Også dommere er glade i barn

Les kronikk skrevet av tingrettsdommer Bjørn Berg og tingrettsdommer Rune Lium på adressa.no.

Tema er rettens behandling av saker etter barneloven.

Drømmen om USA - som brast?

Rettssal 307 og 308 i Trondheim tinghus er rettssaler for tilståelsesdommer. Her møter siktede opp alene, tilstår og får med seg sin dom. Noen er gjengangere, og er kjent med rutinene. Andre er der for første gang.

En straffedom oppleves som negativt for alle. Straffen er i seg selv ment å være et onde for den som blir straffet. Men for noen får dommen konsekvenser utover den idømte straffen. 

Særlig unge lovbrytere har en tendens til å spørre om straffedommen betyr at drømmen om å studere i USA aldri kan bli noe av. Det kan virke som USA har en spesiell plass hos oss nordmenn. Det er alltid innreise til USA man spør om. Så langt har jeg ikke fått noen spørsmål om Kina, selv om jeg antar at også Kina kan være like skeptiske til straffedømte som USA. 

Manglende evne til å tenke på at egne handlinger har konsekvenser, er kanskje et fellesstrekk for de som møter i sal 307. Tidligere i år hadde behandlet jeg en sak om brudd på åndsverksloven. Siktede hadde publisert undertekster til filmer på internett. Siktede forklarte i retten at han nok tenkte at han handlet i en "moralsk gråsone", men fant det likevel ikke nødvendig å undersøke nærmere om publiseringen var et brudd på åndsverksloven. Han var nylig ferdig med studiene, og hadde nå fått seg jobb som innebar behov for reise til USA. Hans største bekymring var altså om hans gråsonehandlinger ville føre til at han mistet jobben. 

I hvilken grad de amerikanske myndighetene slipper inn straffedømte nordmenn har jeg ikke innsikt i. Helt umulig er det nok ikke. Det avhenger nok av hva man er dømt for og hvor streng straffen er. 

Ved søking av jobber hvor det kreves politiattest opplyses det i 10 år etter løslatelsen om straffedommer på fengselsstraff lengre enn 6 måneder. For dom på betinget fengsel "slettes" dommen etter 5 år, og bøter etter 2 år. 

Tilbake til USA. Det er nok av historier om personer som på flyplassen i USA ble nektet visum, og måtte reise hjem. Bestemoren fra Bardu er et eksempel. Det må være kjedelig å stå i visumkø med hjertet i halsen fordi man eksempelvis har sonet et fengselsstraff for råkjøring. 

Det er lett å moralisere over de som har tatt gale avgjørelser og blir dømt for det. Ett feilskjær betyr likevel ikke at man er et dårlig menneske. Mange som dømmes i 307 ser ikke på seg selv som kriminell. Det er alltid mulig å vise hele verden at straffedommen bare var et lite feilskjær. De som klarer å reise seg, og tar ansvar, de kan begynne å drømme om USA igjen.

Rettssal 307 i Trondheim tinghus

En dom å lære av

vg.no

Tingrettens dom i 22. juli saken har blitt svært godt mottatt. Mye tyder også på at dommen setter et foreløpig punktum for den rettslige behandlingen av 22. juli saken. Dom på forvaring betyr at det vil gå 10 år før retten på nytt må ta stilling til om det er grunnlag for videre forvaring av domfelte. 

Ved at den rettslige behandlingen nå er avsluttet, er det nå tid for den generelle debatten om straff og tilregnelighet og sakkyndiges rolle i straffesaker. 

Straff og tilregnelighet

Hovedspørsmålet i saken var om domfelte var tilregnelig. Sentralt sto spørsmålet om beviskravet var enhver rimelig tvil, eller om det var et noe lavere beviskrav. 

Aktor Svein Holden advarte i sin prosedyre mot at tingretten skulle skape ny rett:

«Endelig kan man tenke seg at dere dommere er enige med påtalemyndigheten både hva angår faktum og jus, men at dere ønsker å ta et initiativ til å skape ny rett. For dette scenario så tror jeg det er nyttig for sikkerhets skyld å minne dommerne på et verste falls scenario, nemlig en opphevelse av Tingrettens dom i høyesterett på grunn av lovanvendelse. Og vi vil mane til forsiktighet hos dem som mener at den foreliggende sak er et egnet prøvested for å skape ny rett»

En tingrettsdom vil aldri alene kunne skape rett. 22. juli dommen ble avgjort etter en konkret bevisvurdering. Tingretten uttalte at de etter "en samlet vurdering finner retten det bevist ut over rimelig tvil at tiltalte ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet". Tingretten valgte likevel å gi en redegjørelse for ulike hensyn som må vurderes ved fastsettelsen av beviskravet. I dommens pkt 6.1  gis en forbilledlig nyansert fremstilling av beviskravet ved spørsmål om tilregnelighet. Avsnittet er ikke nødvendig for å begrunne resultatet, men jeg tror likevel at tingretten i pkt 6.1 har lagt føringer for både den kommende debatten, men også for domstolenes vurdering av tilregnelighet i senere saker. 

Som en illustrasjon på hvor nyansert tingretten behandler spørsmålet om tilregnelighet vil jeg særlig trekke frem følgende avsnitt:

"Tingretten mener det lavere beviskravet for tilregnelighet har gode grunner for seg. Straff er riktig nok et tilsiktet onde som gir uttrykk for samfunnets sterke bebreidelse av et lovbrudd. En slik bebreidelse forutsetter at lovbryteren har skyldevne. Straffen har imidlertid også et soningselement som gir domfelte en mulighet til «å gjøre opp for seg». I dette perspektiv er straffen ikke utelukkende et onde, men også en vei tilbake til samfunnet. Dersom beviskravet for tilregnelighet legges for høyt, vil denne veien stenges for mange lovbrytere med reell skyldevne. Det er dessuten prinsipielt betenkelig å frata lovbrytere skyldevne og derved også moralsk og juridisk selvbestemmelse ved en uberettiget sykeliggjøring av deres sinn. Også i forhold til samfunnet og til de som er direkte berørt av et lovbrudd, tilsier hensynet til en rettferdig gjengjeldelse at lovbrytere med reell skyldevne straffes. I forarbeidene til den nye straffeloven av 2005 står det riktig nok at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål, jf. Ot.prp.nr.90 (2003–2004) side 77. Retten mener likevel at de subjektive vilkårene for straff, som knytter ansvar til skyld og skyldevne, viser at strafferetten ikke utelukkende bygger på nyttehensyn som prevensjon og renovasjon. Lovgivers utgangspunkt om at «alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger», jf. Innst.O.nr.34 (1996–1997) pkt. 5.4, synes å bygge på en bredere tilnærming til straffens formål." 

Sakkyndiges rolle i straffesaker

Ved spørsmålet om hvilke tilstander som skal regnes som psykoser i straffelovens forstand, legges det avgjørende vekt på hvordan psykiatrien til enhver tid definerer psykosebegrepet. De sakkyndige vil derfor nødvendigvis ha en sentral rolle. 

Men det er ikke de sakkyndige som skal avsi dom. Dommerne må derfor alltid granske premissene for de sakkyndiges vurderinger. Konklusjonen skal ikke legges til grunn hvis man er uenige i premissene. I dommen heter det:

"Også under vurderingen av dette kriteriet savner retten en drøftelse av mulig alternative tolkninger fra de sakkyndiges side. Tiltalte kunne for det første vært tatt på ordet, slik at han gjennom sin erfaring som selger mente å være en god menneskekjenner. Han kan også oppfattes som kategorisk i sin tenkning ved at han setter folk i bås. En tredje mulig tolkning er at han skryter på seg evner han ikke har, noe som eventuelt ville være i tråd med en grandios og narsissistisk personlighet."

"Den sakkyndige Sørheim var i sin forklaring inne på at ordene var neologismer fordi de inngikk i tiltaltes vrangforestillingsunivers. Retten mener en slik betraktning lett kan gli over i et sirkelresonnement. Retten mener uttrykkene og ordsammenstillingene uansett kan forstås i en kontekst som gjør dem meningsbærende, og kan ikke se at ordsammenstillingene resulterer i usammenhengende eller irrelevant tale, slik kriterium f krever."

"Dertil kommer at de sakkyndige Husbys og Sørheims tolkninger, som retten tidligere har vært inne på, synes å bygge på en anvendelse av sentrale grunnkriterier for schizofreni som ikke er vanlig i vitenskapelig eller klinisk praksis. Selv om tiltalte er et særtilfelle, er det ikke rettskildemessig grunnlag for å fravike anerkjente diagnostiske kriteriene for psykose."

22. juli saken var spesielt godt opplyst. I de "vanlige" straffesakene nøyer vi oss med 2 sakkyndige. Ett viktig spørsmål for fremtiden er hvordan man skal sikre at de to sakkyndige reelt foretar individuelle og selvstendige vurderinger.

I 22. juli saken avga også to medlemmer fra den rettsmedisinske kommisjonen forklaring. Dommen inneholder også indirekte kritikk av kommisjonens arbeid:

"Som allerede nevnt var heller ikke Den rettsmedisinske kommisjon ubetinget enig i de sakkyndige Husbys og Sørheims funn av bisarre vrangforestillinger og neologismer. Den rettsmedisinske kommisjon skal ifølge Melles forklaring likevel ha unnlatt å komme med skriftlige bemerkninger til deres erklæring fordi den mente at de beskrevne symptomene uansett var forenelige med en paranoid psykose (F22). Retten følger ikke kommisjonen i et slikt resonnement. De sakkyndige Husby og Sørheim hadde jo selv forkastet denne diagnosen, blant annet fordi de mente at tiltaltes markante affektavflatning var uforenelig med ICD-10-kriteriene for paranoid psykose. Dersom representanter for kommisjonen ikke senere var blitt innkalt for å avgi forklaring under hovedforhandlingen, ville dessuten retten ikke blitt kjent med kommisjonens vurdering av at sentrale diagnostiske kriterier for schizofreni var dårlig dokumentert. Retten kan heller ikke se at kommisjonens materielle bemerkninger til de sakkyndige Husbys og Sørheims erklæring er mindre vesentlige enn de skriftlige bemerkningene til de sakkyndige Aspaas' og Tørrisens erklæring. Som retten kommer tilbake til, rettet disse seg blant annet mot dokumentasjonen av de generelle kriteriene for diagnosen personlighetsforstyrrelse, som ikke har avgjørende betydning for tilregnelighetsspørsmålet. Retten legger ved bevisvurderingen følgelig ikke selvstendig vekt på at Den rettsmedisinske kommisjon har hatt skriftlige bemerkninger til én av de to erklæringene."  

Det vil være naturlig at det også blir en debatt om den rettsmedisinske kommisjons rolle i straffesaker.

Tingrettens dom skaper nok ikke i seg selv ny rett, men den gir verdifulle innspill til lovgiver som kanskje vil følge opp tingrettens tanker.

en barndom uten vold

På torsdag fikk Sør-Trøndelag tingrett besøk av en sprek gjeng fra Stine Sofies stiftelse. De startet å sykle fra Lindesnes fyr lørdag 19. mai. Etter 32 dager triller de inn på Nordkapp. Målet med sykkelturen beskriver de som 

"å sette fokus på Stine Sofies Stiftelse sitt arbeid for en barndom uten vold og samle inn penger, slik at stiftelsen kan åpne et eget senter for voldsutsatte barn i 2015, Stine Sofie senteret." 

Det er ingen tvil om at vi trenger slike private initiativ som Stine Sofies Stiftelse. Med Ada Sofie Austegard som drivkraft, har Stine Sofies Stiftelse alt utrettet mye. Listen over lover som er endret etter forslag fra Stine Sofies Stiftelse er veldig lang. I tillegg til de konkrete lovendringene, har de også bidratt til at jurister i dag tenker annerledes om fornærmedes plass i straffeprosessen enn hva som var tilfelle for få år siden. Uten disse endringene ville trolig ikke de fornærmede i 22. juli saken vært så involvert i prosessen som de faktisk er i dag. 

Mottoet for sykkelturen er en barndom uten vold. Sammen med dommer Stigum, møtte jeg en gjeng energiske, engasjerte og kunnskapsrike voksne som var genuint opptatt av barns beste. 

Domstolen skal etter barnekonvensjonen alltid ta utgangspunkt i barnets beste når barn er involvert i saken til behandling. Men hva betyr til barnets beste i praksis? Er det til beste for et barn å ha samvær med en foreldre som er dømt for vold mot barnet? Hva betyr det for barn å være vitne til vold mellom foreldrene? Hvordan skal man behandle saker med mistanke om overgrep mot barn? 

Min erfaring med saker om vold og barn tilsier at det er få enkle svar. Det er heller ikke mulig å gi generelle løsninger som passer for alle. 

Jeg har hatt saker hvor den ene forelderen har brukt ris som del av oppdragelsen, men hvor det likevel har vært riktig å følge barnets sterke ønske om å ha fast bosted hos vedkommende. I andre saker kan det riktige være å nekte samvær på tross av barnets ønske. Hva som er best for barnet må alltid vurderes individuelt og konkret for barnet saken gjelder. 

For oss voksne vil det alltid være utfordrende å evne å ta barnets perspektiv. I samtalen med Stine Sofies stiftelse spurte de oss hele tiden - hvorfor er den løsningen det beste for barnet? Hva oppnår barnet med å ha to korte samvær pr år med en far som har utøvd vold og seksuelle overgrep mot barnet? Hvorfor må forsvarer være tilstede når politiet foretar avhør av barn? 

Takk for innspillene og påminnelsen om å ha fokus på barnets beste. Lykke til videre på turen mot Nordkamp, og turen mot en barndom uten vold. 

Advokater som VIer seg med klienten

Advokatforeningen er opptatt av advokatenes uavhengighet. Det var blant annet tema for advokatforenings årstale i 2011.

I regler for god advokatskikk pkt 2.1 heter det

”For å leve opp til forpliktelsene som en advokat påtar seg, er det nødvendig at han er uavhengig slik at hans råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn. Især er det påkrevet at han ikke lar seg påvirke av egne personlige interesser eller press utenfra. Advokaten må unngå at hans uavhengighet svekkes, og han må ikke gå på akkord med sin profesjonelle standard for å tekkes sin klient, retten eller tredjemann.”

Advokaten skal først og fremst sikre egen klients interesse. Å fremme egen klients interesse er ikke det samme som å tekkes egen klient. Klienten trenger en juridisk rådgiver som evner å se alle sider av saken. Hvis advokaten ikke evner også å se motpartens perspektiv, vil han ikke gjøre en god nok jobb for klienten.

Det er krevende å være klientens talsperson på en troverdig måte uten å selv identifisere seg med klientens interesser. Hvordan skal advokaten holde passe avstand til egen klient samtidig som han skal være overbevisende om at klientens standpunkt er rett?

Hva er så passe avstand? Overskriften på dette innlegget er "advokater som VIer seg med klienten". Med at de VIer seg, mener jeg at advokaten i sin fremstilling av saken inkluderer seg selv sammen med klienten. Her er noen eksempler fra noen meklinger jeg har hatt:

• Vi er opptatt av å få frem at NN holdt denne kontakten skjult

• Vi kan ikke godta tilbudet, det er så lavt at vi opplever det som provoserende (spontant respons fra advokaten uten å ha avklart med klienten)

• Vi har ingen mulighet til å få solgt for den urealistiske prisen som kreves

•  Vi er ikke redd for å bryte forhandlingene for å få dom i saken

Er det så farlig å Vie seg med klienten? Trolig ikke alltid. Men noen ganger fremstår advokaten som så nært knyttet til egen klient at advokaten mister troverdighet, som igjen svekker klientens interesser. Jeg har en del meklinger om økonomiske oppgjør etter skilsmisse. Jeg har hatt saker hvor Viet  fremstår som så sterkt at jeg har lurt på om det faktisk er en reell vielse nært forestående.

De gode advokater, og heldigvis har vi en del av de også, er nøye med å holde litt avstand. Jeg liker bedre følgende eksempler:

• Det fremsatte tilbudet er for lavt til at jeg ut fra en rettslig vurdering av saken kan anbefale min klient å akseptere

• Jeg hører at partene forklarer seg ulikt om bakgrunnen for at dette punktet ble med i avtalen. Min klient mener hans forklaring støttes av epostutvekslingen i forkant. 

• Jeg har forklart min klient risikoen med en videre rettslig prosess, også hvor mye det kan koste. Han er imidlertid klar på at for ham er det bedre å få en en rettslig avklaring med dom enn å godta det fremsatte tilbud.

Før jeg ble dommer, arbeidet jeg som LO-advokat. Som ansatt-advokat er det ekstra utfordrende å holde på sin egen uavhengighet. Jeg kjente i alle fall på at det var lett å bli oppslukt av arbeidsgivers perspektiv. Min daværende arbeidsgiver - LO - hadde jo også en viss forventning om at jeg som LO-advokat skulle ut å kjempe for arbeidstakernes rettigheter. Jeg vet ikke om jeg alltid var bevisst nok min egen uavhengighet som ansatt-advokat.

Advokatforeningen er prisverdig opptatt av advokatenes uavhengighet. Men jeg tror at det er noen av advokatforeningens medlemmer som med fordel kunne blitt mer bevisst hva det betyr å være uavhengig.

Folk flest har heldigvis sjelden behov for advokat. Men når først behovet er der er det viktig å finne en god advokat. Problemet er - hvordan finner man den gode advokat? På gule sider? På jus.no? På advokatforeningen.no? 

Hvis advokaten din utfordrer deg, og stiller deg mange vanskelige spørsmål, så er det trolig et godt tegn. Han ønsker trolig å forstå alle perspektiv. Hvis advokaten din ikke har noen kritiske spørsmål, og hvis han ser få eller ingen muligheter for å tape saken - fordi du er jo så urettferdig behandlet - så er det ikke nødvendigvis et like godt tegn. 

Promillebot på 1 1/2 ganger brutto månedslønn

"Skal boten normalt virkelig være på 1 1/2 ganger brutto månedslønn? Jeg tror ikke det er så mange som vet at boten for promillekjøring er så høy. Hadde flere vært klar over botens størrelse så tror jeg flere hadde vært mer forsiktig med kjøring dagen derpå og kjøring etter å ha tatt seg en øl eller to."

Uttalelsen kom fra en meddommer etter straffesak om ruspåvirket kjøring. Tiltalte var uførepensjonist, og hadde netto utbetalt kr 15 000. Siden boten skal settes ut fra brutto inntekt, ville en "riktig" bot settes til 30 000. En bot på kr 30 000 ville vært krevende for de fleste. En uførepensjonist har også begrenset mulighet til å skaffe seg ekstra inntekt. De fleste må derfor regne med å betale på boten over flere år. 

Boten kommer som regel i tillegg til fengsel, betinget eller ubetinget, og tap av førerkortet for en lengre periode. 

Norge er blant de land som straffer brudd på vegtrafikkloven veldig strengt. Bilen er en potensiell dødsmaskin. Formålet med de strenge straffene er å "motivere" eller bevisstgjøre alle bilister til å opptre varsomt i trafikken.

Folk flest vet at promillekjøring straffes strengt. Men som meddommeren tror jeg at mange ikke er bevisst hvor streng straffen er. For at en straff skal kunne påvirke folks valg, må selvsagt folk ha kunnskap om det. En naturlig oppfølging av meddommerens innspill var derfor et kort blogginnlegg om promillebot. 

Formålet med straffen er også å hindre at den domfelte skal begå ny kriminalitet. Tanken er at den høye boten skal svi så mye at man neste gang tenker seg godt om før man setter seg bak rattet i påvirket tilstand. Om det er nødvendig med en så høy bot for å oppnå denne effekten kan være diskutabelt. Faren med så strenge straffer er at straffene påfører unødvendig belastning for domfelte og domfeltes familie. Blir straffen for streng, får straffen kun negativ effekt uten at man nødvendig oppnår det man ønsker. 

Etter straffeloven § 27 skal retten ved utmålingen av boten ta hensyn til hva tiltalte evner å betale. I praksis skjer det også derfor en del unntak fra hovedregelen om en bot på 1,5 ganger brutto månedslønn. Etter klare føringer fra forarbeidene, skal minsteboten i promillesaker være på 10 000. For domfelte uten inntekt vil en bot på kr 10 000 være vanskelig å betale. For å betale boten må de derfor enten få NAV til å betale, begå vinningskriminalitet eller sone den subsidiære fengselsstraffen. Jeg har imidlertid sett flere eksempler på at retten har satt boten lavere enn kr 10 000. 

For de fleste er det inndragning av førerkortet som rammer mest. Kjøring med promille på 0,5 gir som regel en tapstid på 1 år. I tillegg til de praktiske utfordringene som må løses, er det også synlig for de nære omgivelsene at man ikke lengre kjører bil.

Mange påberoper seg at tapet av førerkort rammer akkurat dem urimelig hardt. Det er imidlertid svært sjelden at utgangspunktene for tapstiden settes ned. Det tryggeste alternativet for alle er derfor å kjøre bil kun når man er sikker på at kroppen er rusfri. 

Hva er god eksaminasjon?

Jeg har tidligere skrevet om kunsten å stille gode spørsmål. Etter at blogginnlegget ble publisert i advokatbladet, har jeg via twitter blitt oppfordret til å utdype hva jeg som dommer mener er en god eksaminasjon. 

Hva man mener er en god eksaminasjon vil nok kunne bero på rollen man har. Som dommer ligger min hovedinteresse i å få opplyst saken så godt som mulig. Jeg ønsker derfor en eksaminasjon som fokuserer på sakens opplysning. I teorien skal aktor ha samme fokus. Aktor skal være objektiv og ha som mål å opplyse saken så godt som mulig. Det skal ikke være i aktors interesse å få tiltalte dømt i samsvar med tiltalebeslutningen. Aktors mål må være å få en riktig dom. Forsvarer trenger ikke å bry seg om sakens opplysning. Hans fokus er å utforske en hver mulighet for å vise at det foreligger rimelig tvil. Forsvarer vil alltid være på søken etter mulige alternative historier som kan forklare hva som har skjedd. Aktor og forsvarers ulike ståsted må nødvendigvis bety at deres eksaminasjon vil kunne legges opp på ulike måter. 

Den gode eksaminasjonen har alltid en plan. Utspørrer vet hva han vil bruke vitnet til, og spisser alle spørsmålene opp til bevistemaet som vitnet kan opplyse. Innledningsvis kan man tillate seg å stille noen generelle "ufarlige" spørsmål for å trygge vitnet. Men ganske raskt bør man gå over til spørsmål som går direkte på det aktuelle bevistemaet. 

Av og til mistenker jeg aktørene for å ikke helt vite hva som er viktige bevistema i saken. Etter enkelte vitneforklaringer kan jeg sitte og lure på hva vitnet egentlig tilførte saken. Den gode advokat evner å tilpasse vitnelisten sin etter sakens utvikling. I retten lever alltid saken sitt eget liv, og ting blir aldri helt som advokatene planla på sine kontor. Advokaten må derfor hele tiden vurdere å endre på sin opprinnelige plan. De gode aktorer frafaller derfor også ofte vitner. Noen spør retten om det er ønskelig med ytterligere forklaringer om et bevistema. Det vitner bare om trygghet å kunne spørre om innspill. 

Prosessfullmektigen kan også med fordel i sin presentasjon av vitnet til retten kort angi hvilket bevistema vitnet skal forklare seg om. Det å forberede sitt publikum på hva som kommer er alltid lurt. Da slipper dommerne å lure på hvorfor dette vitnet er kalt inn.

I 22. juli saken har det naturlig nok vært en del fokus på hvordan aktorene har eksaminert tiltalte. Første dagen var noen, og da særlig utlandske media, overrasket over at aktorene håndhilste på Brevik. På den første pressekonferansen ble også statsadvokat Engh spurt om hvorfor hun snakket til tiltalte som om hun snakket til et barn. Advokat Elden mente det var fornuftig av aktor og opptre vennlig, og den erfarne journalisten Inge Hansen uttalte at statsadvokat Enghs utspørring er noe av det beste han har sett i norske rettssaler på flere år. Jeg har ikke fulgt 22. juli saken, og har ingen mening om aktorenes eksaminasjon av tiltalte. Jeg er imidlertid veldig enig med statsadvokat Enghs uttalelse på pressekonferansen:

- Jeg har jobbet som statsadvokat i mange år, og min erfaring er at jeg får mer ut av de tiltalte ved å snakke til dem med denne tonen fremfor å være veldig aggressiv, sier Bejer Engh.



De vennlige prosessfullmektigene oppnår som regel to ting.

For det første blir svarene til tiltalte/vitnet bedre. Det å sitte i vitneboksen er stressende nok i seg selv. Ytterligere stress og engstelse påført av en aggressiv og uvennlig advokat bidrar sjelden til at svarene blir mer fyldige og mer sannferdig enn hva man oppnår med en vennlig tone. Med vennlig mener jeg ikke at man skal unnlate å konfrontere vitnet ved behov. Logiske brister i forklaringen eller motstrid mellom forklaringen og andre bevis må vitnet selvfølgelig utfordres til å svare på. Men også de vanskelige spørsmålene bør stilles vennlig og helst respektfullt. I motsatt fall risikerer man, og det er mitt andre poeng, at dommerne begynner å fokusere på dramaet og spillet som utspilles mellom vitne og advokat.

Det er alltid vanskelig å vite i hvilken grad sympatier og antipater spiller inn på dommernes bevisvurdering. Men det blir helt feil å tenke at dommernes sympatier ikke betyr noe som helst. De fleste bevisvurderinger vil inneholde subjektive elementer. Måten tiltalte eller vitnet ble behandlet på, vil kunne påvirke dommernes vurdering av forklaringen som ble gitt.

Tilbake til selve eksaminasjonen. Jeg vil avslutte med å beskrive hva jeg mener ofte gir en god eksaminasjon:

1. Prosessfullmektigen opptrer vennlig og med respekt for tiltalte/vitne
2. Det brukes begrep som alle forstår
3. Hvis det er nødvendig å redegjøre for noen premisser før spørsmålet stilles, gjøres det kort.
4. Det blir aldri stilt mer enn et spørsmål av gangen. Svært ofte stilles først et relativt åpent spørsmål, og før man får svar fyrer man av gårde med et tilleggsspørsmål. Flere spørsmål forvirrer vitnet, og gir også vitnet muligheten til å velge hva vitnet vil svare på. 
5. Prosessfullmektigen oppsummerer vitnets svar på sentrale bevistema. Ved å oppsummere svarene er man litt sikrere på at man har forstått vitnet riktig, og ikke minst, at dommerne har oppfattet vitnets svar på samme måte som deg selv. Men, gjentatte oppsummeringer stykker det hele opp. Oppsummering må derfor brukes med forsiktighet.

Det var noen tanker om hva jeg mener gir en god eksaminasjon. Noen andre som har gode innspill?

Dommere på tur

Norge bidrar med likt og ulikt over hele verden. Også vi i domstolen er en del av Norges internasjonale bidrag. Den norske domstoladministrasjonen har to jurister som arbeider med ulike internasjnale prosjekter. Blant annet går en del av Norges EØS-kontigent til utviklingsarbeid innen rettsvenset i flere EU-land.

Domstolen er en av statsmaktene. Et fungerende rettsvesen er avgjørende for hele samfunnet. Sunn næringsdrift forutsetter at samfunnet har et system for å håndtere privatrettslige konflikter. Bare det at næringsdrivende kan tvangsinndrive utestående pengekrav er helt avgjørende.

I samfunnsdebatten blir offentlige myndigheter som regel kritisert. Men sammenlignet med resten av verden så er faktisk vårt byråkrati og vårt rettsvesen et konkurransefortrinn. Vi er effektive og vi har ingen kultur for korrupsjon.

The Old Bridge i Mostar. Brua ble ødelagt under krigen, og er nå bygd opp igjen.

Dette skriver jeg mens jeg sitter i et fly på vei til Sarajevo. Jeg skal sammen med to andre dommere og internasjonal avdeling i domstoladministrasjonen delta i et prosjekt om utvikling av rettsmekling i Bosnia. Prosjektet er initiert av den Bosniske domstoladministrasjonen og er en del av Bosniske myndigheters arbeid med å få ned domstolens saksbehandlingstid.

Dette er vår første tur til Bosnia. Formålet med turen er å lære mer om hva Bosniske domstoler selv mener de trenger. Vi har blitt invitert med av den Bosniske domstoladministrasjonen, og det blir spennende å høre mer om hva de tenker vi kan bidra med.

Domstolen i Bosnia har de siste årene vært gjennom store endringsprosesser. Blant annet valgte de å si opp alle dommerne, for så å lyse ut alle dommerstillingene. Målet var å skape en uavhengig dommerstand. I et forsøk på å motarbeide korrupsjon besluttet de å øke dommerlønningene vesentlig. For å sikre at dommerene ikke lot seg friste, må lønnen være høy nok til at dommeren reelt også er økonomisk uavhengig.

Radikale grep er tatt. Grep som er fremmed for oss i Norge, men som ble vurdert å være nødvendig i Bosnia. I Norge tar vi det liksom for gitt at dommerens uavhengighet ikke bare er et begrep i festtalene, men er en faktisk realitet i ett og alt som dommeren foretar seg.

Livet som dommer i Norge har vist seg å være mer allsidig enn det jeg tenkte da jeg søkte meg til dommeryret. Jeg så for meg et arbeidsliv hvor reisen i det vesentlige gikk mellom eget kontor og rettssalen. Heldigvis er det ikke sånn. Det er viktig at vi dommere forstår verdenen som vi lever i. Vi må derfor av og til bevege oss utenfor tinghusets trygge verden. Det å arbeide litt internasjonalt oppleves som en ekstra berikelse.

Spørsmål om 22. juli saken

Fredag 13. april deltok jeg på nettmøte på dagbladet.no. Tema var 22. juli saken. Da møtet startet lå det 45 spørsmål i innkurven. Etter å ha svart på 40 spørsmål måtte jeg avslutte med 72 ubesvarte spørsmål.

Det var en krevende øvelse å svare fortløpende på spørsmål. Ofte er det en fordel å tenke seg litt om før man svarer, og alle spørsmål var ikke like enkle å svare på. 

Grunnet tidspresset ble mange gode spørsmål ubesvart. 

Begrepet nettmøte er kanskje litt misvisende. Med møte forstår man ofte en setting hvor synspunkter kan utveksles. Nettmøtet jeg deltok på var helt uten dialog. Leserne fikk stille spørsmål, og jeg satt og svarte. Spørsmålstiller hadde ingen mulighet til å gi tilbakemelding på svaret. Så om jeg svarte på det man ønsket å få svar på vet jeg derfor ikke helt.

Det fine med å være blogger er at leserne av dommerbloggen gir stadig vekk klare tilbakemeldinger på det jeg skriver. Jeg setter pris på bloggdialogen, og skulle ønsket jeg hadde mer tid til å følge opp alle innspill. 

Dagbladets lesere stilte ca 110 spørsmål om 22. juli saken. Spørsmålene er nok et uttrykk for hva mange lurer på i forbindelse med saken. Flere av spørsmålene fortjener å bli besvart. Dette blogginnlegget vil derfor bli en forlengelse av dagbladets nettmøte.

Livstid

Flere stiller spørsmål om hvor lenge tiltalte blir sittende i fengsel, eller om det er noen mulighet for at han slipper ut. Med tittelen "livstid" skrev Sivert følgende:

"Hei Rune
Folk håper jo at Breivik blir sperret inne for alltid, og aldri kommer ut igjen. Vi har jo ikke reell livstid i Norge, men vi har forvaring på inntil 21 år med minstetid på 10 år, er jo egentlig det vi kaller for livstid i denne saken her, fordi en forvaringsdom kan forlenges med jevne mellomrom, slik at han blir sittende livet ut. Men det er hypotetisk selvsagt at det skjer. Men hvor vanlig er det at forvaringsdommer på 21 år med minste tid på 10 år blir forlenget av retten ?? Etter min kjennskap til rettssystemet, så skal det noe til for at han blir sittende lengre inne enn de evt 21årene han vil få, og det skal begrunnes godt for å forlenge en dom. Kan du si noe om dette. "

Siverts betraktninger forutsetter at retten konkluderer med at tiltalte var tilregnelig på gjerningstidspunktet. Som sikkert de fleste har fått med seg, er det to mulige utfall av rettssaken. Hvis retten kommer til at tiltalte var tilregnelig, vil tiltalte dømmes til forvaring (fengsel). Hvis konklusjonen blir at han ikke var tilregnelig, vil tiltalte dømmes til tvunget psykisk helsevern.

Jeg er enig med Sivert i at det generelt skal noe til for at noen i Norge blir sittende lengre i fengsel enn 21 år, og at en forlengelse må begrunnes godt. Men det er viktig å huske at 22. juli-saken er en så spesiell sak at utfallet i tidligere saker har begrenset overføringsverdi. Sist torsdag uttalte advokat Christian Wiig under NRKs program "Debatten" at tiltalte aldri noen gang ville bli løslatt.

Dødsstraff
Flere av spørsmålene tok opp muligheten for dødsstraff. Blant annet LazyTor  spurte om det er noen som helst mulighet til å få han dømt til døden.

Svaret er enkelt. Nei, det er ingen mulighet i Norge til å dømme noen til døden. Norge har ikke dødsstraff verken i fred eller krigstid.

Når man står ovenfor en så grusom sak som denne, er det lett å forstå at mange tenker at det beste ville vært om man hadde hatt dødsstraff. Hvorfor skal samfunnet bruke enorme ressurser på ham i mange år fremover? På tross av det grusomme han gjorde, på tross av at det koster enorme summer å holde ham innsperret - så er jeg motstander av dødsstraff. Hvordan vi straffer våre forbrytere gjør noe med vårt samfunn. Land som bruker dødsstraff har ikke mindre grov kriminalitet enn land uten dødsstraff. Kanskje tvert om. Respekten for livet er for meg så grunnleggende at det også må gjelde den som har gjort så fryktelige ting som i denne saken. Temaet dødsstraff er stort, og jeg lar de øvrige argumentene ligge.

Unødvendige kostnader med lang rettssak?
Tiltalte har erkjent alle faktiske forhold. Hvorfor da holde på i 10 uker? Hvorfor bruke 70 millioner på en rettssak? Preben skriver:

"Penger?
Mener du personlig at selv om vi skal opprettholde både åpenhet og demokrati at denne rettsaken bør kjøres i den formen den gjør? Hvorfor ikke opprette en egen ekspress domstol når saken er så klar som denne. Alternativt hvorfor ikke bare ta den til høyesterett med en gang. Hvorfor skal vi bruke det som kommer til å bli milliarder av kroner på denne rettsaken når skyld og straffeutmåling allerede er satt. "

I saker hvor tiltalte erkjenner straffeskyld, og det er begått en straffbar handling som ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år, kan saken avgjøres med en tilståelsesdom. Ved tilståelsesdom føres ingen vitner. Dom blir avsagt i løpet av 30 minutter. Reglene om tilståelsesdom kan ikke brukes i denne saken fordi tiltalte ikke har erkjent straffeskyld, det er tvil om tiltalte var tilregnelig og  strafferammen i saken er på 21 år.

Kostnadene i saken er en naturlig konsekvens av sakens omfang. Antall fornærmede er veldig stort. De fornærmede har selvsagt krav på å følge forhandlingene, noe som har gjort det nødvendig med overføring til flere tinghus i Norge.

Saken er planlagt å ta 10 uker. For en sak av denne dimensjonen tenker jeg det ikke er så lang tid. Det er mange rettssaker som har mye lengre varighet enn denne. I Stavanger holder man nå på med en økonomisk straffesak, Acta-saken, hvor det er planlagt å bruke 5 måneder.

Men det viktigste er det Preben utfordrer meg på - åpenhet og demokrati. Jeg mener personlig at det er helt nødvendig for samfunnet at man har en grundig rettsprosess som gir alle i Norge som ønsker det innsikt i det som skjedde 22. juli. Alle i Norge er berørt av saken, og Norge vil vel aldri bli helt ferdig med den. En grundig rettslig behandling vil være med å styrke vårt demokrati. Det vil være vår måte å vise alle hva vi mener et sivilisert samfunn skal være.

Så langt kom jeg i kveld. Fortsatt gjenstår mange spørsmål. Jeg får se om det vil være naturlig å komme tilbake til noen flere betraktninger rundt spørsmålene i et nytt innlegg.

Maktubalanse i meklingsrommet

Hva vil det si å ha makt? Er det alltid slik at den fysisk overlegne også har mest makt i en konflikt? Er det alltid slik at i konflikt mellom en kommune og en privatperson så har kommunen mest makt?

I meklingsrommet møtes mennesker i konflikt. Maktbalansen mellom partene kan variere veldig. En ting er likevel felles. Ingen av partene har så langt hatt så mye makt over den andre til at den rettslige konflikten er blitt stanset. 

Hvis det er stor ubalanse i maktforholdet mellom de stridende parter, kan det tenkes at mekling ikke er egnet. Men hvem er det som kan bestemme om en sak er egnet for mekling eller ikke?

Rettsmekling er frivillig. Det er lov å si nei til mekling. Jeg har en grunnleggende tro på at alle vet hva som er best for dem selv. I alle fall er jeg sikker på at jeg, med mitt §-hode, ikke vet bedre enn de selv. Hvis partene ønsker mekling, så skal det derfor mye til før jeg sier: nei, dessverre, her er det så stor maktubalanse at det nok er best for dere at jeg løser konflikten med å skrive en knakende god dom. 

Men tilbake til maktubalanse. Hva er maktubalanse? Hvordan ser vi at det er maktubalanse mellom partene? 

Da jeg søkte på flikcr for å finne et bile jeg kunne bruke som illustrasjon til blogginnlegg om maktubalanse, fant jeg et bilde tatt i Roma av en mann og kvinne sittende taus ved siden av hverandre. Bildet er en god illustrasjon på en mulig taus maktkamp mellom to mennesker. Selv om fotografen tillot fri bruk av bildet, valgte jeg ikke å bruke bildet. De to på bildet var ikke kjent med at bildet ble tatt. Bildet var likevel alt sett av 14000 på flickr. I tillegg har det blitt brukt som illustrasjon på uttalige andre nettsider. Fotografen sitter her med all makt. De to som ikke vet om bildet er fratett sin mulighet til å protestere. Fotografens handling illustrerer godt hva maktutøvelse er. Den som har makt kan handle, han kan gjøre det han selv vil. Istedenfor bilde av mennesker valgte jeg bilde av en sommerfugl. En sommerfugl har kanskje ikke mye makt. Men også en sommerfugl påvirker sine omgivelser. 

Jeg har tenkt tilbake på de meklinger jeg har hatt. Maktforholdet mellom partene spiller som regel inn i de fleste meklinger. Samtidig er det sjelden at det har vært en klar ubalanse i maktforholdet. Jeg syns også ofte at det er vanskelig å avgjøre hvem som har mest makt av de involverte parter. 

Det er sjelden at noen blir fysisk i meklingsrommet. 

I en arvesak opplevde jeg at en av fem søsken reiste seg brått opp. Der og da virket det voldsomt, og han virket veldig sint. Var det et uttrykk for maktutøvelse? Eller var det mer maktesløshet? Hvordan påvirket handlingen oss andre?

Gråt er mer vanlig.

Det er flest kvinner som gråter, men også menn tar av og til tårene. Hva er tårene et uttrykk for? Kan tårene være uttrykk for maktutøvelse? Eller er tårene alltid uttrykk for maktesløshet? Og hvordan påvirker tårene oss som sitter i meklingsrommet?

Trusler fremsettes også relativt ofte. 

Partene er i en rettslig prosess, og den mest vanlige trusselen er å forlate meklingsrommet for å fortsette krigen i rettssalen. En ubalanse i økonomiske ressurser kan gjøre slike trusler effektive. Hvordan skal man som mekler forholde seg til økonomisk maktutøvelse? Kan vi late som at evnen til å tåle økonomisk risiko ikke betyr noe?

I saker om barn opplever vi at foreldrene gjensidig beskylder hverandre for å være dårlige foreldre. Hvordan avgjøre om beskyldningene gir reell grunn til bekymring, eller om beskyldningen er en del av maktkampen mellom foreldrene? Hva med påstander om vold og overgrep? Er det mulig å håndtere slike beskyldninger i meklingsrommet?

Mitt perspektiv er meklerens perspektiv. Hvordan skal jeg forholde meg til maktkampen som utspilles i meklingsrommet? Noen hevder at mekler skal utjevne maktbalansen. Er det meklers oppgave? Hvordan utjevne maktubalansen og samtidig beholde sin nøytralitet?

Skrivesperre

Nesten en måned siden sist blogginnlegg. Jeg har gjort noen forsøk, men ordene kommer ikke ut. Egentlig litt pussig. Inn i mitt eget hode er tankene så klare, men det å få det ned er av og til vanskelig.

Maktubalanse i meklingsrommet er temaet for innlegget som har skapt fullstendig stillsans i skrivingen. Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal begynne. Skrivesperren gjør meg nesten litt lammet. Stress og frustrasjon bygger seg opp bare jeg tenker på innlegget.

For noen år siden var jeg på en utstilling med Håkon Bleken. Bleken var der og la ut om sine verk. Han fortalte at malere av og til få skrekken for det helt blanke lerret. Hvis han underviste studenter som fikk skrekken, kunne han gå bort til de, ta penselen og lage en vilkårlig strek. Dermed var det ikke blankt lengre, og det var enklere å fortsette prosessen.

Som dommer er skriving en vesentlig del av jobben. Det er jevnlig avgjørelser som skal treffes og de må gis en skriftlig begrunnelse. I straffesakene er det også krav om stort tempo. Helst bør dommen skrives samme dag som hovedforhandling slik at meddommerne slipper å møte dagen etter. Hvis jeg sliter med å komme i gang med skrivingen av en dom har jeg stor glede av Blekens teknikk. Kunsten er å komme i gang, få ned noe på papiret. Ofte kan begynnelsen av et resonnement være vanskelig å formulere godt. Istedet for å slite med en begynnelse jeg ikke har klart for meg, begynner jeg derfor ofte med det jeg vet skal med. Og straks ordene begynner å fylle opp siden blir som regel alt så mye mer klart.

Jeg har forsøkt samme teknikk på blogginnlegget om maktubalanse også. Men det har så langt ikke fungert. Jeg har derfor begynt å lure på om tankene mine er så klare som jeg vil ha det til. Kanskje er skrivesperren et uttrykk for at jeg ikke helt vet hva jeg mener om maktubalanse og mekling?

Dette innlegget om skrivesperre er da også et forsøk på å fylle det blanke arket med ord, for å se om inspirasjonen kommer. Den trofaste leser har nå fått med seg at ordene de er der - de bare flommer på i et uendelig bla - bla - bla - men hvor blir innholdet av?

Noe av det jeg liker best med blogging er den uendelige friheten jeg har som blogger. Det er ingen rammer. Og det er rom for å beskrive verden utenfor de svart-hvit oppfatningene som ofte ellers rår. Og her er kanskje noe av kjernen i min skrivesperre. Jeg vil så gjerne gi uttrykk for at også om maktubalanse er det ikke noe svart-hvit svar. Det er ikke nødvendigvis sånn at mekling ikke er egnet hvis det er stor maktubalanse, det er heller ikke alltid sånn at mekler aldri skal forsøke å balansere maktubalanse eller aldri gjøre det. Nyansene er så mange. Typetilfellene varierer enormt. Men hvordan få sagt det på en enkel og liketil måte?

Etter at jeg skrev om Høyesteretts mobbedom ble jeg en del av en liten twitterutveksling. Meklere i Konfliktrådet mener naturlig nok noe om maktubalanse og mekling. I mobbesaker er det en aktuell problemstilling. Senere leste jeg Lektor Moens blogg om mobbeprogrammer.   Moen var opptatt av at mobbing ikke innebar en konflikt, men var et overgrep.

Hvor vil jeg hen? Jeg kjenner at skrivesperren fortsatt sitter litt i. Kanskje må jeg denne gangen starte på begynnelsen? Kanskje kjernen er å reflektere mer over hva maktubalanse er? Hvem av oss kan si hvem som har makt i meklingsrommet? Hvem kan ta ansvar for å utlikne maktubalanse mellom andre enn seg selv?

Jeg må tenke mer på det. Kanskje slipper skrivesperren taket etterhvert.

Høyesterett stiller i mobbedom krav om aktiv handling

Nrk sørlandet om Høyesteretts mobbedom

Barn kan av og til være veldig grusomme mot hverandre. De krangler og sloss. Av og til er de jevnbyrdige, mens andre gang blir enkelt elever hakkekyllinger. Vi har vel alle opplevd mobbing under vår skolegang. 

Spørsmålet er hva vi kan kreve av skolen når en elev blir mobbet. 

På Skavland i dag fortalte Tooji Keshtkar at han ble mobbet på skolen. I følge Tooji var rektors forslag at "de kunne pakke lasset å dra videre". Tooji byttet skole til en Steiner skole, og fikk det bra. Men i følge Høyesterett kan vi forvente at skolen gjør noe mer enn å be eleven flytte videre. 

Konkret gjaldt saken en elev som ble mobbet på barneskolen i årene 1987-1993. Eleven skilte seg noe ut, og ble hakkekylling. 

Eleven som ble mobbet ble beskrevet som sosial umoden. Høyesterett avviste imidlertid at skolen kunne løse mobbeproblematikken ved å fokusere på den som ble mobbet sine sosiale utfordringer: 

"Nå var det ikke slik at skolen ikke rettet oppmerksomhet mot A. De ansatte var klar over at han skilte seg ut, at hans sosiale ferdigheter var svake, og at han ikke hadde kamerater. Problemet var, som jeg har vært inne på, at oppmerksomheten først og fremst ble rettet mot ham, og ikke i særlig grad mot dem som mobbet ham. A skulle utvikle sine sosiale ferdigheter, og han og mobberne skulle skvære opp og bli venner."

Høyesterett konkluderer med at:

"Problemet i saken er det som ikke ble gjort. Tiltakene skulle i langt større grad vært satt inn for å identifisere og irettesette mobberne." 

Høyesteretts mobbedom er klar instruks om at voksne som har ansvar for barn aktivt må gå inn å avverge at barn blir mobbet. Og hvis tiltakene man forsøker ikke virker, så må man forsøke andre innfallsvinkler:

"Det er et faktum at mobbingsadferden mot A fortsatte år etter år. Det ble ikke bedre, heller tvert imot når det gjaldt utestenging og erting. Etter hvert som det viste seg at den valgte strategi ikke ført til bedring for A, burde skolen ha iverksatt nye og konkrete tiltak rettet mot de medelevene som iverksatte og stod bak mobbingen."

Det er naturlig at problemet først søkes løst av klasselærer. Men hvis problemet vedvarer, må skolens ledelse ta ansvar:

"Særlig på dette punkt synes det å ha vært en feilvurdering å overlate en så stor del av oppfølgingen til klassestyreren alene."

Jeg er blant de som har stor tro på mekling som egnet metode for å løse tvister. Høyesterett advarer imidlertid, trolig med rette, mot mekling i mobbesaker. Maktbalansen mellom mobberen og den som blir mobbet kan gjøre mekling lite egnet:

"For det annet, og det er ikke minst viktig, kan man erfaringsmessig ikke løse denne type mobbeadferd utelukkende med en meglingsstrategi. Når det mangler balanse mellom partene, nytter det ikke med samtaler og forsøk på forlik mellom partene. Da vil mobbingen fortsette."

"Det fremgår av professor Rolands skriftlige erklæring for Høyesterett at megling mellom mobber og mobbeoffer som strategi i dag frarådes nasjonalt og internasjonalt av de aller fleste, og også av norske skolemyndigheter."

 Høyesteretts mobbedom anbefales til alle som har ansvar for barn. God lesing. 

Dømmes av likemenn - meddommere som sitter med makta

Norsk rettstradisjon innebærer at meddommerne sammen kan avgjøre skyldspørsmålet i alle straffesaker. Det er vanlig å si at den tiltalte skal dømmes av likemenn. 

Hver tingrett har sitt utvalg av meddommere. Oslo tingrett har i alt 7000 meddommere. Valget av meddommere skjer helt tilfeldig i alle saker. Så også i 22. juli saken. Normalt settes tingretten med to meddommere og en fagdommer. Grunnet sakens kompleksitet forsterkes retten med en medommer og en fagdommer, slik at forholdstallet er 3:2. Meddommerne er alltid i flertall i straffesaker for tingretten og lagmannsretten. 

Selve valget skjer ved at en saksbehandler utfører en oppgave i domstolens saksbehandlingssystem Lovisa. Retten kan holde valget hemmelig for offentligheten helt frem til første rettsdag.  Partene har selvsagt rett på innsyn straks trekningen er gjort. Meddommernes habilitet skal sjekkes ut, og da er det en fordel at partene vet hvem meddommerne er.

Hensynet til meddommeren taler for at navnene holdes hemmelig helt frem til første rettsdag. I Alvdal-saken ble navnene på meddommerne holdt hemmelig, mens i Orderud-saken ble navnene offentliggjort.  Lekkasjene har vært mange i 22. juli saken. Det gjenstår å se om det er mulig å holde navnene til meddommerne unntatt offentligheten.

Mer åpenhet og demokrati var Jens Stoltenberg svar på terroren. Meddommerne er en viktig del av samfunnets demokratiske kontroll av domstolen. Det er viktig at meddommerne har flertall. De fleste dommer er enstemmige, men det er også mange eksempler på at meddommerne har dannet flertall mot fagdommerene. I Heimdsalsdrapet i Trondheim skjedde nettopp det. I tingretten dømte meddommerne, mot fagdommers stemme, tiltalte til overføring til tvunget psykisk helsevern. I Frostating lagmannsrett gjentok historien seg. Fire meddommere og en fagdommer var enige med meddommerne fra tingretten, mens to fagdommere støttet konklusjonen til fagdommeren i tingretten om frifinnelse.

Mitt inntrykk er at norske dommere er sterke tilhengere av meddommerordningen. Jeg har faktisk til gode å møte en dommer som er negativ. I saken om utlevering av Julian Assange anførte hans forsvarere at den svenske meddommerordningen var i strid med EMKs krav om en upartisk domstol. I Norge tenker vi nok heller motsatt. Meddommerne er med på å sikre at domstolen er upartisk og uavhengig.

Som tingrettsdommer er jeg særlig glad i meddommerne. Uten meddommerne hadde man i tingretten vært alene som dommer. Det oppleves som svært verdifullt å ha to meddommere å drøfte saken med.

Skyldspørsmålet er i det vesentlige et spørsmål om vurdering av bevis. Meddommerne er like egnet som fagdommeren til å ta stilling til bevisene. Noen går enda lengre, og hevder at vanetenkning kan gjøre  at fagdommere stiller mindre strenge krav til beviset for skyld enn lekdommere. Min egen erfaring er at meddommerne er med på å sikre veloverveide og velbegrunnede bevisvurderinger. Når man er 3 dommere som sammen skal avsi en dom, må man nødvendigvis ha en felles gjennomgang. Samtalen i domskonferansen tvinger en selv til å reflektere over egne vurderinger.

Mange meddommere ser på vervet som en del av sin samfunnsplikt. De er i en viktig del av det norske demokratiet. I løpet av våren skal alle kommuner velge nye meddommere for de kommende fire år. Har du en meddommer i magen - ta kontakt med din kommune. 

Kunsten å stille gode spørsmål

Det er nok av dem som mener de vet hva som er rett svar. Det er ikke like mange som er opptatt av å stille de gode spørsmål. I rettsalene blir det stilt utallige spørsmål hver dag. Men det er likevel sjelden at jeg går ut av rettsalen opprømt over hvor mange knakende gode spørsmål advokatene hadde klart å stille i løpet av dagen. Det er mer vanlig å ergre seg over mengder med ledende spørsmål, spørsmål med premisser som gjør at det ikke er mulig å svare, og ikke minst utspørringer som ender med diskusjon mellom advokat og vitne. 

En årsak til at advokater litt for ofte stiller dårlige spørsmål, er at advokaten har en agenda med sine spørsmål. Han ønsker et svar som passer med sin argumentasjon. Han kan ikke risikere at vitnet svarer "feil". Ledende spørsmål er derfor greit å ty til. Sett fra dommerbordet fører dårlige spørsmål til at bevisverdien svekkes, og en økende frustrasjon over at parter og vitner ikke får snakke ut. 

Vi dommere får av og til høre, og trolig med rette, at vi i for liten grad griper inn i advokatenes spørsmål. Men det er heller ikke så lett å veilede andre om hvordan man skal stille gode spørsmål. Selv bruker jeg å vise til hva Tor Langbach forsøkte å lære bort den gang jeg gikk på advoaktkurset. Langbach sa at hvis man  alltid husket å starte med et spørreord og avslutte med et spørsmålstegn, ja da var man sikker på at man faktisk stilte et spørsmål. Det enkle er også oftest det beste.

Som dommer stiller jeg også en del spørsmål. Jeg må nok innrømme at det å stille gode spørsmål høres enklere ut i teorien enn hva det faktisk er i praksis. Som dommer har jeg den fordel at jeg ikke har noen agenda. Det er ingen svar som er feil. Det er på mange måter veldig befriende.  

Men det er ikke bare advokater som stiller dårlige spørsmål. Ta nå journalistene. De lever også av å stille spørsmål. Er de noe flinkere enn andre?

Vel - journalistene har også sin agenda. Enten om det er å få et utsagn som gir en tabloid overskrift - "mener du politimesteren oppførte seg dumt?" - eller journalisten ønsker å være litt hardbarket mot politikere. På dagsrevyen fredag 3. februar 2012 stilte NRKs Lisbeth Skei følgende spørsmål:

"Ja, Trond Giske - staten har vært storeiere her, og dere har også applaudert disse investeringene. Var du fullt ut orientert om risikoen ved dette prosjektet?"

Teknikken med å legge inn en premiss rett før spørsmålet kan jo virke elegant, men journalisten mister i mine øyne sin troverdighet. Ved å si "dere har også applaudert disse investeringene" slår hun fast at Giske har vært en pådriver for at Telenor skulle foreta slike investeringer. Men Giske bes ikke om å kommentere det - spørsmålet handler om hans kunnskap om risikoen. 

Politikerne på Stortinget har også begynt å stille spørsmål. Med flertallsregjering har åpne høringer blitt Stortingspolitikernes arena hvor de kan vise at de fortsatt eksisterer og at de fortsatt er å regne med. Jeg har ikke gjort noen analyse av hvordan politikerne stiller sine spørsmål. Etter utdragene som dagsrevyen viser, har jeg imidlertid en mistanke om politikerne sliter med noe av det samme som advokatene - de har sin egen agenda. Målet med spørsmålene er ikke å få økt kunnskap, nei målet er å vise at man selv har rett. 

Jeg antar at representanten André Oktay Dahl hadde sin agenda da han spurte ut visepolitimesteren og avkrevde et ja eller nei svar. Så kan man jo spørre seg hvor interessert han var i svaret. 

Men hvordan er det med oss selv? Hvor flinke er vi til å stille spørsmål i dagliglivet? Er vi hele tiden åpne for alle innspill? Lytter vi når noen svarer oss, eller hører vi det vi ønsker å høre?

For tiden hospiterer jeg i Domstolsadministrasjonen. En av mine arbeidsoppgaver er å bidra til utvikling av nettstedet domstol.no. Ett uttalt mål er å bruke begreper som alle forstår. Vi har nylig diskutert begrepet sivil sak kontra tvistesak. Hvilke av begrepene er forstålig for folk flest? Meningene har vært mange. For meg har det vært litt overraskende at også ikke-juristene i DA har ment at begrepet sivil sak er mer forstålig enn tvistesak.

Men hva har dette med å stille gode spørsmål? Historien ender selvsagt ikke her. Mange av oss er sånn skrudd sammen at når vi først har en mening, så slår vi oss til ro med det. Hvis andre forsøker å overbevise oss om at vi tar feil skal det mye til før vi kan tenke at også andre standpunkt kan ha noe for seg. Men alle er ikke sånn. En av mine kolleger i DA fortsatte å grunne på hvilket begrep som var mest forstålig for folk flest. Så for å finne svar spurte han kona. Og her er poenget mitt. Hvis hans formål hadde vært å få bekreftet at hans standpunkt om at sivil sak var enklere å forstå enn tvistesak, ja så kunne han stilt ledende spørsmål og innkassert sine svar. Men siden han ikke hadde noen agenda utover det å være nysgjerrig, gikk han frem annerledes.

Han spurte kona si - hva forstår du med begrepet sivil sak? Jo, det er en sak mellom privat personer. Ja, men hva hvis man har sak mot en kommune? Nei, da har man ikke noen sivil sak. Hva forstår du med tvistesak da? Jo, det er en ... osv.

Dagen etter kom min kollega inn til meg og sa at han nå hadde blitt usikker på hvilket begrep som var enklest å forstå. Han hadde gjennom sine åpne spørsmål til sin egen kone fått ny innsikt, og grunnlag for videre refleksjon.   

Motvillige vitner - pågripelse og rettergangsbot

Det er ikke alle vitner som er like begeistret over å møte i retten. Noen velger da også å utebli. NRK skrev nylig om en avsagt dom fra Dalane tingrett hvor fornærmede i saken ikke dukket opp. 

Saken gjaldt vold. Tiltalte og fornærmede var i utgangspunktet bestevenner. Tiltalte tok imidlertid fornærmede på fersken i intim kontakt med tiltaltes forlovede. I følge NRKs gjengivelse av dommen skal tiltalte ha banket fornærmede så voldsomt at fornærmede hadde besvimt. Tiltalte skal blant annet ha sparket fornærmede i hodet mens han lå nede for telling. 

Fornærmede anmeldte ikke forholdet til politiet. Han skal ha uttalt at han fortjente å få bank. Politiet, som ble varslet av en slektning av fornærmede, valgte likevel å ta ut tiltale. 

Da saken kom opp for retten, møtte ikke fornærmede opp. Politiet fant han ikke, og saken ble slik jeg forstår NRK avgjort uten at fornærmede avga forklaring. Tiltalte ble likevel dømt. Fornærmede slapp heller ikke unna, og ble ilagt en rettergangsbot på 5000 for ikke å ha møtt. 

Er det riktig at en fornærmet, som selv ikke har anmeldt saken, skal ende opp å bli dømt til å betale bot fordi han ikke ønsket å avgi forklaring for retten? Jeg ble kjent med saken etter følgende twitring fra en Bergenser:

"Det strider mer min alminnelige rettsoppfatning at fornærmede får 5000 i bot for å være gentleman nok til å utebli."

Fra mitt perspektiv er det ingen sammenheng med det å være gentleman å ikke møte opp i retten. Tvert om. Vitner som ikke møter er med på å undergrave rettssystemet. Heldigvis skjer det ikke ofte. 

For noe tid tilbake hadde jeg en sak om vold som hadde skjedd i et rusbelastet miljø. Fornærmede hadde ikke anmeldt saken, og fornærmede dukket ikke opp. Sammen med meddommerne i saken, besluttet jeg at fornærmede skulle pågripes. Politi fant fornærmede. Problemet var bare at han var så ruset på heroin at det ikke var mulig å få et fornuftig ord ut av ham. Det er første gangen jeg har opplevd at et vitne har sovnet i vitneboksen. For sakens opplysning var det viktig at han forklarte seg, og vi besluttet at han skulle holdes fengslet til dagen etter. Vitnet var ikke veldig blid på oss da han kom dagen etter. Men han avga forklaring og vi kunne avsi dom. 

Tilbake til saken omtalt av NRK. Det kan ikke være opp til hver enkelt om en sak skal straffeforfølges. Det er mulig at fornærmede selv mente at han fortjente å bli banket av tiltalte. Men ønsker vi et samfunn hvor vold godtas som en legitim reaksjon bare provokasjonen blir sterk nok?

Det er nødvendig at politiet har adgang til å forfølge en sak selv om de ikke involverte ønsker det.  Uavhengig av om det er et internt oppgjør i en kriminell gruppe hvor ingen går til politiet, om det er ektemannen som slår kona og kona ikke vil gå til politiet, eller i saken fra Dalane tingrett hvor det var vold mellom nære venner. I en rettsstat må det være politiet, og ikke hver enkelt, som til sist bestemmer om en sak skal straffeforfølges. 

Hva med straffen? Bør man ta hensyn til at fornærmede ikke ønsker at tiltalte skal straffes? Skal man høre på kona som sier at mannen egentlig er veldig snill, og at fengselsstraff bare vil gjøre mer skade for familien?

Hvis fornærmedes meninger tillegges stor vekt, kan det medføre at fornærmedes utsettes for uheldig press om å forsvare tiltalte i retten. Straffen bør derfor i det vesentlige utmåles ut fra hvilken handling tiltalte blir dømt for. Overført på saken fra Dalane tingrett. Fornærmedes ønske om at hans venn ikke skulle straffes tillegges begrenset vekt. Men det at volden var en følge av en grov provokasjon, og at tiltalte derfor handlet i det loven kaller berettiget harme, kan gis stor betydning som formildende hensyn.

Tilbake til de fornærmede som ikke ønsker å møte i retten. Løsningen er altså ikke å utebli. Da risikerer man å bli pågrepet av politiet og ilagt rettergangsbot. Hvis man vegrer seg veldig for å avgi forklaring, bør man kontakte aktor og fortelle om sine kvaler. I noen tilfeller er det også mulig å legge forholdene bedre til rette for fornærmede. Mer om det en annen gang. 

Sakkyndige vitner eller sakkyndige dommere?

Norske dommere er generalister. Det betyr at vi dømmer i alle typer saker. I løpet av ei uke kan vi behandle både straffesaker og sivile saker. Variasjonen er stor. Promillekjøring, barnefordeling, trygdebedrageri og saker om boligkjøp er noen eksempler på saker vi har flest av. 

Mange saker reiser kompliserte spørsmål som krever særskilt sakkyndighet. Spørsmålet blir om retten skal opplyses gjennom sakkyndige vitner eller om retten skal settes med fagkyndige meddommere. Problemstillingen har blitt aktualisert ved at en bistandsadvokat i 22. juli saken har krevd retten satt med fagkyndige meddommere. Jeg skal på ingen måte mene noe om hvilket valg man bør gjøre i 22. juli saken. Jeg skal kun forsøke å vise til noen fordeler og ulemper med begge løsningene.

Den største fordelen med å ha fagkyndige meddommere er kvalitetssikring av egen forståelse av kompliserte fagspørsmål utenfor jussens verden. Selv den beste pedagogiske fremstilling er mulig å misforstå. Du kan sitte i retten å høre på den sakkyndiges forklaring, og du tror selv at du har alt klart. Men når dommen er avsagt, risikerer du å avsløre at du egentlig misforsto sentrale poeng. Med fagkyndige meddommere i domskonferansen blir misforståelser avdekket og oppklart. 

Men nettopp fordelen med å ha fagkyndige meddommere er også den store ulempen. Når fagkyndigheten flyttes fra den åpne rettssalen til den lukkede domskonferansen, er det en mulighet for at viktige premisser for rettens dom blir unndratt fra kontradiksjon. Partene gis ingen mulighet til å kommentere eller til å stille spørsmål til den fagkyndige dommers utredning i domskonferansen. 

I saker om prøving av administrative tvangsinngrep, som eksempelvis barnevernssaker, har man valgt å sette retten med en fagkyndig meddommer og en meddommer trekt fra det alminnelige utvalg. Fra mitt dommerperspektiv liker jeg godt kombinasjonen fagkyndig og alminnelig meddommer. Min erfaring er at tre dommere med tre ulike bakgrunner bidrar til brede og gode drøftelser. Men faren for at noe av de sakkyndige vurderinger flyttes fra rettssalen til de lukkede domskonferanser er fortsatt den samme. 

Domstolenes digitale hverdag - timeglass og håndskrevne rettsbøker

Det er få suksesshistorier om offentlige datasystem. Domstolen er på ingen måte unntak. I 2011 hadde jeg knapt en arbeidsdag uten frustrasjon skapt av et datasystem som ikke fungerer.

Vår officepakke er fra 2000. De siste årene har det ikke vært mulig å importere helligdager i outlook-kalenderen. Ingen så nok for seg at man fortsatt skulle bruke programmet i 2012. I praksis løses dette enkelt ved fortsatt bruke pairkalender når vi sitter i planmøter og berammer våre rettssaker. I skrivende stund holder man for øvrig med på en stor oppdatering av systemet, og forhåpentligvis har vi i morgen officepakke fra 2010 med helligdager og alskens lure tillegg.

Hovedproblemet er likevel ikke manglende helligdager. Det er nok mer grunnleggende enn så. Til tider har det vært helt bingo om man får til å logge seg inn på systemet. Og når man endelig har kommet inn på domstolnett, er neste utfordring å få åpnet vårt saksbehandlingssystem Lovisa. Det er ekstra kjedelig å sitte å se på et timeglass mens man er i retten. Man kan liksom ikke be vitnet om å ta en pause hvert andre minutt. Lokale løsninger har tvunget seg frem.

Den enkleste løsningen er penn og papir. Mange dommere velger penn og papir selv uten dataproblemer. En av lagmannsrettene fører etter det jeg har forstått alle rettsbøker i sivile saker kun med penn og papir. Selv har jeg mer hang til pc og har laget meg egne lokale løsninger utenfor domstolnett.

Dataproblemene er så omfattende og har vart så lenge at det for meg er åpenbart at det går utover kvaliteten på jobben vi gjør. Dommerhverdagen er i utgangspunktet presset på tid. Vi har ikke tid til å vente på at timeglasset skal forsvinne. Så når datasystemet stjeler tiden vår, blir det mindre tid til saksforberedelse, mindre tid til skriving - mindre tid til det meste.

I 2005 vedtok Stortinget ny straffelov. Manglende oppdatering av politiets datasystem brukes som begrunnelse for at loven fortsatt ikke er trådt i kraft.

I 2005 vedtok Stortinget tvisteloven. Tvisteloven trådte i kraft 1. januar 2008. Etter tvisteloven skal forklaringene til part og vitner tas opp. Fire år etter ikrafttredelse er det så vidt jeg vet ingen domstoler som har utstyr til slike opptak.

Manglende satsing på teknologi i domstolen har konsekvenser. Det er på tide at politikerne gjør noe mer enn å vedta lover som likevel ikke kan tre i kraft. Domstolen må gis tilstrekkelig med ressurser til å kunne utføre jobben effektivt og godt.

Bloggdialog og anonyme ytringer

Når man starter en blogg må man foreta en del valg. Blant valgene er i hvilken grad leseren skal kunne legge inn kommentarer. Med dommerbloggen ønsker jeg å bidra til mer åpenhet om dommerrollen. Blogging uten kommentarer fra leserne gir lite mening. Jeg ønsket meg en bloggdialog. Det var naturlig for meg å tillate også anonyme ytringer. Jeg har heller ikke lagt inn noen forhåndssensur før kommentarene blir publisert. Som bloggeier har jeg likevel mulighet til å slette kommentarer. 

Foto: Paloetic

Kommentarene fra dere lesere har vært det mest spennende med dommerbloggen. Jeg har opplevd dommerlivet som veldig beskyttet mot innspill og kritikk fra omverden. Særlig opplever jeg at de profesjonelle aktørene vi møter - aktorer, forsvarere, bistandsadvokater, prosessfullmektiger, sakkyndige, tolker - alle er svært forsiktige med å gi kritiske tilbakemeldinger. Terskelen for å klage inn en dommer til tilsynsutvalget er nok også høy. Dommeren er utnevnt på livstid, og mange er nok forr opptatt av å selv ikke komme i miskreditt hos domstolen til å ta sjansen på å kritisere dommeren. På dommerbloggen trenger ikke de anonyme kommentatorer å være redd for skjulte represalier. Her er jeg ikke beskyttet. Enkelte innlegg har da også vært kritiske.

Det å få respons fra leseren gir meg mye, men jeg ønsker å gå et skritt videre. Mitt mål har vært å få til en dialog med leseren. Hvordan få i gang en bloggdialog? Ytringer på en blogg er ofte preget av sterke utsagn. Ting blir satt på spissen. Sterke ord brukes, og man nøler ikke med å beskrive personer i negative ordelag. Med andre ord - ytringene er ofte egnet til å skape avstand. De som ytrer seg kommer også lett i forsvarsposisjon. Men jeg vil ikke forsvare meg, jeg ønsker en bloggdialog.

Hvordan får man til dialog med en leser som ytrer følgende:

"Hvem er født med en forhåndsgitt rett til å straffe MEG for å bruke et mildere stoff enn alkohol i min egen private sfære?"

"Å dømme mennesker for å bruke narkotika er undertrykkende og et grovt overgrep av påtalemakten og dommere. 

Den feilslåtte og menneskefiendtlige narkotikalovgivingen vi har i norge skaper mer problemer og ødelegger flere liv enn hva selve bruken av narkotiske stoffer noensinne vil være i nærheten av." 

Jeg har ikke som målsetting å overbevise leserne om at mitt perspektiv er riktig. Jeg vil heller ikke være en digital nabokjerring. Mitt ønske er å forstå mer hvordan andre ser på domstolens rolle i samfunnet. Jeg har derfor forsøkt å unngå å flagge egne meninger sterkt. Istedet har jeg svart på innlegg med å stille spørsmål til leseren. Spørsmål stilt fordi jeg oppriktig ønsker å forstå. 

Dialogen med leseren som var negativ til narkotikalovgivningen resulterte også i at jeg forstod litt mer. Han tipset meg blant annet om en artikkel om tvangsbehandling som utfordret mine egne meninger. Jeg kommenterte aldri ytringen om "hvem er født med en forhåndsgitt rett til å straffe MEG ...", men den anonyme leser tok det selv opp og skrev:

"Til slutt, så er jeg klar over at du bare utfører din jobb, som er å dømme etter den Norske Lov, og at det er politikere på Stortinget som i siste instans avgjør denne debatten."

Det å motta kritikk er ikke alltid enkelt. Jeg har også erfart at enkelte tillater seg en mer direkte form når de ytrer seg anonymt. Personangrep har det vært flere av. Det er en lav terskel for leserne å beskrive hvordan de oppfatter meg som menneske. Jeg må være ærlig å si at noen av personangrepene opprørte meg sterkere enn det jeg selv trodde i forkant. 

Så langt har jeg kun slettet en kommentar. Til innlegget "barnefordeling og økonomi" skrev Marius:

"Rune lium!!!! Du er en svært syk person! Stikk fingeren i jorda!!!! Makan til tulling!!!!!!" 

Marius tok slettingen med fatning, og forsøkte seg med et nytt innlegg hvor han beskrev hvorfor han mente jeg ikke hadde forstått så mye. Marius bidro til at det ble en dialog. I ettertid er jeg usikker på om det var riktig av meg å slette innlegget. Kanskje burde jeg istedet ha utfordret Marius til å utdype hvorfor han reagerte så sterkt?

Mitt inntrykk er at de fleste syns det er positivt at jeg svarer på innleggene deres. Etter at det er etablert en toveiskontakt så skjer det også ofte en endring i måten de ytres på. De forholder seg mer til at de har en samtale med noen. Språkbruken dempes, og det blir lettere for meg å forstå budskapet deres. 

Særlig har innlegget "Varslingsplikt til barnevernet?" utløst mange kommentarer. I innlegget reiser jeg spørsmål om dommeren bør varsle barnevernet om sin bekymring for et barn i en situasjon hvor familien risikerer at strømmen blir stengt. Og reaksjonene kom. Flere ga ganske klar beskjed om at varsling til barnevernet ikke var til barnets beste. Selv syns jeg det ble en en interessant bloggdialog. Et interessant fenomen var at flere tilla meg meninger om barnevern som jeg selv ikke hadde gitt uttrykk for. Det ble litt som jeg skulle romme alle meninger alle dommere har, og ikke minst stå til ansvar for det alle hadde opplevd i rettsalen. Noen eksempler på ytringene:

• "Er flaut å lese det du skriver!"
• "En dommer som i sin virksomhet lar ansatte i den offentlige forvaltningen få begå ulovlige, straffbare forbrytelser er selv en kriminell." 
• "En dommer som ikke vet at barnets (og foreldrenes) beste er å ivareta barnets (og foreldrenes) rettigheter i henhold til gjeldende lov i og for Norge er langt nede på skrå-planet."
• "Å frarøve et menneske sin far eller mor eller sitt barn, er sammenlignbart med et flerfoldig mord."

Jeg syntes at debatten etterhvert ble litt ensidig negativ mot barnevernet, og la selv inn et svar hvor jeg skrev:

"Dine utfall mot barnevernet, og forsåvidt alle som behandler saker etter barnevernsloven, fremstår som veldig ekstreme. Jeg strever med å forstå hvorfor du er så fordømmende mot alle."

Vedkommende svarte meg, og jeg opplevde at vi fortatt var i dialogsporet. Men det var ikke alle som likte at jeg brukte betegnelser som veldige ekstreme utfall. I et anonymt innlegg ble det vist til at alle hadde ytringsfrihet, og skrev deretter:

"Det bekymrer meg, Lium, at du har en måte å legge føringer på Rune L.H.s uttalelser. Du tillegger altså karakteristikker og vender disse om til, for deg, å bli noe du kaller fordømmelse."

Men anonym avsluttet sitt innlegg med:

"Hvorfor det?"

Med andre ord en invitt til fortsatt dialog. Og bloggdialogen har fortsatt. Så langt 208 innlegg. En av deltakerne omtalte meg som Lurium. Og kanskje det. I alle fall har summen av alle innlegg virkelig gitt meg ny innsikt. Jeg håper bloggdialogen fortsetter.