Høyesterett la avgjørende vekt på hensynet til barna

Hvis det offentlige skal utøve tvang mot noen, eksempelvis utvise noen fra Norge, er det et grunnleggende krav om at tvangen ikke vil være et uforholdsmessig tiltak. Avveiningen mellom det offentliges interesse i å utøve tvang, og enkelt individets interesse i å slippe tvangen er svært vanskelig. Det er på en måte ikke sammenlignbare interesser. 

Når barn er involvert er det ekstra vanskelig. Ved utvisning er det åpenbart at barna vil kunne ta skade av at en av foreldrene blir utvist. Men når skal hensynet til barna veie tyngst?

I dag avsa Høyesterett en dom hvor de nettopp kom til at utvisningen av mor var uforholdsmessig fordi det ville ramme barna. I dommen heter det:

"Jeg er på denne bakgrunn, som mindretallet i lagmannsretten, kommet til at det ikke nødvendigvis er et vilkår at barna vil bli utsatt for ”uvanlig store belastninger”, og at det særlig vil være aktuelt å gi fortrinn til barnas interesser ved relativt sett mindre alvorlige overtredelser av utlendingsloven som i mindre grad rammer de kontrollhensyn loven skal ivareta."

I dommen går Høyesterett gjennom tidligere Høyesterettspraksis. Dommen illustrerer at man skal være forsiktig med å lage regler med vid anvendelse basert på enkeltavgjørelser fra Høyesterett. Alle avgjørelser må forstås med bakgrunn i det faktum som var til prøving. Selv små endringer i faktum kan gi et annet resultat i neste sak. 

Forskjellen mellom denne saken og tidligere saker var blant annet alvorligheten i  morens lovbrudd. Hvor grovt lovbrudd foreldrene har gjort påvirker hvor store belastninger barna må tåle før utvisningen blir uforholdsmessig. 

Høyesterett så også mildere på morens brudd på utlendingsloven enn lagmannsretten:

"Lagmannsretten har fremhevet at ”ulovlig opphold, ulovlig arbeid og ulovlig innreise er i kjernen av de kontrollhensyn utlendingsloven skal ivareta”. Dette er naturligvis de sentrale forhold som reguleres av loven, men jeg synes ikke det er spesielt treffende å fremheve slik adferd som det som i størst grad utfordrer kontrollmulighetene. Det synes i en slik sammenheng mer nærliggende å fremheve forhold som å unnlate å oppgi identitet, å gi uriktige opplysninger og å benytte falske dokumenter."

Om Høyesterett ville ha kommet til et annet resultat hvis morens brudd på utlendingsloven hadde vært bruk av falske dokumenter er det ikke mulig å gi noe klart svar på. Forholdsmessighetsvurderingen er i alle saker veldig sammensatt og svært konkret. Barnas tilknytting til den foreldre saken gjelder og hvor hardt utvisningen vil ramme barna vil være en del av vurderingen.

Barnekonvensjonen var påberopt av morens advokat, uten at Høyesterett fant grunn til å bruke barnekonvensjonen som rettskilde for sitt resultat. Det betyr trolig ikke annet enn at Høyesterett fant tilstrekkelig støtte i de politiske signaler som var gitt gjennom endringer av lov og forskrifter.






Jeg har presentert bloggen min på Bloggurat.

Stor ståhei er av og til nødvendig

Fra nrk.no - publisert 12. juni 2011

Gjenopptakelseskommisjonen avslo Treholts begjæring om gjenopptaking. Det kan virke som de har fått mer kritikk for sine lukkede høringer enn for at begjæringen ble avslått. I følge nrk.no begrunnet kommisjonens leder, Helen Sæter, lukkede høringer blant annet med at de ikke ønsket «stor ståhei» og oppmerksomhet rundt noe kommisjonen ikke ville legge vekt på.

Gjenopptakelseskommisjonen er et forvaltningsorgan og det er gitt egne regler om saksbehandlingen. Sæter er også sitert i media på at reglene ikke tillot åpne høringer. Uavhengig av hvilken mulighet kommisjonen hadde til å beslutte meroffentlighet, de lukkede dører vil trolig medføre at mange sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter kommisjonens avslag. 

I domstolen er åpne høringer den store hovedregelen. Det skal svært mye til før dommeren beslutter lukkede dører. Full offentlighet er et grunnleggende vilkår for at rettsstaten skal fungere. Åpenhet er det beste middelet for å sikre seg mot maktmisbruk. Media er ei viktig vaktbikkje i demokratiets tjeneste. Vi som sitter i maktposisjoner må tåle at det av og til blir ubehagelig mye ståhei. Av og til syns vi nok også at journalistene bommer og lager mye ståhei om det som ikke er relevant. Men kanskje er det nettopp i de situasjonene vi bør ha en ekstra kritisk gjennomgang av egne standpunkter. Er det nå så opplagt at det er vi jurister som best kan definere hva som er mest relevant?

Fra ap.no - publisert 10. oktober 2010

I noen få sakstyper, som eksempelvis overprøving av tvangsvedtak, tilsier hensynet til den private part at  hovedreglen er lukkede dører. Den private part kan be om at saken likevel går for åpne dører. Særlig i saker med beskyldninger om maktmisbruk fra det offentlige, eksempelvis barnevernet, bør åpne dører vurderes. Fullt innsyn for media vil forhåpentligvis sikre publikums tillit til det offentlige. I tillegg vil åpenhet ha en preventiv effekt. Beslutningstakere vil ofte ha i bakhodet om en  beslutning vil  tåle medias granskning.

I de fleste rettssakene er det få tilhørere. Enkelte lærere tar med seg sine klasser på en straffesak. Mitt inntrykk er at elevene har stort utbytte av en dag i retten. Den tiltalte er sjelden like begeistret. Av og til ber den tiltalte om lukkede dører for å slippe å ha klassen tilstede. Jeg har også opplevd at den tiltalte har sagt at han nekter å forklare seg hvis saken går for åpne dører. Den tiltalte opplever nok ikke at publikums tilstedeværelse er med på å sikre at han får en rettferdig behandling. Det skal svært mye til for å lukke dørene i en vanlig straffesak, og den tiltaltes opplevelse av ubehag er åpenbart ikke nok. 

Hovedreglen om åpenhet gjelder også for dommer. Alle kan be om å få innsyn i de fleste straffedommene som ikke er eldre enn 5 år. Det betyr ikke at du kan be domstolen om å få alle dommer hvor din antatt kriminelle nabo har vært involvert. I tillegg til navn må man også kunne si noe om hvilken sak det gjelder. I sivile saker omfatter innsynsretten også bevisene i saken, og det er ingen 5 års grense. I enkelte forretningsforhold inngås avtaler om voldgift nettopp for å unngå domstolens åpenhet. 

NRK valgte å offentliggjøre Treholt-avhørene. Wikileaks har åpnet utallige lukkede rom. I det lange løp lønner åpenhet seg. Treholt saken er et eksempel på det.  Det er over 20 år siden Treholt ble overvåket. I dag konkluderte EOS-utvalget med at deler av overvåkningen var ulovlig. Beslutninger som ikke tåler dagens lys blir ofte avslørt til slutt. 

Dommeravhør av barn

I dag startet jeg på enedommerturnus. I Sør-Trøndelag tingrett har hver dommer to ukers turnus 3-4 ganger i året. Enedommeren behandler alle tilståelsessaker, begjæringer om førerkortbeslag, besøksforbud, begjæringer om fengslinger, dommeravhør - litt enkelt sagt nesten alle straffesaker som kan avgjøres uten at retten settes med meddommere.

En av dagens oppgaver var dommeravhør av ett barn. Barn under 16 år skal forklare seg utenfor rettsmøte. De typiske sakene gjelder overgrep mot barn, enten vold eller seksuelle overgrep. Det sier seg selv at dette er krevende saker å håndtere for alle involverte. De fleste saker jeg behandler klarer jeg å legge fra meg ved arbeidsdagens slutt. Det hender at sakene kverner i hodet også etter at jeg har forlatt tinghuset. Målet er å ha kvernet ferdig før jeg når egen inngangsdør. Saker hvor barn er involvert blir jeg likevel aldri helt ferdig med. Møte med barn som har blitt utsatt for overgrep gjør sånn inntrykk at de kommer stadig igjen og igjen.

Veldig ofte kommer det klart frem at barnet som forklarer seg er svært ubekvem med avhørssituasjonen. Mange av barna har en tendens til å bli veldig urolig. De vrir seg som noen slanger på stolen, gjemmer seg under bordet, bruker skinnet i stolen til å gjemme seg eller rett og slett reiser seg og går rundt i rommet. For noen er det så vanskelig å svare på spørsmål at de benekter at det har skjedd noe selv om overgriperen hadde filmet overgrepene. Bevisverdien av et avhør avhenger ikke bare av barnets svar. Like viktig er det at avhører får til god kontakt med barnet, og at spørsmålene som stilles er åpne slik at barnet fritt kan beskrive egne minner om det som har skjedd.

Avhør av barn er veldig krevende. Dommeravhørene avholdes i barnehuset. Det er slutt på den tiden barnet møtte på dommerens kontor, og det var dommeren som gjennomførte avhørene. Avhørene gjennomføres av politi som har særskilt utdanning med avhør av barn. Avhørene er en del av politiets etterforskning.

Departementet har satt ned ei arbeidsgruppe for å gjennomgå dommavhørsforskriften. Riksadvokaten har blant annet foreslått en ordning med innledende avhør utført av politiet uten domstolens medvirkning. Jeg er enig med Riksadvokatens forslag. Blant annet vil innledende politiavhør kunne medføre til at avhørene gjennomføres raskere enn i dag. Dommeravhør vil da kun være nødvendig i de saker hvor avhøret skal brukes som bevis i en straffesak.

Meglingsrommet

Tingrettsdommerens hovedoppgave er tvisteløsning. De fleste sivile tvistene løser vi faktisk ved å megle mellom partene. Denne uka startet med to meglinger - før lunch megling i sak etter barneloven og etter lunch megling i sak etter skifteloven. Jeg oppholder meg faktisk mer i meglingsrommet enn i rettssalen.

I domstolen har meglingen forskjellige navn - rettsmekling, ordinær megling og konflikt og forsoning - er de vanlige. Meglingen blir nok lagt opp litt annerledes i en barnefordelingssak enn i en entreprisesak. Grunnprinsippene er likevel de samme. Meglerens oppgave er å legge til rette for en samtale mellom partene, og bidra til at de løser tvisten sammen. Målet er å unngå at en dommer bestemmer hva som er riktig resultat for dem.

Tvisten i dagens skiftesak var fordeling av arv. Vi har jevnlig slike meglingsmøter i arvesaker. Hvis arvingene ikke klarer å løse arvefordelingen uten bistand, kan de komme til tingretten for megling. Det er ikke nødvendig å ha advokat, og man kan få megling uten at man trenger å gi en utfyllende beskrivelse av tvisten.

Målet med megling i arvesaker er ikke alltid bare å finne en løsning på hvordan verdiene skal fordeles. Tvisten har av og til ødelagt relasjonen i familien, og kommunikasjonen er fraværende. Jeg forsøker derfor ofte å forstå hvorfor tvisten oppstod, og om mulig utforske muligheten for å bedre relasjonen. Om ikke annet så er jo kommunikasjonen kommet i gang igjen bare ved at de har møtt til meglingen.

Dommere har taushetsplikt, så jeg kan ikke si noe konkret om dagens megling. For å illustrere hva man kan oppnå i meklingsrommet har jeg noen eksempler fra andre saker:

• søsknene ble enige om at to brødre fikk lov til å være alene i deres avdøde fars bolig  for å ta farvel med barndomshjemmet
• arvingene ble ikke enige om hvem som skulle ha hva av innboet, men ble enige om at de skulle be lensmannen om å bistå med loddtrekning
• den ene broren fikk overta barndomshjemmet til takst satt av takstmann, men de to andre brødrene skulle få lik andel i gevinst ved eventuelt salg

I det store flertallet av sakene blir arvingene enige om arveoppgjøret. Andelen saker hvor også relasjonen bedres er nok litt færre. Selv har jeg som regel en bedre følelse etter en megling enn når jeg må avsi dom. I de fleste saker ønsker partene å finne en løsning selv. Det er tross alt de som har konflikten, og det er de som må leve med resultatet. Gjennom megling gir vi de muligheten til å ta igjen kontrollen over egen konflikt. Og forhåpentligvis klarer vi å gi konstruktive bidrag til at tvisten finner en bedre løsning enn om det må avsies dom.