Kunsten å stille gode spørsmål

Det er nok av dem som mener de vet hva som er rett svar. Det er ikke like mange som er opptatt av å stille de gode spørsmål. I rettsalene blir det stilt utallige spørsmål hver dag. Men det er likevel sjelden at jeg går ut av rettsalen opprømt over hvor mange knakende gode spørsmål advokatene hadde klart å stille i løpet av dagen. Det er mer vanlig å ergre seg over mengder med ledende spørsmål, spørsmål med premisser som gjør at det ikke er mulig å svare, og ikke minst utspørringer som ender med diskusjon mellom advokat og vitne. 

En årsak til at advokater litt for ofte stiller dårlige spørsmål, er at advokaten har en agenda med sine spørsmål. Han ønsker et svar som passer med sin argumentasjon. Han kan ikke risikere at vitnet svarer "feil". Ledende spørsmål er derfor greit å ty til. Sett fra dommerbordet fører dårlige spørsmål til at bevisverdien svekkes, og en økende frustrasjon over at parter og vitner ikke får snakke ut. 

Vi dommere får av og til høre, og trolig med rette, at vi i for liten grad griper inn i advokatenes spørsmål. Men det er heller ikke så lett å veilede andre om hvordan man skal stille gode spørsmål. Selv bruker jeg å vise til hva Tor Langbach forsøkte å lære bort den gang jeg gikk på advoaktkurset. Langbach sa at hvis man  alltid husket å starte med et spørreord og avslutte med et spørsmålstegn, ja da var man sikker på at man faktisk stilte et spørsmål. Det enkle er også oftest det beste.

Som dommer stiller jeg også en del spørsmål. Jeg må nok innrømme at det å stille gode spørsmål høres enklere ut i teorien enn hva det faktisk er i praksis. Som dommer har jeg den fordel at jeg ikke har noen agenda. Det er ingen svar som er feil. Det er på mange måter veldig befriende.  

Men det er ikke bare advokater som stiller dårlige spørsmål. Ta nå journalistene. De lever også av å stille spørsmål. Er de noe flinkere enn andre?

Vel - journalistene har også sin agenda. Enten om det er å få et utsagn som gir en tabloid overskrift - "mener du politimesteren oppførte seg dumt?" - eller journalisten ønsker å være litt hardbarket mot politikere. På dagsrevyen fredag 3. februar 2012 stilte NRKs Lisbeth Skei følgende spørsmål:

"Ja, Trond Giske - staten har vært storeiere her, og dere har også applaudert disse investeringene. Var du fullt ut orientert om risikoen ved dette prosjektet?"

Teknikken med å legge inn en premiss rett før spørsmålet kan jo virke elegant, men journalisten mister i mine øyne sin troverdighet. Ved å si "dere har også applaudert disse investeringene" slår hun fast at Giske har vært en pådriver for at Telenor skulle foreta slike investeringer. Men Giske bes ikke om å kommentere det - spørsmålet handler om hans kunnskap om risikoen. 

Politikerne på Stortinget har også begynt å stille spørsmål. Med flertallsregjering har åpne høringer blitt Stortingspolitikernes arena hvor de kan vise at de fortsatt eksisterer og at de fortsatt er å regne med. Jeg har ikke gjort noen analyse av hvordan politikerne stiller sine spørsmål. Etter utdragene som dagsrevyen viser, har jeg imidlertid en mistanke om politikerne sliter med noe av det samme som advokatene - de har sin egen agenda. Målet med spørsmålene er ikke å få økt kunnskap, nei målet er å vise at man selv har rett. 

Jeg antar at representanten André Oktay Dahl hadde sin agenda da han spurte ut visepolitimesteren og avkrevde et ja eller nei svar. Så kan man jo spørre seg hvor interessert han var i svaret. 

Men hvordan er det med oss selv? Hvor flinke er vi til å stille spørsmål i dagliglivet? Er vi hele tiden åpne for alle innspill? Lytter vi når noen svarer oss, eller hører vi det vi ønsker å høre?

For tiden hospiterer jeg i Domstolsadministrasjonen. En av mine arbeidsoppgaver er å bidra til utvikling av nettstedet domstol.no. Ett uttalt mål er å bruke begreper som alle forstår. Vi har nylig diskutert begrepet sivil sak kontra tvistesak. Hvilke av begrepene er forstålig for folk flest? Meningene har vært mange. For meg har det vært litt overraskende at også ikke-juristene i DA har ment at begrepet sivil sak er mer forstålig enn tvistesak.

Men hva har dette med å stille gode spørsmål? Historien ender selvsagt ikke her. Mange av oss er sånn skrudd sammen at når vi først har en mening, så slår vi oss til ro med det. Hvis andre forsøker å overbevise oss om at vi tar feil skal det mye til før vi kan tenke at også andre standpunkt kan ha noe for seg. Men alle er ikke sånn. En av mine kolleger i DA fortsatte å grunne på hvilket begrep som var mest forstålig for folk flest. Så for å finne svar spurte han kona. Og her er poenget mitt. Hvis hans formål hadde vært å få bekreftet at hans standpunkt om at sivil sak var enklere å forstå enn tvistesak, ja så kunne han stilt ledende spørsmål og innkassert sine svar. Men siden han ikke hadde noen agenda utover det å være nysgjerrig, gikk han frem annerledes.

Han spurte kona si - hva forstår du med begrepet sivil sak? Jo, det er en sak mellom privat personer. Ja, men hva hvis man har sak mot en kommune? Nei, da har man ikke noen sivil sak. Hva forstår du med tvistesak da? Jo, det er en ... osv.

Dagen etter kom min kollega inn til meg og sa at han nå hadde blitt usikker på hvilket begrep som var enklest å forstå. Han hadde gjennom sine åpne spørsmål til sin egen kone fått ny innsikt, og grunnlag for videre refleksjon.