Maktubalanse i meklingsrommet

Hva vil det si å ha makt? Er det alltid slik at den fysisk overlegne også har mest makt i en konflikt? Er det alltid slik at i konflikt mellom en kommune og en privatperson så har kommunen mest makt?

I meklingsrommet møtes mennesker i konflikt. Maktbalansen mellom partene kan variere veldig. En ting er likevel felles. Ingen av partene har så langt hatt så mye makt over den andre til at den rettslige konflikten er blitt stanset. 

Hvis det er stor ubalanse i maktforholdet mellom de stridende parter, kan det tenkes at mekling ikke er egnet. Men hvem er det som kan bestemme om en sak er egnet for mekling eller ikke?

Rettsmekling er frivillig. Det er lov å si nei til mekling. Jeg har en grunnleggende tro på at alle vet hva som er best for dem selv. I alle fall er jeg sikker på at jeg, med mitt §-hode, ikke vet bedre enn de selv. Hvis partene ønsker mekling, så skal det derfor mye til før jeg sier: nei, dessverre, her er det så stor maktubalanse at det nok er best for dere at jeg løser konflikten med å skrive en knakende god dom. 

Men tilbake til maktubalanse. Hva er maktubalanse? Hvordan ser vi at det er maktubalanse mellom partene? 

Da jeg søkte på flikcr for å finne et bile jeg kunne bruke som illustrasjon til blogginnlegg om maktubalanse, fant jeg et bilde tatt i Roma av en mann og kvinne sittende taus ved siden av hverandre. Bildet er en god illustrasjon på en mulig taus maktkamp mellom to mennesker. Selv om fotografen tillot fri bruk av bildet, valgte jeg ikke å bruke bildet. De to på bildet var ikke kjent med at bildet ble tatt. Bildet var likevel alt sett av 14000 på flickr. I tillegg har det blitt brukt som illustrasjon på uttalige andre nettsider. Fotografen sitter her med all makt. De to som ikke vet om bildet er fratett sin mulighet til å protestere. Fotografens handling illustrerer godt hva maktutøvelse er. Den som har makt kan handle, han kan gjøre det han selv vil. Istedenfor bilde av mennesker valgte jeg bilde av en sommerfugl. En sommerfugl har kanskje ikke mye makt. Men også en sommerfugl påvirker sine omgivelser. 

Jeg har tenkt tilbake på de meklinger jeg har hatt. Maktforholdet mellom partene spiller som regel inn i de fleste meklinger. Samtidig er det sjelden at det har vært en klar ubalanse i maktforholdet. Jeg syns også ofte at det er vanskelig å avgjøre hvem som har mest makt av de involverte parter. 

Det er sjelden at noen blir fysisk i meklingsrommet. 

I en arvesak opplevde jeg at en av fem søsken reiste seg brått opp. Der og da virket det voldsomt, og han virket veldig sint. Var det et uttrykk for maktutøvelse? Eller var det mer maktesløshet? Hvordan påvirket handlingen oss andre?

Gråt er mer vanlig.

Det er flest kvinner som gråter, men også menn tar av og til tårene. Hva er tårene et uttrykk for? Kan tårene være uttrykk for maktutøvelse? Eller er tårene alltid uttrykk for maktesløshet? Og hvordan påvirker tårene oss som sitter i meklingsrommet?

Trusler fremsettes også relativt ofte. 

Partene er i en rettslig prosess, og den mest vanlige trusselen er å forlate meklingsrommet for å fortsette krigen i rettssalen. En ubalanse i økonomiske ressurser kan gjøre slike trusler effektive. Hvordan skal man som mekler forholde seg til økonomisk maktutøvelse? Kan vi late som at evnen til å tåle økonomisk risiko ikke betyr noe?

I saker om barn opplever vi at foreldrene gjensidig beskylder hverandre for å være dårlige foreldre. Hvordan avgjøre om beskyldningene gir reell grunn til bekymring, eller om beskyldningen er en del av maktkampen mellom foreldrene? Hva med påstander om vold og overgrep? Er det mulig å håndtere slike beskyldninger i meklingsrommet?

Mitt perspektiv er meklerens perspektiv. Hvordan skal jeg forholde meg til maktkampen som utspilles i meklingsrommet? Noen hevder at mekler skal utjevne maktbalansen. Er det meklers oppgave? Hvordan utjevne maktubalansen og samtidig beholde sin nøytralitet?

Skrivesperre

Nesten en måned siden sist blogginnlegg. Jeg har gjort noen forsøk, men ordene kommer ikke ut. Egentlig litt pussig. Inn i mitt eget hode er tankene så klare, men det å få det ned er av og til vanskelig.

Maktubalanse i meklingsrommet er temaet for innlegget som har skapt fullstendig stillsans i skrivingen. Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal begynne. Skrivesperren gjør meg nesten litt lammet. Stress og frustrasjon bygger seg opp bare jeg tenker på innlegget.

For noen år siden var jeg på en utstilling med Håkon Bleken. Bleken var der og la ut om sine verk. Han fortalte at malere av og til få skrekken for det helt blanke lerret. Hvis han underviste studenter som fikk skrekken, kunne han gå bort til de, ta penselen og lage en vilkårlig strek. Dermed var det ikke blankt lengre, og det var enklere å fortsette prosessen.

Som dommer er skriving en vesentlig del av jobben. Det er jevnlig avgjørelser som skal treffes og de må gis en skriftlig begrunnelse. I straffesakene er det også krav om stort tempo. Helst bør dommen skrives samme dag som hovedforhandling slik at meddommerne slipper å møte dagen etter. Hvis jeg sliter med å komme i gang med skrivingen av en dom har jeg stor glede av Blekens teknikk. Kunsten er å komme i gang, få ned noe på papiret. Ofte kan begynnelsen av et resonnement være vanskelig å formulere godt. Istedet for å slite med en begynnelse jeg ikke har klart for meg, begynner jeg derfor ofte med det jeg vet skal med. Og straks ordene begynner å fylle opp siden blir som regel alt så mye mer klart.

Jeg har forsøkt samme teknikk på blogginnlegget om maktubalanse også. Men det har så langt ikke fungert. Jeg har derfor begynt å lure på om tankene mine er så klare som jeg vil ha det til. Kanskje er skrivesperren et uttrykk for at jeg ikke helt vet hva jeg mener om maktubalanse og mekling?

Dette innlegget om skrivesperre er da også et forsøk på å fylle det blanke arket med ord, for å se om inspirasjonen kommer. Den trofaste leser har nå fått med seg at ordene de er der - de bare flommer på i et uendelig bla - bla - bla - men hvor blir innholdet av?

Noe av det jeg liker best med blogging er den uendelige friheten jeg har som blogger. Det er ingen rammer. Og det er rom for å beskrive verden utenfor de svart-hvit oppfatningene som ofte ellers rår. Og her er kanskje noe av kjernen i min skrivesperre. Jeg vil så gjerne gi uttrykk for at også om maktubalanse er det ikke noe svart-hvit svar. Det er ikke nødvendigvis sånn at mekling ikke er egnet hvis det er stor maktubalanse, det er heller ikke alltid sånn at mekler aldri skal forsøke å balansere maktubalanse eller aldri gjøre det. Nyansene er så mange. Typetilfellene varierer enormt. Men hvordan få sagt det på en enkel og liketil måte?

Etter at jeg skrev om Høyesteretts mobbedom ble jeg en del av en liten twitterutveksling. Meklere i Konfliktrådet mener naturlig nok noe om maktubalanse og mekling. I mobbesaker er det en aktuell problemstilling. Senere leste jeg Lektor Moens blogg om mobbeprogrammer.   Moen var opptatt av at mobbing ikke innebar en konflikt, men var et overgrep.

Hvor vil jeg hen? Jeg kjenner at skrivesperren fortsatt sitter litt i. Kanskje må jeg denne gangen starte på begynnelsen? Kanskje kjernen er å reflektere mer over hva maktubalanse er? Hvem av oss kan si hvem som har makt i meklingsrommet? Hvem kan ta ansvar for å utlikne maktubalanse mellom andre enn seg selv?

Jeg må tenke mer på det. Kanskje slipper skrivesperren taket etterhvert.

Høyesterett stiller i mobbedom krav om aktiv handling

Nrk sørlandet om Høyesteretts mobbedom

Barn kan av og til være veldig grusomme mot hverandre. De krangler og sloss. Av og til er de jevnbyrdige, mens andre gang blir enkelt elever hakkekyllinger. Vi har vel alle opplevd mobbing under vår skolegang. 

Spørsmålet er hva vi kan kreve av skolen når en elev blir mobbet. 

På Skavland i dag fortalte Tooji Keshtkar at han ble mobbet på skolen. I følge Tooji var rektors forslag at "de kunne pakke lasset å dra videre". Tooji byttet skole til en Steiner skole, og fikk det bra. Men i følge Høyesterett kan vi forvente at skolen gjør noe mer enn å be eleven flytte videre. 

Konkret gjaldt saken en elev som ble mobbet på barneskolen i årene 1987-1993. Eleven skilte seg noe ut, og ble hakkekylling. 

Eleven som ble mobbet ble beskrevet som sosial umoden. Høyesterett avviste imidlertid at skolen kunne løse mobbeproblematikken ved å fokusere på den som ble mobbet sine sosiale utfordringer: 

"Nå var det ikke slik at skolen ikke rettet oppmerksomhet mot A. De ansatte var klar over at han skilte seg ut, at hans sosiale ferdigheter var svake, og at han ikke hadde kamerater. Problemet var, som jeg har vært inne på, at oppmerksomheten først og fremst ble rettet mot ham, og ikke i særlig grad mot dem som mobbet ham. A skulle utvikle sine sosiale ferdigheter, og han og mobberne skulle skvære opp og bli venner."

Høyesterett konkluderer med at:

"Problemet i saken er det som ikke ble gjort. Tiltakene skulle i langt større grad vært satt inn for å identifisere og irettesette mobberne." 

Høyesteretts mobbedom er klar instruks om at voksne som har ansvar for barn aktivt må gå inn å avverge at barn blir mobbet. Og hvis tiltakene man forsøker ikke virker, så må man forsøke andre innfallsvinkler:

"Det er et faktum at mobbingsadferden mot A fortsatte år etter år. Det ble ikke bedre, heller tvert imot når det gjaldt utestenging og erting. Etter hvert som det viste seg at den valgte strategi ikke ført til bedring for A, burde skolen ha iverksatt nye og konkrete tiltak rettet mot de medelevene som iverksatte og stod bak mobbingen."

Det er naturlig at problemet først søkes løst av klasselærer. Men hvis problemet vedvarer, må skolens ledelse ta ansvar:

"Særlig på dette punkt synes det å ha vært en feilvurdering å overlate en så stor del av oppfølgingen til klassestyreren alene."

Jeg er blant de som har stor tro på mekling som egnet metode for å løse tvister. Høyesterett advarer imidlertid, trolig med rette, mot mekling i mobbesaker. Maktbalansen mellom mobberen og den som blir mobbet kan gjøre mekling lite egnet:

"For det annet, og det er ikke minst viktig, kan man erfaringsmessig ikke løse denne type mobbeadferd utelukkende med en meglingsstrategi. Når det mangler balanse mellom partene, nytter det ikke med samtaler og forsøk på forlik mellom partene. Da vil mobbingen fortsette."

"Det fremgår av professor Rolands skriftlige erklæring for Høyesterett at megling mellom mobber og mobbeoffer som strategi i dag frarådes nasjonalt og internasjonalt av de aller fleste, og også av norske skolemyndigheter."

 Høyesteretts mobbedom anbefales til alle som har ansvar for barn. God lesing. 

Dømmes av likemenn - meddommere som sitter med makta

Norsk rettstradisjon innebærer at meddommerne sammen kan avgjøre skyldspørsmålet i alle straffesaker. Det er vanlig å si at den tiltalte skal dømmes av likemenn. 

Hver tingrett har sitt utvalg av meddommere. Oslo tingrett har i alt 7000 meddommere. Valget av meddommere skjer helt tilfeldig i alle saker. Så også i 22. juli saken. Normalt settes tingretten med to meddommere og en fagdommer. Grunnet sakens kompleksitet forsterkes retten med en medommer og en fagdommer, slik at forholdstallet er 3:2. Meddommerne er alltid i flertall i straffesaker for tingretten og lagmannsretten. 

Selve valget skjer ved at en saksbehandler utfører en oppgave i domstolens saksbehandlingssystem Lovisa. Retten kan holde valget hemmelig for offentligheten helt frem til første rettsdag.  Partene har selvsagt rett på innsyn straks trekningen er gjort. Meddommernes habilitet skal sjekkes ut, og da er det en fordel at partene vet hvem meddommerne er.

Hensynet til meddommeren taler for at navnene holdes hemmelig helt frem til første rettsdag. I Alvdal-saken ble navnene på meddommerne holdt hemmelig, mens i Orderud-saken ble navnene offentliggjort.  Lekkasjene har vært mange i 22. juli saken. Det gjenstår å se om det er mulig å holde navnene til meddommerne unntatt offentligheten.

Mer åpenhet og demokrati var Jens Stoltenberg svar på terroren. Meddommerne er en viktig del av samfunnets demokratiske kontroll av domstolen. Det er viktig at meddommerne har flertall. De fleste dommer er enstemmige, men det er også mange eksempler på at meddommerne har dannet flertall mot fagdommerene. I Heimdsalsdrapet i Trondheim skjedde nettopp det. I tingretten dømte meddommerne, mot fagdommers stemme, tiltalte til overføring til tvunget psykisk helsevern. I Frostating lagmannsrett gjentok historien seg. Fire meddommere og en fagdommer var enige med meddommerne fra tingretten, mens to fagdommere støttet konklusjonen til fagdommeren i tingretten om frifinnelse.

Mitt inntrykk er at norske dommere er sterke tilhengere av meddommerordningen. Jeg har faktisk til gode å møte en dommer som er negativ. I saken om utlevering av Julian Assange anførte hans forsvarere at den svenske meddommerordningen var i strid med EMKs krav om en upartisk domstol. I Norge tenker vi nok heller motsatt. Meddommerne er med på å sikre at domstolen er upartisk og uavhengig.

Som tingrettsdommer er jeg særlig glad i meddommerne. Uten meddommerne hadde man i tingretten vært alene som dommer. Det oppleves som svært verdifullt å ha to meddommere å drøfte saken med.

Skyldspørsmålet er i det vesentlige et spørsmål om vurdering av bevis. Meddommerne er like egnet som fagdommeren til å ta stilling til bevisene. Noen går enda lengre, og hevder at vanetenkning kan gjøre  at fagdommere stiller mindre strenge krav til beviset for skyld enn lekdommere. Min egen erfaring er at meddommerne er med på å sikre veloverveide og velbegrunnede bevisvurderinger. Når man er 3 dommere som sammen skal avsi en dom, må man nødvendigvis ha en felles gjennomgang. Samtalen i domskonferansen tvinger en selv til å reflektere over egne vurderinger.

Mange meddommere ser på vervet som en del av sin samfunnsplikt. De er i en viktig del av det norske demokratiet. I løpet av våren skal alle kommuner velge nye meddommere for de kommende fire år. Har du en meddommer i magen - ta kontakt med din kommune.