Dommere på tur

Norge bidrar med likt og ulikt over hele verden. Også vi i domstolen er en del av Norges internasjonale bidrag. Den norske domstoladministrasjonen har to jurister som arbeider med ulike internasjnale prosjekter. Blant annet går en del av Norges EØS-kontigent til utviklingsarbeid innen rettsvenset i flere EU-land.

Domstolen er en av statsmaktene. Et fungerende rettsvesen er avgjørende for hele samfunnet. Sunn næringsdrift forutsetter at samfunnet har et system for å håndtere privatrettslige konflikter. Bare det at næringsdrivende kan tvangsinndrive utestående pengekrav er helt avgjørende.

I samfunnsdebatten blir offentlige myndigheter som regel kritisert. Men sammenlignet med resten av verden så er faktisk vårt byråkrati og vårt rettsvesen et konkurransefortrinn. Vi er effektive og vi har ingen kultur for korrupsjon.

The Old Bridge i Mostar. Brua ble ødelagt under krigen, og er nå bygd opp igjen.

Dette skriver jeg mens jeg sitter i et fly på vei til Sarajevo. Jeg skal sammen med to andre dommere og internasjonal avdeling i domstoladministrasjonen delta i et prosjekt om utvikling av rettsmekling i Bosnia. Prosjektet er initiert av den Bosniske domstoladministrasjonen og er en del av Bosniske myndigheters arbeid med å få ned domstolens saksbehandlingstid.

Dette er vår første tur til Bosnia. Formålet med turen er å lære mer om hva Bosniske domstoler selv mener de trenger. Vi har blitt invitert med av den Bosniske domstoladministrasjonen, og det blir spennende å høre mer om hva de tenker vi kan bidra med.

Domstolen i Bosnia har de siste årene vært gjennom store endringsprosesser. Blant annet valgte de å si opp alle dommerne, for så å lyse ut alle dommerstillingene. Målet var å skape en uavhengig dommerstand. I et forsøk på å motarbeide korrupsjon besluttet de å øke dommerlønningene vesentlig. For å sikre at dommerene ikke lot seg friste, må lønnen være høy nok til at dommeren reelt også er økonomisk uavhengig.

Radikale grep er tatt. Grep som er fremmed for oss i Norge, men som ble vurdert å være nødvendig i Bosnia. I Norge tar vi det liksom for gitt at dommerens uavhengighet ikke bare er et begrep i festtalene, men er en faktisk realitet i ett og alt som dommeren foretar seg.

Livet som dommer i Norge har vist seg å være mer allsidig enn det jeg tenkte da jeg søkte meg til dommeryret. Jeg så for meg et arbeidsliv hvor reisen i det vesentlige gikk mellom eget kontor og rettssalen. Heldigvis er det ikke sånn. Det er viktig at vi dommere forstår verdenen som vi lever i. Vi må derfor av og til bevege oss utenfor tinghusets trygge verden. Det å arbeide litt internasjonalt oppleves som en ekstra berikelse.

Spørsmål om 22. juli saken

Fredag 13. april deltok jeg på nettmøte på dagbladet.no. Tema var 22. juli saken. Da møtet startet lå det 45 spørsmål i innkurven. Etter å ha svart på 40 spørsmål måtte jeg avslutte med 72 ubesvarte spørsmål.

Det var en krevende øvelse å svare fortløpende på spørsmål. Ofte er det en fordel å tenke seg litt om før man svarer, og alle spørsmål var ikke like enkle å svare på. 

Grunnet tidspresset ble mange gode spørsmål ubesvart. 

Begrepet nettmøte er kanskje litt misvisende. Med møte forstår man ofte en setting hvor synspunkter kan utveksles. Nettmøtet jeg deltok på var helt uten dialog. Leserne fikk stille spørsmål, og jeg satt og svarte. Spørsmålstiller hadde ingen mulighet til å gi tilbakemelding på svaret. Så om jeg svarte på det man ønsket å få svar på vet jeg derfor ikke helt.

Det fine med å være blogger er at leserne av dommerbloggen gir stadig vekk klare tilbakemeldinger på det jeg skriver. Jeg setter pris på bloggdialogen, og skulle ønsket jeg hadde mer tid til å følge opp alle innspill. 

Dagbladets lesere stilte ca 110 spørsmål om 22. juli saken. Spørsmålene er nok et uttrykk for hva mange lurer på i forbindelse med saken. Flere av spørsmålene fortjener å bli besvart. Dette blogginnlegget vil derfor bli en forlengelse av dagbladets nettmøte.

Livstid

Flere stiller spørsmål om hvor lenge tiltalte blir sittende i fengsel, eller om det er noen mulighet for at han slipper ut. Med tittelen "livstid" skrev Sivert følgende:

"Hei Rune
Folk håper jo at Breivik blir sperret inne for alltid, og aldri kommer ut igjen. Vi har jo ikke reell livstid i Norge, men vi har forvaring på inntil 21 år med minstetid på 10 år, er jo egentlig det vi kaller for livstid i denne saken her, fordi en forvaringsdom kan forlenges med jevne mellomrom, slik at han blir sittende livet ut. Men det er hypotetisk selvsagt at det skjer. Men hvor vanlig er det at forvaringsdommer på 21 år med minste tid på 10 år blir forlenget av retten ?? Etter min kjennskap til rettssystemet, så skal det noe til for at han blir sittende lengre inne enn de evt 21årene han vil få, og det skal begrunnes godt for å forlenge en dom. Kan du si noe om dette. "

Siverts betraktninger forutsetter at retten konkluderer med at tiltalte var tilregnelig på gjerningstidspunktet. Som sikkert de fleste har fått med seg, er det to mulige utfall av rettssaken. Hvis retten kommer til at tiltalte var tilregnelig, vil tiltalte dømmes til forvaring (fengsel). Hvis konklusjonen blir at han ikke var tilregnelig, vil tiltalte dømmes til tvunget psykisk helsevern.

Jeg er enig med Sivert i at det generelt skal noe til for at noen i Norge blir sittende lengre i fengsel enn 21 år, og at en forlengelse må begrunnes godt. Men det er viktig å huske at 22. juli-saken er en så spesiell sak at utfallet i tidligere saker har begrenset overføringsverdi. Sist torsdag uttalte advokat Christian Wiig under NRKs program "Debatten" at tiltalte aldri noen gang ville bli løslatt.

Dødsstraff
Flere av spørsmålene tok opp muligheten for dødsstraff. Blant annet LazyTor  spurte om det er noen som helst mulighet til å få han dømt til døden.

Svaret er enkelt. Nei, det er ingen mulighet i Norge til å dømme noen til døden. Norge har ikke dødsstraff verken i fred eller krigstid.

Når man står ovenfor en så grusom sak som denne, er det lett å forstå at mange tenker at det beste ville vært om man hadde hatt dødsstraff. Hvorfor skal samfunnet bruke enorme ressurser på ham i mange år fremover? På tross av det grusomme han gjorde, på tross av at det koster enorme summer å holde ham innsperret - så er jeg motstander av dødsstraff. Hvordan vi straffer våre forbrytere gjør noe med vårt samfunn. Land som bruker dødsstraff har ikke mindre grov kriminalitet enn land uten dødsstraff. Kanskje tvert om. Respekten for livet er for meg så grunnleggende at det også må gjelde den som har gjort så fryktelige ting som i denne saken. Temaet dødsstraff er stort, og jeg lar de øvrige argumentene ligge.

Unødvendige kostnader med lang rettssak?
Tiltalte har erkjent alle faktiske forhold. Hvorfor da holde på i 10 uker? Hvorfor bruke 70 millioner på en rettssak? Preben skriver:

"Penger?
Mener du personlig at selv om vi skal opprettholde både åpenhet og demokrati at denne rettsaken bør kjøres i den formen den gjør? Hvorfor ikke opprette en egen ekspress domstol når saken er så klar som denne. Alternativt hvorfor ikke bare ta den til høyesterett med en gang. Hvorfor skal vi bruke det som kommer til å bli milliarder av kroner på denne rettsaken når skyld og straffeutmåling allerede er satt. "

I saker hvor tiltalte erkjenner straffeskyld, og det er begått en straffbar handling som ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år, kan saken avgjøres med en tilståelsesdom. Ved tilståelsesdom føres ingen vitner. Dom blir avsagt i løpet av 30 minutter. Reglene om tilståelsesdom kan ikke brukes i denne saken fordi tiltalte ikke har erkjent straffeskyld, det er tvil om tiltalte var tilregnelig og  strafferammen i saken er på 21 år.

Kostnadene i saken er en naturlig konsekvens av sakens omfang. Antall fornærmede er veldig stort. De fornærmede har selvsagt krav på å følge forhandlingene, noe som har gjort det nødvendig med overføring til flere tinghus i Norge.

Saken er planlagt å ta 10 uker. For en sak av denne dimensjonen tenker jeg det ikke er så lang tid. Det er mange rettssaker som har mye lengre varighet enn denne. I Stavanger holder man nå på med en økonomisk straffesak, Acta-saken, hvor det er planlagt å bruke 5 måneder.

Men det viktigste er det Preben utfordrer meg på - åpenhet og demokrati. Jeg mener personlig at det er helt nødvendig for samfunnet at man har en grundig rettsprosess som gir alle i Norge som ønsker det innsikt i det som skjedde 22. juli. Alle i Norge er berørt av saken, og Norge vil vel aldri bli helt ferdig med den. En grundig rettslig behandling vil være med å styrke vårt demokrati. Det vil være vår måte å vise alle hva vi mener et sivilisert samfunn skal være.

Så langt kom jeg i kveld. Fortsatt gjenstår mange spørsmål. Jeg får se om det vil være naturlig å komme tilbake til noen flere betraktninger rundt spørsmålene i et nytt innlegg.

Maktubalanse i meklingsrommet

Hva vil det si å ha makt? Er det alltid slik at den fysisk overlegne også har mest makt i en konflikt? Er det alltid slik at i konflikt mellom en kommune og en privatperson så har kommunen mest makt?

I meklingsrommet møtes mennesker i konflikt. Maktbalansen mellom partene kan variere veldig. En ting er likevel felles. Ingen av partene har så langt hatt så mye makt over den andre til at den rettslige konflikten er blitt stanset. 

Hvis det er stor ubalanse i maktforholdet mellom de stridende parter, kan det tenkes at mekling ikke er egnet. Men hvem er det som kan bestemme om en sak er egnet for mekling eller ikke?

Rettsmekling er frivillig. Det er lov å si nei til mekling. Jeg har en grunnleggende tro på at alle vet hva som er best for dem selv. I alle fall er jeg sikker på at jeg, med mitt §-hode, ikke vet bedre enn de selv. Hvis partene ønsker mekling, så skal det derfor mye til før jeg sier: nei, dessverre, her er det så stor maktubalanse at det nok er best for dere at jeg løser konflikten med å skrive en knakende god dom. 

Men tilbake til maktubalanse. Hva er maktubalanse? Hvordan ser vi at det er maktubalanse mellom partene? 

Da jeg søkte på flikcr for å finne et bile jeg kunne bruke som illustrasjon til blogginnlegg om maktubalanse, fant jeg et bilde tatt i Roma av en mann og kvinne sittende taus ved siden av hverandre. Bildet er en god illustrasjon på en mulig taus maktkamp mellom to mennesker. Selv om fotografen tillot fri bruk av bildet, valgte jeg ikke å bruke bildet. De to på bildet var ikke kjent med at bildet ble tatt. Bildet var likevel alt sett av 14000 på flickr. I tillegg har det blitt brukt som illustrasjon på uttalige andre nettsider. Fotografen sitter her med all makt. De to som ikke vet om bildet er fratett sin mulighet til å protestere. Fotografens handling illustrerer godt hva maktutøvelse er. Den som har makt kan handle, han kan gjøre det han selv vil. Istedenfor bilde av mennesker valgte jeg bilde av en sommerfugl. En sommerfugl har kanskje ikke mye makt. Men også en sommerfugl påvirker sine omgivelser. 

Jeg har tenkt tilbake på de meklinger jeg har hatt. Maktforholdet mellom partene spiller som regel inn i de fleste meklinger. Samtidig er det sjelden at det har vært en klar ubalanse i maktforholdet. Jeg syns også ofte at det er vanskelig å avgjøre hvem som har mest makt av de involverte parter. 

Det er sjelden at noen blir fysisk i meklingsrommet. 

I en arvesak opplevde jeg at en av fem søsken reiste seg brått opp. Der og da virket det voldsomt, og han virket veldig sint. Var det et uttrykk for maktutøvelse? Eller var det mer maktesløshet? Hvordan påvirket handlingen oss andre?

Gråt er mer vanlig.

Det er flest kvinner som gråter, men også menn tar av og til tårene. Hva er tårene et uttrykk for? Kan tårene være uttrykk for maktutøvelse? Eller er tårene alltid uttrykk for maktesløshet? Og hvordan påvirker tårene oss som sitter i meklingsrommet?

Trusler fremsettes også relativt ofte. 

Partene er i en rettslig prosess, og den mest vanlige trusselen er å forlate meklingsrommet for å fortsette krigen i rettssalen. En ubalanse i økonomiske ressurser kan gjøre slike trusler effektive. Hvordan skal man som mekler forholde seg til økonomisk maktutøvelse? Kan vi late som at evnen til å tåle økonomisk risiko ikke betyr noe?

I saker om barn opplever vi at foreldrene gjensidig beskylder hverandre for å være dårlige foreldre. Hvordan avgjøre om beskyldningene gir reell grunn til bekymring, eller om beskyldningen er en del av maktkampen mellom foreldrene? Hva med påstander om vold og overgrep? Er det mulig å håndtere slike beskyldninger i meklingsrommet?

Mitt perspektiv er meklerens perspektiv. Hvordan skal jeg forholde meg til maktkampen som utspilles i meklingsrommet? Noen hevder at mekler skal utjevne maktbalansen. Er det meklers oppgave? Hvordan utjevne maktubalansen og samtidig beholde sin nøytralitet?

Skrivesperre

Nesten en måned siden sist blogginnlegg. Jeg har gjort noen forsøk, men ordene kommer ikke ut. Egentlig litt pussig. Inn i mitt eget hode er tankene så klare, men det å få det ned er av og til vanskelig.

Maktubalanse i meklingsrommet er temaet for innlegget som har skapt fullstendig stillsans i skrivingen. Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal begynne. Skrivesperren gjør meg nesten litt lammet. Stress og frustrasjon bygger seg opp bare jeg tenker på innlegget.

For noen år siden var jeg på en utstilling med Håkon Bleken. Bleken var der og la ut om sine verk. Han fortalte at malere av og til få skrekken for det helt blanke lerret. Hvis han underviste studenter som fikk skrekken, kunne han gå bort til de, ta penselen og lage en vilkårlig strek. Dermed var det ikke blankt lengre, og det var enklere å fortsette prosessen.

Som dommer er skriving en vesentlig del av jobben. Det er jevnlig avgjørelser som skal treffes og de må gis en skriftlig begrunnelse. I straffesakene er det også krav om stort tempo. Helst bør dommen skrives samme dag som hovedforhandling slik at meddommerne slipper å møte dagen etter. Hvis jeg sliter med å komme i gang med skrivingen av en dom har jeg stor glede av Blekens teknikk. Kunsten er å komme i gang, få ned noe på papiret. Ofte kan begynnelsen av et resonnement være vanskelig å formulere godt. Istedet for å slite med en begynnelse jeg ikke har klart for meg, begynner jeg derfor ofte med det jeg vet skal med. Og straks ordene begynner å fylle opp siden blir som regel alt så mye mer klart.

Jeg har forsøkt samme teknikk på blogginnlegget om maktubalanse også. Men det har så langt ikke fungert. Jeg har derfor begynt å lure på om tankene mine er så klare som jeg vil ha det til. Kanskje er skrivesperren et uttrykk for at jeg ikke helt vet hva jeg mener om maktubalanse og mekling?

Dette innlegget om skrivesperre er da også et forsøk på å fylle det blanke arket med ord, for å se om inspirasjonen kommer. Den trofaste leser har nå fått med seg at ordene de er der - de bare flommer på i et uendelig bla - bla - bla - men hvor blir innholdet av?

Noe av det jeg liker best med blogging er den uendelige friheten jeg har som blogger. Det er ingen rammer. Og det er rom for å beskrive verden utenfor de svart-hvit oppfatningene som ofte ellers rår. Og her er kanskje noe av kjernen i min skrivesperre. Jeg vil så gjerne gi uttrykk for at også om maktubalanse er det ikke noe svart-hvit svar. Det er ikke nødvendigvis sånn at mekling ikke er egnet hvis det er stor maktubalanse, det er heller ikke alltid sånn at mekler aldri skal forsøke å balansere maktubalanse eller aldri gjøre det. Nyansene er så mange. Typetilfellene varierer enormt. Men hvordan få sagt det på en enkel og liketil måte?

Etter at jeg skrev om Høyesteretts mobbedom ble jeg en del av en liten twitterutveksling. Meklere i Konfliktrådet mener naturlig nok noe om maktubalanse og mekling. I mobbesaker er det en aktuell problemstilling. Senere leste jeg Lektor Moens blogg om mobbeprogrammer.   Moen var opptatt av at mobbing ikke innebar en konflikt, men var et overgrep.

Hvor vil jeg hen? Jeg kjenner at skrivesperren fortsatt sitter litt i. Kanskje må jeg denne gangen starte på begynnelsen? Kanskje kjernen er å reflektere mer over hva maktubalanse er? Hvem av oss kan si hvem som har makt i meklingsrommet? Hvem kan ta ansvar for å utlikne maktubalanse mellom andre enn seg selv?

Jeg må tenke mer på det. Kanskje slipper skrivesperren taket etterhvert.