Partenes smerteterskel i rettsmekling

Under rettsmekling kommer partene ofte til et punkt hvor de må velge mellom å si at nå er smerteterskelen nådd - for så å avslutte meklingen, eller å bite smerten i seg - for så å fremsette et tilbud de forut for meklingen ikke så for seg de ville gjøre. 

Bildet er kjøpt på istock.com 

Å avklare hvor langt parten er villig til å strekke seg, kan være en naturlig del av advokatens forberedelse sammen med parten. Det er likevel flere gode grunner for at man ikke skal fastsette et endelig beløp som uttrykk for partens endelige smerteterskel.

På forhånd er det sjelden mulig å vite eksakt ens egen smerteterskel. Under press tåler man mer smerte enn det man på forhånd kunne forestille seg. Rettsmekling er en dynamisk prosess. I meklingsmøte får både parter og advokater mer innsyn i den andre parts perspektiv. Man tenker rett og slett nye tanker som flytter ens egen opplevelse av smerte. 

Advokatene må på forhånd forklarer partene at forståelsen av saken vil kunne endre seg i løpet av meklingen. Parten må forstå at det vil kunne oppstå en situasjon hvor man under meklingen går under det nivået man ble enige om i forkant. Og når den forhåndsdefinerte smerteterskel nås under meklingsmøte, må advokaten ta en timeout. Advokaten må forsikre seg om at partens opplevelse av smerte faktisk har endret seg. Så når parten nå er klar til å løse saken på et annet nivå enn hva som ble sagt forut for meklingen, er det et bevisst og ønsket valg fra partens side. 

Fokus på egen smerteterskel kan også innebære andre begrensninger. I forhandlinger er det viktig å lytte godt til den andre part for å forstå den andres interesser og prioriteringer. For mye fokus på å oppnå det beste resultatet for egen del, kan medføre at man ikke er åpen nok for innspill fra den du forhandler med. 

I alle meklinger betyr relasjonene mellom menneskene mye. De gode løsninger finner man hvis partene føler seg forstått av hverandre. Dette gjelder like mye i saker mellom profesjonelle som familietvister. Entrepenører har også følelser. For mye fokus på egen smerte kan gjøre det vanskeligere å være åpen for andres smerte. Her kan advokatene spille en viktig rolle. I rettsmekling bør advokatene argumentere lite, og istedet spørre desto mer. Hvis egen part ikke forstår motparten, så er det enda viktigere at advokaten gjør det. 

Det er ikke uvanlig at på tross av at begge parter alt har strukket smerteterskelen til det ytterste, så er det likevel noe avstand igjen. Det spesielle med rettsmekling er at alternativet til en avtale, er rettssak. Rettslige prosesser er krevende. Partene mister kontrollen på prosessen, og ikke minst på ressursbruken. Jeg bruker derfor alltid avslutningsvis å oppsummere forhandlingene i fellesskap med partene. Etter oppsummeringen spør jeg de om de vil ta en siste vurdering av hva som vil være best for dem - en avtale hvor de vet utfallet - eller en lengre rettslig prosess. Etter en siste pause viser deg seg ofte at smerteterskler også er tøyelige. Ønske om kontroll, og ønske om å bli ferdig med saken gjør avtalen mer attraktiv enn hva man selv tenkte ville være mulig i forkant av prosessen. 

Tilståelsesdom - en kort innføring

Hvem har vel ikke fått innpodet av sine foreldre at man skal ta ansvar for sine handlinger. Det er bedre for alle at den skyldige straks tilstår. Tilståelse, og helst med et snev av anger, gjør at vi tror på den skyldige når han ber om unnskyldning, og sier at han aldri skal gjøre det igjen. 

flicr.com

I straffesaker er oppfordringen om å tilstå satt i system. Fra første politiavhør blir den mistenkte informert om hvor lurt det er straks å legge alle kort på bordet. De som tilstår får strafferabatt, en enklere, og ikke minst en raskere prosess.

En vesentlig del av straffesakene løses da også ved såkalt tilståelsesdom. De fleste tilståelsesdommer avsies uten nevneverdig oppmerksomhet. Her i trøndelag referes Adressa ofte et utvalg av ukens tilståelsesdommer som korte notiser.

Hva innebærer egentlig en tilståelsesdom? Den korte beskrivelsen er at siktede møter i retten for en dommer, siktede avgir forklaring, tilstår og samtykker i tilståelsesdom, dom avsies og sendes til kriminalomsorgen for videre oppfølging.

Saken starter alltid med at påtalemyndigheten sender over saken til domstolen med krav om rettslig avhør og om mulig tilståelsesdom. I oversendelsen følger siktelsen og et påtegningsark. Påtegningsarket inneholder påtalemyndighetens syn på saken, blant annet forslag på straff.

 

Her tillater jeg meg et lite sidespor. I straffesakene som går for meddomsrett er det tradisjon for at aktor ikke går ut med sin straffepåstand før prosedyren. Tiltalen har vært kjent for aktor i lang tid, men likevel kan ikke aktor si noe om hva hun tenker om straffenivået før rettssaken omtrent er over. Om ikke annet, så medfører denne tradisjonen at tiltalte gis mindre mulighet til å imøtegå aktors påstand.

 

I tilståelsessaker er det altså annerledes. Straffeforslaget følger av påtegningsarket. Siktede får oversendt straffeforslaget sammen med rettens innkalling til rettsmøtet. Det er kun hvis straffeforslaget er på fengsel i mer enn 6 måneder at siktede har krav på offentlig oppnevnt forsvarer. Mitt innntrykk er at det er de færreste som oppsøker advokat for å få sjekket om straffeforslaget fremstår som rimelig og balansert i forhold til siktelsen. En erfaren forsvarer vil ikke bruke lang tid på å gi gode råd i en tilståelsessak. For den som trenger en forsvarer, er et godt råd å bruke en av tingrettens faste forsvarere. Det er ikke like enkelt å vite om en advokat er en god forsvarer, men bruker man noen fra tingrettens liste så bør man være rimelig trygg på å få god bistand.

 

flicr.com

Normalt føres det ikke vitner i tilståelsessaker. Hvis siktede ønsker å påberope seg personlige forhold som momenter ved straffutmålingen, kan man føre vitner. Typiske vitner er fastleger, behandler fra institusjoner, sosialarbeidere og lignende. Ønske om vitneførsel må varsles i forkant.

 

Selve rettsmøtet  er vesentlig mer uformelt enn ved hovedforhandling. Dommeren dømmer som enedommer. Hvis ikke forsvarer eller aktor møter, så skal det alltid være et rettsvitne tilstede. Rettsvitnets oppgave er å passe på at dommeren oppfører seg ordentlig, og bistå hvis det oppstår noen misforståelser mellom siktede og dommeren. Typisk hvis dommeren bruker for vanskelige jurdiske termer som siktede ikke forstår.

 

Etter at rett er satt, så spør dommeren om siktede har noen inhabilitetsinnsigelser. Det er egentlig kun en sjekk om siktede vet om noen tilknytting mellom ham og dommeren som dommeren ikke er kjent med. Som regel er det ingen innsigelser.

 

Deretter går dommeren gjennom siktedes personalia, før dommeren forklarer kort om formålet med møtet, og gangen i møtet.

 

Siktede har ikke plikt til å forklare seg, men for å få tilståelsesdom er det en forutsetning at siktede forklarer seg og avgir en uforbeholden tilståelse.

 

Siktedes forklaring skal protokolleres. Siktede kan kreve å få lest opp protokollatet. Siktede må selv forklare seg om grunnlaget for samtlige punkt i siktelsen.

 

Hvis siktede ikke tilstår alle postene i siktelsen, har dommeren tre valg. Han kan kontakte aktor å spørre om aktor som følge av siktedes forklaring vil frafalle posten, han kan velge å avsi dom for de postene siktede har tilstått og sende resten tilbake til påtalemyndigheten, eller han kan velge å si at manglende tilståelse på enkeltposter gjør det betenkelig å avsi dom, og derfor sende hele saken tilbake.

 

Etter at siktede har forklart seg om alle postene, blir siktede spurt om han har noen kommentar til aktors straffeforslag. Det er lov å ha med huskelapp med momenter som man mener bør føre til mildere straff.

 

Selve rettsmøtet tar fra 15 til 60 minutter. Deretter er det mest vanlig at det tas en pause slik at dommeren får skrevet ferdig dommen. Tilståelsesdom er raskt å skrive. Det er i realiteten kun straffutmålingen som skal begrunnes, og det er sjelden behov for de lange utledninger. 

 

Dommeren har selvsagt sett på saken i forkant, og har alt forut for rettsmøtet vurdert om straffeforslaget er riktig. Hvis siktede kommer med nye innspill, må dommeren vurdere om innspillene har betydning for straffutmålingen.

 

Det vanlige er å avsi dommen i samme rettsmøtet som siktede tlistår. Siktede kan enten ta betenkningstid, vedta dommen eller anke dommen. Det er sjelden at dommeren avsier strengere dom enn straffeforslaget. Få anker tilståelsesdommene, de fleste godtar på stedet.

 

Mange spør om når de blir kalt inn til soning. Soning er kriminalomsorgens ansvar, og retten har ingen mulighet til å påvirke deres besutning. Det er mulig å søke om å få tilpasset soningen egen livssituasjon.
 

Rettsmøtet avsluttes med at dommeren avklarer med rettsvitne at han ikke har noen merknader.

 

Tilståelsesdom er en enkel og god prosess som ivaretar alle. Det er noe som bør brukes mer. 

Innvandret til Norge - mistet barnet

Norge er verdens beste land å bo i. Vi nordmenn er ikke alene om å mene det. Mange kommer da også nettopp til oss i Norge for å søke lykken. Noen har i kraft av EØS-avtalen lov til å komme, andre må søke asyl. Noen kommer hit av fri vilje, andre må bare være med på lasset. Og det er kanskje særlig de som ikke selv velger å komme hit som skaper problemer for norske myndigheter - nemlig barna. 

På twitter i fjor kunne vi lese følgende:

«Det er ikke en rettighet for alle å få bo i Norge. Riktig det, men alle barn som bor i Norge har rettigheter.»

Jeg har ingen ambisjon om å redegjøre for barns rettigheter i sin fulle bredde. Jeg skal kun forsøke å illustrere, ut fra egen praksis, noen problemstillinger som typisk reises i rettssaker med utenlandske foreldre og barn. Tema for mitt innlegg er ikke asylbarna som sendes ut av landet. Tvert i mot. Tema er de utenlandsk barna som norske myndigheter beslutter å overta omsorgen for, barna som myndighetene mener skal vokse opp i Norge hos en norsk fosterfamilie.

Alle barn som bor i Norge har rettigheter. Det stilles samme krav til omsorgsevne hos utenlandske foreldre som for norske foreldre. Foreldrene må evne å ta seg av barnet. Noen ganger er det åpenbart at de prioriterer feil. Som i saken hvor foreldrene selv måtte på jobb, ba en onkel om å være barnevakt, onkel forlot barnet for å være med på et tyveri og ble tatt av politiet. Heldigvis valgte onkelen å fortelle politiet om barnet som var alene i leiligheten slik at barnevernet kom inn i saken. Saken fikk meg til å tenke på hvor tilfeldig det er at omsorgssvikt avdekkes. Særlig for barn som verken går i barnehage eller på skole vet samfunnet lite om hvordan barna har det.

Når utlandske barn tas av barnevernet, kan omsorgsovertakelsen få ekstra store konsekvenser for barnets relasjon til egen biologisk familie. Ofte kan ikke foreldrene norsk. Hvordan skal barnet få etablert kontakt med egne foreldre når de ikke snakker samme språk? Samvær med tolk er ingen god løsning. Hvordan er det å oppleve at muligheten for å kommunisere med barnet ditt blir bare mindre og mindre for hvert lille samvær du har?

I en sak lovte moren å reise ut fra Norge, og aldri komme tilbake, bare hun fikk tilbake barnet sitt. Men det er barnet som er i fokus. Hvis omsorgssvikt er konstatert, er det ikke noe alternativ å la foreldrene reise hjem igjen med barnet. Om foreldrene får bli, avhenger for øvrig om de selv har rett til opphold. Det er altså et mulig utfall at barnet blir igjen, mens foreldrene må dra.

Det er ikke alltid samsvar med vår oppfatning av god barneoppdragelse og det som er gjeldende i andre land. Bruk av vold som middel for grensesetting er et typisk eksempel på handlinger som vurderes svært ulikt. Og når vold først avdekkes, er det vanskelig å få saken inn på et spor hvor foreldrene gis en mulighet til å forsøke på nytt. 

I de fleste saker om omsorgsovertakelse er det vanskelig å få til et godt samarbeid mellom barnevernet og foreldrene. Legg til ulik kulturbakgrunn og all kommunikasjon via tolk, så er det rett og slett veldig godt gjort hvis man faktisk får til et samarbeid.  

Jeg lurer ofte på hvordan den rettslige prosessen oppleves for foreldrene. Forstår de det som skjer? Opplever de at deres stemme blir hørt? Deres forhåndskunnskap om norske rettslige prosesser er lik null. Og alt som skjer blir filtrert gjennom tolkens oversettelse. Jeg forstår godt at enkelte foreldre kontakter egen lands ambassade og ber om de er tilstede under den rettslige prosessen.

Selv syns jeg sakene hvor barnet mister eget morsmål er særlig vanskelig. Barn har rettigheter, og samfunnet må verne barnet hvis det utsettes for omsorgssvikt. Men hvis barnet mister morsmålet, så tar vi bort barnets mulighet som voksen å ta opp kontakten med biolgisk familie. Hva hvis barnet ikke slår seg til ro hos fosterfamilien? Det er dessverre ikke uvanlig at barn må flytte til nye fosterforeldre, eller ta opphold på institusjon. Hvilken identitet gir vi disse barna? Hvordan begrunner vi våre valg for dem den dagen de blir voksen?

Alle barn som bor i Norge har rettigheter. Det høres så enkelt og selvsagt ut. I praksis betyr det vanskelig valg mellom motstridende hensyn.

Må man råkjøre for å miste førerkortet?

"Du Rune, må man virkelig råkjøre for å miste lappen? Syns jeg så at man mistet lappen først når man kjørte i 155 km når man kjørte på motorvei. Stemmer det?

Spørsmålet fikk jeg under Freidig 2 sin første kamp på Tungacup. Ikke så uvanlig spørsmål for øvrig. Hvor fort man må kjøre for å miste lappen opptar mange.

Jeg har tidligere skrevet om temaet - se blogginnlegg om førerkortbeslag. Tapsforskriften ble i 2014 endret, og det er nå innført nye grenser for de høyeste hastighetene.

Forutsatt at målt hastighet er foretatt av kjøretøy på tørr vegbane i dagslys, på rett vegstrekning uten kryss eller fotgjengerfelt og uten at det foreligger omstendigheter som bør tillegges skjerpende vekt, vil førerkortet ryke ved hastighetene oppgitt nedenfor. Det er viktig å få med seg at det eksempelvis ved våt veibane, så kan førerkortet inndras på lavere hastigheter etter en mer skjønnsmessig vurdering. Se tapsforkriften for alle detaljer.

Fartsgrense 30 km/t	Fart 56 km/t
Fartsgrense 40 km/t	Fart 66 km/t
Fartsgrense 50 km/t	Fart 76 km/t
Fartsgrense 60 km/t	Fart 86 km/t
Fartsgrense 70 km/t	Fart 106 km/t
Fartsgrense 80 km/t	Fart 116 km/t
Fartsgrense 90 km/t motortrafikkvei	Fart 126 km/t
Fartsgrense 90 km/t motorveg	Fart 131 km/t
Fartsgrense 100 km/t motorveg	Fart 141 km/t
Fartsgrense 110 km/t motorveg	Fart 151 km/t

Så svaret på spørsmålet er, ja, man må faktisk kjøre uforsvarlig fort for å miste førerkortet. Det er altfor mange ulykker i trafikken. De gjeldende fartsgrenser er gitt for at de skal holdes. Vedkommende som stilte spørsmålet, var da også rask med å presisere at han normalt holdt en forsvarlig hastighet.