samtalen med drosjesjåføren gikk så greit. En for meg fremmed mann klarte på kort tid å lage en så god og trygg atmosfære at jeg bare fikk lyst til å fortelle mer og mer. Jeg kom til at han stilte spørsmål og kom med sine innspill på en måte som ga meg følelsen av at han var oppriktig interessert i det jeg fortalte. Han var nysgjerrig på hvem jeg var, og hva jeg sto for her i verden. Selv om han tidligere i livet hadde vært tiltalt i en militær straffesak, var han ikke forutinntatt om hvordan vi dommere er. Han fremstod med et oppriktig ønske å forstå hvorfor jeg var så opptatt av å mekle i saker som sto for domstolen. Jeg sovnet med den tanken at i morgen må jeg være mer opptatt av å forstå hvordan dommerne i Kristiansand tenker om mekling, enn å formidle egen praksis. Drosjesjåføren besitter for øvrig trolig egenskaper som kunne ha gjort ham til en utmerket mekler. Jeg burde ha tipset ham om at han kunne søkt om å bli mekler i konfliktrådet.

Kristiansand tingrett ledes av den energiske sorenskriver Yngve Svendsen. På slaget 8.30 var møterommet fylt opp med dommere, og meklingsdagen var i gang. Vertens betydning for god atmosfære skal ikke undervurderes. Yngve åpnet med sin vante begeistring og engasjement. Tonen var lagt, og alt gikk av seg selv. Først drosjesjåføren, så dommerne i tingretten – er alle i Kristiansand sånn?

Meklingsdagen startet med en case hvor spørsmålet var hvem som skulle beholde boligen etter skilsmissen. Alle engasjerte seg, og vi satt til slutt med 11 løsningsforslag. Hvem har sagt at dommere ikke kan være kreative?

Dommerne i Kristiansand var tydelig engasjert i meklingsspørsmål. I samtaler rundt den praktiske øvelsen boblet det over med innspill, problemstillinger og spørsmål. Det som var tenkt å ta ett kvarter endte med en time. Min oppgave ble veldig lett – det var bare å følge opp de initiativ som kom. Læringsutbytte ble i alle fall stort for meg selv.

Meklingsrollen kan utføres på mange måter. Sakstype, hvordan partene er, hvordan advokatene er og hvem mekler er spiller inn. For dommeren er det lett å stivne i den praksis man selv syns passer for seg. Dommerne i Kristiansand har blant annet lært meg at man hele tiden må være bevisst på hvorfor man gjør som man gjør, og hele tiden tilpasse det man gjør til partenes behov i den konkrete saken. Enklere sagt enn gjort.