Partenes smerteterskel i rettsmekling

Under rettsmekling kommer partene ofte til et punkt hvor de må velge mellom å si at nå er smerteterskelen nådd - for så å avslutte meklingen, eller å bite smerten i seg - for så å fremsette et tilbud de forut for meklingen ikke så for seg de ville gjøre. 

Bildet er kjøpt på istock.com 

Å avklare hvor langt parten er villig til å strekke seg, kan være en naturlig del av advokatens forberedelse sammen med parten. Det er likevel flere gode grunner for at man ikke skal fastsette et endelig beløp som uttrykk for partens endelige smerteterskel.

På forhånd er det sjelden mulig å vite eksakt ens egen smerteterskel. Under press tåler man mer smerte enn det man på forhånd kunne forestille seg. Rettsmekling er en dynamisk prosess. I meklingsmøte får både parter og advokater mer innsyn i den andre parts perspektiv. Man tenker rett og slett nye tanker som flytter ens egen opplevelse av smerte. 

Advokatene må på forhånd forklarer partene at forståelsen av saken vil kunne endre seg i løpet av meklingen. Parten må forstå at det vil kunne oppstå en situasjon hvor man under meklingen går under det nivået man ble enige om i forkant. Og når den forhåndsdefinerte smerteterskel nås under meklingsmøte, må advokaten ta en timeout. Advokaten må forsikre seg om at partens opplevelse av smerte faktisk har endret seg. Så når parten nå er klar til å løse saken på et annet nivå enn hva som ble sagt forut for meklingen, er det et bevisst og ønsket valg fra partens side. 

Fokus på egen smerteterskel kan også innebære andre begrensninger. I forhandlinger er det viktig å lytte godt til den andre part for å forstå den andres interesser og prioriteringer. For mye fokus på å oppnå det beste resultatet for egen del, kan medføre at man ikke er åpen nok for innspill fra den du forhandler med. 

I alle meklinger betyr relasjonene mellom menneskene mye. De gode løsninger finner man hvis partene føler seg forstått av hverandre. Dette gjelder like mye i saker mellom profesjonelle som familietvister. Entrepenører har også følelser. For mye fokus på egen smerte kan gjøre det vanskeligere å være åpen for andres smerte. Her kan advokatene spille en viktig rolle. I rettsmekling bør advokatene argumentere lite, og istedet spørre desto mer. Hvis egen part ikke forstår motparten, så er det enda viktigere at advokaten gjør det. 

Det er ikke uvanlig at på tross av at begge parter alt har strukket smerteterskelen til det ytterste, så er det likevel noe avstand igjen. Det spesielle med rettsmekling er at alternativet til en avtale, er rettssak. Rettslige prosesser er krevende. Partene mister kontrollen på prosessen, og ikke minst på ressursbruken. Jeg bruker derfor alltid avslutningsvis å oppsummere forhandlingene i fellesskap med partene. Etter oppsummeringen spør jeg de om de vil ta en siste vurdering av hva som vil være best for dem - en avtale hvor de vet utfallet - eller en lengre rettslig prosess. Etter en siste pause viser deg seg ofte at smerteterskler også er tøyelige. Ønske om kontroll, og ønske om å bli ferdig med saken gjør avtalen mer attraktiv enn hva man selv tenkte ville være mulig i forkant av prosessen. 

Tilståelsesdom - en kort innføring

Hvem har vel ikke fått innpodet av sine foreldre at man skal ta ansvar for sine handlinger. Det er bedre for alle at den skyldige straks tilstår. Tilståelse, og helst med et snev av anger, gjør at vi tror på den skyldige når han ber om unnskyldning, og sier at han aldri skal gjøre det igjen. 

flicr.com

I straffesaker er oppfordringen om å tilstå satt i system. Fra første politiavhør blir den mistenkte informert om hvor lurt det er straks å legge alle kort på bordet. De som tilstår får strafferabatt, en enklere, og ikke minst en raskere prosess.

En vesentlig del av straffesakene løses da også ved såkalt tilståelsesdom. De fleste tilståelsesdommer avsies uten nevneverdig oppmerksomhet. Her i trøndelag referes Adressa ofte et utvalg av ukens tilståelsesdommer som korte notiser.

Hva innebærer egentlig en tilståelsesdom? Den korte beskrivelsen er at siktede møter i retten for en dommer, siktede avgir forklaring, tilstår og samtykker i tilståelsesdom, dom avsies og sendes til kriminalomsorgen for videre oppfølging.

Saken starter alltid med at påtalemyndigheten sender over saken til domstolen med krav om rettslig avhør og om mulig tilståelsesdom. I oversendelsen følger siktelsen og et påtegningsark. Påtegningsarket inneholder påtalemyndighetens syn på saken, blant annet forslag på straff.

 

Her tillater jeg meg et lite sidespor. I straffesakene som går for meddomsrett er det tradisjon for at aktor ikke går ut med sin straffepåstand før prosedyren. Tiltalen har vært kjent for aktor i lang tid, men likevel kan ikke aktor si noe om hva hun tenker om straffenivået før rettssaken omtrent er over. Om ikke annet, så medfører denne tradisjonen at tiltalte gis mindre mulighet til å imøtegå aktors påstand.

 

I tilståelsessaker er det altså annerledes. Straffeforslaget følger av påtegningsarket. Siktede får oversendt straffeforslaget sammen med rettens innkalling til rettsmøtet. Det er kun hvis straffeforslaget er på fengsel i mer enn 6 måneder at siktede har krav på offentlig oppnevnt forsvarer. Mitt innntrykk er at det er de færreste som oppsøker advokat for å få sjekket om straffeforslaget fremstår som rimelig og balansert i forhold til siktelsen. En erfaren forsvarer vil ikke bruke lang tid på å gi gode råd i en tilståelsessak. For den som trenger en forsvarer, er et godt råd å bruke en av tingrettens faste forsvarere. Det er ikke like enkelt å vite om en advokat er en god forsvarer, men bruker man noen fra tingrettens liste så bør man være rimelig trygg på å få god bistand.

 

flicr.com

Normalt føres det ikke vitner i tilståelsessaker. Hvis siktede ønsker å påberope seg personlige forhold som momenter ved straffutmålingen, kan man føre vitner. Typiske vitner er fastleger, behandler fra institusjoner, sosialarbeidere og lignende. Ønske om vitneførsel må varsles i forkant.

 

Selve rettsmøtet  er vesentlig mer uformelt enn ved hovedforhandling. Dommeren dømmer som enedommer. Hvis ikke forsvarer eller aktor møter, så skal det alltid være et rettsvitne tilstede. Rettsvitnets oppgave er å passe på at dommeren oppfører seg ordentlig, og bistå hvis det oppstår noen misforståelser mellom siktede og dommeren. Typisk hvis dommeren bruker for vanskelige jurdiske termer som siktede ikke forstår.

 

Etter at rett er satt, så spør dommeren om siktede har noen inhabilitetsinnsigelser. Det er egentlig kun en sjekk om siktede vet om noen tilknytting mellom ham og dommeren som dommeren ikke er kjent med. Som regel er det ingen innsigelser.

 

Deretter går dommeren gjennom siktedes personalia, før dommeren forklarer kort om formålet med møtet, og gangen i møtet.

 

Siktede har ikke plikt til å forklare seg, men for å få tilståelsesdom er det en forutsetning at siktede forklarer seg og avgir en uforbeholden tilståelse.

 

Siktedes forklaring skal protokolleres. Siktede kan kreve å få lest opp protokollatet. Siktede må selv forklare seg om grunnlaget for samtlige punkt i siktelsen.

 

Hvis siktede ikke tilstår alle postene i siktelsen, har dommeren tre valg. Han kan kontakte aktor å spørre om aktor som følge av siktedes forklaring vil frafalle posten, han kan velge å avsi dom for de postene siktede har tilstått og sende resten tilbake til påtalemyndigheten, eller han kan velge å si at manglende tilståelse på enkeltposter gjør det betenkelig å avsi dom, og derfor sende hele saken tilbake.

 

Etter at siktede har forklart seg om alle postene, blir siktede spurt om han har noen kommentar til aktors straffeforslag. Det er lov å ha med huskelapp med momenter som man mener bør føre til mildere straff.

 

Selve rettsmøtet tar fra 15 til 60 minutter. Deretter er det mest vanlig at det tas en pause slik at dommeren får skrevet ferdig dommen. Tilståelsesdom er raskt å skrive. Det er i realiteten kun straffutmålingen som skal begrunnes, og det er sjelden behov for de lange utledninger. 

 

Dommeren har selvsagt sett på saken i forkant, og har alt forut for rettsmøtet vurdert om straffeforslaget er riktig. Hvis siktede kommer med nye innspill, må dommeren vurdere om innspillene har betydning for straffutmålingen.

 

Det vanlige er å avsi dommen i samme rettsmøtet som siktede tlistår. Siktede kan enten ta betenkningstid, vedta dommen eller anke dommen. Det er sjelden at dommeren avsier strengere dom enn straffeforslaget. Få anker tilståelsesdommene, de fleste godtar på stedet.

 

Mange spør om når de blir kalt inn til soning. Soning er kriminalomsorgens ansvar, og retten har ingen mulighet til å påvirke deres besutning. Det er mulig å søke om å få tilpasset soningen egen livssituasjon.
 

Rettsmøtet avsluttes med at dommeren avklarer med rettsvitne at han ikke har noen merknader.

 

Tilståelsesdom er en enkel og god prosess som ivaretar alle. Det er noe som bør brukes mer. 

Innvandret til Norge - mistet barnet

Norge er verdens beste land å bo i. Vi nordmenn er ikke alene om å mene det. Mange kommer da også nettopp til oss i Norge for å søke lykken. Noen har i kraft av EØS-avtalen lov til å komme, andre må søke asyl. Noen kommer hit av fri vilje, andre må bare være med på lasset. Og det er kanskje særlig de som ikke selv velger å komme hit som skaper problemer for norske myndigheter - nemlig barna. 

På twitter i fjor kunne vi lese følgende:

«Det er ikke en rettighet for alle å få bo i Norge. Riktig det, men alle barn som bor i Norge har rettigheter.»

Jeg har ingen ambisjon om å redegjøre for barns rettigheter i sin fulle bredde. Jeg skal kun forsøke å illustrere, ut fra egen praksis, noen problemstillinger som typisk reises i rettssaker med utenlandske foreldre og barn. Tema for mitt innlegg er ikke asylbarna som sendes ut av landet. Tvert i mot. Tema er de utenlandsk barna som norske myndigheter beslutter å overta omsorgen for, barna som myndighetene mener skal vokse opp i Norge hos en norsk fosterfamilie.

Alle barn som bor i Norge har rettigheter. Det stilles samme krav til omsorgsevne hos utenlandske foreldre som for norske foreldre. Foreldrene må evne å ta seg av barnet. Noen ganger er det åpenbart at de prioriterer feil. Som i saken hvor foreldrene selv måtte på jobb, ba en onkel om å være barnevakt, onkel forlot barnet for å være med på et tyveri og ble tatt av politiet. Heldigvis valgte onkelen å fortelle politiet om barnet som var alene i leiligheten slik at barnevernet kom inn i saken. Saken fikk meg til å tenke på hvor tilfeldig det er at omsorgssvikt avdekkes. Særlig for barn som verken går i barnehage eller på skole vet samfunnet lite om hvordan barna har det.

Når utlandske barn tas av barnevernet, kan omsorgsovertakelsen få ekstra store konsekvenser for barnets relasjon til egen biologisk familie. Ofte kan ikke foreldrene norsk. Hvordan skal barnet få etablert kontakt med egne foreldre når de ikke snakker samme språk? Samvær med tolk er ingen god løsning. Hvordan er det å oppleve at muligheten for å kommunisere med barnet ditt blir bare mindre og mindre for hvert lille samvær du har?

I en sak lovte moren å reise ut fra Norge, og aldri komme tilbake, bare hun fikk tilbake barnet sitt. Men det er barnet som er i fokus. Hvis omsorgssvikt er konstatert, er det ikke noe alternativ å la foreldrene reise hjem igjen med barnet. Om foreldrene får bli, avhenger for øvrig om de selv har rett til opphold. Det er altså et mulig utfall at barnet blir igjen, mens foreldrene må dra.

Det er ikke alltid samsvar med vår oppfatning av god barneoppdragelse og det som er gjeldende i andre land. Bruk av vold som middel for grensesetting er et typisk eksempel på handlinger som vurderes svært ulikt. Og når vold først avdekkes, er det vanskelig å få saken inn på et spor hvor foreldrene gis en mulighet til å forsøke på nytt. 

I de fleste saker om omsorgsovertakelse er det vanskelig å få til et godt samarbeid mellom barnevernet og foreldrene. Legg til ulik kulturbakgrunn og all kommunikasjon via tolk, så er det rett og slett veldig godt gjort hvis man faktisk får til et samarbeid.  

Jeg lurer ofte på hvordan den rettslige prosessen oppleves for foreldrene. Forstår de det som skjer? Opplever de at deres stemme blir hørt? Deres forhåndskunnskap om norske rettslige prosesser er lik null. Og alt som skjer blir filtrert gjennom tolkens oversettelse. Jeg forstår godt at enkelte foreldre kontakter egen lands ambassade og ber om de er tilstede under den rettslige prosessen.

Selv syns jeg sakene hvor barnet mister eget morsmål er særlig vanskelig. Barn har rettigheter, og samfunnet må verne barnet hvis det utsettes for omsorgssvikt. Men hvis barnet mister morsmålet, så tar vi bort barnets mulighet som voksen å ta opp kontakten med biolgisk familie. Hva hvis barnet ikke slår seg til ro hos fosterfamilien? Det er dessverre ikke uvanlig at barn må flytte til nye fosterforeldre, eller ta opphold på institusjon. Hvilken identitet gir vi disse barna? Hvordan begrunner vi våre valg for dem den dagen de blir voksen?

Alle barn som bor i Norge har rettigheter. Det høres så enkelt og selvsagt ut. I praksis betyr det vanskelig valg mellom motstridende hensyn.

Må man råkjøre for å miste førerkortet?

"Du Rune, må man virkelig råkjøre for å miste lappen? Syns jeg så at man mistet lappen først når man kjørte i 155 km når man kjørte på motorvei. Stemmer det?

Spørsmålet fikk jeg under Freidig 2 sin første kamp på Tungacup. Ikke så uvanlig spørsmål for øvrig. Hvor fort man må kjøre for å miste lappen opptar mange.

Jeg har tidligere skrevet om temaet - se blogginnlegg om førerkortbeslag. Tapsforskriften ble i 2014 endret, og det er nå innført nye grenser for de høyeste hastighetene.

Forutsatt at målt hastighet er foretatt av kjøretøy på tørr vegbane i dagslys, på rett vegstrekning uten kryss eller fotgjengerfelt og uten at det foreligger omstendigheter som bør tillegges skjerpende vekt, vil førerkortet ryke ved hastighetene oppgitt nedenfor. Det er viktig å få med seg at det eksempelvis ved våt veibane, så kan førerkortet inndras på lavere hastigheter etter en mer skjønnsmessig vurdering. Se tapsforkriften for alle detaljer.

Fartsgrense 30 km/t	Fart 56 km/t
Fartsgrense 40 km/t	Fart 66 km/t
Fartsgrense 50 km/t	Fart 76 km/t
Fartsgrense 60 km/t	Fart 86 km/t
Fartsgrense 70 km/t	Fart 106 km/t
Fartsgrense 80 km/t	Fart 116 km/t
Fartsgrense 90 km/t motortrafikkvei	Fart 126 km/t
Fartsgrense 90 km/t motorveg	Fart 131 km/t
Fartsgrense 100 km/t motorveg	Fart 141 km/t
Fartsgrense 110 km/t motorveg	Fart 151 km/t

Så svaret på spørsmålet er, ja, man må faktisk kjøre uforsvarlig fort for å miste førerkortet. Det er altfor mange ulykker i trafikken. De gjeldende fartsgrenser er gitt for at de skal holdes. Vedkommende som stilte spørsmålet, var da også rask med å presisere at han normalt holdt en forsvarlig hastighet. 

Uten lovlig opphold

I Norge bor det mange som ikke har rett til opphold. Som dommer møter jeg på mennesker som den norske stat ikke ønsker skal være i landet vårt, i ulike sammenhenger.

Fra nrk.no

Jeg er med på å beslutte fengsling av personer som er utvist og som politiet ønsker å ha kontroll på frem til de blir uttransportert. Jeg dømmer folk som har vært i Norge med det eneste formål å begå vinningskriminalitet. 

Men jeg har også sivile saker hvor den ene parten ikke har lovlig opphold. Det er et stort antall som bor uten lovlig opphold i mange år. Jeg forstår ikke helt hvordan det er mulig, uten lovlig opphold, uten arbeidstillatelse, bor de i Norge i mange år. Og også de kommer i situasjoner hvor de bruker norsk domstol for hjelp til å løse sine tvister.

Ikke overraskende handler tvistene oftest om samvær med barn. En gang hadde jeg en far som gikk til sak for å få kontakt med sinn nyfødte sønn. Mor var norsk statsborger. Hun påsto at far hadde vært voldelig, og ønsket på ingen måte noe kontakt med far. I det første rettsmøtet ble partene enige om at den rettsoppnevnte sakkyndige skulle gjøre noen mindre undersøkelser, for deretter å ha et nytt møte. Møte nummer to ble litt spesielt. Da far gikk inn i tinghuset ventet politiet på ham, og han ble pågrepet. Vi utsatte rettsmøtet noe for at far skulle få tatt innover seg at han nå var pågrepet, og at han om tre dager på kommende mandag skulle flys til sitt hjemland. Politiet var tilstede under rettsmøtet. Det var en sønderknust far som satt i møtet og ba om å få se gutten sin en gang før han ble sendt ut av landet. Grunnet at utreise alt var om tre dager, var han helt avhengig av at mor godtok kravet. Hva ville være til beste for barnet? Mor falt til slutt ned på at barnet i voksen alder kunne reagere negativt hvis han fikk vite at faren ble nektet å se ham. Hun gikk derfor med på et møte i politiets varetekt i løpet av helga.

Det å få barn som blir norsk statsborger, er altså ikke nok for å få lovlig opphold. Barn kan likevel være med å gi fedre lovlig opphold. Hva som skal til for å få lovlig opphold er ikke mitt fagområde. Men jeg har forstått det slik at hvis barnet har det barneloven oppgir som ordinært samvær, så vil far som regel kunne søke familiegjenforening med barnet selv om de ikke bor sammen. I noen saker er det tydelig at fars ønske om samvær i en stor grad er motivert av ønske om å få lovlig opphold.

Jeg har hatt saker hvor mor har valgt å strekke seg lengre enn hva hun mener er forsvarlig ut fra barnets tilknytting til far, bare for at far skal kunne søke om familiegjenforening. Mors kvaler er igjen hva barnet vil tenke når det blir større. Hvordan forklare et barn at far ble sendt ut av Norge fordi at hun som mor mente at han ikke hadde godt av mer samvær med far? Hva er til beste for barnet? Litt for mye samvær, eller ikke noe samvær? En far i Norge, eller en far i utlandet?

I retten er det vanlig å møte mennesker i krise. Møtet med de som ikke har lovlig opphold, gjør likevel ofte ekstra stort inntrykk på meg. Livet i Norge uten lovlig opphold fremstår som like traurig som nok politikerne ønsker at det skal være. De tilbys å bo på asylmottaket til sakene deres er ferdigbehandle. Der må de dele rom med flere i samme situasjon. De får ikke lov til å jobbe, og de tilbys etter det jeg vet ikke noen form for opplæring. Økonomisk støtte er noen dagpenger til det helt nødvendige. Kontrasten til norske statsborgeres liv er enorm. Likevel så velger de å bli - de velger å kjempe for å få lovlig opphold.  

Det er annerledes for oss som kan reise med norsk pass. Vi kommer inn overalt. Dette blogginnlegget er skrevet på en cafe i sentrum av Sarajevo. Som norsk statsborger blir jeg tatt i mot med åpenhet og vennlighet, og ingen mistror mine motiver. Har vi samme syn på en bosnisk statsborger på tur i Norge?

Mange her i Bosnia Herzegovina ønsker å bli medlem av EU. EU-medlemskap vil åpne grensene. Spørsmålet er hvor mange som vil flytte til andre EU-land hvis de blir medlem. "Jeg tror ikke så mange vil reise", sa sjåføren som kjørte meg fra Tuzla til Sarajevo, "kanskje 10 %, men absolutt ikke mer enn det".

Krasjkurs i offentlighet - Hellkonferansen

I dag var det dags for Hellkonferanse med journalister fra Midt-Norge. Jeg var bedt om å holde et krasjkurs om offentlighet i domstolene. Begrepet krasjkurs var nytt for meg, og etter å ha holdt et slik krasjkurs, er jeg fortsatt like uvitende om hva det egentlig skal være.  

Mitt mål med krasjkurset var begrenset til å gi journalistene noen få enkle utgangspunkter for hva som er offentlig ved domstolbehandling av sivile saker. 

Krasjkurset startet med en enkel kunnskapstest bestående av 3 spørsmål. Spørsmål og svar følger av bildet til venstre. Fasiten angitt med rød firkant - er du enig i fasiten?

Formålet med testen var dels å sjekke hva journalistene har av paratkunnskap, og dels av mer pedagogisk art - skru tilhørerernes hoder inn på dagens tema. 

Et klart uutalt ønske fra min side, var selvsagt også at flertallet helst skulle svare feil. En enkel måte å gi deltakerne en direkte opplevelse av at de faktisk at de har behov for å lære noe, og at de ved å få fasiten, også faktisk lærer noe ved å delta på krasjkurset.

Første spørsmål var om journalister har krav på å få kopi av stevningen i sivile saker. Det forbauser meg ikke at hele 67 % trodde at de hadde krav på stevning. Vi får nemlig stadig vekk spørsmål fra journalister om de ikke kan få tilsendt alle saksdokumentene. Men domstolene er unntatt offentlighetsloven. Retten til innsyn er regulert av tvisteloven kap 14, og stevning og tilsvar er ikke omfattet av de dokumenter domstolen kan dele ut. Journalister må nok vente til partene inngir sluttinnlegg. Sluttinnnlegget er offentli. 

Det er selvsagt mulig å be partene direkte om å få kopi av stevning og tilsvar. Partene kan som regel gi kopi av stevning og tilsvar til hvem de vil. Det er imidlertid en fare for at advokatene feilaktig tror at de ikke kan gi ut kopi. For snaue to uker siden, holdt jeg et innlegg på advokatkurset for advokatfullmektiger. Der svarte faktisk hele 87 % at partene ikke kunne velge å gi kopi av stevning og tilsvar til en journalist. Min klare oppfatning er at å gi ut kopi av dokumenter i en sivil sak som den store hovedregel vil ligge innunder enhvers ytringsfrihet. For offentlige parter er dette regulert i offentlighetsloven § 18 - forvaltningen kan selv velge om de vil gi innsyn i rettslige dokumenter i saker som de er part i. 

Andre spørsmål om retten til å være tilstede under saker etter barneloven svarte hele 65 % riktig på. Hensynet til de private parter har ført til at saker etter barneloven skal føres for lukkede dører. Sakene er også sjeldne av interesse for andre enn partene. Unntaksvis vil vi kunne godta at andre er tilstede. Hvis partene selv samtykker, er det selvsagt ikke noe problem. I saker om barnevern og prøving av tvunget psyksisk helsevern er det viktig at media av og til er tilstede. 

Siste spørsmål mente nok noen var et lurespørsmål. Flere koblet nok til strafferetten, og svarte ut fra ryggmargsrefleksen at det ikke er adgang til å ta bilder i retten. Men fotoforbudet i domstolloven § 131a gjelder altså straffesaker. Det er naturlig at tiltalte er beskyttet. Annerledes med private parter. Forutsatt aktuell og allmenn intersse, er det adgang til å ta bilder av partene i en sivil sak også inne i selve rettssalen. MEN, det gjelder selvsagt bare til at rett er satt. Når rettsmøtet er startert, er det opp til dommeren om han vil tillate at det tas bilder. 

For de spesielt interesserte - her er link til power point til krasjkurset. 

Fri sakførsel i sivile saker og straffesaker

Dette innlegget er kun ment for deltakere på dommerfullmektigkurset i Trondheim 28. januar 2014.

Gruppeoppgave

Rettshjelpsloven	Rundksriv om fri rettshjelp
Salærforskriften	Rundskriv om stykkprisforskriften
Stykkprisforskriften

 

Saksforberedelse i sivile saker

Dette er kun ment for deltakere på advokatkurset i Trondheim 22. januar 2014. 

• TvistelovQuiz
• Disposisjon