Bloggdialog og anonyme ytringer

Når man starter en blogg må man foreta en del valg. Blant valgene er i hvilken grad leseren skal kunne legge inn kommentarer. Med dommerbloggen ønsker jeg å bidra til mer åpenhet om dommerrollen. Blogging uten kommentarer fra leserne gir lite mening. Jeg ønsket meg en bloggdialog. Det var naturlig for meg å tillate også anonyme ytringer. Jeg har heller ikke lagt inn noen forhåndssensur før kommentarene blir publisert. Som bloggeier har jeg likevel mulighet til å slette kommentarer. 

Foto: Paloetic

Kommentarene fra dere lesere har vært det mest spennende med dommerbloggen. Jeg har opplevd dommerlivet som veldig beskyttet mot innspill og kritikk fra omverden. Særlig opplever jeg at de profesjonelle aktørene vi møter - aktorer, forsvarere, bistandsadvokater, prosessfullmektiger, sakkyndige, tolker - alle er svært forsiktige med å gi kritiske tilbakemeldinger. Terskelen for å klage inn en dommer til tilsynsutvalget er nok også høy. Dommeren er utnevnt på livstid, og mange er nok forr opptatt av å selv ikke komme i miskreditt hos domstolen til å ta sjansen på å kritisere dommeren. På dommerbloggen trenger ikke de anonyme kommentatorer å være redd for skjulte represalier. Her er jeg ikke beskyttet. Enkelte innlegg har da også vært kritiske.

Det å få respons fra leseren gir meg mye, men jeg ønsker å gå et skritt videre. Mitt mål har vært å få til en dialog med leseren. Hvordan få i gang en bloggdialog? Ytringer på en blogg er ofte preget av sterke utsagn. Ting blir satt på spissen. Sterke ord brukes, og man nøler ikke med å beskrive personer i negative ordelag. Med andre ord - ytringene er ofte egnet til å skape avstand. De som ytrer seg kommer også lett i forsvarsposisjon. Men jeg vil ikke forsvare meg, jeg ønsker en bloggdialog.

Hvordan får man til dialog med en leser som ytrer følgende:

"Hvem er født med en forhåndsgitt rett til å straffe MEG for å bruke et mildere stoff enn alkohol i min egen private sfære?"

"Å dømme mennesker for å bruke narkotika er undertrykkende og et grovt overgrep av påtalemakten og dommere. 

Den feilslåtte og menneskefiendtlige narkotikalovgivingen vi har i norge skaper mer problemer og ødelegger flere liv enn hva selve bruken av narkotiske stoffer noensinne vil være i nærheten av." 

Jeg har ikke som målsetting å overbevise leserne om at mitt perspektiv er riktig. Jeg vil heller ikke være en digital nabokjerring. Mitt ønske er å forstå mer hvordan andre ser på domstolens rolle i samfunnet. Jeg har derfor forsøkt å unngå å flagge egne meninger sterkt. Istedet har jeg svart på innlegg med å stille spørsmål til leseren. Spørsmål stilt fordi jeg oppriktig ønsker å forstå. 

Dialogen med leseren som var negativ til narkotikalovgivningen resulterte også i at jeg forstod litt mer. Han tipset meg blant annet om en artikkel om tvangsbehandling som utfordret mine egne meninger. Jeg kommenterte aldri ytringen om "hvem er født med en forhåndsgitt rett til å straffe MEG ...", men den anonyme leser tok det selv opp og skrev:

"Til slutt, så er jeg klar over at du bare utfører din jobb, som er å dømme etter den Norske Lov, og at det er politikere på Stortinget som i siste instans avgjør denne debatten."

Det å motta kritikk er ikke alltid enkelt. Jeg har også erfart at enkelte tillater seg en mer direkte form når de ytrer seg anonymt. Personangrep har det vært flere av. Det er en lav terskel for leserne å beskrive hvordan de oppfatter meg som menneske. Jeg må være ærlig å si at noen av personangrepene opprørte meg sterkere enn det jeg selv trodde i forkant. 

Så langt har jeg kun slettet en kommentar. Til innlegget "barnefordeling og økonomi" skrev Marius:

"Rune lium!!!! Du er en svært syk person! Stikk fingeren i jorda!!!! Makan til tulling!!!!!!" 

Marius tok slettingen med fatning, og forsøkte seg med et nytt innlegg hvor han beskrev hvorfor han mente jeg ikke hadde forstått så mye. Marius bidro til at det ble en dialog. I ettertid er jeg usikker på om det var riktig av meg å slette innlegget. Kanskje burde jeg istedet ha utfordret Marius til å utdype hvorfor han reagerte så sterkt?

Mitt inntrykk er at de fleste syns det er positivt at jeg svarer på innleggene deres. Etter at det er etablert en toveiskontakt så skjer det også ofte en endring i måten de ytres på. De forholder seg mer til at de har en samtale med noen. Språkbruken dempes, og det blir lettere for meg å forstå budskapet deres. 

Særlig har innlegget "Varslingsplikt til barnevernet?" utløst mange kommentarer. I innlegget reiser jeg spørsmål om dommeren bør varsle barnevernet om sin bekymring for et barn i en situasjon hvor familien risikerer at strømmen blir stengt. Og reaksjonene kom. Flere ga ganske klar beskjed om at varsling til barnevernet ikke var til barnets beste. Selv syns jeg det ble en en interessant bloggdialog. Et interessant fenomen var at flere tilla meg meninger om barnevern som jeg selv ikke hadde gitt uttrykk for. Det ble litt som jeg skulle romme alle meninger alle dommere har, og ikke minst stå til ansvar for det alle hadde opplevd i rettsalen. Noen eksempler på ytringene:

• "Er flaut å lese det du skriver!"
• "En dommer som i sin virksomhet lar ansatte i den offentlige forvaltningen få begå ulovlige, straffbare forbrytelser er selv en kriminell." 
• "En dommer som ikke vet at barnets (og foreldrenes) beste er å ivareta barnets (og foreldrenes) rettigheter i henhold til gjeldende lov i og for Norge er langt nede på skrå-planet."
• "Å frarøve et menneske sin far eller mor eller sitt barn, er sammenlignbart med et flerfoldig mord."

Jeg syntes at debatten etterhvert ble litt ensidig negativ mot barnevernet, og la selv inn et svar hvor jeg skrev:

"Dine utfall mot barnevernet, og forsåvidt alle som behandler saker etter barnevernsloven, fremstår som veldig ekstreme. Jeg strever med å forstå hvorfor du er så fordømmende mot alle."

Vedkommende svarte meg, og jeg opplevde at vi fortatt var i dialogsporet. Men det var ikke alle som likte at jeg brukte betegnelser som veldige ekstreme utfall. I et anonymt innlegg ble det vist til at alle hadde ytringsfrihet, og skrev deretter:

"Det bekymrer meg, Lium, at du har en måte å legge føringer på Rune L.H.s uttalelser. Du tillegger altså karakteristikker og vender disse om til, for deg, å bli noe du kaller fordømmelse."

Men anonym avsluttet sitt innlegg med:

"Hvorfor det?"

Med andre ord en invitt til fortsatt dialog. Og bloggdialogen har fortsatt. Så langt 208 innlegg. En av deltakerne omtalte meg som Lurium. Og kanskje det. I alle fall har summen av alle innlegg virkelig gitt meg ny innsikt. Jeg håper bloggdialogen fortsetter.