Tolkeutfordringer - en historie fra virkeligheten

Parter som ikke har norsk som sitt hovedmål er også en del av hverdagen i retten. Tolking i rettssakene er krevende for alle aktører. Mest krevende for de parter som ikke forstår norsk, og som er avhengig av å forstå det som skjer. Selv de som har bodd i Norge i flere år, og som behersker norsk rimelig godt, kan ha et tolkebehov i møte med en rettslig prosess. Tenk bare selv på hva man selv ville ha hatt behov for hvis man måtte møte som part i en engelsktalende domstol. Ville du ha møtt uten tolk?

dagbladet.no

For noen år siden ristet vi i Norge hoderystende over tilstandene i Kongo. I saken mot Moland og French kunne vi på dagbladet.no blant annet lese:

"Det viktigste er at de forstår hovedtrekkene. Bevisene mot dem er så graverende at de bør skjønne hva som skjer. Lytt til oversetteren, nærmest roper aktor, til stor jubel." (Dagbladet.)

Spørsmålet er om utenlandske tiltalte i Norge får god nok tolking til å ivareta sine rettigheter. Jeg skulle gjerne med bred penn skrevet at her i Norge er vi feilfri. Hos oss er det alltid kvalifiserte tolker som benyttes, og alle aktører tar alltid hensyn til at tolken får gjort jobben på en god måte. Helt sånn er det nok dessverre ikke. 

Våre rettssaler er som regel ikke tilrettelagt for bruk av tolk. Eksempelvis har få rettssaler tolkebur.  Kvalifiserte tolker er av og til mangelvare. Og vi tar ikke opptak av forhandlingene, slik at det heller ikke er mulig i ettertid å kontrollere om tolkingen var korrekt.

Kommunikasjon er ikke enkelt. Legg til en tolk, og kommunikasjon blir en ekstremøvelse. Før jul hadde jeg et rettsmøte hvor vi i alle fall forstod at det var ikke alt vi hadde forstått. 

Parten var veldig opptatt av å forklare om sine helseproblemer. Han hadde noen problemer med underarmen. "Den gikk ut hele tiden". Jeg spurte om han mente at den gikk ut av ledd. Ja, det var det, "den gikk ut hele tiden". Og det var veldig problematisk og særlig smertefullt å gå på do. Han måtte 20 minutter før hvert dobesøk smøre på salve. Jeg begynte å ane uråd, og ba han om å utdype hvordan underarmen skapte problemer under dobesøk. "Å nei, det er ikke underarmen – nei nei det er tykktarmen".

Aktor i Kongo-saken ga uttrykk for at bevisene var så overveldende at dette med oversettelse kunne ikke være så viktig. Tolking i retten tar tid, og det er lett å bli utålmodig. Men selv om bevisene fremstår som overveldende, så viser erfaringene at man kan se annerledes på det etter at tiltalte har avgitt forklaring.  

Også dommere er glade i barn

Les kronikk skrevet av tingrettsdommer Bjørn Berg og tingrettsdommer Rune Lium på adressa.no.

Tema er rettens behandling av saker etter barneloven.

Drømmen om USA - som brast?

Rettssal 307 og 308 i Trondheim tinghus er rettssaler for tilståelsesdommer. Her møter siktede opp alene, tilstår og får med seg sin dom. Noen er gjengangere, og er kjent med rutinene. Andre er der for første gang.

En straffedom oppleves som negativt for alle. Straffen er i seg selv ment å være et onde for den som blir straffet. Men for noen får dommen konsekvenser utover den idømte straffen. 

Særlig unge lovbrytere har en tendens til å spørre om straffedommen betyr at drømmen om å studere i USA aldri kan bli noe av. Det kan virke som USA har en spesiell plass hos oss nordmenn. Det er alltid innreise til USA man spør om. Så langt har jeg ikke fått noen spørsmål om Kina, selv om jeg antar at også Kina kan være like skeptiske til straffedømte som USA. 

Manglende evne til å tenke på at egne handlinger har konsekvenser, er kanskje et fellesstrekk for de som møter i sal 307. Tidligere i år hadde behandlet jeg en sak om brudd på åndsverksloven. Siktede hadde publisert undertekster til filmer på internett. Siktede forklarte i retten at han nok tenkte at han handlet i en "moralsk gråsone", men fant det likevel ikke nødvendig å undersøke nærmere om publiseringen var et brudd på åndsverksloven. Han var nylig ferdig med studiene, og hadde nå fått seg jobb som innebar behov for reise til USA. Hans største bekymring var altså om hans gråsonehandlinger ville føre til at han mistet jobben. 

I hvilken grad de amerikanske myndighetene slipper inn straffedømte nordmenn har jeg ikke innsikt i. Helt umulig er det nok ikke. Det avhenger nok av hva man er dømt for og hvor streng straffen er. 

Ved søking av jobber hvor det kreves politiattest opplyses det i 10 år etter løslatelsen om straffedommer på fengselsstraff lengre enn 6 måneder. For dom på betinget fengsel "slettes" dommen etter 5 år, og bøter etter 2 år. 

Tilbake til USA. Det er nok av historier om personer som på flyplassen i USA ble nektet visum, og måtte reise hjem. Bestemoren fra Bardu er et eksempel. Det må være kjedelig å stå i visumkø med hjertet i halsen fordi man eksempelvis har sonet et fengselsstraff for råkjøring. 

Det er lett å moralisere over de som har tatt gale avgjørelser og blir dømt for det. Ett feilskjær betyr likevel ikke at man er et dårlig menneske. Mange som dømmes i 307 ser ikke på seg selv som kriminell. Det er alltid mulig å vise hele verden at straffedommen bare var et lite feilskjær. De som klarer å reise seg, og tar ansvar, de kan begynne å drømme om USA igjen.

Rettssal 307 i Trondheim tinghus

En dom å lære av

vg.no

Tingrettens dom i 22. juli saken har blitt svært godt mottatt. Mye tyder også på at dommen setter et foreløpig punktum for den rettslige behandlingen av 22. juli saken. Dom på forvaring betyr at det vil gå 10 år før retten på nytt må ta stilling til om det er grunnlag for videre forvaring av domfelte. 

Ved at den rettslige behandlingen nå er avsluttet, er det nå tid for den generelle debatten om straff og tilregnelighet og sakkyndiges rolle i straffesaker. 

Straff og tilregnelighet

Hovedspørsmålet i saken var om domfelte var tilregnelig. Sentralt sto spørsmålet om beviskravet var enhver rimelig tvil, eller om det var et noe lavere beviskrav. 

Aktor Svein Holden advarte i sin prosedyre mot at tingretten skulle skape ny rett:

«Endelig kan man tenke seg at dere dommere er enige med påtalemyndigheten både hva angår faktum og jus, men at dere ønsker å ta et initiativ til å skape ny rett. For dette scenario så tror jeg det er nyttig for sikkerhets skyld å minne dommerne på et verste falls scenario, nemlig en opphevelse av Tingrettens dom i høyesterett på grunn av lovanvendelse. Og vi vil mane til forsiktighet hos dem som mener at den foreliggende sak er et egnet prøvested for å skape ny rett»

En tingrettsdom vil aldri alene kunne skape rett. 22. juli dommen ble avgjort etter en konkret bevisvurdering. Tingretten uttalte at de etter "en samlet vurdering finner retten det bevist ut over rimelig tvil at tiltalte ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet". Tingretten valgte likevel å gi en redegjørelse for ulike hensyn som må vurderes ved fastsettelsen av beviskravet. I dommens pkt 6.1  gis en forbilledlig nyansert fremstilling av beviskravet ved spørsmål om tilregnelighet. Avsnittet er ikke nødvendig for å begrunne resultatet, men jeg tror likevel at tingretten i pkt 6.1 har lagt føringer for både den kommende debatten, men også for domstolenes vurdering av tilregnelighet i senere saker. 

Som en illustrasjon på hvor nyansert tingretten behandler spørsmålet om tilregnelighet vil jeg særlig trekke frem følgende avsnitt:

"Tingretten mener det lavere beviskravet for tilregnelighet har gode grunner for seg. Straff er riktig nok et tilsiktet onde som gir uttrykk for samfunnets sterke bebreidelse av et lovbrudd. En slik bebreidelse forutsetter at lovbryteren har skyldevne. Straffen har imidlertid også et soningselement som gir domfelte en mulighet til «å gjøre opp for seg». I dette perspektiv er straffen ikke utelukkende et onde, men også en vei tilbake til samfunnet. Dersom beviskravet for tilregnelighet legges for høyt, vil denne veien stenges for mange lovbrytere med reell skyldevne. Det er dessuten prinsipielt betenkelig å frata lovbrytere skyldevne og derved også moralsk og juridisk selvbestemmelse ved en uberettiget sykeliggjøring av deres sinn. Også i forhold til samfunnet og til de som er direkte berørt av et lovbrudd, tilsier hensynet til en rettferdig gjengjeldelse at lovbrytere med reell skyldevne straffes. I forarbeidene til den nye straffeloven av 2005 står det riktig nok at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål, jf. Ot.prp.nr.90 (2003–2004) side 77. Retten mener likevel at de subjektive vilkårene for straff, som knytter ansvar til skyld og skyldevne, viser at strafferetten ikke utelukkende bygger på nyttehensyn som prevensjon og renovasjon. Lovgivers utgangspunkt om at «alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger», jf. Innst.O.nr.34 (1996–1997) pkt. 5.4, synes å bygge på en bredere tilnærming til straffens formål." 

Sakkyndiges rolle i straffesaker

Ved spørsmålet om hvilke tilstander som skal regnes som psykoser i straffelovens forstand, legges det avgjørende vekt på hvordan psykiatrien til enhver tid definerer psykosebegrepet. De sakkyndige vil derfor nødvendigvis ha en sentral rolle. 

Men det er ikke de sakkyndige som skal avsi dom. Dommerne må derfor alltid granske premissene for de sakkyndiges vurderinger. Konklusjonen skal ikke legges til grunn hvis man er uenige i premissene. I dommen heter det:

"Også under vurderingen av dette kriteriet savner retten en drøftelse av mulig alternative tolkninger fra de sakkyndiges side. Tiltalte kunne for det første vært tatt på ordet, slik at han gjennom sin erfaring som selger mente å være en god menneskekjenner. Han kan også oppfattes som kategorisk i sin tenkning ved at han setter folk i bås. En tredje mulig tolkning er at han skryter på seg evner han ikke har, noe som eventuelt ville være i tråd med en grandios og narsissistisk personlighet."

"Den sakkyndige Sørheim var i sin forklaring inne på at ordene var neologismer fordi de inngikk i tiltaltes vrangforestillingsunivers. Retten mener en slik betraktning lett kan gli over i et sirkelresonnement. Retten mener uttrykkene og ordsammenstillingene uansett kan forstås i en kontekst som gjør dem meningsbærende, og kan ikke se at ordsammenstillingene resulterer i usammenhengende eller irrelevant tale, slik kriterium f krever."

"Dertil kommer at de sakkyndige Husbys og Sørheims tolkninger, som retten tidligere har vært inne på, synes å bygge på en anvendelse av sentrale grunnkriterier for schizofreni som ikke er vanlig i vitenskapelig eller klinisk praksis. Selv om tiltalte er et særtilfelle, er det ikke rettskildemessig grunnlag for å fravike anerkjente diagnostiske kriteriene for psykose."

22. juli saken var spesielt godt opplyst. I de "vanlige" straffesakene nøyer vi oss med 2 sakkyndige. Ett viktig spørsmål for fremtiden er hvordan man skal sikre at de to sakkyndige reelt foretar individuelle og selvstendige vurderinger.

I 22. juli saken avga også to medlemmer fra den rettsmedisinske kommisjonen forklaring. Dommen inneholder også indirekte kritikk av kommisjonens arbeid:

"Som allerede nevnt var heller ikke Den rettsmedisinske kommisjon ubetinget enig i de sakkyndige Husbys og Sørheims funn av bisarre vrangforestillinger og neologismer. Den rettsmedisinske kommisjon skal ifølge Melles forklaring likevel ha unnlatt å komme med skriftlige bemerkninger til deres erklæring fordi den mente at de beskrevne symptomene uansett var forenelige med en paranoid psykose (F22). Retten følger ikke kommisjonen i et slikt resonnement. De sakkyndige Husby og Sørheim hadde jo selv forkastet denne diagnosen, blant annet fordi de mente at tiltaltes markante affektavflatning var uforenelig med ICD-10-kriteriene for paranoid psykose. Dersom representanter for kommisjonen ikke senere var blitt innkalt for å avgi forklaring under hovedforhandlingen, ville dessuten retten ikke blitt kjent med kommisjonens vurdering av at sentrale diagnostiske kriterier for schizofreni var dårlig dokumentert. Retten kan heller ikke se at kommisjonens materielle bemerkninger til de sakkyndige Husbys og Sørheims erklæring er mindre vesentlige enn de skriftlige bemerkningene til de sakkyndige Aspaas' og Tørrisens erklæring. Som retten kommer tilbake til, rettet disse seg blant annet mot dokumentasjonen av de generelle kriteriene for diagnosen personlighetsforstyrrelse, som ikke har avgjørende betydning for tilregnelighetsspørsmålet. Retten legger ved bevisvurderingen følgelig ikke selvstendig vekt på at Den rettsmedisinske kommisjon har hatt skriftlige bemerkninger til én av de to erklæringene."  

Det vil være naturlig at det også blir en debatt om den rettsmedisinske kommisjons rolle i straffesaker.

Tingrettens dom skaper nok ikke i seg selv ny rett, men den gir verdifulle innspill til lovgiver som kanskje vil følge opp tingrettens tanker.