Promillebot på 1 1/2 ganger brutto månedslønn

"Skal boten normalt virkelig være på 1 1/2 ganger brutto månedslønn? Jeg tror ikke det er så mange som vet at boten for promillekjøring er så høy. Hadde flere vært klar over botens størrelse så tror jeg flere hadde vært mer forsiktig med kjøring dagen derpå og kjøring etter å ha tatt seg en øl eller to."

Uttalelsen kom fra en meddommer etter straffesak om ruspåvirket kjøring. Tiltalte var uførepensjonist, og hadde netto utbetalt kr 15 000. Siden boten skal settes ut fra brutto inntekt, ville en "riktig" bot settes til 30 000. En bot på kr 30 000 ville vært krevende for de fleste. En uførepensjonist har også begrenset mulighet til å skaffe seg ekstra inntekt. De fleste må derfor regne med å betale på boten over flere år. 

Boten kommer som regel i tillegg til fengsel, betinget eller ubetinget, og tap av førerkortet for en lengre periode. 

Norge er blant de land som straffer brudd på vegtrafikkloven veldig strengt. Bilen er en potensiell dødsmaskin. Formålet med de strenge straffene er å "motivere" eller bevisstgjøre alle bilister til å opptre varsomt i trafikken.

Folk flest vet at promillekjøring straffes strengt. Men som meddommeren tror jeg at mange ikke er bevisst hvor streng straffen er. For at en straff skal kunne påvirke folks valg, må selvsagt folk ha kunnskap om det. En naturlig oppfølging av meddommerens innspill var derfor et kort blogginnlegg om promillebot. 

Formålet med straffen er også å hindre at den domfelte skal begå ny kriminalitet. Tanken er at den høye boten skal svi så mye at man neste gang tenker seg godt om før man setter seg bak rattet i påvirket tilstand. Om det er nødvendig med en så høy bot for å oppnå denne effekten kan være diskutabelt. Faren med så strenge straffer er at straffene påfører unødvendig belastning for domfelte og domfeltes familie. Blir straffen for streng, får straffen kun negativ effekt uten at man nødvendig oppnår det man ønsker. 

Etter straffeloven § 27 skal retten ved utmålingen av boten ta hensyn til hva tiltalte evner å betale. I praksis skjer det også derfor en del unntak fra hovedregelen om en bot på 1,5 ganger brutto månedslønn. Etter klare føringer fra forarbeidene, skal minsteboten i promillesaker være på 10 000. For domfelte uten inntekt vil en bot på kr 10 000 være vanskelig å betale. For å betale boten må de derfor enten få NAV til å betale, begå vinningskriminalitet eller sone den subsidiære fengselsstraffen. Jeg har imidlertid sett flere eksempler på at retten har satt boten lavere enn kr 10 000. 

For de fleste er det inndragning av førerkortet som rammer mest. Kjøring med promille på 0,5 gir som regel en tapstid på 1 år. I tillegg til de praktiske utfordringene som må løses, er det også synlig for de nære omgivelsene at man ikke lengre kjører bil.

Mange påberoper seg at tapet av førerkort rammer akkurat dem urimelig hardt. Det er imidlertid svært sjelden at utgangspunktene for tapstiden settes ned. Det tryggeste alternativet for alle er derfor å kjøre bil kun når man er sikker på at kroppen er rusfri. 

Tilståelsesdom - plea bargaining

Plea bargaining, dvs forhandlinger mellom forsvarer og aktor om størrelsen på straffen hvis tiltalte erkjenner seg skyldig, er velkjent for oss først og fremst gjennom amerikanske rettsdrama på TV. I Norge foregår det nok også slike forhandlinger, men domstolen er ikke bundet av en avtale om straffens størrelse. Høyesterett mener det er prinsipielt betenkelig at det i realiteten er aktor som i en enkeltsak skal avgjøre hvilken straff tiltalte skal få. Straffutmåling er noe som bør være forbeholdt oss dommere. 

Det er på mange måter stor forskjell på Høyesterett og tingretten. Tingrettsdommerne treffer endelige avgjørelser i det store flertall av saker som står for retten. En liten del går til lagmannsretten. Ett fåtall behandles av Høyesterett. Høyesterett skal kun behandle saker av prinsipiell betydning. I tingretten behandler vi stort og smått, og vi blir nok mye mer pragmatisk i vår tilnærming.

Sist tirsdag hadde jeg berammet en meddomssak. Saken gjaldt flere grove tyveri i ett hyttefelt her i Trøndelag. Tiltalte var en mann på 20 år. Mannens forsvarer tvilte på sin klients uskyld. Han tok en alvorsprat med sin klient, og tok deretter kontakt med aktor. Praten resulterte i en tilståelse og en forståelse mellom aktor og forsvarer om at aktor skulle legge ned en påstand om samfunnsstraff. 

Saken ble kjørt som en tilståelsessak, som innebærer ingen vitner og ingen meddommere. Tiltaltes tilståelse er en vinn-vinn situasjon for alle parter. 

For fornærmede kan det være en belastning å møte i retten. Det kan også oppleves som støtende at tiltalte sitter og lyver om egen involvering. For påtalemyndigheten og retten er det besparende. Saken på tirsdag ble avviklet på 40 minutter, mens en vanlig hovedforhandling ville trolig tatt 3-5 timer. 

Den viktigste gevinsten er likevel kanskje for tiltalte. Tiltalte vet jo om han er skyldig. Det å kunne stå for det man har gjort, tror jeg betyr mye for tiltaltes selvrespekt. Jeg tenker ikke at en tilståelse nødvendigvis innebærer at tiltalte slutter med sine kriminelle handlinger. Dessverre kommer også de som tilstår stadig tilbake til oss. Men hvis man hele tiden benekter egen skyld, tror jeg det er vanskeligere å komme seg dit at man makter å endre egen livsførsel. En tilståelse er en god start for å kunne nå inn med et budskap om at man selv må ta ansvar for eget liv.

20-åringen som jeg møtte på tirsdag hadde alt ruset seg i 6 år. Han hadde fått seg ny kjæreste, og skulle bli far på nyåret. Han hadde alt begynt endringsprosessen. Godt hjulpet av samtaler med sin fastlege hadde han vært rusfri i 6 måneder. Aktor og forsvarers avtale om samfunnsstraff fremstod som fornuftig, og dommen var enkel å avsi. 

Jeg har aldri jobbet med straffesaker før jeg ble dommer. De forsvarerne og aktorene jeg møter er som regel vesentlig mer erfarne enn meg innen strafferett. I tillegg kjenner de den konkrete saken mye bedre. For meg skal det svært mye til før jeg tenker at min vurdering av riktig straff er mer riktig enn hva to kloke hoder har blitt enige om. Det er nok mer i de prinsipielle sakene som står for Høyesterett at det vil være aktuelt for dommerne å overprøve de avtaler som inngås. 

Sør-Trøndelag tingrett er blant de domstoler som har høyest andel saker som går som tilståelsessaker. Det skyldes nok flere ting, blant annet godt samarbeid mellom domstol, påtalemyndighet og forsvarerne. Forsvarerne i Trondheim har heldigvis ikke begynt med den praksis at de fraråder sine klienter å avgi forklaring for politiet. Selv om den som tier noen ganger kan slippe unna, så tror jeg på at det beste i det lange løp er å stå for det man har gjort.