Google analytics

søndag 15. april 2012

Spørsmål om 22. juli saken

Fredag 13. april deltok jeg på nettmøte på dagbladet.no. Tema var 22. juli saken. Da møtet startet lå det 45 spørsmål i innkurven. Etter å ha svart på 40 spørsmål måtte jeg avslutte med 72 ubesvarte spørsmål.


Det var en krevende øvelse å svare fortløpende på spørsmål. Ofte er det en fordel å tenke seg litt om før man svarer, og alle spørsmål var ikke like enkle å svare på. 


Grunnet tidspresset ble mange gode spørsmål ubesvart. 

Begrepet nettmøte er kanskje litt misvisende. Med møte forstår man ofte en setting hvor synspunkter kan utveksles. Nettmøtet jeg deltok på var helt uten dialog. Leserne fikk stille spørsmål, og jeg satt og svarte. Spørsmålstiller hadde ingen mulighet til å gi tilbakemelding på svaret. Så om jeg svarte på det man ønsket å få svar på vet jeg derfor ikke helt.

Det fine med å være blogger er at leserne av dommerbloggen gir stadig vekk klare tilbakemeldinger på det jeg skriver. Jeg setter pris på bloggdialogen, og skulle ønsket jeg hadde mer tid til å følge opp alle innspill. 

Dagbladets lesere stilte ca 110 spørsmål om 22. juli saken. Spørsmålene er nok et uttrykk for hva mange lurer på i forbindelse med saken. Flere av spørsmålene fortjener å bli besvart. Dette blogginnlegget vil derfor bli en forlengelse av dagbladets nettmøte.

Livstid
Flere stiller spørsmål om hvor lenge tiltalte blir sittende i fengsel, eller om det er noen mulighet for at han slipper ut. Med tittelen "livstid" skrev Sivert følgende:
"Hei Rune
Folk håper jo at Breivik blir sperret inne for alltid, og aldri kommer ut igjen. Vi har jo ikke reell livstid i Norge, men vi har forvaring på inntil 21 år med minstetid på 10 år, er jo egentlig det vi kaller for livstid i denne saken her, fordi en forvaringsdom kan forlenges med jevne mellomrom, slik at han blir sittende livet ut. Men det er hypotetisk selvsagt at det skjer. Men hvor vanlig er det at forvaringsdommer på 21 år med minste tid på 10 år blir forlenget av retten ?? Etter min kjennskap til rettssystemet, så skal det noe til for at han blir sittende lengre inne enn de evt 21årene han vil få, og det skal begrunnes godt for å forlenge en dom. Kan du si noe om dette. "
Siverts betraktninger forutsetter at retten konkluderer med at tiltalte var tilregnelig på gjerningstidspunktet. Som sikkert de fleste har fått med seg, er det to mulige utfall av rettssaken. Hvis retten kommer til at tiltalte var tilregnelig, vil tiltalte dømmes til forvaring (fengsel). Hvis konklusjonen blir at han ikke var tilregnelig, vil tiltalte dømmes til tvunget psykisk helsevern.

Jeg er enig med Sivert i at det generelt skal noe til for at noen i Norge blir sittende lengre i fengsel enn 21 år, og at en forlengelse må begrunnes godt. Men det er viktig å huske at 22. juli-saken er en så spesiell sak at utfallet i tidligere saker har begrenset overføringsverdi. Sist torsdag uttalte advokat Christian Wiig under NRKs program "Debatten" at tiltalte aldri noen gang ville bli løslatt.

Dødsstraff
Flere av spørsmålene tok opp muligheten for dødsstraff. Blant annet LazyTor  spurte om det er noen som helst mulighet til å få han dømt til døden.

Svaret er enkelt. Nei, det er ingen mulighet i Norge til å dømme noen til døden. Norge har ikke dødsstraff verken i fred eller krigstid.

Når man står ovenfor en så grusom sak som denne, er det lett å forstå at mange tenker at det beste ville vært om man hadde hatt dødsstraff. Hvorfor skal samfunnet bruke enorme ressurser på ham i mange år fremover? På tross av det grusomme han gjorde, på tross av at det koster enorme summer å holde ham innsperret - så er jeg motstander av dødsstraff. Hvordan vi straffer våre forbrytere gjør noe med vårt samfunn. Land som bruker dødsstraff har ikke mindre grov kriminalitet enn land uten dødsstraff. Kanskje tvert om. Respekten for livet er for meg så grunnleggende at det også må gjelde den som har gjort så fryktelige ting som i denne saken. Temaet dødsstraff er stort, og jeg lar de øvrige argumentene ligge.

Unødvendige kostnader med lang rettssak?
Tiltalte har erkjent alle faktiske forhold. Hvorfor da holde på i 10 uker? Hvorfor bruke 70 millioner på en rettssak? Preben skriver:

"Penger?
Mener du personlig at selv om vi skal opprettholde både åpenhet og demokrati at denne rettsaken bør kjøres i den formen den gjør? Hvorfor ikke opprette en egen ekspress domstol når saken er så klar som denne. Alternativt hvorfor ikke bare ta den til høyesterett med en gang. Hvorfor skal vi bruke det som kommer til å bli milliarder av kroner på denne rettsaken når skyld og straffeutmåling allerede er satt. "

I saker hvor tiltalte erkjenner straffeskyld, og det er begått en straffbar handling som ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år, kan saken avgjøres med en tilståelsesdom. Ved tilståelsesdom føres ingen vitner. Dom blir avsagt i løpet av 30 minutter. Reglene om tilståelsesdom kan ikke brukes i denne saken fordi tiltalte ikke har erkjent straffeskyld, det er tvil om tiltalte var tilregnelig og  strafferammen i saken er på 21 år.

Kostnadene i saken er en naturlig konsekvens av sakens omfang. Antall fornærmede er veldig stort. De fornærmede har selvsagt krav på å følge forhandlingene, noe som har gjort det nødvendig med overføring til flere tinghus i Norge.

Saken er planlagt å ta 10 uker. For en sak av denne dimensjonen tenker jeg det ikke er så lang tid. Det er mange rettssaker som har mye lengre varighet enn denne. I Stavanger holder man nå på med en økonomisk straffesak, Acta-saken, hvor det er planlagt å bruke 5 måneder.

Men det viktigste er det Preben utfordrer meg på - åpenhet og demokrati. Jeg mener personlig at det er helt nødvendig for samfunnet at man har en grundig rettsprosess som gir alle i Norge som ønsker det innsikt i det som skjedde 22. juli. Alle i Norge er berørt av saken, og Norge vil vel aldri bli helt ferdig med den. En grundig rettslig behandling vil være med å styrke vårt demokrati. Det vil være vår måte å vise alle hva vi mener et sivilisert samfunn skal være.

Så langt kom jeg i kveld. Fortsatt gjenstår mange spørsmål. Jeg får se om det vil være naturlig å komme tilbake til noen flere betraktninger rundt spørsmålene i et nytt innlegg.

8 kommentarer:

  1. Hvordan hadde du stilt deg til din dommergjerning dersom Norge hadde hatt dødsstraff? Ville du i noen tilfeller ha følt deg tvunget til å idømme dødsstraff og leve med det, eller ville du ha funnet deg noe annet å gjøre?

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette er heldigvis en svært hypotetisk situasjon. Slik jeg tenker nå ville jeg ha funnet meg noe annet å gjøre. Noen spørsmål blir så grunnleggende at det også må ha en konsekvens at man mener som man gjør.

      Slett
  2. Jeg er stadig like forundret over ressursene som skal forbrukes på denne rettssaken. Bevisene er overveldende. Tiltalte nekter ikke. Bevisførserlen og prosedyren blir en formalitet, og straffeutmållingen er 100% opplagt hvis han blir kjent som åndsfrisk.

    Og hvis han blir kjent som sinnssyk, så skal han låses inne da også.

    Det eneste som fortjener å bli brukt tid på, utover det som formelt skal til for å avsi en reelt riktig og formelt gyldig dom, er er spørsmålet om sinnssykdom. Alt ut over det ser ut som teater: Ukevis med veldig dyrt teater.

    Dette har en bekymringsfull side: Verdens terrorister får plutselig en VELDIG grundig illustrasjon av hvor hvor gode talerør våre medier er, hvis de bare sørger for å overgi seg til politiet. (De kan alltids begå selvmord i fengselet etterpå hvis det er det de egentlig ønsker).

    SvarSlett
    Svar
    1. Bevisene for de faktiske handlingene er overveldende. Men hvilke deler av den 10 uker lange hovedforhandlingen mener du vi kunne ha klart oss uten?

      Slett
  3. Jeg har et lite spørsmål til deg om dette med kringkasting av rettssaker. Slik jeg har forstått det er det ikke tillatt å kringkaste fra rettssalen under en rettssak, men når det kommer til saken mot Breivik har det altså blitt gjort et unntak. Jeg har forståelse for at man mange er nysgjerrige og ønsker å følge med på det som skjer i rettssalen, men hvorfor skal vi egentlig gjøre et unntak? Burde ikke retten heller fortsatt med vanlig praksis på dette området?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Bamse.

      Du har helt rett i at det vanlige er at straffesaker ikke tilates sendt på tv. Det har likevel vært en utvikling i praksis, slik at domstolen i dag er mye mer positiv til å tillate kringkasting enn bare for noen få år siden.

      Det er vanlig å skille mellom de profesjonelle aktørene og de aktørene som skal opplyse saken, dvs tiltlte og vitner. De profesjonelle aktørne må i større grad godta kringkasting, mens tiltalte og vitner har et legitimt beskyttelsesbehov. Jeg er ikke kjent med at det tidligere er tillatt kringkasting av tiltaltes forkalring eller vitneforklaringer.

      I 22. juli saken har man åpnet for at deler av de profesjonelle vitnenes forklaring kan kringkastes. Strengt tatt er det vel kun denne tillatelsen som går noe lengre enn hva som vi er vant med bli praktisert ved søknad om kringkasting.

      Det er ikke noe referatforbud under hovedforhandling. Flere nettaviser legger ut ord for ord det som sies. Dette er i seg selv et argument for å tillate kringkasting.

      Jeg tror også at samfunnet også har et stort behov for innsikt i hva som skjer i rettssalen. Kringkasting av deler av saken vil bidra til å avmystifisere og gi folk nødvendig innsikt. Jeg er tilhenger av den åpenhet tingretten her har valgt å gå for.

      Slett
  4. Hei. Dette har ingentin med 22 juli å gjøre.
    Men lurer på hvordan du som dommer stiller deg til dette habilitetsspørsmålet.

    Dommer i en sak, er tidligere advokat. Han jobbet tidligere i saksøktes advokatkontor, og faktisk også tidligere var advokat for saksøktes aller nærmeste familie. Saksøktes nåværende advokat ble ansatt inn i den advokatstillingen dommeren en gang gikk fra.

    Lukter ikke dette sur galle og juks?

    SvarSlett
    Svar
    1. Habilitetsreglene er noe skjønnsmessig. Jeg tenker at jeg skal være forsiktig å mene noe om et konkret tilfelle. Noen ganger misforstår man faktum, også blir svaret feil av den grunn.

      Problemstillingen med dommer som tidligere har arbeidet på advokatkontor sammen med advokaten til en av partene, er en kjent problemstilling. De fleste domstoler har uskrevne rutiner om "karenstid" for nye dommere. Jeg mener å huske at eksempelvis Høyesterett praktiserer at det minst må gå 3 år før en dommer kan behandle en sak hvor en av prosessfullmektigene er fra det advokatkontoret man selv tidligere jobbet som advokat. Men jeg tar 3 år på husken og man kan jo alltid huske feil. I alle tilfelle må det gjøres en konkret vurdering om relasjonen mellom dommer og advokat er så nær at det gjør dommeren inhabil.

      Slett