I Norge bor det mange som ikke
har rett til opphold. Som dommer møter jeg på mennesker som den norske stat
ikke ønsker skal være i landet vårt, i ulike sammenhenger.
Fra nrk.no |
Jeg er med på å beslutte fengsling
av personer som er utvist og som politiet ønsker å ha kontroll på frem til de
blir uttransportert. Jeg dømmer folk som har vært i Norge med det eneste formål
å begå vinningskriminalitet.
Men jeg har også sivile saker hvor den ene parten ikke har
lovlig opphold. Det er et stort antall som bor uten lovlig opphold i mange år.
Jeg forstår ikke helt hvordan det er mulig, uten lovlig opphold, uten
arbeidstillatelse, bor de i Norge i mange år. Og også de kommer i situasjoner
hvor de bruker norsk domstol for hjelp til å løse sine tvister.
Ikke overraskende handler
tvistene oftest om samvær med barn. En gang hadde jeg en far som
gikk til sak for å få kontakt med sinn nyfødte sønn. Mor var norsk statsborger.
Hun påsto at far hadde vært voldelig, og ønsket på ingen måte noe kontakt med
far. I det første rettsmøtet ble partene enige om at den rettsoppnevnte
sakkyndige skulle gjøre noen mindre undersøkelser, for deretter å ha et nytt
møte. Møte nummer to ble litt spesielt. Da far gikk inn i tinghuset ventet
politiet på ham, og han ble pågrepet. Vi utsatte rettsmøtet noe for at far
skulle få tatt innover seg at han nå var pågrepet, og at han om tre dager på
kommende mandag skulle flys til sitt hjemland. Politiet var tilstede under
rettsmøtet. Det var en sønderknust far som satt i møtet og ba om å få se gutten
sin en gang før han ble sendt ut av landet. Grunnet at utreise alt var om tre
dager, var han helt avhengig av at mor godtok kravet. Hva ville være til beste
for barnet? Mor falt til slutt ned på at barnet i voksen alder kunne reagere
negativt hvis han fikk vite at faren ble nektet å se ham. Hun gikk derfor med
på et møte i politiets varetekt i løpet av helga.
Det å få barn som blir norsk
statsborger, er altså ikke nok for å få lovlig opphold. Barn kan likevel være
med å gi fedre lovlig opphold. Hva som skal til for å få lovlig opphold er ikke
mitt fagområde. Men jeg har forstått det slik at hvis barnet har det barneloven
oppgir som ordinært samvær, så vil far som regel kunne søke familiegjenforening
med barnet selv om de ikke bor sammen. I noen saker er det tydelig at fars
ønske om samvær i en stor grad er motivert av ønske om å få lovlig opphold.
Jeg har hatt saker hvor mor
har valgt å strekke seg lengre enn hva hun mener er forsvarlig ut fra barnets
tilknytting til far, bare for at far skal kunne søke om familiegjenforening.
Mors kvaler er igjen hva barnet vil tenke når det blir større. Hvordan forklare
et barn at far ble sendt ut av Norge fordi at hun som mor mente at han ikke
hadde godt av mer samvær med far? Hva er til beste for barnet? Litt for mye
samvær, eller ikke noe samvær? En far i Norge, eller en far i utlandet?
I retten er det vanlig å møte mennesker
i krise. Møtet med de som ikke har lovlig opphold, gjør likevel ofte ekstra
stort inntrykk på meg. Livet i Norge uten lovlig opphold fremstår som like
traurig som nok politikerne ønsker at det skal være. De tilbys å bo på
asylmottaket til sakene deres er ferdigbehandle. Der må de dele rom med flere i
samme situasjon. De får ikke lov til å jobbe, og de tilbys etter det jeg vet
ikke noen form for opplæring. Økonomisk støtte er noen dagpenger til det helt
nødvendige. Kontrasten til norske statsborgeres liv er enorm. Likevel så velger
de å bli - de velger å kjempe for å få lovlig opphold.
Det er annerledes for oss som
kan reise med norsk pass. Vi kommer inn overalt. Dette blogginnlegget er
skrevet på en cafe i sentrum av Sarajevo. Som norsk statsborger blir jeg tatt i
mot med åpenhet og vennlighet, og ingen mistror mine motiver. Har vi samme syn
på en bosnisk statsborger på tur i Norge?
Mange her i Bosnia Herzegovina
ønsker å bli medlem av EU. EU-medlemskap vil åpne grensene. Spørsmålet er hvor
mange som vil flytte til andre EU-land hvis de blir medlem. "Jeg tror ikke så
mange vil reise", sa sjåføren som kjørte meg fra Tuzla til Sarajevo,
"kanskje 10 %, men absolutt ikke mer enn det".
I sin dommerblogg beskriver Rune, som jeg for øvrig var kollega med i 2,5 år, at mange bor ulovlig i Norge og at de bor her i mange år. Som han også påpeker, det er vanskelig å forstå hvordan de klarer å bo ulovlig i Norge så lenge.
SvarSlettJeg synes det er greit i forbindelse med hans innlegg til å påpeke noen forhold som kanskje er ukjent for mange. I alle negative vedtak, dvs. vedtak som ikke innvilger en tillatelse til opphold i Norge, står det at vedtaket innebærer en plikt til å reise ut av landet. Dette gjelder både vedtak fra Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE). UNEs vedtak er dessuten endelige og det er ikke ytterligere klagemulighet på disse vedtakene. Man kan gå til retten for rettslig, men domstolene kan ikke innvilge en tillatelse.
Alle utlendinger som får et avslag er altså forpliktet til frivillig å reise ut av landet. I motsetning til det mange tror, er det ingen plikt for staten Norge til å transportere deg ut av landet med tvang. Alle som får et avslag har et personlig ansvar for å følge de pålegg som norske myndigheter gir og det at man muligens er uenig gir ikke rett til å bli her. Mange tenker heller ikke over følgene av at man ikke følger påleggene, slik som f.eks. utvisning etter ulovlig opphold.
Omlag 90 % av asylsøkere legger heller ikke frem identifikasjonspapirer og de kan derfor heller ikke returneres fordi man ikke vet hvor man skal sendes og dette kan være en grunn til at mange blir gående uten tillatelse i mange år.
Nå er det mange som av ulike årsaker blir i landet. En del skyldes at man på subjektiv grunnlag mener at man ikke kan reise, andre får råd om bare å bli. Dessverre så glemmer man at det kan få konsekvenser, også for eventuelle barn. I den saken som nevnes kan utvisning være en følge, og det kan hindre en familiegjenforening. Som i alle forhold i livet kan foreldrenes valg få følger for barna og det er derfor viktig å foreta de riktige valgene.
Hei Johan
SlettTakk for at du bidrar med nyttige presiseringer. Behandling av asylsøknader og klagebehandlingen av disse må være noe av det mer krevende oppgaven for forvaltningen.