I forrige uke besluttet jeg å varetektsfengsle en ung mann i to uker. I løpet av de to ukene han sitter fengslet fyller han 18 år. Det må være trist å gå inn i de voksnes rekker alene på en celle på Tunga. Noen vil nok mene at fengsel er det som skal til for å markere alvoret for en ung mann som sliter med å holde seg på riktig side av loven. Jeg er blant de som tviler på at opphold i fengsel skaper rom for refleksjon og egenutvikling. Jeg tenker at fengsel som regel gjør alt annet enn godt for de innsatte.
Fengselstraff har likevel sin berettigelse i noen sammenhenger. På jusstudiet lærte vi at hevn ikke var en legitim begrunnelse for fengselsstraff. Mange vil nok likevel mene at for de mest alvorlige forbrytelsene kan hensynet til fornærmede, og også samfunnets behov for hevn, tilsi at den domfelte soner straff i fengsel. En annen legitim begrunnelse er å få gjengangere ut av drift.
Noen begår tyveri straks de er på frifot, og de holder ikke opp før de blir pågrepet og satt inn på ny. Samme dag som jeg besluttet fengsling av den unge mannen på snart 18, behandlet jeg også begjæring om fengsling av en mann på over 40 år som hadde ca 30 domfellelser bak seg. Han hadde oppholdt seg i et fengsel i det vesentlige av sitt voksne liv, og dommene gjaldt narkotika og tyveri. 30 fengselsopphold hadde ikke hjulpet. Hvilken medisin forsøker vi da gang nr 31?
 |
| Fra dagbladet.no |
Justisministeren har nylig forslått ny straffereaksjon for kriminelle ungdommer. Istedet for fengselsstraff skal man kunne anvende "ungdomsstraff" som blant annet vil innebære deltakelse i stormøte og en tett oppfølging. Det er spennende tanker som forhåpentligvis vil bli satt ut i livet.
I de fleste sakene vi behandler så møter vi de personene som berøres av vår beslutning. Det å møte mennesket gjør alltid inntrykk. Varetektsfengsling av ungdom under 18 år besluttes kun når det ikke er andre alternativer. Typisk fordi at det har oppstått en akutt situasjon, og man må ha tid til å finne gode alternativer. Fengsel fremstår som en dårlig nødløsning.
Møte med gjengangeren på over 40 år gjorde også inntrykk. Politiet mente det var nødvendig at han satt i varetekt over sommeren frem til straffesaken hans skulle behandles. For ham blir det trolig nok en sommer bak murene fordi han ikke makter å få kontroll på sitt rusmisbruk og sitt uttømmelig behov for penger til å skaffe rusmidler.
Spørsmålet er hva man kan gjøre for å unngå at flere ender med et titalls dommer og flere år i fengsel. Så langt er det få som har gode svar.
Takk for en interessant blogg!
SvarSlettDet er veldig spennende å lese det du skriver! Spessielt siden det er hverdag du skildrer, og det gir et innblikk jeg ikke får andre steder:)
Hva er ditt syn på narkotikadomstol?
SvarSlettDet å straffe narkomane reiser mange spørsmål. Kriminaliteten som de narkomane begår skyldes i det vesentlige den narkomanes rusproblem. Mange får dom etter dom på fengsel. Fengselsstraff løser sjelden rusproblemene. Jeg er derfor veldig positiv til at det åpnes for å avsi dom på behandling - straffeloven § 53 nr 3 e - http://www.lovdata.no/all/tl-19020522-010-008.html#53.
SvarSlettI andre land som har innført såkalt drug court har dommeren gitt en aktiv oppfølging av den straffedømte. I Norge har vi ikke valgt den modellen. Dommeren deltar ikke i teamet rundt den narkomane.
Hva syns du? Hva er eventuelt bra med narkotikadomstol?
Rune
Å dømme mennesker for å bruke narkotika er undertrykkende og et grovt overgrep av påtalemakten og dommere.
SvarSlettDen feilslåtte og menneskefiendtlige narkotikalovgivingen vi har i norge skaper mer problemer og ødelegger flere liv enn hva selve bruken av narkotiske stoffer noensinne vil være i nærheten av.
Hvem er født med en forhåndsgitt rett til å straffe MEG for å bruke et mildere stoff enn alkohol i min egen private sfære?
SvarSlettJeg forstår innleggene fra dere to anonyme slik at dere mener egen bruk av narkotika ikke bør være straffbart.
SvarSlettMen hva med salg av narkotika? Ganske ofte møter vi mennesker som selger narkotika fordi de selv trenger penger til å finansiere eget forbruk. Skal de dømmes for slikt salg? Er det noen forskjell på om de selger til barn eller voksne? Hva med de som begår innbrudd fordi de trenger penger til å kjøpe seg narkotika. Skal de straffes?
Innbrudd skal selfølgelig straffes. Det er en dyp krenkelse av privatlivets fred. Å putte noe i sin egen kropp i sin private sfære, enten det er kaffe, hasj, martini eller heroin burde ikke straffes.
SvarSlettDe som bruker et stoff til rekreasjonelt velvære burde få lov til det så lenge de ikke er til sjenanse eller forstyrrer andre mennesker.
De som misbruker derimot, altså de som har utviklet avhengihet for de de har vært disponible for det(selvmedisinering, psykisk disponibelhet etc etc) bør få den samme hjelp, omsorg og respekt som de som sliter med alkoholisme.
I dag får de et hardt cellegulv, blåmerker i skulderen og en bot på 10.000 kroner i posten. Jeg lurer på hva det gjør med deres oppfatning av Staten Norge som en omsorgsfull, tolerant og åpen rettstat basert på kristne grunnprinsipper?
Salg av narkotika burde vært myndighetenes oppgave. Vi kunne solgt cannabis og andre lettere stoffer over disk på vinmonopolet slik alkoholen blir solgt i dag. Da hadde vi oppnådd:
1. Tilgangen til mindreårige. I dag er det lettere for en 15 åring å få tak i en bit med hasj eller en liten pose med amfetamin enn det er å få tak i vanlige nikotinsigaretter eller alkohol. De tunge kriminelle som Staten har valgt å overlate dette rusmarkedet til spør heller ikke om legetimasjon slik kassadama på rimi eller på vinmonopolet gjør.
2. Den dobbelmoralske undertrykkingen.
Samfunnet aksepterer i dag at mennesker drikker seg sanseløse på cellegiften alkohol, så lenge det gjøres på fredag og lørdag. Blir man derimot tatt med et gram med cannabis til eget bruk, risikerer man bøter opp til 10.000 kroner, ransakelse (krenkelse av privatlivet), kroppsvisitering, innelåsing i glattcelle og en ellers røff behandling av bryske politibetjenter.
Og da lurer jeg på. Hvorfor skal man straffe en person og kanskje ødelegge livet hans, økonomien hans, mulighetene hans og bryte psyken hans ned med det stempel og stigmatisering en narkotikapågripelse medfører, fordi han velger å ruse seg rekreasjonelt på noe annet enn alkohol?
3. Skadereduksjon
De "narkotiske" stoffene som selges på det svarte markedet i Norge er ofte utblandet med andre, svært skadelige kjemikalier, for å øke profitten til bakmenn. Det finnes ikke noe statlig tilsyn for å kontrollere kvaliteten på varene for å godkjenne at det er hva det påstås at det er. Det finnes ingen varedeklarasjon med innholdsfortegnelser og prosentgrad virkestoff. Alt man har å tro på, er selgeren ord. Og selgeren viser som sagt ikke hensyn, men er kun ute etter penger. Igjen, derfor mener jeg staten ta kontroll over omsetning av alle disse rusmidlene og regulere det i lovlige former slik som med alkohol.
Å selge rusmidler til barn er aldri akseptabelt, enten det skjer på rimi eller hjemme hos marijuana-morten på heimdal. Det er derfor samfunnet før eller siden blir nødt til å avkriminalisere bruk, samt ta monopol på all omsetning. Vi lar ikke privatpersoner selge sprit og hjemmerullede sigaretter, gjør vi vel?
Til slutt, så er jeg klar over at du bare utfører din jobb, som er å dømme etter den Norske Lov, og at det er politikere på Stortinget som i siste instans avgjør denne debatten.
Vil bare beklage mine skrivefeil! Lett at fingrene løper løpsk når man er engasjert! Dumme tastatur :p
SvarSlettDette er et tema jeg brenner veldig for, siden det er så menneskefiendtlig og urettferdig.
Og jeg elsker alle mennesker samtidig som jeg hater urettferdighet.
Jeg ser også at du er positiv til at domstolene skal ha mulighet til å dømme til behandling.
SvarSlettJeg oppfordrer deg sterkt til å lese dette:
http://www.abcnyheter.no/borger/borgerkronikk/070816/urimelige-krav-om-tvangsbehandling
Takk for tips om interessant kronikk om tvangsbehandling og narkotikadomstoler.
SvarSlettJeg forstår at du har et sterkt engasjement for legalisering av narkotika, og du argumenterer saklig for ditt standpunkt. Men hvordan forholder du deg til at det pr i dag er ulovlig?
Den som kjøper narkotika er i dag med på å støtte de som ulovlig innfører narkotika. Kjøp og salg av narkotika fører også med seg mye annen kriminalitet. Er det godt nok å skylde på lovgiver?
Nei, å følge loven er alltid det beste. Men markedet har eksistert siden tidenes morgen, eksisterer i dag og vil alltid eksistere uavhengig av lovgivingen, og da er spørsmålet om det er Staten eller MC-bandene som skal kontrollere omsetningen. Jeg heller mot det første alternativet.
SvarSlettVi ser hvordan det gikk under forbudstiden i mellomkrigstiden, det kan sammenlignes med dagens forbud mot diverse rusmidler. Folk døde som fluer av metanol og annen smuglersprit, Mafiaen blomstret på grunn av illegal omsetning og folk ble drept i tung kriminalitet.
Bare se på mexico og ellers i verden hvor jævlig mennesker har det på grunn av vestens marked som er illegalisert av myndighetene som overlater produksjon og salg til karteller, terrorist-grupper og andre organiserte kriminelle.
Derfor har jeg rett når jeg sier: Skadevirkningene av forbudet er større enn hva skadevirkningene av bruken av narkotika i seg selv noensinne vil være i nærheten av. Derfor må det avkriminaliseres og reguleres av de som vil vårt beste, nemlig staten.
Jeg ble i vinter dømt til 21 dager betinget fengsel med 2 års prøvetid for erverv av tilsammen 40 gram cannabis over en perdiode på 3 måneder. Noe jeg følte som et hardt slag i ansiktet. Jeg har aldri skadet noen, jeg behandler mine medmennesker med respekt og jeg hilser vennlig på mennesker jeg møter på gaten. Likevel ble jeg straffet, pågrepet, ransaket og lagt i en kald celle på grunn av at jeg har en ruspreferanse annerledes enn cellegiften alkohol.
I ettertid er jeg glad for episoden, for den har fått meg til å virkelig inse hvor urettferdig systemet er og gjort meg sterkere og mer målbevisst på hva jeg vil. Nemlig å kjempe mot dagens lovgiving så ingen andre skal få oppleve den undertrykking og personlige krenkelse det er å bli kriminalisert uten andre offer enn seg selv og sin kropp.
Jeg har forresten en oppriktig tanke om å sone de 21 dagene frivllig av prinsipielle årsaker.
SvarSlettEr det da bare å pakke en bag med klær, for så å møte opp på tinghuset med en selvskreven erklæring om brudd på prøvetidsbetingelsene med min underskrift, for så å bli fraktet til soningsanstalt? Eller må jeg gå via politiet og beregne ventetid?
Beklager sen tilbakemelding.
SvarSlettDet er nok ikke bare å pakke en bag. Men hvorfor så opptatt av å sone i fengsel? Hva tror du du vil oppnå med det?
Ingenting. Men livet mitt er allerede ødelagt av norske myndigheter og det undertrykkende og maktmisbrukende politivesen, så da er det like så greit å være en utgiftspost for dem resten av livet. Jeg aksepterer ikke å ha blitt utsatt for grovt overgrep av den såkalte "humane" staten.
SvarSlettNorge er en politistat hvor flere og flere av gjennomsnittsnordmannens inviduelle rettigheter forsvinner hver dag, og neste år skal han i tillegg overvåkes og alle hans bevelgser lagres så lenge han har en smart-telefon på seg. At folket ikke snart reiser seg i stort antall mot dette faenskapet finner jeg merkverdig.
Nei, det ble litt kleint det innlegget over her. som du sikkert forstår, så sliter jeg en del med psykiske plager etter at jeg ble arrestert i vinter og da er det lett å bli irrasjonell i skrivemåten sin.
SvarSlettKommer sikkert tilbake igjen ved en senere anledning når jeg har noe bedre å si! Veldig fin blogg forresten!
Det å være noe irrasjonell av og til betyr strengt tatt bare at man er et menneske. Jeg er glad du velger å ytre deg her, og håper du fortsetter med det. Temaet du tar opp er veldig viktig, og like vanskelig.
SvarSlettEtt tema som jeg ikke har skrevet om, er kommunikasjonskontroll. Ved mistanke om grove lovbrudd kan storebror komme til domstolen og be om å få høre alt. Mer om det en annen gang.
Veldig hyggelig at du liker bloggen forresten.
Jeg har mange tanker om dette temaet, da jeg har et "barn" som er en "slik" ungdom...... Og dette er et tema som virkelig opptar meg, så til de grader.
SvarSlettDet jeg ser, etter alt vi har vært gjennom, er at det er MYE som mangler tidligere i livene til disse unge. Oppfølging og tilrettelegging i skolen, ressurser til de som sliter i skolen og mer til. Når foreldre ber om hjelp tidlig i skolealder, så burde det være lettere å få all hjelp man ber om. Dette handler om forebygging, og å holde barna våre inne i det normale samfunnet, for dette er de ungdommene som ofte havner utenfor når de kommer i tenårene. Dette er de ungdommene rettssystemet vårt møter.
OG at barnevernets tvangsparagraf(§4-24) virkelig hadde vært tvang, og ikke det slappe greiene det er i dag. De som jobber i institusjonene har ikke fullmakt til omtrent noe, og ungdommene må egentlig frivillig ville ha hjelpen. Rømmer de, så rømmer de. Og politiet får de på plass igjen, om de har tid. Og det kan de gjøre igjen og igjen, uten at tvangen betyr mer. Her ligger mye av problemet, og mesteparten av løsningen. For de ungdommene får man ikke hjulpet, så lenge de er på rømmen og ikke vil. Det er noe som heter "vil man ikke, så MÅ man". Hvorfor ikke innføre dette?
OG straffen, ja.... fengsel, som egenlig er en skole i kriminalitet og rus? Hva med å dømmes til behandling? Om det er en ung rusmisbruker, hvorfor ikke tvinge de til plass i rusbehandling? Hvorfor kan ikke det være like påpasset som fengsel, men med behandling og ikke straff i tankene? Det er det frivillighetsperspektivet som går meg på nervene. For hvilken ungdom med selvinnsikt og fornuft vil oppsøke den kriminelle løpebane med rus? De eier ikke evne til å tenke fremover på en ordentlig måte, og de tror de er verdensmestere(som ungdommer flest, grunnet utvikling og alder). Vi ser på våre unge(som ikke har ferdig utviklede hjerner), som voksne, men de er ikke det biologisk og fysiologisk sett. Hjernen og konsekvenstankegangen er ikke ferdig utviklet før man er 25 år. Det sier litt. Derfor mener jeg der skulle være mulig å bruke en annen type tvang i bruk, for å få disse unge på rett kjøl før det livet blir det eneste de kjenner.
Som forelder mener barnet du ikke er snill, om barnet ikke får viljen sin. Samme sier mitt barn til meg i dag(som snart 18-åring). Grunnen er at jeg setter krav, og ikke gir etter, når jeg VET at barnets valg ikke er barnets beste i det lange løp, og jeg ikke finner meg i det "barnet" gjør for tiden. At jeg ringer politiet når jeg får vite noe, når jeg forteller folk at de ikke må la barnet mitt lærekjøre pga utsettelse på sertifikatet i ubestemt tid osv osv. Da er jeg visstnok ikke snill. Men hva er barnets beste i det lange løp? Noen ganger må man bare hindre dumme valg, og drite i å være populær, eller komme i "possisjon" for å nå inn til barnet. Man må ta valg for barnet, selv om barnet ikke liker det. Hvorfor ikke tenke i sånne baner når det gjelder disse unge lovbryterne? Foreldrerolle, rett og slett. Med alt det innebærer. Hvorfor kan ikke foreldres retter og plikter overføres til andre?
Hei anonym, takk for at du delte noen av tankene dine om temaet.
SvarSlettDu skriver blant annet at du ringer politiet når du får vite noe, og at du forteller ander at de ikke må øvelseskjøre med barnet ditt. Det må være vanskelige valg å ta, og gir i alle fall meg et inntrykk av en svært krevende situasjon.
For noen år siden hadde jeg et fengslingsmøte hvor spørsmålet var om ei ung jente skulle varetektsfengslet. Faren hennes var tilstede. Jenta ba om å slippe varetekt, og viste til at hun helt sikkert kunne få bo hos mor og far en stund. Faren ba da om ordet, og sa at selv om de elsket datteren sin over alt her på jord, så maktet de akkurat nå ikke å ha henne boende. Moren var helt utkjørt. Når datteren bodde hos de, måtte de passe så veldig på henne. I tillegg rundstjal hun dem - tok alt av verdisaker for å kunne ha råd til å kjøpe dop. Det var lett å se at dette var tungt for faren å si. Jenta ble helt stille etter at faren hadde sagt sitt.
Hvordan skal man klare å beholde en tett og nær relasjon til sine barn når barnet virkelig er ut og kjører?
Jeg tenker at den må man glemme for noen år. Den tette relasjonen. For du har på en måte valget mellom å velge det beste for ditt barns fremtid, eller ha den nære relasjonen, og dermed ikke ha mulighet til å hjelpe. Da medvirker du heller.
SvarSlettJeg har tapt den nære relasjonen, nettopp fordi jeg har søkt all hjelp som finnes i samfunnet. Jeg har liksom gjort det rette utfra hva vi voksne tenker og mener. Men for å beholde det nære, så hadde jeg ikke kunnet gjort mye med rusproblemene, kriminaliteten og alt det der.
Det handler vel om at jeg er mitt barns forelder, og ikke en venn. Det nære får vi ta igjen senere, når rusen er borte og barnet innser hva jeg faktisk har ofret og gjort. Får vi håpe....
Og en annen ting er at vi foreldre oftest blir den som er lettest å skylde på, nettopp pga den nære relasjonen. De har noen de er trygge på, som de kan la sinne og frustrasjon gå ut over. Om enn feilrettet, så er vi foreldre flotte høggestabber...
Nå er mitt barn blitt voksent(i lovens øyne), og jeg har ikke engang rett til å få vite hvor han er plassert i fengsel!!!??? Og heller ikke for hvor lenge. Jeg vet bare han er tatt vare på av politiet, og sitter i fengsel(hadde visstnok fengslingsmøte her om dagen). Og han har det bra. Dette "barnet" har adresse hos meg, og bor offisielt hos meg og yngre søsken. Han har ruset seg åpenlys foran meg. Hva er det som gjør at vi ikke får vite hvor han er, og når han slipper ut? Jeg har jo alltid lært at når man bor sammen med andre, så sier man fra om hvor man er og hva man gjør. Men tydeligvis skal jeg og yngre søsken bare leve i usikkerhet om når neste gang han står på døren er. Dette er uholdbart for oss her hjemme. Jeg klarer ikke roe meg, for jeg vet ikke hva jeg har i vente. Jeg vet bare at det mest sannsynlig kommer. Og dette går ut over barna her. For "barnet" på over 18 er det sikkert helt greit, for han vet, han. Vi vet ikke, og vi vet heller ikke om han igjen er ruset neste gang..... Vi vet ikke hvem vi får hjem, eller når.
Foreldre har en grense. De orker ikke alt, og de har allerede strukket strikken til bristepunktet. Tenk deg selv å bo døgnet rundt med noen av de du har hatt i sakene som har vært opppe. Tenk om du hadde ansvaret for dem, du alene. Tenk deg detaljer, som å gjemme alt når de ER hjemme, klare å sove med dette i tankene. Og det å måtte låse dem ute av huset når du selv må ut. Du er ikke redd for at fremmede skal gå inn i ditt hus, men at ditt eget barn skal gjøre det mens du er borte. At yngre søsken ikke kan være nøkkelbarn, for da kan de risikere å bli alene med storebror/storesøster hjemme, uten foreldre tilstede. Og bare det å få en krevende og viljesterkt rusmisbruker og vinningskriminell ut av huset..... Vet du alle maktmidler de bruker for å få viljen sin, bare ved å nekte å gå ut? De vil ha penger, de vil ha røyk, de vil ha lovnader.... Og så kan de bare sitte der og nekte å gå, helt til du har mistet tannlegetimer, legetimer, arbeidstid og alt av avtaler som er. Og er de under 18, så hjelper det ikke å kaste dem ut, for det har du ikke lov til. Fordi du har plikt til å gi dem tak over hodet, mat og alt de har rett på som umyndige. Jeg har nå kastet ut min for øyeblikket som er blitt 18, men likevel har han adressen sin her, så han bor jo her.
Dere som er med å dømmer i saker som har med f eks 4-24 å gjøre, og lignende saker, bør se virkeligheten, sette dere inn i hverdagen. Og glemme litt regelrytteriet. Og TILPASSE behandling og hjelp i hver sak. Og da mener jeg TILPASSE BEHANDLINGEN OG HJELPEN, og ikke som det er i dag - tilpasse ungdommen med problemer til hjelpeapparatet.... For da går det galt.
27/1-12 her igjen.
SlettOg så lurer jeg på noe. Straffesaker er åpne i retten(med noen unntak, som familiesaker osv), og da får man innsyn i hva tiltalen er i hele sin bredde. Også små punkt. Og så får man høre alle parter sin side fra A til Å, med alle vitneforklaringer. "LIVE"!
Og så er det sånne saker som ABB("vår" terrorist), som du får vite alt mulig om, både om tiltale, psyk.-rapporter og mer til. Og vi vet hvor han er. Det vet vel hele Norge. Selv om han kun sitter i varetekt, etter det jeg forstår. Han har ingen dom enda. I hvertfall de som leser litt aviser, vet det meste om ABB. Hva er da grunnen til at jeg(som deler adresse med min sønn) ikke engang får vite hvor mitt barn over 18 år sitter inne, og for hvor lenge? Og hvorfor har jeg da ikke rett til å lese tiltalen? Jeg får jo høre ekstremt mange detaljer i retten, den dagen saken kommer opp...... Mange flere detaljer enn jeg nå vet, selv om jeg vet det meste... For han er voksen nå, og må stille i retten(straffeloven) for sine feilgrep. Og der kan jeg sitte å høre på alt som er, og mer enn jeg vet i dag.
Og jeg er en av de som virkelig hjelper til for å få mitt barn på rett kjøl. Får skryt for det i alle involverte offentlige etater(og det gjennom mange år).. Hvordan skal jeg nå hjelpe til? Jeg får jo ikke vite noe som helst, siden han nå er 18. Så da er det bare å trekke seg ut av alt sammen, og drite i å hjelpe barnet sitt? For det er det jeg må, spesielt siden jeg ikke får vite noe lenger. Jeg kan ikke ha barnet i hus, når jeg ikke har peiling på hvor galt det er fatt.
Dette er et "barn" med diagnoser og handikap, men ikke nok til å bli påtvunget hjelpeverge, selv om jeg som forelder, og flere til, ser behovet for hjelpeverge. Vi bare faller dypt mellom alle stoler i Norges "flotte" samfunn..
Her er så mange brister i dette systemet, at jeg har ikke ord....
Du tar opp mye som er verdt å reflektere over.
SvarSlettJeg forstår det sånn at du ikke har fått innsyn i hvorfor barnet ditt er fengslet, og for hvor lenge. De fleste kjennelser er offentlige. Du kan derfor ta kontakt med tingretten og be om kopi av kjennelsen. I kjennelsen står det noe om siktelsen, og du vil også se for hvor lenge fengslingen vil gjelde.
Hvis barnet er over 18 år, så er han etter loven ikke noe barn. Kriminalomsorgen og politiet har derfor ikke adgang til å gi ut opplysning om hvor barnet er fengslet.
Takk for infoen om tingretten. Det er flott at du tar deg tid til å svare :) Jeg finner det rart at tingretten kan si mer enn politiet. For politiet kunne ikke engang si lengden på "oppholdet".
SlettNei, han er ikke noe barn lenger, etter loven. Men likevel er han mitt barn, og har sin adresse hos meg. Og det betyr ingenting, spesielt det med adressen? Merkelig. Så om dette var min samboer eller mann, så hadde jeg fortsatt ingen rett til å vite noe?
Leger og annet helsepersonell har taushetsplikt, men kommer du til sykehuset for å besøke, så får du vite avdeling ved å oppgi pasientens navn, eller får beskjed om at den personen ikke ligger på det sykehuset. Hva er annerledes med fengsel?