En dom å lære av

vg.no

Tingrettens dom i 22. juli saken har blitt svært godt mottatt. Mye tyder også på at dommen setter et foreløpig punktum for den rettslige behandlingen av 22. juli saken. Dom på forvaring betyr at det vil gå 10 år før retten på nytt må ta stilling til om det er grunnlag for videre forvaring av domfelte. 

Ved at den rettslige behandlingen nå er avsluttet, er det nå tid for den generelle debatten om straff og tilregnelighet og sakkyndiges rolle i straffesaker. 

Straff og tilregnelighet

Hovedspørsmålet i saken var om domfelte var tilregnelig. Sentralt sto spørsmålet om beviskravet var enhver rimelig tvil, eller om det var et noe lavere beviskrav. 

Aktor Svein Holden advarte i sin prosedyre mot at tingretten skulle skape ny rett:

«Endelig kan man tenke seg at dere dommere er enige med påtalemyndigheten både hva angår faktum og jus, men at dere ønsker å ta et initiativ til å skape ny rett. For dette scenario så tror jeg det er nyttig for sikkerhets skyld å minne dommerne på et verste falls scenario, nemlig en opphevelse av Tingrettens dom i høyesterett på grunn av lovanvendelse. Og vi vil mane til forsiktighet hos dem som mener at den foreliggende sak er et egnet prøvested for å skape ny rett»

En tingrettsdom vil aldri alene kunne skape rett. 22. juli dommen ble avgjort etter en konkret bevisvurdering. Tingretten uttalte at de etter "en samlet vurdering finner retten det bevist ut over rimelig tvil at tiltalte ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet". Tingretten valgte likevel å gi en redegjørelse for ulike hensyn som må vurderes ved fastsettelsen av beviskravet. I dommens pkt 6.1  gis en forbilledlig nyansert fremstilling av beviskravet ved spørsmål om tilregnelighet. Avsnittet er ikke nødvendig for å begrunne resultatet, men jeg tror likevel at tingretten i pkt 6.1 har lagt føringer for både den kommende debatten, men også for domstolenes vurdering av tilregnelighet i senere saker. 

Som en illustrasjon på hvor nyansert tingretten behandler spørsmålet om tilregnelighet vil jeg særlig trekke frem følgende avsnitt:

"Tingretten mener det lavere beviskravet for tilregnelighet har gode grunner for seg. Straff er riktig nok et tilsiktet onde som gir uttrykk for samfunnets sterke bebreidelse av et lovbrudd. En slik bebreidelse forutsetter at lovbryteren har skyldevne. Straffen har imidlertid også et soningselement som gir domfelte en mulighet til «å gjøre opp for seg». I dette perspektiv er straffen ikke utelukkende et onde, men også en vei tilbake til samfunnet. Dersom beviskravet for tilregnelighet legges for høyt, vil denne veien stenges for mange lovbrytere med reell skyldevne. Det er dessuten prinsipielt betenkelig å frata lovbrytere skyldevne og derved også moralsk og juridisk selvbestemmelse ved en uberettiget sykeliggjøring av deres sinn. Også i forhold til samfunnet og til de som er direkte berørt av et lovbrudd, tilsier hensynet til en rettferdig gjengjeldelse at lovbrytere med reell skyldevne straffes. I forarbeidene til den nye straffeloven av 2005 står det riktig nok at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål, jf. Ot.prp.nr.90 (2003–2004) side 77. Retten mener likevel at de subjektive vilkårene for straff, som knytter ansvar til skyld og skyldevne, viser at strafferetten ikke utelukkende bygger på nyttehensyn som prevensjon og renovasjon. Lovgivers utgangspunkt om at «alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger», jf. Innst.O.nr.34 (1996–1997) pkt. 5.4, synes å bygge på en bredere tilnærming til straffens formål." 

Sakkyndiges rolle i straffesaker

Ved spørsmålet om hvilke tilstander som skal regnes som psykoser i straffelovens forstand, legges det avgjørende vekt på hvordan psykiatrien til enhver tid definerer psykosebegrepet. De sakkyndige vil derfor nødvendigvis ha en sentral rolle. 

Men det er ikke de sakkyndige som skal avsi dom. Dommerne må derfor alltid granske premissene for de sakkyndiges vurderinger. Konklusjonen skal ikke legges til grunn hvis man er uenige i premissene. I dommen heter det:

"Også under vurderingen av dette kriteriet savner retten en drøftelse av mulig alternative tolkninger fra de sakkyndiges side. Tiltalte kunne for det første vært tatt på ordet, slik at han gjennom sin erfaring som selger mente å være en god menneskekjenner. Han kan også oppfattes som kategorisk i sin tenkning ved at han setter folk i bås. En tredje mulig tolkning er at han skryter på seg evner han ikke har, noe som eventuelt ville være i tråd med en grandios og narsissistisk personlighet."

"Den sakkyndige Sørheim var i sin forklaring inne på at ordene var neologismer fordi de inngikk i tiltaltes vrangforestillingsunivers. Retten mener en slik betraktning lett kan gli over i et sirkelresonnement. Retten mener uttrykkene og ordsammenstillingene uansett kan forstås i en kontekst som gjør dem meningsbærende, og kan ikke se at ordsammenstillingene resulterer i usammenhengende eller irrelevant tale, slik kriterium f krever."

"Dertil kommer at de sakkyndige Husbys og Sørheims tolkninger, som retten tidligere har vært inne på, synes å bygge på en anvendelse av sentrale grunnkriterier for schizofreni som ikke er vanlig i vitenskapelig eller klinisk praksis. Selv om tiltalte er et særtilfelle, er det ikke rettskildemessig grunnlag for å fravike anerkjente diagnostiske kriteriene for psykose."

22. juli saken var spesielt godt opplyst. I de "vanlige" straffesakene nøyer vi oss med 2 sakkyndige. Ett viktig spørsmål for fremtiden er hvordan man skal sikre at de to sakkyndige reelt foretar individuelle og selvstendige vurderinger.

I 22. juli saken avga også to medlemmer fra den rettsmedisinske kommisjonen forklaring. Dommen inneholder også indirekte kritikk av kommisjonens arbeid:

"Som allerede nevnt var heller ikke Den rettsmedisinske kommisjon ubetinget enig i de sakkyndige Husbys og Sørheims funn av bisarre vrangforestillinger og neologismer. Den rettsmedisinske kommisjon skal ifølge Melles forklaring likevel ha unnlatt å komme med skriftlige bemerkninger til deres erklæring fordi den mente at de beskrevne symptomene uansett var forenelige med en paranoid psykose (F22). Retten følger ikke kommisjonen i et slikt resonnement. De sakkyndige Husby og Sørheim hadde jo selv forkastet denne diagnosen, blant annet fordi de mente at tiltaltes markante affektavflatning var uforenelig med ICD-10-kriteriene for paranoid psykose. Dersom representanter for kommisjonen ikke senere var blitt innkalt for å avgi forklaring under hovedforhandlingen, ville dessuten retten ikke blitt kjent med kommisjonens vurdering av at sentrale diagnostiske kriterier for schizofreni var dårlig dokumentert. Retten kan heller ikke se at kommisjonens materielle bemerkninger til de sakkyndige Husbys og Sørheims erklæring er mindre vesentlige enn de skriftlige bemerkningene til de sakkyndige Aspaas' og Tørrisens erklæring. Som retten kommer tilbake til, rettet disse seg blant annet mot dokumentasjonen av de generelle kriteriene for diagnosen personlighetsforstyrrelse, som ikke har avgjørende betydning for tilregnelighetsspørsmålet. Retten legger ved bevisvurderingen følgelig ikke selvstendig vekt på at Den rettsmedisinske kommisjon har hatt skriftlige bemerkninger til én av de to erklæringene."  

Det vil være naturlig at det også blir en debatt om den rettsmedisinske kommisjons rolle i straffesaker.

Tingrettens dom skaper nok ikke i seg selv ny rett, men den gir verdifulle innspill til lovgiver som kanskje vil følge opp tingrettens tanker.

en barndom uten vold

På torsdag fikk Sør-Trøndelag tingrett besøk av en sprek gjeng fra Stine Sofies stiftelse. De startet å sykle fra Lindesnes fyr lørdag 19. mai. Etter 32 dager triller de inn på Nordkapp. Målet med sykkelturen beskriver de som 

"å sette fokus på Stine Sofies Stiftelse sitt arbeid for en barndom uten vold og samle inn penger, slik at stiftelsen kan åpne et eget senter for voldsutsatte barn i 2015, Stine Sofie senteret." 

Det er ingen tvil om at vi trenger slike private initiativ som Stine Sofies Stiftelse. Med Ada Sofie Austegard som drivkraft, har Stine Sofies Stiftelse alt utrettet mye. Listen over lover som er endret etter forslag fra Stine Sofies Stiftelse er veldig lang. I tillegg til de konkrete lovendringene, har de også bidratt til at jurister i dag tenker annerledes om fornærmedes plass i straffeprosessen enn hva som var tilfelle for få år siden. Uten disse endringene ville trolig ikke de fornærmede i 22. juli saken vært så involvert i prosessen som de faktisk er i dag. 

Mottoet for sykkelturen er en barndom uten vold. Sammen med dommer Stigum, møtte jeg en gjeng energiske, engasjerte og kunnskapsrike voksne som var genuint opptatt av barns beste. 

Domstolen skal etter barnekonvensjonen alltid ta utgangspunkt i barnets beste når barn er involvert i saken til behandling. Men hva betyr til barnets beste i praksis? Er det til beste for et barn å ha samvær med en foreldre som er dømt for vold mot barnet? Hva betyr det for barn å være vitne til vold mellom foreldrene? Hvordan skal man behandle saker med mistanke om overgrep mot barn? 

Min erfaring med saker om vold og barn tilsier at det er få enkle svar. Det er heller ikke mulig å gi generelle løsninger som passer for alle. 

Jeg har hatt saker hvor den ene forelderen har brukt ris som del av oppdragelsen, men hvor det likevel har vært riktig å følge barnets sterke ønske om å ha fast bosted hos vedkommende. I andre saker kan det riktige være å nekte samvær på tross av barnets ønske. Hva som er best for barnet må alltid vurderes individuelt og konkret for barnet saken gjelder. 

For oss voksne vil det alltid være utfordrende å evne å ta barnets perspektiv. I samtalen med Stine Sofies stiftelse spurte de oss hele tiden - hvorfor er den løsningen det beste for barnet? Hva oppnår barnet med å ha to korte samvær pr år med en far som har utøvd vold og seksuelle overgrep mot barnet? Hvorfor må forsvarer være tilstede når politiet foretar avhør av barn? 

Takk for innspillene og påminnelsen om å ha fokus på barnets beste. Lykke til videre på turen mot Nordkamp, og turen mot en barndom uten vold. 

Advokater som VIer seg med klienten

Advokatforeningen er opptatt av advokatenes uavhengighet. Det var blant annet tema for advokatforenings årstale i 2011.

I regler for god advokatskikk pkt 2.1 heter det

”For å leve opp til forpliktelsene som en advokat påtar seg, er det nødvendig at han er uavhengig slik at hans råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn. Især er det påkrevet at han ikke lar seg påvirke av egne personlige interesser eller press utenfra. Advokaten må unngå at hans uavhengighet svekkes, og han må ikke gå på akkord med sin profesjonelle standard for å tekkes sin klient, retten eller tredjemann.”

Advokaten skal først og fremst sikre egen klients interesse. Å fremme egen klients interesse er ikke det samme som å tekkes egen klient. Klienten trenger en juridisk rådgiver som evner å se alle sider av saken. Hvis advokaten ikke evner også å se motpartens perspektiv, vil han ikke gjøre en god nok jobb for klienten.

Det er krevende å være klientens talsperson på en troverdig måte uten å selv identifisere seg med klientens interesser. Hvordan skal advokaten holde passe avstand til egen klient samtidig som han skal være overbevisende om at klientens standpunkt er rett?

Hva er så passe avstand? Overskriften på dette innlegget er "advokater som VIer seg med klienten". Med at de VIer seg, mener jeg at advokaten i sin fremstilling av saken inkluderer seg selv sammen med klienten. Her er noen eksempler fra noen meklinger jeg har hatt:

• Vi er opptatt av å få frem at NN holdt denne kontakten skjult

• Vi kan ikke godta tilbudet, det er så lavt at vi opplever det som provoserende (spontant respons fra advokaten uten å ha avklart med klienten)

• Vi har ingen mulighet til å få solgt for den urealistiske prisen som kreves

•  Vi er ikke redd for å bryte forhandlingene for å få dom i saken

Er det så farlig å Vie seg med klienten? Trolig ikke alltid. Men noen ganger fremstår advokaten som så nært knyttet til egen klient at advokaten mister troverdighet, som igjen svekker klientens interesser. Jeg har en del meklinger om økonomiske oppgjør etter skilsmisse. Jeg har hatt saker hvor Viet  fremstår som så sterkt at jeg har lurt på om det faktisk er en reell vielse nært forestående.

De gode advokater, og heldigvis har vi en del av de også, er nøye med å holde litt avstand. Jeg liker bedre følgende eksempler:

• Det fremsatte tilbudet er for lavt til at jeg ut fra en rettslig vurdering av saken kan anbefale min klient å akseptere

• Jeg hører at partene forklarer seg ulikt om bakgrunnen for at dette punktet ble med i avtalen. Min klient mener hans forklaring støttes av epostutvekslingen i forkant. 

• Jeg har forklart min klient risikoen med en videre rettslig prosess, også hvor mye det kan koste. Han er imidlertid klar på at for ham er det bedre å få en en rettslig avklaring med dom enn å godta det fremsatte tilbud.

Før jeg ble dommer, arbeidet jeg som LO-advokat. Som ansatt-advokat er det ekstra utfordrende å holde på sin egen uavhengighet. Jeg kjente i alle fall på at det var lett å bli oppslukt av arbeidsgivers perspektiv. Min daværende arbeidsgiver - LO - hadde jo også en viss forventning om at jeg som LO-advokat skulle ut å kjempe for arbeidstakernes rettigheter. Jeg vet ikke om jeg alltid var bevisst nok min egen uavhengighet som ansatt-advokat.

Advokatforeningen er prisverdig opptatt av advokatenes uavhengighet. Men jeg tror at det er noen av advokatforeningens medlemmer som med fordel kunne blitt mer bevisst hva det betyr å være uavhengig.

Folk flest har heldigvis sjelden behov for advokat. Men når først behovet er der er det viktig å finne en god advokat. Problemet er - hvordan finner man den gode advokat? På gule sider? På jus.no? På advokatforeningen.no? 

Hvis advokaten din utfordrer deg, og stiller deg mange vanskelige spørsmål, så er det trolig et godt tegn. Han ønsker trolig å forstå alle perspektiv. Hvis advokaten din ikke har noen kritiske spørsmål, og hvis han ser få eller ingen muligheter for å tape saken - fordi du er jo så urettferdig behandlet - så er det ikke nødvendigvis et like godt tegn. 

Promillebot på 1 1/2 ganger brutto månedslønn

"Skal boten normalt virkelig være på 1 1/2 ganger brutto månedslønn? Jeg tror ikke det er så mange som vet at boten for promillekjøring er så høy. Hadde flere vært klar over botens størrelse så tror jeg flere hadde vært mer forsiktig med kjøring dagen derpå og kjøring etter å ha tatt seg en øl eller to."

Uttalelsen kom fra en meddommer etter straffesak om ruspåvirket kjøring. Tiltalte var uførepensjonist, og hadde netto utbetalt kr 15 000. Siden boten skal settes ut fra brutto inntekt, ville en "riktig" bot settes til 30 000. En bot på kr 30 000 ville vært krevende for de fleste. En uførepensjonist har også begrenset mulighet til å skaffe seg ekstra inntekt. De fleste må derfor regne med å betale på boten over flere år. 

Boten kommer som regel i tillegg til fengsel, betinget eller ubetinget, og tap av førerkortet for en lengre periode. 

Norge er blant de land som straffer brudd på vegtrafikkloven veldig strengt. Bilen er en potensiell dødsmaskin. Formålet med de strenge straffene er å "motivere" eller bevisstgjøre alle bilister til å opptre varsomt i trafikken.

Folk flest vet at promillekjøring straffes strengt. Men som meddommeren tror jeg at mange ikke er bevisst hvor streng straffen er. For at en straff skal kunne påvirke folks valg, må selvsagt folk ha kunnskap om det. En naturlig oppfølging av meddommerens innspill var derfor et kort blogginnlegg om promillebot. 

Formålet med straffen er også å hindre at den domfelte skal begå ny kriminalitet. Tanken er at den høye boten skal svi så mye at man neste gang tenker seg godt om før man setter seg bak rattet i påvirket tilstand. Om det er nødvendig med en så høy bot for å oppnå denne effekten kan være diskutabelt. Faren med så strenge straffer er at straffene påfører unødvendig belastning for domfelte og domfeltes familie. Blir straffen for streng, får straffen kun negativ effekt uten at man nødvendig oppnår det man ønsker. 

Etter straffeloven § 27 skal retten ved utmålingen av boten ta hensyn til hva tiltalte evner å betale. I praksis skjer det også derfor en del unntak fra hovedregelen om en bot på 1,5 ganger brutto månedslønn. Etter klare føringer fra forarbeidene, skal minsteboten i promillesaker være på 10 000. For domfelte uten inntekt vil en bot på kr 10 000 være vanskelig å betale. For å betale boten må de derfor enten få NAV til å betale, begå vinningskriminalitet eller sone den subsidiære fengselsstraffen. Jeg har imidlertid sett flere eksempler på at retten har satt boten lavere enn kr 10 000. 

For de fleste er det inndragning av førerkortet som rammer mest. Kjøring med promille på 0,5 gir som regel en tapstid på 1 år. I tillegg til de praktiske utfordringene som må løses, er det også synlig for de nære omgivelsene at man ikke lengre kjører bil.

Mange påberoper seg at tapet av førerkort rammer akkurat dem urimelig hardt. Det er imidlertid svært sjelden at utgangspunktene for tapstiden settes ned. Det tryggeste alternativet for alle er derfor å kjøre bil kun når man er sikker på at kroppen er rusfri.