Google analytics

søndag 29. januar 2012

Motvillige vitner - pågripelse og rettergangsbot

Det er ikke alle vitner som er like begeistret over å møte i retten. Noen velger da også å utebli. NRK skrev nylig om en avsagt dom fra Dalane tingrett hvor fornærmede i saken ikke dukket opp. 

Saken gjaldt vold. Tiltalte og fornærmede var i utgangspunktet bestevenner. Tiltalte tok imidlertid fornærmede på fersken i intim kontakt med tiltaltes forlovede. I følge NRKs gjengivelse av dommen skal tiltalte ha banket fornærmede så voldsomt at fornærmede hadde besvimt. Tiltalte skal blant annet ha sparket fornærmede i hodet mens han lå nede for telling. 

Fornærmede anmeldte ikke forholdet til politiet. Han skal ha uttalt at han fortjente å få bank. Politiet, som ble varslet av en slektning av fornærmede, valgte likevel å ta ut tiltale. 

Da saken kom opp for retten, møtte ikke fornærmede opp. Politiet fant han ikke, og saken ble slik jeg forstår NRK avgjort uten at fornærmede avga forklaring. Tiltalte ble likevel dømt. Fornærmede slapp heller ikke unna, og ble ilagt en rettergangsbot på 5000 for ikke å ha møtt. 

Er det riktig at en fornærmet, som selv ikke har anmeldt saken, skal ende opp å bli dømt til å betale bot fordi han ikke ønsket å avgi forklaring for retten? Jeg ble kjent med saken etter følgende twitring fra en Bergenser:
"Det strider mer min alminnelige rettsoppfatning at fornærmede får 5000 i bot for å være gentleman nok til å utebli."
Fra mitt perspektiv er det ingen sammenheng med det å være gentleman å ikke møte opp i retten. Tvert om. Vitner som ikke møter er med på å undergrave rettssystemet. Heldigvis skjer det ikke ofte. 

For noe tid tilbake hadde jeg en sak om vold som hadde skjedd i et rusbelastet miljø. Fornærmede hadde ikke anmeldt saken, og fornærmede dukket ikke opp. Sammen med meddommerne i saken, besluttet jeg at fornærmede skulle pågripes. Politi fant fornærmede. Problemet var bare at han var så ruset på heroin at det ikke var mulig å få et fornuftig ord ut av ham. Det er første gangen jeg har opplevd at et vitne har sovnet i vitneboksen. For sakens opplysning var det viktig at han forklarte seg, og vi besluttet at han skulle holdes fengslet til dagen etter. Vitnet var ikke veldig blid på oss da han kom dagen etter. Men han avga forklaring og vi kunne avsi dom. 

Tilbake til saken omtalt av NRK. Det kan ikke være opp til hver enkelt om en sak skal straffeforfølges. Det er mulig at fornærmede selv mente at han fortjente å bli banket av tiltalte. Men ønsker vi et samfunn hvor vold godtas som en legitim reaksjon bare provokasjonen blir sterk nok?

Det er nødvendig at politiet har adgang til å forfølge en sak selv om de ikke involverte ønsker det.  Uavhengig av om det er et internt oppgjør i en kriminell gruppe hvor ingen går til politiet, om det er ektemannen som slår kona og kona ikke vil gå til politiet, eller i saken fra Dalane tingrett hvor det var vold mellom nære venner. I en rettsstat må det være politiet, og ikke hver enkelt, som til sist bestemmer om en sak skal straffeforfølges. 

Hva med straffen? Bør man ta hensyn til at fornærmede ikke ønsker at tiltalte skal straffes? Skal man høre på kona som sier at mannen egentlig er veldig snill, og at fengselsstraff bare vil gjøre mer skade for familien?

Hvis fornærmedes meninger tillegges stor vekt, kan det medføre at fornærmedes utsettes for uheldig press om å forsvare tiltalte i retten. Straffen bør derfor i det vesentlige utmåles ut fra hvilken handling tiltalte blir dømt for. Overført på saken fra Dalane tingrett. Fornærmedes ønske om at hans venn ikke skulle straffes tillegges begrenset vekt. Men det at volden var en følge av en grov provokasjon, og at tiltalte derfor handlet i det loven kaller berettiget harme, kan gis stor betydning som formildende hensyn.

Tilbake til de fornærmede som ikke ønsker å møte i retten. Løsningen er altså ikke å utebli. Da risikerer man å bli pågrepet av politiet og ilagt rettergangsbot. Hvis man vegrer seg veldig for å avgi forklaring, bør man kontakte aktor og fortelle om sine kvaler. I noen tilfeller er det også mulig å legge forholdene bedre til rette for fornærmede. Mer om det en annen gang. 

søndag 22. januar 2012

Sakkyndige vitner eller sakkyndige dommere?

Norske dommere er generalister. Det betyr at vi dømmer i alle typer saker. I løpet av ei uke kan vi behandle både straffesaker og sivile saker. Variasjonen er stor. Promillekjøring, barnefordeling, trygdebedrageri og saker om boligkjøp er noen eksempler på saker vi har flest av. 

Mange saker reiser kompliserte spørsmål som krever særskilt sakkyndighet. Spørsmålet blir om retten skal opplyses gjennom sakkyndige vitner eller om retten skal settes med fagkyndige meddommere. Problemstillingen har blitt aktualisert ved at en bistandsadvokat i 22. juli saken har krevd retten satt med fagkyndige meddommere. Jeg skal på ingen måte mene noe om hvilket valg man bør gjøre i 22. juli saken. Jeg skal kun forsøke å vise til noen fordeler og ulemper med begge løsningene.

Den største fordelen med å ha fagkyndige meddommere er kvalitetssikring av egen forståelse av kompliserte fagspørsmål utenfor jussens verden. Selv den beste pedagogiske fremstilling er mulig å misforstå. Du kan sitte i retten å høre på den sakkyndiges forklaring, og du tror selv at du har alt klart. Men når dommen er avsagt, risikerer du å avsløre at du egentlig misforsto sentrale poeng. Med fagkyndige meddommere i domskonferansen blir misforståelser avdekket og oppklart. 

Men nettopp fordelen med å ha fagkyndige meddommere er også den store ulempen. Når fagkyndigheten flyttes fra den åpne rettssalen til den lukkede domskonferansen, er det en mulighet for at viktige premisser for rettens dom blir unndratt fra kontradiksjon. Partene gis ingen mulighet til å kommentere eller til å stille spørsmål til den fagkyndige dommers utredning i domskonferansen. 

I saker om prøving av administrative tvangsinngrep, som eksempelvis barnevernssaker, har man valgt å sette retten med en fagkyndig meddommer og en meddommer trekt fra det alminnelige utvalg. Fra mitt dommerperspektiv liker jeg godt kombinasjonen fagkyndig og alminnelig meddommer. Min erfaring er at tre dommere med tre ulike bakgrunner bidrar til brede og gode drøftelser. Men faren for at noe av de sakkyndige vurderinger flyttes fra rettssalen til de lukkede domskonferanser er fortsatt den samme. 



mandag 16. januar 2012

Domstolenes digitale hverdag - timeglass og håndskrevne rettsbøker

Det er få suksesshistorier om offentlige datasystem. Domstolen er på ingen måte unntak. I 2011 hadde jeg knapt en arbeidsdag uten frustrasjon skapt av et datasystem som ikke fungerer.

Vår officepakke er fra 2000. De siste årene har det ikke vært mulig å importere helligdager i outlook-kalenderen. Ingen så nok for seg at man fortsatt skulle bruke programmet i 2012. I praksis løses dette enkelt ved fortsatt bruke pairkalender når vi sitter i planmøter og berammer våre rettssaker. I skrivende stund holder man for øvrig med på en stor oppdatering av systemet, og forhåpentligvis har vi i morgen officepakke fra 2010 med helligdager og alskens lure tillegg.

Hovedproblemet er likevel ikke manglende helligdager. Det er nok mer grunnleggende enn så. Til tider har det vært helt bingo om man får til å logge seg inn på systemet. Og når man endelig har kommet inn på domstolnett, er neste utfordring å få åpnet vårt saksbehandlingssystem Lovisa. Det er ekstra kjedelig å sitte å se på et timeglass mens man er i retten. Man kan liksom ikke be vitnet om å ta en pause hvert andre minutt. Lokale løsninger har tvunget seg frem.

Den enkleste løsningen er penn og papir. Mange dommere velger penn og papir selv uten dataproblemer. En av lagmannsrettene fører etter det jeg har forstått alle rettsbøker i sivile saker kun med penn og papir. Selv har jeg mer hang til pc og har laget meg egne lokale løsninger utenfor domstolnett.

Dataproblemene er så omfattende og har vart så lenge at det for meg er åpenbart at det går utover kvaliteten på jobben vi gjør. Dommerhverdagen er i utgangspunktet presset på tid. Vi har ikke tid til å vente på at timeglasset skal forsvinne. Så når datasystemet stjeler tiden vår, blir det mindre tid til saksforberedelse, mindre tid til skriving - mindre tid til det meste.

I 2005 vedtok Stortinget ny straffelov. Manglende oppdatering av politiets datasystem brukes som begrunnelse for at loven fortsatt ikke er trådt i kraft.

I 2005 vedtok Stortinget tvisteloven. Tvisteloven trådte i kraft 1. januar 2008. Etter tvisteloven skal forklaringene til part og vitner tas opp. Fire år etter ikrafttredelse er det så vidt jeg vet ingen domstoler som har utstyr til slike opptak.

Manglende satsing på teknologi i domstolen har konsekvenser. Det er på tide at politikerne gjør noe mer enn å vedta lover som likevel ikke kan tre i kraft. Domstolen må gis tilstrekkelig med ressurser til å kunne utføre jobben effektivt og godt.

lørdag 7. januar 2012

Bloggdialog og anonyme ytringer

Når man starter en blogg må man foreta en del valg. Blant valgene er i hvilken grad leseren skal kunne legge inn kommentarer. Med dommerbloggen ønsker jeg å bidra til mer åpenhet om dommerrollen. Blogging uten kommentarer fra leserne gir lite mening. Jeg ønsket meg en bloggdialog. Det var naturlig for meg å tillate også anonyme ytringer. Jeg har heller ikke lagt inn noen forhåndssensur før kommentarene blir publisert. Som bloggeier har jeg likevel mulighet til å slette kommentarer. 

Foto: Paloetic
Kommentarene fra dere lesere har vært det mest spennende med dommerbloggen. Jeg har opplevd dommerlivet som veldig beskyttet mot innspill og kritikk fra omverden. Særlig opplever jeg at de profesjonelle aktørene vi møter - aktorer, forsvarere, bistandsadvokater, prosessfullmektiger, sakkyndige, tolker - alle er svært forsiktige med å gi kritiske tilbakemeldinger. Terskelen for å klage inn en dommer til tilsynsutvalget er nok også høy. Dommeren er utnevnt på livstid, og mange er nok forr opptatt av å selv ikke komme i miskreditt hos domstolen til å ta sjansen på å kritisere dommeren. På dommerbloggen trenger ikke de anonyme kommentatorer å være redd for skjulte represalier. Her er jeg ikke beskyttet. Enkelte innlegg har da også vært kritiske.

Det å få respons fra leseren gir meg mye, men jeg ønsker å gå et skritt videre. Mitt mål har vært å få til en dialog med leseren. Hvordan få i gang en bloggdialog? Ytringer på en blogg er ofte preget av sterke utsagn. Ting blir satt på spissen. Sterke ord brukes, og man nøler ikke med å beskrive personer i negative ordelag. Med andre ord - ytringene er ofte egnet til å skape avstand. De som ytrer seg kommer også lett i forsvarsposisjon. Men jeg vil ikke forsvare meg, jeg ønsker en bloggdialog.

Hvordan får man til dialog med en leser som ytrer følgende:
"Hvem er født med en forhåndsgitt rett til å straffe MEG for å bruke et mildere stoff enn alkohol i min egen private sfære?"
"Å dømme mennesker for å bruke narkotika er undertrykkende og et grovt overgrep av påtalemakten og dommere. 
Den feilslåtte og menneskefiendtlige narkotikalovgivingen vi har i norge skaper mer problemer og ødelegger flere liv enn hva selve bruken av narkotiske stoffer noensinne vil være i nærheten av." 
Jeg har ikke som målsetting å overbevise leserne om at mitt perspektiv er riktig. Jeg vil heller ikke være en digital nabokjerring. Mitt ønske er å forstå mer hvordan andre ser på domstolens rolle i samfunnet. Jeg har derfor forsøkt å unngå å flagge egne meninger sterkt. Istedet har jeg svart på innlegg med å stille spørsmål til leseren. Spørsmål stilt fordi jeg oppriktig ønsker å forstå. 

Dialogen med leseren som var negativ til narkotikalovgivningen resulterte også i at jeg forstod litt mer. Han tipset meg blant annet om en artikkel om tvangsbehandling som utfordret mine egne meninger. Jeg kommenterte aldri ytringen om "hvem er født med en forhåndsgitt rett til å straffe MEG ...", men den anonyme leser tok det selv opp og skrev:
"Til slutt, så er jeg klar over at du bare utfører din jobb, som er å dømme etter den Norske Lov, og at det er politikere på Stortinget som i siste instans avgjør denne debatten."
Det å motta kritikk er ikke alltid enkelt. Jeg har også erfart at enkelte tillater seg en mer direkte form når de ytrer seg anonymt. Personangrep har det vært flere av. Det er en lav terskel for leserne å beskrive hvordan de oppfatter meg som menneske. Jeg må være ærlig å si at noen av personangrepene opprørte meg sterkere enn det jeg selv trodde i forkant. 

Så langt har jeg kun slettet en kommentar. Til innlegget "barnefordeling og økonomi" skrev Marius:

"Rune lium!!!! Du er en svært syk person! Stikk fingeren i jorda!!!! Makan til tulling!!!!!!" 
Marius tok slettingen med fatning, og forsøkte seg med et nytt innlegg hvor han beskrev hvorfor han mente jeg ikke hadde forstått så mye. Marius bidro til at det ble en dialog. I ettertid er jeg usikker på om det var riktig av meg å slette innlegget. Kanskje burde jeg istedet ha utfordret Marius til å utdype hvorfor han reagerte så sterkt?

Mitt inntrykk er at de fleste syns det er positivt at jeg svarer på innleggene deres. Etter at det er etablert en toveiskontakt så skjer det også ofte en endring i måten de ytres på. De forholder seg mer til at de har en samtale med noen. Språkbruken dempes, og det blir lettere for meg å forstå budskapet deres. 

Særlig har innlegget "Varslingsplikt til barnevernet?" utløst mange kommentarer. I innlegget reiser jeg spørsmål om dommeren bør varsle barnevernet om sin bekymring for et barn i en situasjon hvor familien risikerer at strømmen blir stengt. Og reaksjonene kom. Flere ga ganske klar beskjed om at varsling til barnevernet ikke var til barnets beste. Selv syns jeg det ble en en interessant bloggdialog. Et interessant fenomen var at flere tilla meg meninger om barnevern som jeg selv ikke hadde gitt uttrykk for. Det ble litt som jeg skulle romme alle meninger alle dommere har, og ikke minst stå til ansvar for det alle hadde opplevd i rettsalen. Noen eksempler på ytringene:
  • "Er flaut å lese det du skriver!"
  • "En dommer som i sin virksomhet lar ansatte i den offentlige forvaltningen få begå ulovlige, straffbare forbrytelser er selv en kriminell." 
  • "En dommer som ikke vet at barnets (og foreldrenes) beste er å ivareta barnets (og foreldrenes) rettigheter i henhold til gjeldende lov i og for Norge er langt nede på skrå-planet."
  • "Å frarøve et menneske sin far eller mor eller sitt barn, er sammenlignbart med et flerfoldig mord."
Jeg syntes at debatten etterhvert ble litt ensidig negativ mot barnevernet, og la selv inn et svar hvor jeg skrev:
"Dine utfall mot barnevernet, og forsåvidt alle som behandler saker etter barnevernsloven, fremstår som veldig ekstreme. Jeg strever med å forstå hvorfor du er så fordømmende mot alle."
Vedkommende svarte meg, og jeg opplevde at vi fortatt var i dialogsporet. Men det var ikke alle som likte at jeg brukte betegnelser som veldige ekstreme utfall. I et anonymt innlegg ble det vist til at alle hadde ytringsfrihet, og skrev deretter:
"Det bekymrer meg, Lium, at du har en måte å legge føringer på Rune L.H.s uttalelser. Du tillegger altså karakteristikker og vender disse om til, for deg, å bli noe du kaller fordømmelse."
Men anonym avsluttet sitt innlegg med:
"Hvorfor det?"
Med andre ord en invitt til fortsatt dialog. Og bloggdialogen har fortsatt. Så langt 208 innlegg. En av deltakerne omtalte meg som Lurium. Og kanskje det. I alle fall har summen av alle innlegg virkelig gitt meg ny innsikt. Jeg håper bloggdialogen fortsetter.