Det er ikke alle vitner som er like begeistret over å møte i retten. Noen velger da også å utebli. NRK skrev nylig om en avsagt dom fra Dalane tingrett hvor fornærmede i saken ikke dukket opp.
Saken gjaldt vold. Tiltalte og fornærmede var i utgangspunktet bestevenner. Tiltalte tok imidlertid fornærmede på fersken i intim kontakt med tiltaltes forlovede. I følge NRKs gjengivelse av dommen skal tiltalte ha banket fornærmede så voldsomt at fornærmede hadde besvimt. Tiltalte skal blant annet ha sparket fornærmede i hodet mens han lå nede for telling.
Fornærmede anmeldte ikke forholdet til politiet. Han skal ha uttalt at han fortjente å få bank. Politiet, som ble varslet av en slektning av fornærmede, valgte likevel å ta ut tiltale.
Da saken kom opp for retten, møtte ikke fornærmede opp. Politiet fant han ikke, og saken ble slik jeg forstår NRK avgjort uten at fornærmede avga forklaring. Tiltalte ble likevel dømt. Fornærmede slapp heller ikke unna, og ble ilagt en rettergangsbot på 5000 for ikke å ha møtt.
Er det riktig at en fornærmet, som selv ikke har anmeldt saken, skal ende opp å bli dømt til å betale bot fordi han ikke ønsket å avgi forklaring for retten? Jeg ble kjent med saken etter følgende twitring fra en Bergenser:
"Det strider mer min alminnelige rettsoppfatning at fornærmede får 5000 i bot for å være gentleman nok til å utebli."
Fra mitt perspektiv er det ingen sammenheng med det å være gentleman å ikke møte opp i retten. Tvert om. Vitner som ikke møter er med på å undergrave rettssystemet. Heldigvis skjer det ikke ofte.
For noe tid tilbake hadde jeg en sak om vold som hadde skjedd i et rusbelastet miljø. Fornærmede hadde ikke anmeldt saken, og fornærmede dukket ikke opp. Sammen med meddommerne i saken, besluttet jeg at fornærmede skulle pågripes. Politi fant fornærmede. Problemet var bare at han var så ruset på heroin at det ikke var mulig å få et fornuftig ord ut av ham. Det er første gangen jeg har opplevd at et vitne har sovnet i vitneboksen. For sakens opplysning var det viktig at han forklarte seg, og vi besluttet at han skulle holdes fengslet til dagen etter. Vitnet var ikke veldig blid på oss da han kom dagen etter. Men han avga forklaring og vi kunne avsi dom.
Tilbake til saken omtalt av NRK. Det kan ikke være opp til hver enkelt om en sak skal straffeforfølges. Det er mulig at fornærmede selv mente at han fortjente å bli banket av tiltalte. Men ønsker vi et samfunn hvor vold godtas som en legitim reaksjon bare provokasjonen blir sterk nok?
Det er nødvendig at politiet har adgang til å forfølge en sak selv om de ikke involverte ønsker det. Uavhengig av om det er et internt oppgjør i en kriminell gruppe hvor ingen går til politiet, om det er ektemannen som slår kona og kona ikke vil gå til politiet, eller i saken fra Dalane tingrett hvor det var vold mellom nære venner. I en rettsstat må det være politiet, og ikke hver enkelt, som til sist bestemmer om en sak skal straffeforfølges.
Hva med straffen? Bør man ta hensyn til at fornærmede ikke ønsker at tiltalte skal straffes? Skal man høre på kona som sier at mannen egentlig er veldig snill, og at fengselsstraff bare vil gjøre mer skade for familien?
Hvis fornærmedes meninger tillegges stor vekt, kan det medføre at fornærmedes utsettes for uheldig press om å forsvare tiltalte i retten. Straffen bør derfor i det vesentlige utmåles ut fra hvilken handling tiltalte blir dømt for. Overført på saken fra Dalane tingrett. Fornærmedes ønske om at hans venn ikke skulle straffes tillegges begrenset vekt. Men det at volden var en følge av en grov provokasjon, og at tiltalte derfor handlet i det loven kaller berettiget harme, kan gis stor betydning som formildende hensyn.
Tilbake til de fornærmede som ikke ønsker å møte i retten. Løsningen er altså ikke å utebli. Da risikerer man å bli pågrepet av politiet og ilagt rettergangsbot. Hvis man vegrer seg veldig for å avgi forklaring, bør man kontakte aktor og fortelle om sine kvaler. I noen tilfeller er det også mulig å legge forholdene bedre til rette for fornærmede. Mer om det en annen gang.
Hvis fornærmedes meninger tillegges stor vekt, kan det medføre at fornærmedes utsettes for uheldig press om å forsvare tiltalte i retten. Straffen bør derfor i det vesentlige utmåles ut fra hvilken handling tiltalte blir dømt for. Overført på saken fra Dalane tingrett. Fornærmedes ønske om at hans venn ikke skulle straffes tillegges begrenset vekt. Men det at volden var en følge av en grov provokasjon, og at tiltalte derfor handlet i det loven kaller berettiget harme, kan gis stor betydning som formildende hensyn.
Tilbake til de fornærmede som ikke ønsker å møte i retten. Løsningen er altså ikke å utebli. Da risikerer man å bli pågrepet av politiet og ilagt rettergangsbot. Hvis man vegrer seg veldig for å avgi forklaring, bør man kontakte aktor og fortelle om sine kvaler. I noen tilfeller er det også mulig å legge forholdene bedre til rette for fornærmede. Mer om det en annen gang.