Inhabil uten at noen kan klandres?

Det er helt avgjørende for folks tillit til domstolens avgjørelser at alle har tillit til at dommeren er objektiv og er uten egeninteresse i sakens utfall. 

Lady Justice - flicr.com

Noen habilitetsgrunner er enkle. Du kan ikke være dommer i saker hvor slekt og venner er parter. Men hva med forholdene som ikke automatisk leder til inhabilitet?

Bør dommere opptre slik at de unngår å havne i en habilitetsproblemstilling?

Heldigvis har vi mange engasjerte dommere som tør å vise sitt engasjement. Som det seg hør og bør, er det Høyesterettsdommere som viser vei. 

De fleste dommere velger fortsatt trygge forum som juridiske bøker og tidsskrifter for sine ytringer. Et litt mer sprekt eksempel fikk vi i 2010 da Høyesterettsdommer Kirsti Coward måtte vike sete i en sivil sak fordi hun var medlem av Naturvernforbundet. Naturvernforbundet var part i saken, og Høyesterett uttalte da:

"Det er på den ene side klart at en dommers generelle samfunnssyn eller politiske oppfatning ikke i seg selv medfører inhabilitet etter domstolloven § 108. Dette gjelder også der dommerens ståsted kommer til uttrykk gjennom organisasjonsmedlemskap. Det er på den andre side like klart at slikt medlemskap etter omstendighetene kan medføre at dommeren må vike sete der organisasjonen er part i saken. Et medlemskap i en ideell organisasjon er uttrykk for en holdning til et bestemt samfunnsspørsmål, men er også en støtte til organisasjonens arbeid.

Om inhabilitet inntrer der dommeren er medlem i en organisasjon som er part, vil bero på en samlet vurdering. At vedkommende dommer har engasjert seg spesielt i organisasjonens virke, er naturligvis et hensyn av stor vekt ved denne vurderingen. Men også det ordinære medlem vil kunne bli inhabil til å dømme der utfallet i saken direkte angår kjerneområdet for organisasjonens formål og virkefelt. Selv om et medlem ikke i ett og alt behøver å dele en organisasjons syn, vil medlemmet lett identifiseres med organisasjonen – noe som også kan være en av grunnene til at man tegner medlemskap."

Kan Høyesterettsdommer Coward klandres for at hun var medlem av Naturvernforbundet? Burde hun som dommer nøyd seg med å ha meninger om naturvern ved middagsbordet? 

De fleste er nok enige om at medlemskap i en idiell organisasjonen er innenfor det trygge handlingsrom til en dommer. Men hva hvis dommeren beveger seg ut av den trauste boksen, og aktivt går inn som aktiv samfunnsdebattant? 

Flere dommere deltar i dag aktivt i debatter på sosiale medier. Selv om dommeren ytrer seg som privatperson, vil allmennheten ikke evne å skille mellom privatpersonen og dommeren. Bør dommeren derfor av den grunn være forsiktig med sine ytringer for å styre unna evnetuelle habilitetsspørsmål?

Nylig ble Neda-saken, sak etter utlendingsloven, utsatt en dag fordi regjeringsadvokaten ba dommeren om å vike sete på bakgrunn av følgende to tweets fra tingrettsdommeren:

«Det er ikke en rettighet for alle å få bo i Norge. Riktig det, men alle barn som bor i Norge har rettigheter.»

«Merkelig hvor lett Faremo slipper unna Neda-saken. Skjerpings Wold!»

Er dommeren å klandre for sine ytringer?

Fra mitt ståsted er svaret klart nei. At spørsmålet om inhabilitet av den grunn blir reist, og at dommeren bestemte seg for å vike sete, betyr ikke at ytringen burde vært usagt. Det er heller ingen krise om en dommer må vike sete. I denne saken førte det til en dags utsettelse.

Dommerens ytring var knyttet til hvordan staten behandler barn som søker opphold i Norge. Spørsmål om statens myndighetsutøvlese må være blant de spørsmål dommere gjennom dommerjobben og rollen som rettssikkerhetsgarantist er særlig kvalifisert til å ytre seg om. Jeg mener samfunnsdebatten ville vært enda rikere om flere dommere bidrar aktivt. 

Jeg frykter at medieoppslagene om inhabilitet som følge av tweets vil skremme flere dommere bort fra den offentlige debatten. Men sterke dommerstemmer i de lukkede rom har vi nok av, uten at de nødvendigvis bidrar til et mer opplyst samfunn.

En kone til besvær

I bunn og grunn er jeg svært fornøyd med min kone. Det passer seg ikke denne bloggens profil å utdype det nærmere. Som tittelen indikerer, så har min kone likevel også vært til besvær. 

Dommerens liv styres av de saker som man får ansvar for. Nylig fikk jeg en stevning med et gruppesøksmål. Gruppesøksmål er en ny ordning som ble innført med tvisteloven i 2008. Denne stevningen var det første gruppesøksmålet i vår domstol, og jeg var overbegeistret over å være den heldige som fikk saken tildelt. Men så var det dette med min kone da.

Gruppesøksmålet var rettet mot forvaltningen. Min kone arbeider hos Fylkesmannen, og en annen avdelingen enn den min kone arbeider i, hadde vært involvert i forvaltningens behandlingen i sakene som sto for retten til behandling. Jeg innså at det var min tunge plikt å orientere partene om min kones gjøren og laden. Det tok ikke lang tid før saksøker begjærte meg inhabil. 

Reglene om habilitet har vi blant annet for å sikre borgernes tillit til at domstolen treffer objektive avgjørelser upåvirket av andres eller egnes interesser. Om dommeren selv opplever at han ikke er påvirket av at kona hans har en form for interesse i saken har ingen betydning. Den påberopte grunnen for inhabilitet må likevel objektivt kunne påvirke borgernes tillit. Det er ikke nok at borgeren subjektivt har mistillit til dommeren. Borgeren skal ikke kunne bytte ut dommere han ikke liker uten saklig grunn.

Men tilbake til min sak. Det var ikke Fylkesmannen som hadde truffet de endelige vedtakene som sto til prøving, og min kone hadde ikke vært involvert. I utgangspunktet tenkte jeg at dette ikke var nok til inhabilitet. Min mening hadde selvsagt begrenset betydning. Det er en annen dommer i domstolen som avgjør habilitetsspørsmålet.

Før avgjørelsen falt kom regjeringsadvokaten med en ny saksopplysning. Staten hadde pekt ut sin partsrepresentant. Tilfeldigvis bodde den utvalgte i mitt nabolag, hadde barn som gikk på samme barnehage/skole som mine barn og vi har også møttes noe sosialt.

Mange vil nok tenke at vennskap må tilsi at dommeren er inhabil. Men så enkelt er det ikke. Det er ganske vanlig at jurister har venner i det juridiske miljøet. Norge er et lite land, og hvis alle vennskap skal medføre inhabilitet så kan det skape noen praktiske utfordringer. Det er forskjell på vennskap. Det å være venner på facebook vil i seg selv ikke føre til inhabilitet. Hvis man oppfatter seg som bekjente vil man nok heller ikke være inhabil. Men hvor går grensen?

I min sak ble det etterhvert enkelt. Isolert sett var kanskje ikke min kone nok til at jeg var inhabil, men hvis man så min kone i sammenheng med min kamerat, så ble det hele for problematisk. Slutningen ble at jeg måtte forlate saken.