Nok dømming for denne gang

Etter 10 år som tingrettsdommer gir jeg meg med dømmingen, og forsøker meg istedet som LO-advokat igjen. Dommerbloggen må derfor legges ned. Mange av innleggene er "tidløse", og jeg har derfor valgt å la dommerbloggen ligge på nettet.

Da jeg startet som dommer hadde jeg ingen erfaring med straffesaker. Jeg var spent på hvordan det ville være å dømme andre til straff. Det viste seg at jeg klarte å avsi straffedommer uten at jeg av den grunn fikk store samvittighetskvaler. 

flikcr.com

I utgangspunktet har jeg liten tro på at fengsel gjør noen godt. Høyesterett og politikeres stadige tro på fengselstraffens preventive virkning har heller ikke festet seg hos meg. Eksempelvis forstår jeg ikke hvorfor det er nødvendig å sette en ung mann i fengsel fordi han i fylla kommer i et slagsmål og i kampens hete skader motstanderen. Hvis samfunnet ønsker å redusere volden i ungdomsmiljø som følge av helgefyll bør man søke andre virkemidler enn å putte unge menn i fengsel. Jeg har ikke noe tro på at disse unge mennene blir bedre mennesker etter et par måneder i fengsel. Tvert om er det mer sannsynlig at fengselsstraffen vil få negativ virkning. Samfunnsstraff bør brukes mer. 

Strafferett har vært en saksfelt som jeg kun har arbeidet med som dommer. Som jurist med hovedbakgrunn i sivile saker har jeg brukt mye tid på blant annet forstå beviskravet "rimelig tvil". I sivile saker skal dommeren ta stilling til hva som er mest sannsynlig. I flere saker har jeg likevel mange ganger opplevd at det faktiske beviskravet i sivile saker er mer nært strafferettens krav om rimelig tvil, mens det i noen straffesaker kan oppleves som enkelte aktører egentlig mener at det er nok at det er mest sannsynlig.

Sivile saker har en lang saksforberedelse hvor dommeren har en aktiv rolle. Før hovedforhandlingen har partene presentert alle bevis. Dommeren har hatt planmøte med advokatene. Og dommeren har satt seg så mye inn i saken at han faktisk starter rettssaken med å gi en redegjørelse for hva saken handler om. All denne saksforberedelsen for domstolen fordi det er viktig for partene at dommeren treffer en riktig avgjørelse. 

I straffesaker får domstolen oversendt tiltalebeslutning og bevisoppgave. Det er alt. Når rett blir satt vet egentlig dommerne ingenting om saken. Det er forutsatt at dommerne skal evne å sette seg inn i alle forhold, stille alle spørsmål de lurer på, og se alle perspektiv under rettssaken. Er det egentlig betryggende at dommeren ikke er mer involvert i saksforberedelsen i straffesaker? 

Men aller mest har jeg altså fundert på hva som menes med "rimelig tvil". Noe av det vanskeligste er når et enkelt bevis gjør at man begynner å tvile. Er det en rimelig tvil når det kun er et bevis? Det heter seg at dommerne skal foreta en samlet bevisvurdering, og spørsmålet er om det etter en samlet bevisvurdering er rimelig tvil. 

De vanskeligste bevisvurderingene har for meg særlig vært i familievoldsaker og i sedelighetssaker. Fornærmedes forklaring har alltid gjort inntrykk på meg, og jeg har stort sett alltid trodd på fornærmede. Og når jeg tror på fornærmede, hvordan kan jeg da frifinne? Det er faktisk ikke så lett å frifinne når du tror mest på fornærmede. Jeg har likevel kommet til at mine evner som menneskekjenner ikke er nok til å utelukke en tvil om hva som faktisk har skjedd. I saker hvor det i realiteten er ord mot ord, så tenker jeg at det vil være rimelig tvil. Det må være andre bevis i tillegg, slik at summen av bevis gjør at tvilen faller bort. 

I noen saker har jeg faktisk opplevd at aktor i sitt sluttinnlegg har sagt at det blir et spørsmål hvem retten tror på. Retten bør ikke ta imot invitasjonen til å tro på noen av de involverte. Bevisvurderingen er alt annet enn å tro. Retten skal ut fra de øvrige bevisene avgjøre om det er ført tilstrekkelig bevis for fornærmedes historie. 

True cime har det siste året blitt populær underholdning. Jeg har selv hørt serial sesong 1 og uløst og sett «Making a Murderer». Særlig uløst episode 4 med beskrivelse av avhørene hvor fetteren tilstå bør være obligatorisk for alle som jobber med straffesaker. Det er lett å tro at vi i Norge er verdensmestere på rettssikkerhet. Og ja, det mest er bra. Samtidig er det viktig å være kritisk til egen praksis.

Høyesterett avsa i 2015 en avgjørelse som utvidet adgangen til å få oppnevnt forsvarer under etterforskningen. Alle som blir siktet for forhold som kan føre til fengsel i minst 30 dager har nå som hovedregel krav på offentlig oppnevnt forsvarer under politiavhør. Høyesteretts avgjørelse er viktig. Det gjenstår å se hvordan avgjørelsen blir fulgt opp. Et nytt viktig spørsmål er om tiltaltes forklaring skal tillates opplest hvis tiltalte ikke hadde forsvarer med seg under politiavhør.

Aftenposten.no

Utgangspunktet er at det er politiet som skal bevise tiltaltes skyld. Tiltalte har ingen plikt til å forklare seg. Det normale bør derfor være at politiet kan bevise skyld uavhengig av tiltaltes forklaring. Og kanskje går utviklingen i mot nettopp det?

Dette er mitt siste blogginnlegg, og innlegget ble bare til mens jeg satt ned og skrev. Som dommer har jeg arbeidet mest med sivile saker. Mitt siste innlegg ble likevel  et innlegg om strafferett. Årsaken er nok at straffesakene berører en på en spesiell måte. I straffeaskene møter man så mange ulike skjebner, både hos tiltalte og hos de fornærmede.

Siste ord i dommerbloggen er nå skrevet. 

Skilsmisseoppgjør for dummies del III - hvem skal ha boligen?

flicr.com - David

Kampen om boligen kan ha ulike årsaker. Noen ganger er kampen om boligen lik kampen om barna. Andre ganger kan det være såre følelser - "du var utro - du får flytte". Mens andre har investert så mye av seg selv i boligen at det å flytte fra boligen nesten er mer utenkelig enn å flytte fra ektefellen.

Uansett, det er kun en bolig. Spørsmålet er hvem som skal få overta boligen? Eller skal boligen selges på det åpne markedet til høystbydende?

For å få overta boligen må man ha "særlige grunner". Høyesterett har uttalt:

"Ordlyden tilsier at et rent ønske om å få overta ikke vil være nok; vedkommende må ha «grunner». Videre fremgår at ikke hvilke som helst grunner er tilstrekkelige; det må foreligge «særlige» grunner. «Særlige» grunner er de som skiller seg fra de helt alminnelige. At man har bodd på eiendommen og gjerne vil fortsette å bo der, er ikke «særlige grunner»."

Hva som er særlige grunner vil kunne variere fra sak til sak. Det er alltid en konkret vurdering. Jeg skal illustrere med noen eksempler.

Hvis det er bare den ene parten som vil overta mens den andre vil selge på det åpne markedet, skal det svært lite til for at man har en særlig grunn. Forutsatt at man har råd til å betale markedspris, har en tilknytting til boligen og stedet og har planer om å bosette seg i boligen, vil det ofte i seg selv være nok. Høyesterett har i en sak fra 2013 avvist at den enes part interesse i å legge ut boligen på det åpne markedet for å oppnå høyest mulig pris er et relevant argument.

flicr.com - Guton

Hvis begge ønsker å overta blir det spørsmål hvem som har den sterkeste interessen i å overta. I ekteskapsloven § 67 står det at "ved vurderingen skal det legges vekt på ektefellenes og barnas behov". Hvor barna skal bo fast vil kunne være sentralt ved vurderingen.

Mange evner å samarbeide godt om barna etter skilsmissen. Det er ikke uvanlig at den ene parten godtar at den andre overtar boligen slik at barna kan fortsette å bo i barndomshjemmet sitt. Det er dessverre heller ikke helt uvanlig at kampen om barna og kampen om boligen blir en felles kamp. Barna og boligen blir den store jackpoten begge higer etter. Slike kamper ender sjelden godt, verken for foreldre eller barn.

Tilbake til jussen. Det er overraskende få dommer om hvem som har rett til å få boligen. De dommene som er avsagt, viser at hensynet til barna tillegges særlig vekt mens barna er små. I en sak fra Frostating (2003), la ikke retten vekt på at foreldrenes 13 år gamle sønn skulle bo fast hos mor. Sønnen skulle ha omfattende samvær med far, og retten uttalte at for gutten var det viktigst at han fortsatt kunne bo i nærområde og fortsette på samme skole. Men det må gjøres en konkret vurdering. I en annen sak fra Frostating (2013) hadde foreldrene fire barn fra 9 til 17 år. Her la retten avgjørende vekt på at barna kom til å bo hos mor, og at de hadde begrenset samvær med far. I samme sak uttalte lagmannsretten:

"Det er uheldig at det ikke er truffet en endelig avgjørelse med hensyn til barna, og at partene bruker boligen som argument i barnesaken og barnesaken som argument hva angår boligen, og fremsetter en rekke vanskelig etterprøvbare påstander i den forbindelse."

Flickr.com - Oterhals

Hvis partene ikke har barn, eller barna har flyttet hjemmefra, må det foreligge en spesiell grunn for at den ene skal få forang foran den andre. Det kan være slektstilknytting til stedet, eiendommen kan være tilpasset den enes behov som funksjonshemming, hobby eller næringsvirksomhet. Med andre ord, det må være noe ekstra. En alminnelig interesse i å fortsette å bo i samme bolig er ikke nok.

En mulig løsning vil være at ingen får rett til å overta boligen. Boligen må da selges. Det er flere måter å gjennomføre et slikt salg på. Hvis partene ikke blir enige, vil boligen selges etter reglene om tvangssalg eller oppløsning av sameie. Både tvangssalg og frivillig salg koster penger. Noen velger derfor først å gjennomføre en intern budrunde mellom partene. Hvis begge er interessert i boligen, vil man ofte ved en intern budrunde oppnå høyere pris enn på det åpne markedet.

Jeg har i dette innlegget fokusere på de mest vanlige situasjonene. Loven inneholder flere unntak, blant annet knyttet til odelsrett, som jeg ikke har skrevet om. For bolig som er den enes særeie skal det sterke grunner til for at den andre skal få overta boligen. Et krav på å skjevdele en andel av boligens verdi, har imidlertid ikke i seg selv noen betydning for hvem som skal overta boligen.

Til slutt en presisering om verdien. Ved skiftet skal verdien settes til boligens markedsverdi. Hvis man ikke blir enige om verdien, kan man kreve verdien fastsatt ved skiftetakst. Skiftetakst innebærer at tre fagkyndige skjønnsmedlemmer sammen fastsetter omsetningsverdien. Skiftetakst er kostbart, og brukes relativt sjeldent.

flicr.com - Hatot

Og helt til slutt. Økonomisk oppgjør ved skilsmisse er et tap-tap prosjekt. Det skapes ingen verdier ved oppgjøret. Muligheten for at verdier går tapt er store. Det koster å hente inn verdivurderinger, betale advokater, betale rettsgebyr. De følelsesmessige kostnadene kan også bli store, og relasjonen kan bli ødelagt for alltid.


Skilsmisseoppgjør handler mye om følelser. Hvis konfliktene er store, kan det være lurt å stoppe litt opp å tenke seg godt om før man kvesser alle kniver til kamp.

Divorce Party Camping Weekend

Skilsmisseoppgjør for dummies del II - skjevdeling

Krav om skjevdeling er ofte det som skaper flest tvister i skilsmisseoppgjør. Den som krever verdier skjevdelt mener det er høyst rimelig at man skal få ta ut de verdier man selv hadde med seg inn i ekteskapet, mens den andre gjerne opplever kravet om skjevdeling som nok et bevis på den manglende anerkjennelse fra den andre - "har ikke jeg bidratt noe til verdiene vi har skapt sammen jeg da?!"

flickr.com

Jeg erfarer stadig vekk at folk misforstår reglene om skjevdeling, og det gjelder ikke minst advokatene. I dette innlegget forklarer jeg hva skjevdeling er, og gir noen eksempler.

Skilsmisseoppgjør er to ting - deling av verdier og fordeling av eiendeler. Krav på skjevdeling er et krav på å få godskrevet en verdi før restverdien deles likt mellom ektefellene. Skjevdeling betyr ikke at man også har krav på en bestemt eiendel. Ofte vil den som har krav på skjevdeling også ha krav på eiendelen. Eksempelvis hvis den ene har arvet ei hytte, og verdien av hytta skjevdeles i sin helhet. Det er da vanlig at den som skjevdeler hytta også beholder hytta. Men det er altså ingen absolutt sammenheng her. 

Skjevdeling kan kreves hvis ektefellen hadde med seg verdier inn i ekteskapet som var høyere enn gjelden. Typisk at den ene ektefellen har en bolig da de gifter seg. To eksempler for å illustrere.

1.

Ektefelle hadde da de giftet seg bolig verdt 3 millioner og huslån på 2,7 millioner. Det gir en nettoverdi på 300 000 tilsvarende 10 % av boligens verdi. Forutsatt at ingenting er gjort med boligen, er skjevdelingskravet 10 % av boligens verdi på tidspunktet for deling. 

2.

Ektefelle hadde da de giftet seg bolig verdt 3 millioner og huslån på 2,7 millioner og et studielån på 300 000. Det gir en nettoverdi på 0, og dermed ingen verdier som kan kreves skjevdelt.  

Skjevdeling kan også kreves hvis ektefellen under ekteskapet mottar arv eller gave fra andre. 

For å kunne skjevdele, må verdien være i behold. I loven heter det "klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen".

Noen eksempler for å illustrere.

flickr.com

Den ene ektefellen arver barndomshjemmet sitt. Ingen gjeld. Utgangspunktet vil være at hele verdien av barndomshjemmet kan skjevdeles. 

Hvis den som arver velger å selge barndomshjemmet, kan han fortsatt kreve skjevdeling for salgssummen. MEN, det er en forutsetning at salgssummen er i behold. Hvis deler av salgssummen brukes til å reise jorden rundt, så er pengene forbrukt. Selv om begge har nytt godt av pengene, så er det ikke noen verdi som kan skjevdeles. Hvis salgssummen plasseres i fond, så vil eventuell avkastning også kunne kreves skjevdelt. 

Hvis familien beholder det arvede huset, men velger å pusse opp deler av huset, skal verdien av det som er pusset opp trekkes fra. Dette gjelder ikke ordinært vedlikehold som å male huset utvendig. Det er kun større arbeid som å bytte kjøkken, bad, legge nytt tak, innrede kjeller, bygge garasje og lignende. Enkelte gjør så store endringer at det kun er tomteverdien som kan kreves skjevdelt. 

Jeg har hatt flere saker med gårdsbruk hvor det har vært krevd at hele verdien av gården skal skjevdeles. Men så har det vist seg at man ikke har tatt høyde for at driftsbygningen er bygd under ekteskapet, og at det også er gjort store endringer med boligen.  

Verdier som er skapt under ekteskapet skal trekkes fra gjelder selv om ektefellen har brukt penger fra egen arbeidsinntekt til å skape verdien. Eksempel. Den ene ektefellen arver ei hytte. Hun velger å få lagt inn vann, og bygger i tillegg på hytta. Alt blir finansiert av henne selv gjennom overskudd fra egen arbeidsinntekt. Verdiøkningen som følge av innlagt vann og tilbygg skal likevel trekkes fra skjevdelingskravet. 

Et siste praktisk eksempel om arv. Hvis arv brukes til å betale ned gjeld etter at huset er kjøpt, så vil arven fortsatt kunne kreves skjevdelt. Høyesterett har avgjort at hvis huset etter nedbetalingen har økt i verdi, så kan man kreve at beløpet justeres i samsvar med konsumprisindeksen. Hvis arven brukes for å kjøpe huset, kan man også kreve andel av boligens verdiøkning.

Skjevdeling høres i utgangspunktet enkelt ut. Verdier man tok med seg inn tar man også med seg ut. Men i praksis er det ikke så enkelt. I lange ekteskap skjer det alltid mange endringer. I skilsmisseoppgjør er det mange skjønnsmessige verdier som skal fastsettes. Det er sjelden det finns et fasitsvar på verdifordeling. 

flickr.com

Skilsmisseoppgjør for dummies - del I - rettferdig oppgjør

"Jeg vil ha et rettferdig oppgjør", er svaret jeg oftest får når jeg spør partene i et skilsmisseoppgjør hva som er viktigst for dem. Og hvem vil vel ikke ha rettferdighet? Problemet er bare at de er uenige om hva et rettferdig oppgjør vil si. 

Fra flicr.com -  Lord Marmalade Follow - impossible divorce

Skilsmisseoppgjør innebærer en deling av verdier, gjeld og eiendeler. Ekteskapsloven angir noen utgangspunkter for hva politikerne mener skal gi et rettferdig oppgjør. I dette innlegget skal jeg forsøke å forklare hovedlinjene i ekteskapslovens regler om skilsmisseoppgjør. Ekteskapsloven inneholder imidlertid også en del unntaksregler. Den viktigste er regelen om skjevdeling, som jeg har skrevet om i skilsmisseoppgjør for dummies - del II. Jeg planlegger også et eget innlegg om hvem som har rett til å overta tidligere felles bolig.

Rettferdighet etter ekteskapsloven regler er at man beholder verdier som ble skapt før ekteskapet, mens verdier skapt under ekteskapet skal deles likt. Det betyr at i det helt kortvarige ekteskapene er det lite å dele, mens for de langvarige deles nesten alt likt. 

Ekteskapsloven legger ikke vekt på hvem som har skapt verdiene. Hvem som har hatt høyest inntekt, hvem som har gjort mest husarbeid, hvem som bygde annekset til hytta, hvem som fulgte opp fotballtreningene, hvem barna skal bo hos etter skilsmissen, osv, har i utgangspunktet ingen betydning for det økonomiske oppgjøret. Verdiene som er skapt under ekteskapet skal deles likt. 

Ekteskapslovens regler passer ikke for alle. Ektefeller kan derfor inngå ektepakt om særeie. Det kan også inngås ektepakt om at skjevdeling ikke kan kreves. Hvis en avtale mellom ektefeller vil føre til et urimelig resultat, kan avtalen settes ut av kraft. Det er også adgang til å kreve vederlag på visse vilkår. MEN, for de fleste oppgjør er det prinsippet om likedeling for alle verdier skapt under ekteskapet som gjelder. 

Det er ofte fornuftig å starte et skilsmisseoppgjør med å avklare om noen av verdiene kommer fra tiden før ekteskapet, eller om verdiene er gave eller arv som den ene ektefellen kan kreve holdt utenfor delingen, såkalt skjevdeling. Skjevdeling er et så stort og vanskelig tema at jeg vil skrive et egen innlegg om det. Her nøyer jeg med å presisere at for at man kan kreve skjevdeling, så må det ha vært en positiv verdi da man giftet seg, og verdien må være i behold. Hvis man da man gifter seg hadde med seg en bolig verdt tre millioner er det kun en positiv verdi hvis ektefellens gjeld da de giftet seg var mindre enn tre millioner. Formuesøkning som følge av nedbetaling av gjeld etter at man er gift skal normalt likedeles. Hvis man etter ekteskapet er inngått selger leiligheten, og bruker gevinsten til å reise verden rundt, så er pengene brukt opp. Selv om den andre nøt godt av forbruket, kan ikke oppbrukte penger kreves tilbake. 

Etter at man har blitt enige om hvilke verdier som hver av ektefellene kan holde utenfor delingen, skal resten av verdiene deles likt. Det er da nødvendig å bli enige om markedsverdien på alle eiendelene som skal deles. Det er mange måter å finne markedsverdien på. 

Naturlig nok er det mest uenighet om boligens verdi. Hvis en av ektefellene skal overta boligen, vil den ektefellen være interessert i at verdien settes så lavt som mulig, og motsatt for den som må ut å skaffe seg ny bolig. 

Det er ganske vanlig å starte med å innhente verdivurdering fra eiendomsmegler. Et godt råd er å bli enige om hvordan man skal finne verdien før man starter å innhente vurderinger. Jeg opplever, kanskje ikke så overraskende, ganske ofte at skilte par ikke stoler på hverandre. Så hvis den ene har innhentet en verdivurdering på egen hånd, så betyr det ingenting for den andre. Det er mye enklere å bli enige hvis man på forhånd har blitt enige om

• hvor mange verdivurderinger som skal innhentes (en, to eller tre)
• hvilke(n) megler(e)/takstmann man skal spørre
• hvem som skal være tilstede under befaringen, eller om ingen skal være tilstede
• hvilken informasjon de skal få
• verdivurderingen er bindende (anbefales sjelden)
• det skal foretas en gjennomsnitt av alle innhentede vurderinger

Min erfaring er at det er enklere å godta en verdivurdering hvis verdifastsettelsen er begrunnet. En viktig premiss for megleres verdifastsettelse er oppnådde priser i nærområdet. Det kan være fornuftig å be megler om å forklare hvordan han har kommet frem til akkurat denne markedsverdien.

Hvis man ikke blir enige om verdien, kan man be retten fastsette verdien ved skiftetakst. Skiftetakst settes av tre takstmenn, og koster minst kr 30 000. I tillegg kommer utgiftene til advokat. 

En annen mulighet er å selge boligen. 

Etter at man er enige om verdsettelsen av alle eiendelene, må det lages en oversikt over gjelden. Gjelden skal trekkes i fra. I utgangspunktet kan man kreve å trekke i fra all gjeld, også egen kredittkortgjeld og egen skattegjeld. Hvis den ene krever å holde eiendeler utenfor deling (særeie eller skjevdeling), er det særregler for gjeld som ikke er fellesgjeld, se ekteskapsloven § 58 tredje ledd bokstav b og c.

Neste skritt er å bestemme hvem som skal ha hva. Utgangspunktet er at man kan beholde de eiendeler man eier. De fleste konfliktene knytter seg til bolig og hytte. Det er særregler for bolig og felles innbo, og jeg planlegger å skrive et eget innlegg om hvem som skal ha boligen.

De eiendelene som eies i fellesskap, må man forsøke å bli enige om hvem som skal ha. Hvis man ikke blir enig, kan hver av partene kreve eiendelen solgt etter sameieloven § 15. Er man ikke enige om et privat salg, kan den ene parten kreve at eiendelen selges ved tvangssalg. Partene har ved tvangssalg fortrinnsrett. Det er viktig å merke seg at fortrinnsretten utøves ved at det inngis bud, og at man IKKE kan tre inn det høyeste budet. Årsaken til at det må inngis bud er at begge parter har lik fortrinnsrett. Hvis begge parter byr, så vil den som byr høyest få eiendelen. 

Fra flicr.com -  John C Bullas

Parter som ikke blir enige, kan kreve offentlig skifte. Krav om offentlig skifte sendes til den lokale tingretten. Før offentlig skifte åpnes, blir man som regel kalt inn til et meklingsmøte. De fleste saker løses uten at offentlig skifte åpnes. Tingretten har plikt til å veilede om hvordan man krever offentlig skifte, og hvordan prosessen i tingretten vil være.

Formålet med dette innlegget var å gi en kort innføring i ekteskapslovens regler om skilsmisseoppgjør. Jeg har ikke tatt med alle regler. Eksempelvis har jeg ikke omtalt reglene i ekteskapsloven § 61 som ramser opp ulike verdier som kan holdes utenfor deling. 

Jeg har som dommer meklet et stort antall skilsmisseoppgjør, og har erfart at kunnskap om reglene er viktig for at partene skal forstå hvorfor noen verdier holdes utenfor og hvorfor noen skal med. Samtidig vil alle oppgjør innebære svært mye skjønn. Verdsettelsen av alle eiendeler må nødvendigvis bli veldig skjønnsmessig. 

Husk også at partene selvsagt står helt fritt til å avtale andre løsninger. Noen er opptatt av at begge to skal sitte igjen med så mye at de kan skaffe seg en passende bolig i barnas skolekrets, slik at barna berøres minst mulig av skilsmissen. Det er lov å ta hensyn til barna.

Partenes smerteterskel i rettsmekling

Under rettsmekling kommer partene ofte til et punkt hvor de må velge mellom å si at nå er smerteterskelen nådd - for så å avslutte meklingen, eller å bite smerten i seg - for så å fremsette et tilbud de forut for meklingen ikke så for seg de ville gjøre. 

Bildet er kjøpt på istock.com 

Å avklare hvor langt parten er villig til å strekke seg, kan være en naturlig del av advokatens forberedelse sammen med parten. Det er likevel flere gode grunner for at man ikke skal fastsette et endelig beløp som uttrykk for partens endelige smerteterskel.

På forhånd er det sjelden mulig å vite eksakt ens egen smerteterskel. Under press tåler man mer smerte enn det man på forhånd kunne forestille seg. Rettsmekling er en dynamisk prosess. I meklingsmøte får både parter og advokater mer innsyn i den andre parts perspektiv. Man tenker rett og slett nye tanker som flytter ens egen opplevelse av smerte. 

Advokatene må på forhånd forklarer partene at forståelsen av saken vil kunne endre seg i løpet av meklingen. Parten må forstå at det vil kunne oppstå en situasjon hvor man under meklingen går under det nivået man ble enige om i forkant. Og når den forhåndsdefinerte smerteterskel nås under meklingsmøte, må advokaten ta en timeout. Advokaten må forsikre seg om at partens opplevelse av smerte faktisk har endret seg. Så når parten nå er klar til å løse saken på et annet nivå enn hva som ble sagt forut for meklingen, er det et bevisst og ønsket valg fra partens side. 

Fokus på egen smerteterskel kan også innebære andre begrensninger. I forhandlinger er det viktig å lytte godt til den andre part for å forstå den andres interesser og prioriteringer. For mye fokus på å oppnå det beste resultatet for egen del, kan medføre at man ikke er åpen nok for innspill fra den du forhandler med. 

I alle meklinger betyr relasjonene mellom menneskene mye. De gode løsninger finner man hvis partene føler seg forstått av hverandre. Dette gjelder like mye i saker mellom profesjonelle som familietvister. Entrepenører har også følelser. For mye fokus på egen smerte kan gjøre det vanskeligere å være åpen for andres smerte. Her kan advokatene spille en viktig rolle. I rettsmekling bør advokatene argumentere lite, og istedet spørre desto mer. Hvis egen part ikke forstår motparten, så er det enda viktigere at advokaten gjør det. 

Det er ikke uvanlig at på tross av at begge parter alt har strukket smerteterskelen til det ytterste, så er det likevel noe avstand igjen. Det spesielle med rettsmekling er at alternativet til en avtale, er rettssak. Rettslige prosesser er krevende. Partene mister kontrollen på prosessen, og ikke minst på ressursbruken. Jeg bruker derfor alltid avslutningsvis å oppsummere forhandlingene i fellesskap med partene. Etter oppsummeringen spør jeg de om de vil ta en siste vurdering av hva som vil være best for dem - en avtale hvor de vet utfallet - eller en lengre rettslig prosess. Etter en siste pause viser deg seg ofte at smerteterskler også er tøyelige. Ønske om kontroll, og ønske om å bli ferdig med saken gjør avtalen mer attraktiv enn hva man selv tenkte ville være mulig i forkant av prosessen. 

Tilståelsesdom - en kort innføring

Hvem har vel ikke fått innpodet av sine foreldre at man skal ta ansvar for sine handlinger. Det er bedre for alle at den skyldige straks tilstår. Tilståelse, og helst med et snev av anger, gjør at vi tror på den skyldige når han ber om unnskyldning, og sier at han aldri skal gjøre det igjen. 

flicr.com

I straffesaker er oppfordringen om å tilstå satt i system. Fra første politiavhør blir den mistenkte informert om hvor lurt det er straks å legge alle kort på bordet. De som tilstår får strafferabatt, en enklere, og ikke minst en raskere prosess.

En vesentlig del av straffesakene løses da også ved såkalt tilståelsesdom. De fleste tilståelsesdommer avsies uten nevneverdig oppmerksomhet. Her i trøndelag referes Adressa ofte et utvalg av ukens tilståelsesdommer som korte notiser.

Hva innebærer egentlig en tilståelsesdom? Den korte beskrivelsen er at siktede møter i retten for en dommer, siktede avgir forklaring, tilstår og samtykker i tilståelsesdom, dom avsies og sendes til kriminalomsorgen for videre oppfølging.

Saken starter alltid med at påtalemyndigheten sender over saken til domstolen med krav om rettslig avhør og om mulig tilståelsesdom. I oversendelsen følger siktelsen og et påtegningsark. Påtegningsarket inneholder påtalemyndighetens syn på saken, blant annet forslag på straff.

 

Her tillater jeg meg et lite sidespor. I straffesakene som går for meddomsrett er det tradisjon for at aktor ikke går ut med sin straffepåstand før prosedyren. Tiltalen har vært kjent for aktor i lang tid, men likevel kan ikke aktor si noe om hva hun tenker om straffenivået før rettssaken omtrent er over. Om ikke annet, så medfører denne tradisjonen at tiltalte gis mindre mulighet til å imøtegå aktors påstand.

 

I tilståelsessaker er det altså annerledes. Straffeforslaget følger av påtegningsarket. Siktede får oversendt straffeforslaget sammen med rettens innkalling til rettsmøtet. Det er kun hvis straffeforslaget er på fengsel i mer enn 6 måneder at siktede har krav på offentlig oppnevnt forsvarer. Mitt innntrykk er at det er de færreste som oppsøker advokat for å få sjekket om straffeforslaget fremstår som rimelig og balansert i forhold til siktelsen. En erfaren forsvarer vil ikke bruke lang tid på å gi gode råd i en tilståelsessak. For den som trenger en forsvarer, er et godt råd å bruke en av tingrettens faste forsvarere. Det er ikke like enkelt å vite om en advokat er en god forsvarer, men bruker man noen fra tingrettens liste så bør man være rimelig trygg på å få god bistand.

 

flicr.com

Normalt føres det ikke vitner i tilståelsessaker. Hvis siktede ønsker å påberope seg personlige forhold som momenter ved straffutmålingen, kan man føre vitner. Typiske vitner er fastleger, behandler fra institusjoner, sosialarbeidere og lignende. Ønske om vitneførsel må varsles i forkant.

 

Selve rettsmøtet  er vesentlig mer uformelt enn ved hovedforhandling. Dommeren dømmer som enedommer. Hvis ikke forsvarer eller aktor møter, så skal det alltid være et rettsvitne tilstede. Rettsvitnets oppgave er å passe på at dommeren oppfører seg ordentlig, og bistå hvis det oppstår noen misforståelser mellom siktede og dommeren. Typisk hvis dommeren bruker for vanskelige jurdiske termer som siktede ikke forstår.

 

Etter at rett er satt, så spør dommeren om siktede har noen inhabilitetsinnsigelser. Det er egentlig kun en sjekk om siktede vet om noen tilknytting mellom ham og dommeren som dommeren ikke er kjent med. Som regel er det ingen innsigelser.

 

Deretter går dommeren gjennom siktedes personalia, før dommeren forklarer kort om formålet med møtet, og gangen i møtet.

 

Siktede har ikke plikt til å forklare seg, men for å få tilståelsesdom er det en forutsetning at siktede forklarer seg og avgir en uforbeholden tilståelse.

 

Siktedes forklaring skal protokolleres. Siktede kan kreve å få lest opp protokollatet. Siktede må selv forklare seg om grunnlaget for samtlige punkt i siktelsen.

 

Hvis siktede ikke tilstår alle postene i siktelsen, har dommeren tre valg. Han kan kontakte aktor å spørre om aktor som følge av siktedes forklaring vil frafalle posten, han kan velge å avsi dom for de postene siktede har tilstått og sende resten tilbake til påtalemyndigheten, eller han kan velge å si at manglende tilståelse på enkeltposter gjør det betenkelig å avsi dom, og derfor sende hele saken tilbake.

 

Etter at siktede har forklart seg om alle postene, blir siktede spurt om han har noen kommentar til aktors straffeforslag. Det er lov å ha med huskelapp med momenter som man mener bør føre til mildere straff.

 

Selve rettsmøtet tar fra 15 til 60 minutter. Deretter er det mest vanlig at det tas en pause slik at dommeren får skrevet ferdig dommen. Tilståelsesdom er raskt å skrive. Det er i realiteten kun straffutmålingen som skal begrunnes, og det er sjelden behov for de lange utledninger. 

 

Dommeren har selvsagt sett på saken i forkant, og har alt forut for rettsmøtet vurdert om straffeforslaget er riktig. Hvis siktede kommer med nye innspill, må dommeren vurdere om innspillene har betydning for straffutmålingen.

 

Det vanlige er å avsi dommen i samme rettsmøtet som siktede tlistår. Siktede kan enten ta betenkningstid, vedta dommen eller anke dommen. Det er sjelden at dommeren avsier strengere dom enn straffeforslaget. Få anker tilståelsesdommene, de fleste godtar på stedet.

 

Mange spør om når de blir kalt inn til soning. Soning er kriminalomsorgens ansvar, og retten har ingen mulighet til å påvirke deres besutning. Det er mulig å søke om å få tilpasset soningen egen livssituasjon.
 

Rettsmøtet avsluttes med at dommeren avklarer med rettsvitne at han ikke har noen merknader.

 

Tilståelsesdom er en enkel og god prosess som ivaretar alle. Det er noe som bør brukes mer. 

Innvandret til Norge - mistet barnet

Norge er verdens beste land å bo i. Vi nordmenn er ikke alene om å mene det. Mange kommer da også nettopp til oss i Norge for å søke lykken. Noen har i kraft av EØS-avtalen lov til å komme, andre må søke asyl. Noen kommer hit av fri vilje, andre må bare være med på lasset. Og det er kanskje særlig de som ikke selv velger å komme hit som skaper problemer for norske myndigheter - nemlig barna. 

På twitter i fjor kunne vi lese følgende:

«Det er ikke en rettighet for alle å få bo i Norge. Riktig det, men alle barn som bor i Norge har rettigheter.»

Jeg har ingen ambisjon om å redegjøre for barns rettigheter i sin fulle bredde. Jeg skal kun forsøke å illustrere, ut fra egen praksis, noen problemstillinger som typisk reises i rettssaker med utenlandske foreldre og barn. Tema for mitt innlegg er ikke asylbarna som sendes ut av landet. Tvert i mot. Tema er de utenlandsk barna som norske myndigheter beslutter å overta omsorgen for, barna som myndighetene mener skal vokse opp i Norge hos en norsk fosterfamilie.

Alle barn som bor i Norge har rettigheter. Det stilles samme krav til omsorgsevne hos utenlandske foreldre som for norske foreldre. Foreldrene må evne å ta seg av barnet. Noen ganger er det åpenbart at de prioriterer feil. Som i saken hvor foreldrene selv måtte på jobb, ba en onkel om å være barnevakt, onkel forlot barnet for å være med på et tyveri og ble tatt av politiet. Heldigvis valgte onkelen å fortelle politiet om barnet som var alene i leiligheten slik at barnevernet kom inn i saken. Saken fikk meg til å tenke på hvor tilfeldig det er at omsorgssvikt avdekkes. Særlig for barn som verken går i barnehage eller på skole vet samfunnet lite om hvordan barna har det.

Når utlandske barn tas av barnevernet, kan omsorgsovertakelsen få ekstra store konsekvenser for barnets relasjon til egen biologisk familie. Ofte kan ikke foreldrene norsk. Hvordan skal barnet få etablert kontakt med egne foreldre når de ikke snakker samme språk? Samvær med tolk er ingen god løsning. Hvordan er det å oppleve at muligheten for å kommunisere med barnet ditt blir bare mindre og mindre for hvert lille samvær du har?

I en sak lovte moren å reise ut fra Norge, og aldri komme tilbake, bare hun fikk tilbake barnet sitt. Men det er barnet som er i fokus. Hvis omsorgssvikt er konstatert, er det ikke noe alternativ å la foreldrene reise hjem igjen med barnet. Om foreldrene får bli, avhenger for øvrig om de selv har rett til opphold. Det er altså et mulig utfall at barnet blir igjen, mens foreldrene må dra.

Det er ikke alltid samsvar med vår oppfatning av god barneoppdragelse og det som er gjeldende i andre land. Bruk av vold som middel for grensesetting er et typisk eksempel på handlinger som vurderes svært ulikt. Og når vold først avdekkes, er det vanskelig å få saken inn på et spor hvor foreldrene gis en mulighet til å forsøke på nytt. 

I de fleste saker om omsorgsovertakelse er det vanskelig å få til et godt samarbeid mellom barnevernet og foreldrene. Legg til ulik kulturbakgrunn og all kommunikasjon via tolk, så er det rett og slett veldig godt gjort hvis man faktisk får til et samarbeid.  

Jeg lurer ofte på hvordan den rettslige prosessen oppleves for foreldrene. Forstår de det som skjer? Opplever de at deres stemme blir hørt? Deres forhåndskunnskap om norske rettslige prosesser er lik null. Og alt som skjer blir filtrert gjennom tolkens oversettelse. Jeg forstår godt at enkelte foreldre kontakter egen lands ambassade og ber om de er tilstede under den rettslige prosessen.

Selv syns jeg sakene hvor barnet mister eget morsmål er særlig vanskelig. Barn har rettigheter, og samfunnet må verne barnet hvis det utsettes for omsorgssvikt. Men hvis barnet mister morsmålet, så tar vi bort barnets mulighet som voksen å ta opp kontakten med biolgisk familie. Hva hvis barnet ikke slår seg til ro hos fosterfamilien? Det er dessverre ikke uvanlig at barn må flytte til nye fosterforeldre, eller ta opphold på institusjon. Hvilken identitet gir vi disse barna? Hvordan begrunner vi våre valg for dem den dagen de blir voksen?

Alle barn som bor i Norge har rettigheter. Det høres så enkelt og selvsagt ut. I praksis betyr det vanskelig valg mellom motstridende hensyn.

Må man råkjøre for å miste førerkortet?

"Du Rune, må man virkelig råkjøre for å miste lappen? Syns jeg så at man mistet lappen først når man kjørte i 155 km når man kjørte på motorvei. Stemmer det?

Spørsmålet fikk jeg under Freidig 2 sin første kamp på Tungacup. Ikke så uvanlig spørsmål for øvrig. Hvor fort man må kjøre for å miste lappen opptar mange.

Jeg har tidligere skrevet om temaet - se blogginnlegg om førerkortbeslag. Tapsforskriften ble i 2014 endret, og det er nå innført nye grenser for de høyeste hastighetene.

Forutsatt at målt hastighet er foretatt av kjøretøy på tørr vegbane i dagslys, på rett vegstrekning uten kryss eller fotgjengerfelt og uten at det foreligger omstendigheter som bør tillegges skjerpende vekt, vil førerkortet ryke ved hastighetene oppgitt nedenfor. Det er viktig å få med seg at det eksempelvis ved våt veibane, så kan førerkortet inndras på lavere hastigheter etter en mer skjønnsmessig vurdering. Se tapsforkriften for alle detaljer.

Fartsgrense 30 km/t	Fart 56 km/t
Fartsgrense 40 km/t	Fart 66 km/t
Fartsgrense 50 km/t	Fart 76 km/t
Fartsgrense 60 km/t	Fart 86 km/t
Fartsgrense 70 km/t	Fart 106 km/t
Fartsgrense 80 km/t	Fart 116 km/t
Fartsgrense 90 km/t motortrafikkvei	Fart 126 km/t
Fartsgrense 90 km/t motorveg	Fart 131 km/t
Fartsgrense 100 km/t motorveg	Fart 141 km/t
Fartsgrense 110 km/t motorveg	Fart 151 km/t

Så svaret på spørsmålet er, ja, man må faktisk kjøre uforsvarlig fort for å miste førerkortet. Det er altfor mange ulykker i trafikken. De gjeldende fartsgrenser er gitt for at de skal holdes. Vedkommende som stilte spørsmålet, var da også rask med å presisere at han normalt holdt en forsvarlig hastighet. 

Uten lovlig opphold

I Norge bor det mange som ikke har rett til opphold. Som dommer møter jeg på mennesker som den norske stat ikke ønsker skal være i landet vårt, i ulike sammenhenger.

Fra nrk.no

Jeg er med på å beslutte fengsling av personer som er utvist og som politiet ønsker å ha kontroll på frem til de blir uttransportert. Jeg dømmer folk som har vært i Norge med det eneste formål å begå vinningskriminalitet. 

Men jeg har også sivile saker hvor den ene parten ikke har lovlig opphold. Det er et stort antall som bor uten lovlig opphold i mange år. Jeg forstår ikke helt hvordan det er mulig, uten lovlig opphold, uten arbeidstillatelse, bor de i Norge i mange år. Og også de kommer i situasjoner hvor de bruker norsk domstol for hjelp til å løse sine tvister.

Ikke overraskende handler tvistene oftest om samvær med barn. En gang hadde jeg en far som gikk til sak for å få kontakt med sinn nyfødte sønn. Mor var norsk statsborger. Hun påsto at far hadde vært voldelig, og ønsket på ingen måte noe kontakt med far. I det første rettsmøtet ble partene enige om at den rettsoppnevnte sakkyndige skulle gjøre noen mindre undersøkelser, for deretter å ha et nytt møte. Møte nummer to ble litt spesielt. Da far gikk inn i tinghuset ventet politiet på ham, og han ble pågrepet. Vi utsatte rettsmøtet noe for at far skulle få tatt innover seg at han nå var pågrepet, og at han om tre dager på kommende mandag skulle flys til sitt hjemland. Politiet var tilstede under rettsmøtet. Det var en sønderknust far som satt i møtet og ba om å få se gutten sin en gang før han ble sendt ut av landet. Grunnet at utreise alt var om tre dager, var han helt avhengig av at mor godtok kravet. Hva ville være til beste for barnet? Mor falt til slutt ned på at barnet i voksen alder kunne reagere negativt hvis han fikk vite at faren ble nektet å se ham. Hun gikk derfor med på et møte i politiets varetekt i løpet av helga.

Det å få barn som blir norsk statsborger, er altså ikke nok for å få lovlig opphold. Barn kan likevel være med å gi fedre lovlig opphold. Hva som skal til for å få lovlig opphold er ikke mitt fagområde. Men jeg har forstått det slik at hvis barnet har det barneloven oppgir som ordinært samvær, så vil far som regel kunne søke familiegjenforening med barnet selv om de ikke bor sammen. I noen saker er det tydelig at fars ønske om samvær i en stor grad er motivert av ønske om å få lovlig opphold.

Jeg har hatt saker hvor mor har valgt å strekke seg lengre enn hva hun mener er forsvarlig ut fra barnets tilknytting til far, bare for at far skal kunne søke om familiegjenforening. Mors kvaler er igjen hva barnet vil tenke når det blir større. Hvordan forklare et barn at far ble sendt ut av Norge fordi at hun som mor mente at han ikke hadde godt av mer samvær med far? Hva er til beste for barnet? Litt for mye samvær, eller ikke noe samvær? En far i Norge, eller en far i utlandet?

I retten er det vanlig å møte mennesker i krise. Møtet med de som ikke har lovlig opphold, gjør likevel ofte ekstra stort inntrykk på meg. Livet i Norge uten lovlig opphold fremstår som like traurig som nok politikerne ønsker at det skal være. De tilbys å bo på asylmottaket til sakene deres er ferdigbehandle. Der må de dele rom med flere i samme situasjon. De får ikke lov til å jobbe, og de tilbys etter det jeg vet ikke noen form for opplæring. Økonomisk støtte er noen dagpenger til det helt nødvendige. Kontrasten til norske statsborgeres liv er enorm. Likevel så velger de å bli - de velger å kjempe for å få lovlig opphold.  

Det er annerledes for oss som kan reise med norsk pass. Vi kommer inn overalt. Dette blogginnlegget er skrevet på en cafe i sentrum av Sarajevo. Som norsk statsborger blir jeg tatt i mot med åpenhet og vennlighet, og ingen mistror mine motiver. Har vi samme syn på en bosnisk statsborger på tur i Norge?

Mange her i Bosnia Herzegovina ønsker å bli medlem av EU. EU-medlemskap vil åpne grensene. Spørsmålet er hvor mange som vil flytte til andre EU-land hvis de blir medlem. "Jeg tror ikke så mange vil reise", sa sjåføren som kjørte meg fra Tuzla til Sarajevo, "kanskje 10 %, men absolutt ikke mer enn det".