Google analytics

lørdag 25. august 2012

En dom å lære av


vg.no

Tingrettens dom i 22. juli saken har blitt svært godt mottatt. Mye tyder også på at dommen setter et foreløpig punktum for den rettslige behandlingen av 22. juli saken. Dom på forvaring betyr at det vil gå 10 år før retten på nytt må ta stilling til om det er grunnlag for videre forvaring av domfelte. 

Ved at den rettslige behandlingen nå er avsluttet, er det nå tid for den generelle debatten om straff og tilregnelighet og sakkyndiges rolle i straffesaker. 

Straff og tilregnelighet

Hovedspørsmålet i saken var om domfelte var tilregnelig. Sentralt sto spørsmålet om beviskravet var enhver rimelig tvil, eller om det var et noe lavere beviskrav. 

Aktor Svein Holden advarte i sin prosedyre mot at tingretten skulle skape ny rett:

«Endelig kan man tenke seg at dere dommere er enige med påtalemyndigheten både hva angår faktum og jus, men at dere ønsker å ta et initiativ til å skape ny rett. For dette scenario så tror jeg det er nyttig for sikkerhets skyld å minne dommerne på et verste falls scenario, nemlig en opphevelse av Tingrettens dom i høyesterett på grunn av lovanvendelse. Og vi vil mane til forsiktighet hos dem som mener at den foreliggende sak er et egnet prøvested for å skape ny rett»
En tingrettsdom vil aldri alene kunne skape rett. 22. juli dommen ble avgjort etter en konkret bevisvurdering. Tingretten uttalte at de etter "en samlet vurdering finner retten det bevist ut over rimelig tvil at tiltalte ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet". Tingretten valgte likevel å gi en redegjørelse for ulike hensyn som må vurderes ved fastsettelsen av beviskravet. I dommens pkt 6.1  gis en forbilledlig nyansert fremstilling av beviskravet ved spørsmål om tilregnelighet. Avsnittet er ikke nødvendig for å begrunne resultatet, men jeg tror likevel at tingretten i pkt 6.1 har lagt føringer for både den kommende debatten, men også for domstolenes vurdering av tilregnelighet i senere saker. 

Som en illustrasjon på hvor nyansert tingretten behandler spørsmålet om tilregnelighet vil jeg særlig trekke frem følgende avsnitt:
"Tingretten mener det lavere beviskravet for tilregnelighet har gode grunner for seg. Straff er riktig nok et tilsiktet onde som gir uttrykk for samfunnets sterke bebreidelse av et lovbrudd. En slik bebreidelse forutsetter at lovbryteren har skyldevne. Straffen har imidlertid også et soningselement som gir domfelte en mulighet til «å gjøre opp for seg». I dette perspektiv er straffen ikke utelukkende et onde, men også en vei tilbake til samfunnet. Dersom beviskravet for tilregnelighet legges for høyt, vil denne veien stenges for mange lovbrytere med reell skyldevne. Det er dessuten prinsipielt betenkelig å frata lovbrytere skyldevne og derved også moralsk og juridisk selvbestemmelse ved en uberettiget sykeliggjøring av deres sinn. Også i forhold til samfunnet og til de som er direkte berørt av et lovbrudd, tilsier hensynet til en rettferdig gjengjeldelse at lovbrytere med reell skyldevne straffes. I forarbeidene til den nye straffeloven av 2005 står det riktig nok at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål, jf. Ot.prp.nr.90 (2003–2004) side 77. Retten mener likevel at de subjektive vilkårene for straff, som knytter ansvar til skyld og skyldevne, viser at strafferetten ikke utelukkende bygger på nyttehensyn som prevensjon og renovasjon. Lovgivers utgangspunkt om at «alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger», jf. Innst.O.nr.34 (1996–1997) pkt. 5.4, synes å bygge på en bredere tilnærming til straffens formål." 
Sakkyndiges rolle i straffesaker

Ved spørsmålet om hvilke tilstander som skal regnes som psykoser i straffelovens forstand, legges det avgjørende vekt på hvordan psykiatrien til enhver tid definerer psykosebegrepet. De sakkyndige vil derfor nødvendigvis ha en sentral rolle. 

Men det er ikke de sakkyndige som skal avsi dom. Dommerne må derfor alltid granske premissene for de sakkyndiges vurderinger. Konklusjonen skal ikke legges til grunn hvis man er uenige i premissene. I dommen heter det:
"Også under vurderingen av dette kriteriet savner retten en drøftelse av mulig alternative tolkninger fra de sakkyndiges side. Tiltalte kunne for det første vært tatt på ordet, slik at han gjennom sin erfaring som selger mente å være en god menneskekjenner. Han kan også oppfattes som kategorisk i sin tenkning ved at han setter folk i bås. En tredje mulig tolkning er at han skryter på seg evner han ikke har, noe som eventuelt ville være i tråd med en grandios og narsissistisk personlighet."

"Den sakkyndige Sørheim var i sin forklaring inne på at ordene var neologismer fordi de inngikk i tiltaltes vrangforestillingsunivers. Retten mener en slik betraktning lett kan gli over i et sirkelresonnement. Retten mener uttrykkene og ordsammenstillingene uansett kan forstås i en kontekst som gjør dem meningsbærende, og kan ikke se at ordsammenstillingene resulterer i usammenhengende eller irrelevant tale, slik kriterium f krever."

"Dertil kommer at de sakkyndige Husbys og Sørheims tolkninger, som retten tidligere har vært inne på, synes å bygge på en anvendelse av sentrale grunnkriterier for schizofreni som ikke er vanlig i vitenskapelig eller klinisk praksis. Selv om tiltalte er et særtilfelle, er det ikke rettskildemessig grunnlag for å fravike anerkjente diagnostiske kriteriene for psykose."
22. juli saken var spesielt godt opplyst. I de "vanlige" straffesakene nøyer vi oss med 2 sakkyndige. Ett viktig spørsmål for fremtiden er hvordan man skal sikre at de to sakkyndige reelt foretar individuelle og selvstendige vurderinger.

I 22. juli saken avga også to medlemmer fra den rettsmedisinske kommisjonen forklaring. Dommen inneholder også indirekte kritikk av kommisjonens arbeid:
"Som allerede nevnt var heller ikke Den rettsmedisinske kommisjon ubetinget enig i de sakkyndige Husbys og Sørheims funn av bisarre vrangforestillinger og neologismer. Den rettsmedisinske kommisjon skal ifølge Melles forklaring likevel ha unnlatt å komme med skriftlige bemerkninger til deres erklæring fordi den mente at de beskrevne symptomene uansett var forenelige med en paranoid psykose (F22). Retten følger ikke kommisjonen i et slikt resonnement. De sakkyndige Husby og Sørheim hadde jo selv forkastet denne diagnosen, blant annet fordi de mente at tiltaltes markante affektavflatning var uforenelig med ICD-10-kriteriene for paranoid psykose. Dersom representanter for kommisjonen ikke senere var blitt innkalt for å avgi forklaring under hovedforhandlingen, ville dessuten retten ikke blitt kjent med kommisjonens vurdering av at sentrale diagnostiske kriterier for schizofreni var dårlig dokumentert. Retten kan heller ikke se at kommisjonens materielle bemerkninger til de sakkyndige Husbys og Sørheims erklæring er mindre vesentlige enn de skriftlige bemerkningene til de sakkyndige Aspaas' og Tørrisens erklæring. Som retten kommer tilbake til, rettet disse seg blant annet mot dokumentasjonen av de generelle kriteriene for diagnosen personlighetsforstyrrelse, som ikke har avgjørende betydning for tilregnelighetsspørsmålet. Retten legger ved bevisvurderingen følgelig ikke selvstendig vekt på at Den rettsmedisinske kommisjon har hatt skriftlige bemerkninger til én av de to erklæringene."  
Det vil være naturlig at det også blir en debatt om den rettsmedisinske kommisjons rolle i straffesaker.

Tingrettens dom skaper nok ikke i seg selv ny rett, men den gir verdifulle innspill til lovgiver som kanskje vil følge opp tingrettens tanker.

2 kommentarer:

  1. Retten har grepet fatt i noen få elementer som lar seg bortforklare på annen måte en nødvendigvis psykose/utilregnelighet. Retten har imidlertid sett helt bort fra elementer i rapporten og bevisbildet forøvrig som fastslår psykose med stor grad av sikkerhet. De har videre sett helt bort fra opplysninger gitt psykiaterne som samlet sett har gitt dem godt grunnlag for å fastslå at gjerninspersonen var psykotisk. Ytterligere har retten sett bort fra at rapport nummer to var preget av bias, ved at gjerningspersonen hadde full tilgang til media.

    Rapport 1 var riktig. Dommen er elendig, populistisk og selvsagt uriktig, men for lang. Dommeren med skrivekløe burde skamme seg!

    SvarSlett
  2. Uten å ha lest dommen i sin helet stusser jeg over at retten fant å kunne se helt bort fra rapport 1. Rapport 1 var skrevet av de antatt mest kompetente sakkyndige i Norge. Likevel mener retten at de har bommet fullstendig. Greit at retten vurderer vilkårene i ICD-10, men disse hadde vel også de sakkyndige stålkontroll på? Men kanskje ikke så godt som dommerne? Mitt intrykk gjennom media var jo også at mange av de som fulgte saken som "eksperter" synes spørsmålet om ABB og tilregnelighet var vannskelig. Retten var tross dette ikke i tvil. Jeg synes det fremstår som om retten har strukket faktum for å slippe unna komplisert juss i forhold til bevistvil på tilregnelighet og for å få det resultat alle ønsket. Når det er sagt har spørsmålet om tilregnelighet fått ufortjent mye oppmerksomhet, resultatet ville uansett vært det samme - ABB ville blitt buret inne i lang tid.

    SvarSlett