Italienske mafiavitner filmet bakfra og Nederlandske rettsmøter med true-to-life videolink

Sist uke deltok jeg på en EU-konferanse i Trier om bruk av videolink i straffesaker. Mitt oppdrag var å fortelle om de norske reglene og hvordan vi faktisk har tatt i bruk videolink. 

Jeg ble plassert ved siden av dommer Susanne Hård fra Sverige. Det var en viss trygghet å sitte sammen med en kollega fra nabolandet. Våre kulturer er relativt like, man kan snakke eget språk, ja man forstår hverandre så lett. Det var derfor en litt pussig opplevelse når lederen for konferansen presenterte oss. Kollega Hård skulle bidra med å opplyse om hvordan ting er innenfor EU, mens jeg ble presentert som et mer eksotisk innslag som skulle bidra til å opplyse deltakerne om at ja – det er faktisk også mulig å få videolink med land utenfor EUs grenser. 

Italienske mafiavitner 

Roberto Amorosi fortalte begeistret at det var Italia som i sin tid foreslo at bruk av videolink skulle tas med i EUs direktiver. Bakgrunnen var at Italia alt på 90-tallet hadde et utstrakt samarbeid med USA om avhør av vitner i mafiasaker hvor nettopp videolink ble tatt i bruk. 

I følge Amorosi ble videolink blant annet brukt for vitnets sikkerhet. I noen saker var det helt avgjørende at vitnets identitet ble holdt skjult. De filmet derfor gjerne vitnet bakfra, slik at man kun så skuldrene og bakhodet. I tillegg ble stemmen forvrengt. 

Også i Norge er det for enkelte sakstyper adgang til såkalt anonym vitneførsel. Anonym vitneførsel innebærer at den tiltalte ikke får fullt innsyn i kanskje avgjørende bevis i mot ham. I bunn og grunn veldig betenkelig, men likevel en sjelden gang nødvendig. Regelen er også svært sjelden brukt. Selv har jeg ikke hatt saker hvor det har vært aktuelt. 

True-to-life 

I Nederland var man ikke opptatt av å skjule vitnenes identitet for mafiaen. Nederlenderne hadde utviklet et “true-to-life” konsept. Formålet var at man nesten ikke skulle merke at vitnet eller tiltalte ikke var fysisk tilstede i rettssalen. Rettssalen og det eksterne videostudioet var oppsatt med flere kamera slik at kunne se alt som foregikk i rettssalen og videostudioet. De brukte flere skjermer med bilder i bildet. Kameraene justerte seg automatisk når aktor og forsvarer reiste seg for å holde sine innlegg. Her var kun det beste godt nok – “true-to-life” var et ubetinget krav. 

Bevisvurdering – vitnets troverdighet 

Ett av argumentene for at videolinken måtte være true-to-life, var aktørenes mulighet for å vurdere tiltalte og vitnenes troverdighet. Mange mener det er nødvendig å se kroppsspråket for å vite om vitnet snakket sant. 

En engelsk strafferettsdommer, Sylvia de Bertodano, fortalte om sine opplevelser fra England. De var langt fra true-to-life. Hun viste til en sedelighetssak hvor fornærmede forklarte seg via videolink. Det var stadige tekniske problemer, og fornærmede ble usikker. Usikkerheten viste hun ved å småflire, noe som av juryen kunne tolkes som at hun var useriøs og at man kanskje ikke kunne stole helt på henne. 

Innleggene fra de ulike landene avdekket store forskjeller i hvordan vitneavhør med videolink blir gjennomført. Den nederlandske true-to-lifte konsept og filming bakfra i italienske mafiasaker var ytterpunktene. Hva er egentlig nødvendig for å kunne vurdere bevisverdien i vitnets forklaring? 

Som en del av dommeropplæringen har jeg lært at det er svært vanskelig å vurdere om et vitne lyver eller ikke. Nervøse vitner kan snakke like mye sant som de veldig selvsikre. Hvis man ikke ser vitnet, tar man egentlig bare bort en mulig feilkilde når vi vurderer om vitnet snakker sant eller ikke. For uansett hvor troverdig et vitne fremstår, så må det foreligge andre bevis som støtter under forklaringen for at forklaringen skal legges til grunn. Kanskje gir den italienske mafiamodellen like gode vitneforklaringer som den nederlandske true-to-life? 

De beste vitneforklaringene får man likevel ved at vitnet møter personlig. Ikke fordi personlig oppmøte gir bedre grunnlag for å vurdere vitnets troverdighet. Mitt poeng er at personlig oppmøte gir bedre kontakt mellom vitnet og den som stiller spørsmål. Det gjør at svarene blir mer utfyllende som igjen gjør at saken blir mer opplyst. Dette gjelder særlig forsvarerens krysseksaminasjon. I noen saker er det nødvendig at forsvarer stiller inngående spørsmål. 

Videolink er likevel som regel godt nok for å få til gode krysseksaminasjoner. Som en erfaren kollega sa om bruk av videolink: “Du mister noe, men du mister ikke noe vesentlig”. Hans erfaring var at aktørene gikk litt mer på sak når vitnet forklarte seg via videolink. Svarene ble også noe mer konsentrerte, uten at han som dommer opplevde at de ble for korte. 

De fleste tinghus har nå fått videokonferanseutstyr. Økt tilgjengelighet betyr mye. For et par uker siden hadde jeg en straffesak hvor tiltalen gjaldt påstand om seksuell handling fra far mot myndig datter. Mor til fornærmede var varslet som vitne. Hun var bosatt et godt stykke fra Trondheim, og kvelden før hovedforhandling ringte hun til aktor og varslet at hun ikke kom til å møte opp. Forsvarer motsatte seg aktors forslag om telefonavhør. Det hele ble løst ved at mor ble pålagt å møte på det nærmeste tinghuset. Tre timer senere forklarte hun seg via videolink. I alle saker er det viktig at tiltalte og fornærmede opplever prosessen som rettferdig. Avhør pr videolink i stedet for telefonavhør er helt klart veien å gå.

Om åpne fengslingsmøter uten videolink

I morgen avholdes nytt fengslingsmøte i terrorsaken. For første gang åpnes dørene for presse og publikum. Åpne rettsmøter er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Åpenhet sikrer demokratisk kontroll. Likevel er det i større og kompliserte ganske vanlig at de første fengslingsmøtene lukkes. Hvis offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning, kan særlige forhold tilsi at dørene lukkes. 

Det første fengslingsmøte skal avholdes senest fire dager etter pågripelsen, dvs som regel i en tidlig etterforskningsfase med mange løse tråder. Men etter hvert som tiden går, svekkes argumentet om at etterforskningen kan bli skadelidende. 

Det følger av Grunnloven at ingen skal "straffes uden efter Dom". Varetektsfengsling er heller ikke straff. For den siktede vil som regel varetektsfengslingen oppleves som mer belastende enn selve soningen. Et vilkår for å holde siktede i varetekt, er at fengsling ikke er et "uforholdsmessig inngrep". Åpne rettsmøter og offentlige rettsavgjørelser er med å sikre at vi i domstolen foretar en samvittighetsfull prøving om vilkårene for varetektsfengsling er oppfylt. 

Men er det nødvendig at siktede er tilstede personlig? Med dagens teknologi, er det ikke godt nok at siktede avgir forklaring via videolink?

Reglene er klare nok. Fra 1. september 2011 ble det adgang til å gjennomføre fengslingsmøte om videre fengsling som fjernmøte uten siktedes samtykke i saker hvor dette er ubetenkelig. Det gjelder likevel ikke i saker hvor retten skal behandle spørsmålet om full isolasjon. 

I terrorsaken avsa Høyesteretts ankeutvalg kjennelse sist fredag. Ankeutvalget konkluderte med at hvis isolasjonen var en følge av administrative vedtak fattet av kriminalomsorgen, så gjaldt ikke unntaket om isolasjon direkte. Høyesteretts ankeutvalg sa deretter MEN, og uttalte at ubetenkelighetsvilkåret likevel vil tilsi at siktede i slike situasjoner normalt bør få møte personlig. Og endelig sa ankeutvalget nok en gang MEN, og avsluttet med at videolink likevel ville kunne være ubetenkelig hvis det rettslige grunnlaget for fengsling ikke var bestridt, og at vilkårene for fengsling etter § 172 utvilsomt var oppfylt.

For den interesserte leser, her er det sentrale sitatet:

"Utvalget vil anta at hensynene har en slik vekt at det normalt ikke vil være aktuelt å avholde fengslingsmøter uten at siktede er til stede i disse tilfellene, men det må fastholdes at § 185 tredje ledd legger opp til en totalvurdering der andre hensyn kan være avgjørende. Det kan synes nærliggende i denne sammenheng særlig å vise til at det rettslige grunnlag for fengslingen ikke er bestridt, og til at det vil kunne ha vesentlig betydning om vilkårene for fengsling i medhold av straffeprosessloven § 172 anses utvilsomt oppfylt."

Med andre ord - unntaket gjelder ikke direkte, men normalt må unntaket likevel gjelde, unntatt i noen tilfeller hvor det likevel er klart at siktede må holdes fengslet. 

Tilbake til det grunnleggende spørsmålet - hvorfor er det så viktig at siktede møter personlig?

Mine personlige erfaringer tilsier at videolink normalt vil være godt nok for å få belyst saken. Det er likevel noen få saker hvor det å møte siktede i rettsmøtet har vært nødvendig. Du vil aldri få helt den samme kontakten via en skjerm som det å møte siktede i samme rom. 

I saker om isolasjon vil det særlig ha en egenverdi å møte siktede personlig, nettopp for å kunne oppnå best mulig kontakt når siktede selv forklarer seg om hvordan han påvirkes av å være isolert. 

Noen få ganger er det også spørsmål om siktede var tilregnelig. Hvis siktede ikke var tilregnelig på gjerningstidspunktet, kan han verken dømmes eller holdes i varetakt. Nylig hadde jeg en sak hvor spørsmålet om tilregnelighet kom opp. I en slik sak ville det klart vært betenkelig å gjennomført rettsmøte via videolink. Siktedes opptreden i rettsmøtet medførte at jeg måtte foreta en ekstra grundig vurdering av om siktede var tilregnelig. 

Etter 22. juli var det mye snakk om åpenhet og demokrati. Domstolene er en del av demokratiet. I morgen er det en ny test for rettssystemet. Det var kanskje på tide at fengslingsmøte i terrorsaken holdes for åpne dører?