Partenes smerteterskel i rettsmekling

Under rettsmekling kommer partene ofte til et punkt hvor de må velge mellom å si at nå er smerteterskelen nådd - for så å avslutte meklingen, eller å bite smerten i seg - for så å fremsette et tilbud de forut for meklingen ikke så for seg de ville gjøre. 

Bildet er kjøpt på istock.com 

Å avklare hvor langt parten er villig til å strekke seg, kan være en naturlig del av advokatens forberedelse sammen med parten. Det er likevel flere gode grunner for at man ikke skal fastsette et endelig beløp som uttrykk for partens endelige smerteterskel.

På forhånd er det sjelden mulig å vite eksakt ens egen smerteterskel. Under press tåler man mer smerte enn det man på forhånd kunne forestille seg. Rettsmekling er en dynamisk prosess. I meklingsmøte får både parter og advokater mer innsyn i den andre parts perspektiv. Man tenker rett og slett nye tanker som flytter ens egen opplevelse av smerte. 

Advokatene må på forhånd forklarer partene at forståelsen av saken vil kunne endre seg i løpet av meklingen. Parten må forstå at det vil kunne oppstå en situasjon hvor man under meklingen går under det nivået man ble enige om i forkant. Og når den forhåndsdefinerte smerteterskel nås under meklingsmøte, må advokaten ta en timeout. Advokaten må forsikre seg om at partens opplevelse av smerte faktisk har endret seg. Så når parten nå er klar til å løse saken på et annet nivå enn hva som ble sagt forut for meklingen, er det et bevisst og ønsket valg fra partens side. 

Fokus på egen smerteterskel kan også innebære andre begrensninger. I forhandlinger er det viktig å lytte godt til den andre part for å forstå den andres interesser og prioriteringer. For mye fokus på å oppnå det beste resultatet for egen del, kan medføre at man ikke er åpen nok for innspill fra den du forhandler med. 

I alle meklinger betyr relasjonene mellom menneskene mye. De gode løsninger finner man hvis partene føler seg forstått av hverandre. Dette gjelder like mye i saker mellom profesjonelle som familietvister. Entrepenører har også følelser. For mye fokus på egen smerte kan gjøre det vanskeligere å være åpen for andres smerte. Her kan advokatene spille en viktig rolle. I rettsmekling bør advokatene argumentere lite, og istedet spørre desto mer. Hvis egen part ikke forstår motparten, så er det enda viktigere at advokaten gjør det. 

Det er ikke uvanlig at på tross av at begge parter alt har strukket smerteterskelen til det ytterste, så er det likevel noe avstand igjen. Det spesielle med rettsmekling er at alternativet til en avtale, er rettssak. Rettslige prosesser er krevende. Partene mister kontrollen på prosessen, og ikke minst på ressursbruken. Jeg bruker derfor alltid avslutningsvis å oppsummere forhandlingene i fellesskap med partene. Etter oppsummeringen spør jeg de om de vil ta en siste vurdering av hva som vil være best for dem - en avtale hvor de vet utfallet - eller en lengre rettslig prosess. Etter en siste pause viser deg seg ofte at smerteterskler også er tøyelige. Ønske om kontroll, og ønske om å bli ferdig med saken gjør avtalen mer attraktiv enn hva man selv tenkte ville være mulig i forkant av prosessen. 

Hva er ditt fokus - begrensningene eller mulighetene?

Før trodde jeg at dommere stort sett fylte dagene sine med å skrive dommer. Sånn er det heldigvis ikke. Domstolens oppgave er konfliktløsning. Men konfliktløsning er så mye mer enn å avgjøre tvisten med dom.

I sentrum av Sarajevo spiller en gruppe menn sjakk hver dag.
Hver sjakkbrikke har sine begrensninger.
Kunsten er å se mulighetene. 

Tvisteloven regulerer hva vi dommere kan gjøre. Noen regler gir klare begrensninger i hva vi kan gjøre, mens andre regler åpner opp for alternative måter å løse tvister på. Jeg er blant de som forsøker å fokusere mest på mulighetene.

Norge har mange prosjekter i utlandet. Jeg har vært så heldig å få være med i et prosjekt i Bosnia Herzegovina hvor målet er å innføre mekling som tvisteløsningsmodell i domstolen. Vi startet i april 2012, og ser nå 1 år etter oppstarten, at de 17 prosjektdommerne forsøker å ta i bruk en meklingstilnærming i de sivile sakene.

Under vårt første besøk i Bosniske domstoler ble vi møtt med høflig skepsis.  Alle var veldig opptatt med å fortelle oss om alskens begrensninger som fulgte av deres prosesslovgivning. De leste loven med et tradisjonelt dommerperspektiv, og listet opp begrensing etter begrensning. Vi leste loven med vårt meklingsperspektiv, og så et hav av muligheter.

Spørsmålet var hvordan skulle vi få de bosniske dommerne til å "glemme" begrensningene, og i stedet fokusere på alle mulighetene.

Vi ble omtalt som de norske ekspertene i mekling. Men følte vi oss som eksperter? Ikke helt. Vi kunne mye om rettsmekling i Norge, men hvilken relevans har nå det egentlig for en bosnisk dommer? Vi leste den bosniske tvisteloven, men forstod fortsatt ikke hva som var en typisk sivil sak i Bosnia, og hvordan saken i praksis ble løst.

Prosjektet startet med en rund bord konferanse med prosjektdommerne. Vårt første budskap var nettopp det at vi ikke hadde noen løsning. Vi kjente ikke til deres system, og vi kunne derfor ikke fortelle dem om mekling ville fungere hos dem, og om hvordan det eventuelt burde praktiseres.

Tilbakemeldingen fra dommerne var også preget av noe skepsis. Mekling og parter som inngikk forlik ville de gjerne ha, men de kunne ikke helt seg for seg hvordan det skulle fungere i praksis.

Vi innså at det var de bosniske dommerne som var eksperter i hvordan deres hverdag faktisk var. Vår oppgave var å legge til rette for at de selv kunne reflektere om det var mulig å gjøre et forsøk med meklingstilnærming.

Den første konferansen ebbet ut uten at vi så særlige tegn til reell begeistring for våre meklingsideer. Vi selv hadde lært mye om begrensningene. Og vi hadde forsøkt å anerkjenne de utfordringer som fulgte av dem. Men vi følte ikke at endringsprosessene hadde fått noen pangstart.

Vi er heldigvis ikke alene om å drive frem prosjektet. Det er 4 dedikerte ansatte i den bosniske domstoladministrasjonen som også følger opp prosjektdommerne. Sammen fant vi ut at vi måtte be noen med juridisk autoritet om å skrive om mulighetene som følger av loven. Vi laget et spørsmålsskriv som vi fikk en juridisk professor til å besvare. Til vår store lykke evnet professoren i det vesentlige å kun beskrive hva som faktisk var mulig av meklingsaktivitet innenfor loven. Med professorens støtte i ryggen var det klart for ny konferanse.

Konferanse nr 2 ble holdt i februar. Under konferansen fikk vi drahjelp fra en Kroatisk dommer som også er en ivrig forkjemper for mer mekling innenfor domstolen. Endringen fra den første konferansen var til å ta og føle på. Det var nesten ingen som viste til alle begrensninger lengre. Siste dag med rollespill så vi at prosjektdommerne hadde begynt å ta i bruk en meklingstilnærming. Spørsmålet var - vil de fortsette forsøke seg med meklingstilnærming også i egen rettssal?

Denne uka har vi besøkt over halvparten av prosjektdommerne, og jeg har blitt imponert over det jeg har sett. Fra å være passive dommere som hører på advokatenes saksfremlegg, har dommerne nå en aktiv rolle. De spør og graver, og utforsker enhver mulighet for at partene sammen kan ta tilbake kontrollen over tvisten, og løse den i minnelighet.

Dommerne har i stor grad glemt begrensningene, og utnytter nå mulighetene. Men hvordan har de klart å endre sin måte å tenke på?

Endringsprosesser er sammensatte, og det er vanskelig å peke på en bestemt suksessfaktor.

En viktig årsak tror jeg at de nå ser på meklingstilnærming som en mulig måte å få utrettet noe positivt.

En bosnisk dommer har som regel minst 400 løpende saker. En dommer i småkravsdomstolen fortalte at han hadde 4500 saker. En dommer beskrev arbeidsdagen sin som at han satt ved et samlebånd hvor hans oppgave var å produsere møter og rettsprotokoller. Alt handlet enten om å utsette eller å avsi dommer, og dommene som ble avsagt ble alltid anket. Det kom lite godt ut av arbeidet. Ikke en gang en dom løste noe for partene.

Inngår partene forlik er situasjonen en helt annen. Et forlik vil som regel innebære en avslutning av saken, og partene kan legge tvisten bak seg.

En dommer fortalte om at hun hadde fått til forlik i en sak om personskade. En ung kvinne hadde fått varig skade etter en trafikkulykke. Uten forlik ville saken trolig blitt anket, og en endelig avgjørelse ville ha tatt år. Med forliket fikk jenta utbetalt erstatningen så tidlig at hun faktisk kunne bruke den mens hun hadde mest behov for den. Det var lett å se på dommeren at hun var fornøyd med at hun hadde lagt til rette for at saken fikk en endelig løsning gjennom forlik.

Det jeg ser er at mekling er universelt. Selv om kulturer er forskjellig, så er hovedpoenget å skape et rom hvor alle involverte blir hørt og tatt på alvor. Får man partene til å snakke sammen er det alltid en sjanse for at også partene glemmer begrensningene, og mulighetene som alltid har vært der trer klarere frem.

Maktubalanse i meklingsrommet

Hva vil det si å ha makt? Er det alltid slik at den fysisk overlegne også har mest makt i en konflikt? Er det alltid slik at i konflikt mellom en kommune og en privatperson så har kommunen mest makt?

I meklingsrommet møtes mennesker i konflikt. Maktbalansen mellom partene kan variere veldig. En ting er likevel felles. Ingen av partene har så langt hatt så mye makt over den andre til at den rettslige konflikten er blitt stanset. 

Hvis det er stor ubalanse i maktforholdet mellom de stridende parter, kan det tenkes at mekling ikke er egnet. Men hvem er det som kan bestemme om en sak er egnet for mekling eller ikke?

Rettsmekling er frivillig. Det er lov å si nei til mekling. Jeg har en grunnleggende tro på at alle vet hva som er best for dem selv. I alle fall er jeg sikker på at jeg, med mitt §-hode, ikke vet bedre enn de selv. Hvis partene ønsker mekling, så skal det derfor mye til før jeg sier: nei, dessverre, her er det så stor maktubalanse at det nok er best for dere at jeg løser konflikten med å skrive en knakende god dom. 

Men tilbake til maktubalanse. Hva er maktubalanse? Hvordan ser vi at det er maktubalanse mellom partene? 

Da jeg søkte på flikcr for å finne et bile jeg kunne bruke som illustrasjon til blogginnlegg om maktubalanse, fant jeg et bilde tatt i Roma av en mann og kvinne sittende taus ved siden av hverandre. Bildet er en god illustrasjon på en mulig taus maktkamp mellom to mennesker. Selv om fotografen tillot fri bruk av bildet, valgte jeg ikke å bruke bildet. De to på bildet var ikke kjent med at bildet ble tatt. Bildet var likevel alt sett av 14000 på flickr. I tillegg har det blitt brukt som illustrasjon på uttalige andre nettsider. Fotografen sitter her med all makt. De to som ikke vet om bildet er fratett sin mulighet til å protestere. Fotografens handling illustrerer godt hva maktutøvelse er. Den som har makt kan handle, han kan gjøre det han selv vil. Istedenfor bilde av mennesker valgte jeg bilde av en sommerfugl. En sommerfugl har kanskje ikke mye makt. Men også en sommerfugl påvirker sine omgivelser. 

Jeg har tenkt tilbake på de meklinger jeg har hatt. Maktforholdet mellom partene spiller som regel inn i de fleste meklinger. Samtidig er det sjelden at det har vært en klar ubalanse i maktforholdet. Jeg syns også ofte at det er vanskelig å avgjøre hvem som har mest makt av de involverte parter. 

Det er sjelden at noen blir fysisk i meklingsrommet. 

I en arvesak opplevde jeg at en av fem søsken reiste seg brått opp. Der og da virket det voldsomt, og han virket veldig sint. Var det et uttrykk for maktutøvelse? Eller var det mer maktesløshet? Hvordan påvirket handlingen oss andre?

Gråt er mer vanlig.

Det er flest kvinner som gråter, men også menn tar av og til tårene. Hva er tårene et uttrykk for? Kan tårene være uttrykk for maktutøvelse? Eller er tårene alltid uttrykk for maktesløshet? Og hvordan påvirker tårene oss som sitter i meklingsrommet?

Trusler fremsettes også relativt ofte. 

Partene er i en rettslig prosess, og den mest vanlige trusselen er å forlate meklingsrommet for å fortsette krigen i rettssalen. En ubalanse i økonomiske ressurser kan gjøre slike trusler effektive. Hvordan skal man som mekler forholde seg til økonomisk maktutøvelse? Kan vi late som at evnen til å tåle økonomisk risiko ikke betyr noe?

I saker om barn opplever vi at foreldrene gjensidig beskylder hverandre for å være dårlige foreldre. Hvordan avgjøre om beskyldningene gir reell grunn til bekymring, eller om beskyldningen er en del av maktkampen mellom foreldrene? Hva med påstander om vold og overgrep? Er det mulig å håndtere slike beskyldninger i meklingsrommet?

Mitt perspektiv er meklerens perspektiv. Hvordan skal jeg forholde meg til maktkampen som utspilles i meklingsrommet? Noen hevder at mekler skal utjevne maktbalansen. Er det meklers oppgave? Hvordan utjevne maktubalansen og samtidig beholde sin nøytralitet?

Høyesterettsdommer Skoghøy på ville veier

Advokatbladet 11/2011

Saken gjelder rettsmekling, og hvordan vi dommere bør fylle vår meklerrolle. I følge Høyesterettsdommer Skoghøy bør det "dommeren mener er en korrekt rettslig løsning  danne utgangspunkt for meklingen". Skoghøys standpunkt er i strid med tvisteloven § 8-5 (3), og  hans idé om rettsmekling utfordrer partenes rettssikkerhet. Skoghøy er rett og slett på ville veier.

Parter som er i konflikt trenger ofte hjelp for å løse sine konflikter. De fleste saker løses utenfor domstolen gjennom forhandlinger. En rettslig prosess er som regel siste utvei fordi forsøkene på forhandlinger ikke førte frem. Parter som går til retten for å få løst konflikten, gjør nødvendigvis ikke det fordi de ønsker en rettslig løsning. Men i et sivilisert samfunn er domstolen siste alternativ å løse en konflikt man selv ikke klarer å løse.

Som dommer har jeg erfart at de såkalt riktige rettslige løsningene ikke alltid er de beste løsningene for partene. I mange saker åpner ikke den rettslige løsningen for mellomløsninger, dommen gir gjerne en vinner og en taper. Dommen gir også bare en avklaring på hvilket rettslig resultat partene skal forholde seg til. Noen løsning på selv konflikten får man ikke.

Videre bygger dommen på det faktum som anses bevist ut fra jussens bevisregler. I jussens verden har partenes følelser eller partenes subjektive opplevelse av virkeligheten begrenset relevans. Det er hva som anses bevist som betyr noe. 

Rettsmekling skal være et tilbud om en alternativ måte å løse konflikter som står for domstolen på. I rettsmekling skal mekleren utforske sammen med partene muligheten for et forlik med hovedfokus på partenes interesser, og ikke på partenes rettslige posisjon. Mekleren skal legge til rette for at partene forstår hverandres interesser, og sammen med partene utvikle løsningsalternativer og assistere partene i forhandlingene om en minnelig løsning.

Hvis partene ikke blir enige, så ender saken med dom. Vi bruker derfor å si at rettsmekling skjer i skyggen av en rettssak. Det betyr at partenes rettslige posisjon åpenbart er relevant for de avveininger de gjør i forhandlingene om forlik. En del av meklingen vil derfor også være å klargjøre sakens rettslige tema. 

Mekling gjennomføres tidlig i saken. Det er begrenset med bevisføring. Meklingsmøtene er unntatt fra offentlighet. Prinsippet om kontradiksjon brytes ved at mekler har særmøter med partene. Med andre ord, mye taler for at mekler ikke har nok innsikt i saken til å mene noe om de rettslige spørsmål. Mekler kan også i særmøter fått informasjon som den andre part ikke har fått anledning til å imøtegå. Det vil kunne være uforsvarlig av mekler å mene noe om hva et eventuelt domsresultat vil være. 

Høyesterettsdommer Skoghøy har ved flere anledninger gitt uttrykk for at det han kaller en "korrekt rettslig løsning" bør danne utgangspunktet for rettsmekling. I intervju med Skoghøy i Advokatbladet nr 11/2011 heter det: 

"Det jeg er skeptisk til er den utbredte meklingsideologien om at dommere skal mekle uavhengig av den materielle løsningen. Det rimer ikke med domstolens formål om å gjennomføre materiell rett. Det dommeren mener er en korrekt rettslig løsning bør danne utgangspunkt for meklingen, sier Skoghøy som mener man bør utvikle spesialkompetanse for de litt større domstolene, og at mekling da bør være en av de tingene man prioriterer først.

 - En del advokater jeg har snakket med har opplevd noen meklingsprosesser nærmest som et overgrep mot sin klient. Når partene går til domstolen med en sak er det for å få en avgjørelse etter gjeldende rett. Et meklingsresultat bør ikke ligge langt fra hva resultatet ville blitt uten mekling, mener Skoghøy."

Rettsmekling skal være en alternativ konfliktløsningsmåte. Hvis partene ønsker en såkalt korrekt rettslig løsning, har vi gode regler som sikrer partenes rettssikkerhet og som ender med en endelig rettslig avgjørelse - nemlig dom. I noen saker er det både riktig og nødvendig. Et fåtall av alle konflikter i Norge ender til og med opp i Høyesterett.

Høyesterettsdommer Skoghøy har ikke gitt noen anvisning på hvordan han mener mekler skal gå frem for å mekle med utgangspunkt i sitt syn på den korrekte rettslige løsning. Ser han for seg at mekler skal gi en vurdering av de rettslige spørsmål innledningsvis? Eller skal mekler være en overdommer helt til slutt, hvor han sjekker ut om forliket er nært nok det mekler mener er et korrekt rettslig resultat?

Min mening om hva mekling bør være adskiller seg veldig fra Skoghøys rettslige orienterte meklingstanker. Domstolen bør tilby partene en mulighet til å mekle på et bredest mulig grunnlag. Meklerens oppgave blir å hjelpe partene til å utforske de ulike interessene som er i spill. I noen få saker er de rettslige problemstillingene hovedinteressen. Men i de fleste sakene inneholder partenes konflikt flere elementer som vi jurister vil betrakte som ikke relevante for den rettslige løsning. I meklingen er det partene som skal være i fokus. Det er hva partene mener er relevant som betyr noe, og ikke hva vi jurister finner relevant ut fra vår paragrafverden.

Hvis mekler evner å ha en bred tilgang, gir det åpninger for andre løsninger enn de rettslige. Vi er alle eksperter på egne liv. Så lenge partene ikke utsettes for noe utidig press om å forlike en sak, ser jeg ingen betenkeligheter med at forliket avviker fra de mulige rettslige løsninger.

I det siste har jeg meklet flere saker mellom banker og deres kunder. I rettssalen vil det ofte handle om hvilken informasjon om risikoen og om selve produktet det kan anses bevist at kunden har fått. I meklingsrommet er det åpent for en bredere tilgang. For kundene kan det handle om hvilket liv de skal leve, om å føle seg sviktet av banken, en opplevelse av å ha blitt lurt. For banken kan det handle om omdømme, om egne ansatte som kanskje har vært litt utydelig eller overivrige, om å ha behandle alle kunder likt osv. Gjennom meklingen tilbys partene å ta kontroll over hvordan saken løses. Få avsluttet saken på en verdig og god måte. Noen ganger finner man også i slike saker mer fleksible løsninger enn hva en dom kan gi. Eksempelvis har jeg vært med på at kunden tilbyr pant som sikrer kravet, nedbetalingsavtaler, låneavtaler osv. I en sak hvor boligen ble satt i pant, ga banken et tilleggslån slik at kunden fikk økonomi til nødvendig vedlikehold. Som banken sa, det er også i vår interesse at du tar vare på panteobjektet.

Banksakene er gode eksempler på at det ikke alltid er mulig eller ønskelig å mekle mot en riktig rettslig løsning. Vi jurister kan ha en tendens til å tro at rettsreglene alltid gir et godt og riktig svar. Sånn er det ikke alltid.

Dommere som rettsmeklere

Denne uka startet jeg i Sandvika sammen med dommere fra Asker og Bærum tingrett og Drammen tingrett. Mitt oppdrag var å legge til rette for at dommerne skulle ha en samtale om rettsmekling, og om sin rolle som rettsmekler. 

I Norge har vi drevet med rettsmekling i snart 15 år. Det er åpenbart at det gjennomføres svært mange gode meklinger rundt om i landet. Med bakgrunn i samtaler med advokater får jeg likevel inntrykk av at kvaliteten på meklingene er varierende. De første årene var preget av begeistring over den nye måten å løse tvister på. Nå har ting satt seg. Meklingen har blitt en del av den ordinære hverdagen. Kanskje er det på tide med nytt fokus, nye initiativ slik at vi dommere kan komme et skritt videre i vår meklingspraksis. Rettsmekling skal være en alternativ måte å løse tvister på som skiller seg fra den ordinære domstolsbehandlingen. For at rettsmekling skal være et reelt alternativ, trenger vi meklere som er bevisst på egen meklingspraksis, vi trenger meklere som hele tiden holder seg oppdatert og utvikler seg.  

Advokater må delta på minst 80 timer etterutdanning i en fem års periode.  Det er ikke noe tilsvarende krav for norske dommere. Etterutdanningstilbudet til dommere er også begrenset. Tidligere ordninger med mulighet for studiepermisjon er det nesten ingen som får lengre. Nyutnevnte dommere gjennomgår et startkurs på fire samlinger, totalt 16 dager. For svært mange dommere er 2 dager av startkurset den eneste meklingsutdanningen de har. Spørsmålet er om dette er nok utdanning til at dommerne evner å fylle meklerrollen med noe annet enn bare en rettslig tilnærming. 

Tilbake til møtet mitt med dommerne i Sandvika. Det å holde kurs for dommere er i seg selv litt nervepirrende. Dommerne, 30 i tallet, var plassert i hesteskoform. Mens jeg ble introdusert steg pulsen kraftig. Her skulle jeg, en fersk trønderdommer,  begynne med et 3 timers opplegg om meklerrollen for erfarne dommere fra svært kondisjonerte strøk på Østlandet. Opplegget mitt inneholdt ikke en eneste lov eller paragraf. Og for å få suksess måtte jeg få til en samtale med alle 30. 

I min presentasjon av meg selv, sa jeg også noe kort om dommerbloggen. Mange dommere forstår ikke helt poenget med å blogge om dommerlivet. Der og da følte jeg at alle 30 tenkte: Hvilken fyr er nå dette, må vi høre på ham helt til lunch? 

Mitt siste blogginnlegg hadde tittelen "Ingenting er mer subjektivt enn sannheten". Jeg tok sats, og spurte ut i rommet - har tittelen noen betydning for hvordan man som mekler fyller sin meklingsrolle? Og i så fall hvilken betydning?

Det ble først litt stille. Jeg ga dommerne to minutter til å summe sammen om problemstillingen. Jeg fikk tid til å hente meg kaffe. Da jeg kom tilbake summet alle ivrig. Pulsen min roet seg. Samtalen med dommerne i Sandvika var i gang. Er sannheten subjektiv, og hva betyr det i meklingsrommet? Engasjerte dommere tok over. Min rolle ble i det store og hele å følge de ulike initiativ og innspill. 

Jeg er fortsatt fersk både som dommer og som mekler. Jeg har ingen fasit på hvordan meklingsrollen skal utøves. Mitt hovedbudskap er at alle må ha et bevisst forhold til hva man gjør og hvorfor man gjør som man gjør. 

Det er også så lett å stivne i egen praksis. En dommer sa en gang at når hun hørte seg selv beskrive sin tilnærming til meklingen, så likte hun ikke helt det hun hørte. Jeg forstod henne slik at hun ønsket at hun var mer fleksibel i sin tilnærming. Utfordringen er å tørre å forsøke å gjøre noe annet for å se om man på den måten kan komme et skritt videre. Det er ikke så lett. Selv syns jeg som regel at min måte å gjøre på, det må jo være det eneste riktige ... 

Meklingsdag i Kristiansand

I 2010 skrev jeg en masteroppgave om rettsmekling. Fordelen med å ha master i konfliktmekling, er at andre tror at man kan noe om det. Etter masteren, har jeg fått flere innbydelser til å holde seminar om mekling. Sist fredag hadde jeg den glede å delta på meklingsdag i Kristiansand tingrett.

Sørlandsbesøket startet med en drosjetur fra flyplassen. Drosjesjåføren viste seg å være svært hyggelig. Før vi hadde forlatt flyplassen hadde han satt i gang en samtale om mitt ærend. Jeg ble slått av hvor gode spørsmål han stilte. Han ga meg lyst til å fortelle. Etter hvert bidro han også med sine synspunkter og erfaringer rundt rettsvesenet. I sin ungdom hadde han vært militærnekter, og ble stilt for retten. Han ble dømt til 3 måneder i arbeidsleir. Selv syntes han det var helt greit. Han sto for sine standpunkter, og måtte derfor også godta konsekvensen.

Hotellet var fullt, og jeg fikk derfor en av suitene. Møtet med drosjesjåføren og velkomsten på hotellet medførte at det var enklere å fordøye Rosenborgs fiasko i Europa-cupen. Vel installert på hotellrommet begynte jeg på mine siste forberedelser til morgendagen. Jeg skulle ha ansvaret for at dagen fikk et godt faglig innhold. Vi dommere er en konservativ gruppe. De fleste kompetansetiltakene består av lange foredrag. Det er vanlig å legge frem detaljerte disposisjoner med henvisninger til alskens relevante lover. Jeg hadde imidlertid bestemt meg for et annet opplegg. Ingen paragrafhenvisninger, og et mål om å få deltakerne til å prate minst like mye som meg selv. Men hvordan få det til?

Jeg begynte å fundere på hvorfor samtalen med drosjesjåføren gikk så greit. En for meg fremmed mann klarte på kort tid å lage en så god og trygg atmosfære at jeg bare fikk lyst til å fortelle mer og mer. Jeg kom til at han stilte spørsmål og kom med sine innspill på en måte som ga meg følelsen av at han var oppriktig interessert i det jeg fortalte. Han var nysgjerrig på hvem jeg var, og hva jeg sto for her i verden. Selv om han tidligere i livet hadde vært tiltalt i en militær straffesak, var han ikke forutinntatt om hvordan vi dommere er. Han fremstod med et oppriktig ønske å forstå hvorfor jeg var så opptatt av å mekle i saker som sto for domstolen. Jeg sovnet med den tanken at i morgen må jeg være mer opptatt av å forstå hvordan dommerne i Kristiansand tenker om mekling, enn å formidle egen praksis. Drosjesjåføren besitter for øvrig trolig egenskaper som kunne ha gjort ham til en utmerket mekler. Jeg burde ha tipset ham om at han kunne søkt om å bli mekler i konfliktrådet.

Kristiansand tingrett ledes av den energiske sorenskriver Yngve Svendsen. På slaget 8.30 var møterommet fylt opp med dommere, og meklingsdagen var i gang. Vertens betydning for god atmosfære skal ikke undervurderes. Yngve åpnet med sin vante begeistring og engasjement. Tonen var lagt, og alt gikk av seg selv. Først drosjesjåføren, så dommerne i tingretten – er alle i Kristiansand sånn?

Meklingsdagen startet med en case hvor spørsmålet var hvem som skulle beholde boligen etter skilsmissen. Alle engasjerte seg, og vi satt til slutt med 11 løsningsforslag. Hvem har sagt at dommere ikke kan være kreative?

Dommerne i Kristiansand var tydelig engasjert i meklingsspørsmål. I samtaler rundt den praktiske øvelsen boblet det over med innspill, problemstillinger og spørsmål. Det som var tenkt å ta ett kvarter endte med en time. Min oppgave ble veldig lett – det var bare å følge opp de initiativ som kom. Læringsutbytte ble i alle fall stort for meg selv.

Meklingsrollen kan utføres på mange måter. Sakstype, hvordan partene er, hvordan advokatene er og hvem mekler er spiller inn. For dommeren er det lett å stivne i den praksis man selv syns passer for seg. Dommerne i Kristiansand har blant annet lært meg at man hele tiden må være bevisst på hvorfor man gjør som man gjør, og hele tiden tilpasse det man gjør til partenes behov i den konkrete saken. Enklere sagt enn gjort.