Denne uka startet jeg i Sandvika sammen med dommere fra Asker og Bærum tingrett og Drammen tingrett. Mitt oppdrag var å legge til rette for at dommerne skulle ha en samtale om rettsmekling, og om sin rolle som rettsmekler.
I Norge har vi drevet med rettsmekling i snart 15 år. Det er åpenbart at det gjennomføres svært mange gode meklinger rundt om i landet. Med bakgrunn i samtaler med advokater får jeg likevel inntrykk av at kvaliteten på meklingene er varierende. De første årene var preget av begeistring over den nye måten å løse tvister på. Nå har ting satt seg. Meklingen har blitt en del av den ordinære hverdagen. Kanskje er det på tide med nytt fokus, nye initiativ slik at vi dommere kan komme et skritt videre i vår meklingspraksis. Rettsmekling skal være en alternativ måte å løse tvister på som skiller seg fra den ordinære domstolsbehandlingen. For at rettsmekling skal være et reelt alternativ, trenger vi meklere som er bevisst på egen meklingspraksis, vi trenger meklere som hele tiden holder seg oppdatert og utvikler seg.
Advokater må delta på minst 80 timer etterutdanning i en fem års periode. Det er ikke noe tilsvarende krav for norske dommere. Etterutdanningstilbudet til dommere er også begrenset. Tidligere ordninger med mulighet for studiepermisjon er det nesten ingen som får lengre. Nyutnevnte dommere gjennomgår et startkurs på fire samlinger, totalt 16 dager. For svært mange dommere er 2 dager av startkurset den eneste meklingsutdanningen de har. Spørsmålet er om dette er nok utdanning til at dommerne evner å fylle meklerrollen med noe annet enn bare en rettslig tilnærming.
Tilbake til møtet mitt med dommerne i Sandvika. Det å holde kurs for dommere er i seg selv litt nervepirrende. Dommerne, 30 i tallet, var plassert i hesteskoform. Mens jeg ble introdusert steg pulsen kraftig. Her skulle jeg, en fersk trønderdommer, begynne med et 3 timers opplegg om meklerrollen for erfarne dommere fra svært kondisjonerte strøk på Østlandet. Opplegget mitt inneholdt ikke en eneste lov eller paragraf. Og for å få suksess måtte jeg få til en samtale med alle 30.
I min presentasjon av meg selv, sa jeg også noe kort om dommerbloggen. Mange dommere forstår ikke helt poenget med å blogge om dommerlivet. Der og da følte jeg at alle 30 tenkte: Hvilken fyr er nå dette, må vi høre på ham helt til lunch?
Mitt siste blogginnlegg hadde tittelen "Ingenting er mer subjektivt enn sannheten". Jeg tok sats, og spurte ut i rommet - har tittelen noen betydning for hvordan man som mekler fyller sin meklingsrolle? Og i så fall hvilken betydning?
Det ble først litt stille. Jeg ga dommerne to minutter til å summe sammen om problemstillingen. Jeg fikk tid til å hente meg kaffe. Da jeg kom tilbake summet alle ivrig. Pulsen min roet seg. Samtalen med dommerne i Sandvika var i gang. Er sannheten subjektiv, og hva betyr det i meklingsrommet? Engasjerte dommere tok over. Min rolle ble i det store og hele å følge de ulike initiativ og innspill.
Jeg er fortsatt fersk både som dommer og som mekler. Jeg har ingen fasit på hvordan meklingsrollen skal utøves. Mitt hovedbudskap er at alle må ha et bevisst forhold til hva man gjør og hvorfor man gjør som man gjør.
Det er også så lett å stivne i egen praksis. En dommer sa en gang at når hun hørte seg selv beskrive sin tilnærming til meklingen, så likte hun ikke helt det hun hørte. Jeg forstod henne slik at hun ønsket at hun var mer fleksibel i sin tilnærming. Utfordringen er å tørre å forsøke å gjøre noe annet for å se om man på den måten kan komme et skritt videre. Det er ikke så lett. Selv syns jeg som regel at min måte å gjøre på, det må jo være det eneste riktige ...
