Google analytics

tirsdag 1. mai 2012

Hva er god eksaminasjon?

Jeg har tidligere skrevet om kunsten å stille gode spørsmål. Etter at blogginnlegget ble publisert i advokatbladet, har jeg via twitter blitt oppfordret til å utdype hva jeg som dommer mener er en god eksaminasjon. 

Hva man mener er en god eksaminasjon vil nok kunne bero på rollen man har. Som dommer ligger min hovedinteresse i å få opplyst saken så godt som mulig. Jeg ønsker derfor en eksaminasjon som fokuserer på sakens opplysning. I teorien skal aktor ha samme fokus. Aktor skal være objektiv og ha som mål å opplyse saken så godt som mulig. Det skal ikke være i aktors interesse å få tiltalte dømt i samsvar med tiltalebeslutningen. Aktors mål må være å få en riktig dom. Forsvarer trenger ikke å bry seg om sakens opplysning. Hans fokus er å utforske en hver mulighet for å vise at det foreligger rimelig tvil. Forsvarer vil alltid være på søken etter mulige alternative historier som kan forklare hva som har skjedd. Aktor og forsvarers ulike ståsted må nødvendigvis bety at deres eksaminasjon vil kunne legges opp på ulike måter. 

Den gode eksaminasjonen har alltid en plan. Utspørrer vet hva han vil bruke vitnet til, og spisser alle spørsmålene opp til bevistemaet som vitnet kan opplyse. Innledningsvis kan man tillate seg å stille noen generelle "ufarlige" spørsmål for å trygge vitnet. Men ganske raskt bør man gå over til spørsmål som går direkte på det aktuelle bevistemaet. 

Av og til mistenker jeg aktørene for å ikke helt vite hva som er viktige bevistema i saken. Etter enkelte vitneforklaringer kan jeg sitte og lure på hva vitnet egentlig tilførte saken. Den gode advokat evner å tilpasse vitnelisten sin etter sakens utvikling. I retten lever alltid saken sitt eget liv, og ting blir aldri helt som advokatene planla på sine kontor. Advokaten må derfor hele tiden vurdere å endre på sin opprinnelige plan. De gode aktorer frafaller derfor også ofte vitner. Noen spør retten om det er ønskelig med ytterligere forklaringer om et bevistema. Det vitner bare om trygghet å kunne spørre om innspill. 

Prosessfullmektigen kan også med fordel i sin presentasjon av vitnet til retten kort angi hvilket bevistema vitnet skal forklare seg om. Det å forberede sitt publikum på hva som kommer er alltid lurt. Da slipper dommerne å lure på hvorfor dette vitnet er kalt inn.

I 22. juli saken har det naturlig nok vært en del fokus på hvordan aktorene har eksaminert tiltalte. Første dagen var noen, og da særlig utlandske media, overrasket over at aktorene håndhilste på Brevik. På den første pressekonferansen ble også statsadvokat Engh spurt om hvorfor hun snakket til tiltalte som om hun snakket til et barn. Advokat Elden mente det var fornuftig av aktor og opptre vennlig, og den erfarne journalisten Inge Hansen uttalte at statsadvokat Enghs utspørring er noe av det beste han har sett i norske rettssaler på flere år. Jeg har ikke fulgt 22. juli saken, og har ingen mening om aktorenes eksaminasjon av tiltalte. Jeg er imidlertid veldig enig med statsadvokat Enghs uttalelse på pressekonferansen:



- Jeg har jobbet som statsadvokat i mange år, og min erfaring er at jeg får mer ut av de tiltalte ved å snakke til dem med denne tonen fremfor å være veldig aggressiv, sier Bejer Engh.



De vennlige prosessfullmektigene oppnår som regel to ting.

For det første blir svarene til tiltalte/vitnet bedre. Det å sitte i vitneboksen er stressende nok i seg selv. Ytterligere stress og engstelse påført av en aggressiv og uvennlig advokat bidrar sjelden til at svarene blir mer fyldige og mer sannferdig enn hva man oppnår med en vennlig tone. Med vennlig mener jeg ikke at man skal unnlate å konfrontere vitnet ved behov. Logiske brister i forklaringen eller motstrid mellom forklaringen og andre bevis må vitnet selvfølgelig utfordres til å svare på. Men også de vanskelige spørsmålene bør stilles vennlig og helst respektfullt. I motsatt fall risikerer man, og det er mitt andre poeng, at dommerne begynner å fokusere på dramaet og spillet som utspilles mellom vitne og advokat.

Det er alltid vanskelig å vite i hvilken grad sympatier og antipater spiller inn på dommernes bevisvurdering. Men det blir helt feil å tenke at dommernes sympatier ikke betyr noe som helst. De fleste bevisvurderinger vil inneholde subjektive elementer. Måten tiltalte eller vitnet ble behandlet på, vil kunne påvirke dommernes vurdering av forklaringen som ble gitt.

Tilbake til selve eksaminasjonen. Jeg vil avslutte med å beskrive hva jeg mener ofte gir en god eksaminasjon:
  1. Prosessfullmektigen opptrer vennlig og med respekt for tiltalte/vitne
  2. Det brukes begrep som alle forstår
  3. Hvis det er nødvendig å redegjøre for noen premisser før spørsmålet stilles, gjøres det kort.
  4. Det blir aldri stilt mer enn et spørsmål av gangen. Svært ofte stilles først et relativt åpent spørsmål, og før man får svar fyrer man av gårde med et tilleggsspørsmål. Flere spørsmål forvirrer vitnet, og gir også vitnet muligheten til å velge hva vitnet vil svare på. 
  5. Prosessfullmektigen oppsummerer vitnets svar på sentrale bevistema. Ved å oppsummere svarene er man litt sikrere på at man har forstått vitnet riktig, og ikke minst, at dommerne har oppfattet vitnets svar på samme måte som deg selv. Men, gjentatte oppsummeringer stykker det hele opp. Oppsummering må derfor brukes med forsiktighet.
Det var noen tanker om hva jeg mener gir en god eksaminasjon. Noen andre som har gode innspill?

6 kommentarer:

  1. Dommere og aktorer har samme plikt til objektivitet, og sånt sett har vi vel også en felles oppfatning om hva et godt avhør er? Noe slikt som f.eks.: Det gode avhøret er det som i størst mulig grad tjener sakens opplysning. (Samtidig som avhøret ikke krenker den avhørtes integritet, vil noen legge til).

    Min erfaring fra retten er at det slettes ikke er en dårlig idé å følge den grunnleggende fremgangsmåten vi alle er blitt opplært i, nemlig å starte med fri forklaring og deretter med spesifikke spørsmål, evt. konfrontasjoner. Har som aktor i enkelte saker ergret meg over at dommeren for raskt peiler seg inn på et bestemt spor, slik at fokuset blir noe feil.

    Ellers har jeg som mitt grunnleggende prinsipp for avhør at riktignok skal jeg ha en plan bak spørsmålene, men formen må ikke bli oppstykket, noe det gjerne er fare for dersom man har en meget konkret oppbygd plan på forhånd. Jeg har i det siste som aktor gått mer i retning av stikkord jeg vil belyse istedenfor å spørre etter en konkret liste med spørsmål. Avhøret er mest opplysende når samtalen føres mest naturlig. Man kommer langt med en opplyst nysgjerrighet. Et slikt avhørsprinsipp krever godt kjennskap til faktum, og ikke minst evnen til fleksibilitet, ellers kan avhøret føre til en triviell og uinteressant samtale.

    Mine foreløpige punkter for forberedelse til eksaminasjon:
    1) Les faktum godt og plukke ut bevismomenter som jeg ønsker belyst og konsentrert om.
    2) Vær fleksibel i avhøret, dvs. forberedt på at saken kan ta en vending slik at nye sider ved saken - som man ikke har tenkt på forhånd - må belyses om. Ta hensyn til hva slags person som sitter bak vitneboksen - måten man går frem på under avhøret må derfor avpasses slik at mest mulig opplysninger kommer frem. La avhøret skride frem som en mest mulig naturlig samtale samtidig som spørsmålene har et uttenkt formål. Et vitne som har det bra vil ofte være et bra vitne.

    Du nevner at enkelte aktører muligens ikke har et sikkert grep om bevistemaet i den enkelte sak. Hva tror du det skyldes? Og har du noen tips til hvordan man forbedrer seg på det punktet?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei tvitreduc. Takk for innspill. Mitt innlegg ble jo også til som følge av en oppfordring fra deg.

      Merker meg at du erfarer at dommerne noen ganger blir for fokusert på et enkelt spor. Hvordan takler du en slik situasjon?

      Enig med deg i at man må ha en plan, men at det som regel er en fordel å ikke ha skrevet ned alle spørsmål. Det er utrolig viktig å være fleksibel, og tilpasse spørsmålene svarene man får. Noen ganger virker det som eksaminator ikke lytter på svarene. Oppfølgingsspørsmålene uteblir, og istedet fortsetter man på sin liste med spørsmål. Jeg liker godt beskrivelsen din opplyst nysgjerrighet.

      Utfordringen er å være like nysgjerrig i sak nr 100 som sak nr 1. Dere har jo også lest politiforklaringen. Dere har jo derfor en forventning om hva svaret skal bli. Men hold på en opplyst nysgjerrighet.

      Jeg er mer usikker på det du skriver om en naturlig samtale. Det kan tenkes at jeg legger noe annet i samtale enn det du gjør. Jeg tenker at eksaminasjon er noe annet enn samtale. For mye samtalepreg gir mer diffuse og utflytende svar. Bevisverdien kan også tenkes redusert ved at det blir mer samtale enn svar og spørsmål. Svar og spørsmål kan flyte over hverandre. Det kan gis en del premisser i "spørsmålene" som kan gjøre dommerne mer usikre på hva egentlig vitnet mener.

      Hvorfor opplever jeg at enkelte ikke er like fokusert på bevistemaet? Jeg har nok ikke noen gode å sikre svar. Det kan skyldes manglende bevissthet. Men det kan også skyldes at man ikke tørr å løfte frem de få bevistemaene som akkurat denne saken står og faller på. Hvis man fokuserer på alle vilkår og alle bevis er man sikker på at man ikke utelater noe. Problemet blir bare at det viktige gjemmes bort i alt som ikke er like viktig. Det er veldig befriende med prosessfullmektiger som først tegner det store bildet, får deretter å si - det springende punktet i denne saken er om ...

      Manglende mot til å fokusere på de tvilsomme punktene i saken mener jeg også er en forklaring til lange rettsmøter og tidsplaner som sprekker.

      Må vel passe meg litt så jeg ikke fremstår som en gretten gammel dommer. Ikke misforstå meg, det gjøres mye bra i retten også. Men vi kan vel alle utvikle oss.

      Forstår at du tenker vi dommere av og til ødelegger opplegget. Er det best at vi dommere sitter helt musestille?

      Slett
  2. Takk for respons, dommer Lium.

    Jeg liker godt at sosiale medier kan bidra til en diskusjon mellom rettens ulike aktører - formodentlig vil de nye mulighetene for kommunikasjon senke terskelen for erfaringsutveksling, noe jeg ser som veldig positivt.

    Dersom jeg opplever at en dommer begrenser utspørringen til et for snevert spor, prøver jeg å rette dette opp i min egen utspørring, evt. klargjøre det sentrale bevistemaet i min prosedyre. Ergrelsen kommer vel av at når dommeren spør helt innledningsvis, bør vedkommende ikke snevre inn bevistemaet, men heller bare forsikre seg om at den tiltalte får mulighet til å gi en mest mulig sammenhengende forklaring. Så får man heller komme tilbake til sine helt konkrete spørsmål etter aktors og forsvarers eksaminasjoner - altså bli mer aktiv etter hvert. - Men dette er altså ikke et stort problem i praksis.

    Jeg synes det du skriver om å ha gode oppfølgingsspørsmål, er helt avgjørende for god eksaminasjon. Fokuset på de tvilsomme punktene er også noe jeg som aktor tilstreber meg å bli bedre på. Du er langt fra noen gretten dommer, men er informativ i det dine tilbakemeldinger!

    "Samtale" er nok et forhastet begrep, ser jeg. Poenget er at kommunikasjonen mellom avhører og den avhørte ikke må bli oppstykket og kunstig. Da risikerer man å miste de gode oppfølgingsspørsmålene. Eksaminasjonene mine kan ha godt av å bli mer "levende", er det rettesnoret jeg leder meg selv etter for tiden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei tvitreduc

      Veldig nyttig for meg dette. Dine innspill har jeg gitt meg noen knagger for egen refleksjon om egen dommeropptreden under utspørring. Takk nok en gang for at du utfordret meg til å skrive om temaet. Bare det å måtte skrive om hva man tenker om eksaminasjon ligger det mye læring i.

      Så på twitter for noe tid tilbake at du hadde din første sak for lagmannsretten. Der er det enda flere dommere å ta hensyn til ...

      Selv har jeg kun bakgrunn som advokat i sivile saker. Det blir litt mindre mengdetrening når man kun fører sivile saker for retten. Dere i politiet har jo en enestående mulighet til å perfeksjonere dere på å føre straffesaker. Ofte er det jo også sterke fagmiljø blant politijuristene.

      Nok en gang - godt initiativ - stå på og vis vei for politijuristene!

      Slett
  3. Det er noe litt patetisk over to offentlige utgifsposter som sitter å digger hverandre på sitt "sosiale medium".

    Lurium mer eller mindre konstaterer at en forsvarers eneste oppgave er å skape tvil men absolutt ikke å opplyse saken. Lurium kan utelukke, se bort fra, legge til grunn som helt usannsynelig at sakens opplysning overhodet kan være til fordel for forsvarers oppgave. Bloggeren tar som vanlig feil. Forsvarers oppgave kan meget vel være å opplyse saken best mulig. Som man vet så er jo politi og påtalemyndighet evneveike hva angår å skulle forsøke å opplyse en sak og det er da bare rett og rimelig at forsvarer påtar seg den oppgaven når påtalemyndighet - som de jo ofte gjør - nekter.

    "De gode aktorer frafaller derfor også ofte vitner. Noen spør retten om det er ønskelig med ytterligere forklaringer om et bevistema. Det vitner bare om trygghet å kunne spørre om innspill"

    Feil. Dette vitner om at aktor fisker etter et signal fra den såkalte fagdommeren om vedkommende allerede har gjort seg opp en formening om utfallet av saken og hva utfallet isåfall blir.

    Jeg oppfordrer forøvrig Lium til å legge ut en av sine dommer - gjerne en der han har vært rammet av sin "skrivesperre" - sånn at vi lesere kan karaktersette og eventuelt slakte smøreriet.

    SvarSlett
  4. Hei anonym.

    Det er godt at du bryter inn i det du beskriver som vår patetiske statlige selvdigging. Det er alltid en fare for at man ikke evner å se utover eget perspektiv, og ender opp med å sole seg i eget speilbilde.

    Verden er sjelden svart-hvit. Jeg ser at min beskrivelse av forsvarers oppgave kan forstås litt vel absolutt. Jeg har også deltatt i saker hvor forsvarer mener at det er i hans klients interesse at saken blir best mulig opplyst. Min erfaring er at forsvarer likevel i de fleste saker har hovedfokus på å svekke aktors bevis, og ikke minst forsøke å skape rimelig tvil om en alternativ historie. Tiltalte skal aldri trenge å bevise sin uskyld. Rielig tvil om uskyld skal være nok til frifinnelse.

    Er den spørrende aktor på fisketur? Noen ganger kan det kanskje være tilfelle. Men hva så? Vil det være negativt?

    Du ønsker et eksempel på en av mine dommer. Jeg er litt betenkt på å legge ut dommer på internett. Selv i anonymisert form. Jeg må derfor tenke litt mer på det før jeg eventuelt følger oppfordringen. I 2006 avsa jeg en sivil om som noen andre har gjort tilgjengelig. Har du ork til å lese gjennom denne sivile dommen, så ser jeg frem til nye friske tilbakemeldinger. Dommen finner du http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=lium%20notar%20finn&source=web&cd=1&ved=0CFUQFjAA&url=http%3A%2F%2Fwww.ivir.nl%2Ffiles%2Fdatabase%2Fsources%2Fnorway_17032006.pdf&ei=HOG7T9DMDPHP4QT-qOjRCQ&usg=AFQjCNF9eyK0tPjfgdj2rsqm9_59LSEohg&sig2=BWDAmNFzTUeypjfbec7mJA

    SvarSlett