Uten lovlig opphold

I Norge bor det mange som ikke har rett til opphold. Som dommer møter jeg på mennesker som den norske stat ikke ønsker skal være i landet vårt, i ulike sammenhenger.

Fra nrk.no

Jeg er med på å beslutte fengsling av personer som er utvist og som politiet ønsker å ha kontroll på frem til de blir uttransportert. Jeg dømmer folk som har vært i Norge med det eneste formål å begå vinningskriminalitet. 

Men jeg har også sivile saker hvor den ene parten ikke har lovlig opphold. Det er et stort antall som bor uten lovlig opphold i mange år. Jeg forstår ikke helt hvordan det er mulig, uten lovlig opphold, uten arbeidstillatelse, bor de i Norge i mange år. Og også de kommer i situasjoner hvor de bruker norsk domstol for hjelp til å løse sine tvister.

Ikke overraskende handler tvistene oftest om samvær med barn. En gang hadde jeg en far som gikk til sak for å få kontakt med sinn nyfødte sønn. Mor var norsk statsborger. Hun påsto at far hadde vært voldelig, og ønsket på ingen måte noe kontakt med far. I det første rettsmøtet ble partene enige om at den rettsoppnevnte sakkyndige skulle gjøre noen mindre undersøkelser, for deretter å ha et nytt møte. Møte nummer to ble litt spesielt. Da far gikk inn i tinghuset ventet politiet på ham, og han ble pågrepet. Vi utsatte rettsmøtet noe for at far skulle få tatt innover seg at han nå var pågrepet, og at han om tre dager på kommende mandag skulle flys til sitt hjemland. Politiet var tilstede under rettsmøtet. Det var en sønderknust far som satt i møtet og ba om å få se gutten sin en gang før han ble sendt ut av landet. Grunnet at utreise alt var om tre dager, var han helt avhengig av at mor godtok kravet. Hva ville være til beste for barnet? Mor falt til slutt ned på at barnet i voksen alder kunne reagere negativt hvis han fikk vite at faren ble nektet å se ham. Hun gikk derfor med på et møte i politiets varetekt i løpet av helga.

Det å få barn som blir norsk statsborger, er altså ikke nok for å få lovlig opphold. Barn kan likevel være med å gi fedre lovlig opphold. Hva som skal til for å få lovlig opphold er ikke mitt fagområde. Men jeg har forstått det slik at hvis barnet har det barneloven oppgir som ordinært samvær, så vil far som regel kunne søke familiegjenforening med barnet selv om de ikke bor sammen. I noen saker er det tydelig at fars ønske om samvær i en stor grad er motivert av ønske om å få lovlig opphold.

Jeg har hatt saker hvor mor har valgt å strekke seg lengre enn hva hun mener er forsvarlig ut fra barnets tilknytting til far, bare for at far skal kunne søke om familiegjenforening. Mors kvaler er igjen hva barnet vil tenke når det blir større. Hvordan forklare et barn at far ble sendt ut av Norge fordi at hun som mor mente at han ikke hadde godt av mer samvær med far? Hva er til beste for barnet? Litt for mye samvær, eller ikke noe samvær? En far i Norge, eller en far i utlandet?

I retten er det vanlig å møte mennesker i krise. Møtet med de som ikke har lovlig opphold, gjør likevel ofte ekstra stort inntrykk på meg. Livet i Norge uten lovlig opphold fremstår som like traurig som nok politikerne ønsker at det skal være. De tilbys å bo på asylmottaket til sakene deres er ferdigbehandle. Der må de dele rom med flere i samme situasjon. De får ikke lov til å jobbe, og de tilbys etter det jeg vet ikke noen form for opplæring. Økonomisk støtte er noen dagpenger til det helt nødvendige. Kontrasten til norske statsborgeres liv er enorm. Likevel så velger de å bli - de velger å kjempe for å få lovlig opphold.  

Det er annerledes for oss som kan reise med norsk pass. Vi kommer inn overalt. Dette blogginnlegget er skrevet på en cafe i sentrum av Sarajevo. Som norsk statsborger blir jeg tatt i mot med åpenhet og vennlighet, og ingen mistror mine motiver. Har vi samme syn på en bosnisk statsborger på tur i Norge?

Mange her i Bosnia Herzegovina ønsker å bli medlem av EU. EU-medlemskap vil åpne grensene. Spørsmålet er hvor mange som vil flytte til andre EU-land hvis de blir medlem. "Jeg tror ikke så mange vil reise", sa sjåføren som kjørte meg fra Tuzla til Sarajevo, "kanskje 10 %, men absolutt ikke mer enn det".

Barnefordeling og økonomi

Barnefordelingssaker er en betydelig andel av de sakene vi i tingretten har til behandling. Det er krevende saker som ofte preges av et høyt konfliktnivå mellom partene. I de fleste sakene er foreldrene positive til å forsøke å løse ved mekling. I meklingen oppfordres foreldrene til å ta opp alt som de er opptatt av. Foreldrene er eksperter på egen konflikt, og har som regel ikke noe problem med å forklare hvor håpløs den andre forelderen er. For meg som mekler er det viktig å forsøke å forstå hvorfor foreldrene har en konflikt - hvorfor oppfatter de hverandre som så håpløse. Er den ene forelderen så håpløs at hun/han ikke har god nok omsorgsevne? Er det reellt kun en voksenkonflikt som skyldes opplevelse av svik mellom de voksne?

Noen ganger får jeg ikke helt tak på hvorfor det er en konflikt mellom foreldrene. Jeg har noen ganger tenkt at årsaken kan være penger.

I de sakene foreldrene ikke er ferdig med det økonomiske oppgjøret etter bruddet, har jeg så å si formant advokatene til å forsere forhandlingene om en løsning. Så langt har jeg ikke opplevd en eneste sak hvor foreldrenes evne til å samarbeide til det beste for barnet forblir upåvirket av en konflikt om det økonomiske oppgjøret. Først når den økonomiske skilsmissen er avsluttet, er det mulig å legge gammelt grums bak seg.

Størrelsen på barnebidraget avhenger av omfanget på samværet. Endringer i samværet kan medføre endring i bidragsklasse, og dermed få stor betydning for begge foreldrenes økonomiske situasjon. På tross av at barnebidraget betyr mye for foreldrene, har jeg etter 6 år som dommer til gode å oppleve at noen foreldre tørr å si at det er viktig for dem at barnebidraget ikke reduseres. Jeg har forsøkt meg på å spørre direkte om det har betydning, men samtlige avviser at det betyr noe for dem. Det er ikke legitimt å bruke penger som argument.

En far trodde ikke på mor da hun sa at penger ikke betydde noe. Han sa til henne at han forstod at det kunne være viktig for henne. Han hadde god økonomi, og hadde mulighet for å betale mer. Han tilbydde seg å fryse bidraget til en bidragsklasse uavhengig av samværets omfang. Det var nok til at  saken ble løst.

Problemet med løsinger hvor foreldrene avtaler et høyere beløp enn det som følger av loven, er at de rett etter at avtalen er inngått, likevel kan gå til NAV å kreve bidraget fastsatt etter loven. For å inngå slike avtaler må du derfor ha tillit til at den andre virkelig mener det, og ikke bare utnytter systemet.