Norge er verdens beste land å bo i. Vi nordmenn er ikke alene om å mene det. Mange kommer da også nettopp til oss i Norge for å søke lykken. Noen har i kraft av EØS-avtalen lov til å komme, andre må søke asyl. Noen kommer hit av fri vilje, andre må bare være med på lasset. Og det er kanskje særlig de som ikke selv velger å komme hit som skaper problemer for norske myndigheter - nemlig barna.
På twitter i fjor kunne vi lese følgende:
«Det er ikke en rettighet for alle å få bo i Norge. Riktig det, men alle barn som bor i Norge har rettigheter.»
Alle barn som bor i Norge har rettigheter. Det stilles samme krav til omsorgsevne hos utenlandske foreldre som for norske foreldre. Foreldrene må evne å ta seg av barnet. Noen ganger er det åpenbart at de prioriterer feil. Som i saken hvor foreldrene selv måtte på jobb, ba en onkel om å være barnevakt, onkel forlot barnet for å være med på et tyveri og ble tatt av politiet. Heldigvis valgte onkelen å fortelle politiet om barnet som var alene i leiligheten slik at barnevernet kom inn i saken. Saken fikk meg til å tenke på hvor tilfeldig det er at omsorgssvikt avdekkes. Særlig for barn som verken går i barnehage eller på skole vet samfunnet lite om hvordan barna har det.
Når utlandske barn tas av barnevernet, kan omsorgsovertakelsen få ekstra store konsekvenser for barnets relasjon til egen biologisk familie. Ofte kan ikke foreldrene norsk. Hvordan skal barnet få etablert kontakt med egne foreldre når de ikke snakker samme språk? Samvær med tolk er ingen god løsning. Hvordan er det å oppleve at muligheten for å kommunisere med barnet ditt blir bare mindre og mindre for hvert lille samvær du har?
I en sak lovte moren å reise ut fra Norge, og aldri komme tilbake, bare hun fikk tilbake barnet sitt. Men det er barnet som er i fokus. Hvis omsorgssvikt er konstatert, er det ikke noe alternativ å la foreldrene reise hjem igjen med barnet. Om foreldrene får bli, avhenger for øvrig om de selv har rett til opphold. Det er altså et mulig utfall at barnet blir igjen, mens foreldrene må dra.
I en sak lovte moren å reise ut fra Norge, og aldri komme tilbake, bare hun fikk tilbake barnet sitt. Men det er barnet som er i fokus. Hvis omsorgssvikt er konstatert, er det ikke noe alternativ å la foreldrene reise hjem igjen med barnet. Om foreldrene får bli, avhenger for øvrig om de selv har rett til opphold. Det er altså et mulig utfall at barnet blir igjen, mens foreldrene må dra.
Det er ikke alltid samsvar med vår oppfatning av god barneoppdragelse og det som er gjeldende i andre land. Bruk av vold som middel for grensesetting er et typisk eksempel på handlinger som vurderes svært ulikt. Og når vold først avdekkes, er det vanskelig å få saken inn på et spor hvor foreldrene gis en mulighet til å forsøke på nytt.
I de fleste saker om omsorgsovertakelse er det vanskelig å få til et godt samarbeid mellom barnevernet og foreldrene. Legg til ulik kulturbakgrunn og all kommunikasjon via tolk, så er det rett og slett veldig godt gjort hvis man faktisk får til et samarbeid.
Jeg lurer ofte på hvordan den rettslige prosessen oppleves for foreldrene. Forstår de det som skjer? Opplever de at deres stemme blir hørt? Deres forhåndskunnskap om norske rettslige prosesser er lik null. Og alt som skjer blir filtrert gjennom tolkens oversettelse. Jeg forstår godt at enkelte foreldre kontakter egen lands ambassade og ber om de er tilstede under den rettslige prosessen.
Selv syns jeg sakene hvor barnet mister eget morsmål er særlig vanskelig. Barn har rettigheter, og samfunnet må verne barnet hvis det utsettes for omsorgssvikt. Men hvis barnet mister morsmålet, så tar vi bort barnets mulighet som voksen å ta opp kontakten med biolgisk familie. Hva hvis barnet ikke slår seg til ro hos fosterfamilien? Det er dessverre ikke uvanlig at barn må flytte til nye fosterforeldre, eller ta opphold på institusjon. Hvilken identitet gir vi disse barna? Hvordan begrunner vi våre valg for dem den dagen de blir voksen?
Alle barn som bor i Norge har rettigheter. Det høres så enkelt og selvsagt ut. I praksis betyr det vanskelig valg mellom motstridende hensyn.
Hei. Ser du legger ut ett og annet innlegg rundt Barnevernssaker. Og jeg lurer på : Hvor står du i forhold til BV saker ? Er det muligheter for at du dømmer feil i enkelte saker ? Jeg er tante til ett barn - 10 år nå og hjelper enslig far mot "røkkla". Har hjulpet til nå i 20 mnd. 90 % i saken er løgner og antagelser, kommet fra "gale" psykologjyplinger som er nyutdannede, kanskje også uten barn og i tillegg IKKE liker mor el far. At dette blir personavhengig er jeg ikke i tvil om. Hvordan kan dere dommere leve med at dere er med på å rasere mange- i dette tilfellet en far ?
SvarSlettMan snakker om rettigheter. Hvilken status må man inneha for at det skal hete "rettigheter og plikter"? (Har barn ingen plikter?) Hvilke konsekvenser får brudd på rettigheter, og tilsvarende pliktforsømmelse????
SvarSlettDet er rimelig at man forventer mer av de som vet mer og/eller burde vite bedre. Rikspolitikere holder gjerne til i denne gruppen mesteparten av tiden vil jeg tro. Jeg har i dette jubileumsåret for Den norske Grunnloven gjort forsøk på å forstå Grunnlovens plass og status i vår moderne tid. Skal den ikke taes høytidelig eller bokstavelig? I det følgende prøver jeg å gi et bilde av min oppfatning om dette.Den Norske Grunnloven slår fast at beslutningskraft ikke må føres utover kongerikets grenser. Det er akkurat dette som har skjedd når vi ikke har anledning til å være med på å ta avgjørelser som har betydning for Norge! Da må vi i så fall ut av EØS. Det er avgjørende for vår ivaretagelse av norsk integritet at respekten for den norske Grunnloven opprettholdes og ikke blir utvannet av politikere som ikke følger de demokratiske spillereglene. Norge har ikke mulighet til å nedlegge veto overfor EU, altså stoppe en bestemmelse i EU, men det er opp til Stortinget og regjeringen å avgjøre hvorvidt Norge skal godta de regelendringer som kommer. Dette kalles reservasjonsretten. Norge har har så vidt vites ennå ikke benyttet seg av denne retten, men myndighetene kan når som helst hvis de ønsker det si opp EØS avtalen.
SvarSlettDet er uansett andre og viktigere forhold som vi ikke er i stand til reservere oss mot, og det er disposisjoner foretatt av andre land utenfor EU. Dette må vi uansett forholde oss til. Derfor virker det urimelig at vi frivillig underkaster oss krefter som bryter med Grunnlovens viktigste intensjon nest etter kravet om demokrati og mennekerettigheter; nemlig suvereniteten. Suverenitet har vi hørt en del om i forbindelse med virksomheten på Svalbard, og blir tatt alvorlig i stor grad.
EØS-avtalen medførte overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) ogEFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene. Stortingets vedtak ble riktignok gjort i samsvar med § 93 i Grunnloven. Men når det gjelder svekkelse av suvereniteten er det ikke tilstrekkelig med §93-samsvar fordi §112 sier nede i teksten blant annet:
"Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand." Og der er vi ved sakens kjerne: Er vi utsatt for et slags svik fra våre egne politikere? Gjør de alt hva de kan for å omgå de grunnleggende retningslinjer som er nedfelt i vår høyt aktede Grunnlov? Vil det bli nødvendig å gå til rettsak for å få belyst og slått fast de juridiske fakta, og om nødvendig ved å forfølge saken helt til høyesterett? Dèt kan i så fall skape en uheldig presedens, og gjøre at man vegrer seg for å delta i politikken. Derfor er det så viktig at man følger spillereglene. Norge er nå engang kommet og forblitt i Eidsvoldsmennenes "grep", og det skal godt gjøres å vri seg ut av denne konservative konstellasjonen uten at "velferdsboblen Norge" sprekker og forblør.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett