Partenes smerteterskel i rettsmekling

Under rettsmekling kommer partene ofte til et punkt hvor de må velge mellom å si at nå er smerteterskelen nådd - for så å avslutte meklingen, eller å bite smerten i seg - for så å fremsette et tilbud de forut for meklingen ikke så for seg de ville gjøre. 

Bildet er kjøpt på istock.com 

Å avklare hvor langt parten er villig til å strekke seg, kan være en naturlig del av advokatens forberedelse sammen med parten. Det er likevel flere gode grunner for at man ikke skal fastsette et endelig beløp som uttrykk for partens endelige smerteterskel.

På forhånd er det sjelden mulig å vite eksakt ens egen smerteterskel. Under press tåler man mer smerte enn det man på forhånd kunne forestille seg. Rettsmekling er en dynamisk prosess. I meklingsmøte får både parter og advokater mer innsyn i den andre parts perspektiv. Man tenker rett og slett nye tanker som flytter ens egen opplevelse av smerte. 

Advokatene må på forhånd forklarer partene at forståelsen av saken vil kunne endre seg i løpet av meklingen. Parten må forstå at det vil kunne oppstå en situasjon hvor man under meklingen går under det nivået man ble enige om i forkant. Og når den forhåndsdefinerte smerteterskel nås under meklingsmøte, må advokaten ta en timeout. Advokaten må forsikre seg om at partens opplevelse av smerte faktisk har endret seg. Så når parten nå er klar til å løse saken på et annet nivå enn hva som ble sagt forut for meklingen, er det et bevisst og ønsket valg fra partens side. 

Fokus på egen smerteterskel kan også innebære andre begrensninger. I forhandlinger er det viktig å lytte godt til den andre part for å forstå den andres interesser og prioriteringer. For mye fokus på å oppnå det beste resultatet for egen del, kan medføre at man ikke er åpen nok for innspill fra den du forhandler med. 

I alle meklinger betyr relasjonene mellom menneskene mye. De gode løsninger finner man hvis partene føler seg forstått av hverandre. Dette gjelder like mye i saker mellom profesjonelle som familietvister. Entrepenører har også følelser. For mye fokus på egen smerte kan gjøre det vanskeligere å være åpen for andres smerte. Her kan advokatene spille en viktig rolle. I rettsmekling bør advokatene argumentere lite, og istedet spørre desto mer. Hvis egen part ikke forstår motparten, så er det enda viktigere at advokaten gjør det. 

Det er ikke uvanlig at på tross av at begge parter alt har strukket smerteterskelen til det ytterste, så er det likevel noe avstand igjen. Det spesielle med rettsmekling er at alternativet til en avtale, er rettssak. Rettslige prosesser er krevende. Partene mister kontrollen på prosessen, og ikke minst på ressursbruken. Jeg bruker derfor alltid avslutningsvis å oppsummere forhandlingene i fellesskap med partene. Etter oppsummeringen spør jeg de om de vil ta en siste vurdering av hva som vil være best for dem - en avtale hvor de vet utfallet - eller en lengre rettslig prosess. Etter en siste pause viser deg seg ofte at smerteterskler også er tøyelige. Ønske om kontroll, og ønske om å bli ferdig med saken gjør avtalen mer attraktiv enn hva man selv tenkte ville være mulig i forkant av prosessen.