Meddommere på ære og samvittighet

Bilde lånt fra Domstoladministrasjonens Facebookside for lekdommere.

Hvert fjerde år velger kommunene nye meddommerutvalg. 1. januar i år trådte de nye utvalgene i funksjon. I 2013 vil vi derfor i mange straffesaker møte mange helt ferske meddommere.

I forrige uke hadde jeg to straffesaker hvor begge meddommerne hadde sin første sak. Det å sette rett med nye meddommere opplever jeg som ekstra høytidelig.

Meddommerne bidrar til at samfunnet får innsikt i hva som skjer i de lukkede rom. Meddommerne må ha stor integritet, og skal tørre å stå for egne meninger. De skal stemme for frifinnelse hvis de er rimelig tvil, selv om fagdommeren er overbevist om skyld. De  må også si fra hvis de opplever prosessen som uforsvarlig, eller det er aktører som opptrer i strid med vanlig folkeskikk.

Min oppgave i meddommernes første sak er å forklare dem alle deres plikter. I en travel hverdag er det flott og av og til kunne bruke tid på de store prinsipielle spørsmål. Samtalen med meddommerne bærer også preg av at meddommerne tar sin oppgave på alvor. Det som kjennetegner meddommerne er et stort samfunnsengasjement, og et ønske om å bidra til en velfungerende demokratisk rettsstat.

Domstolen er en statsmakt, og ved å være meddommer er man plutselig en del av den dømmende statsmakt. Jeg opplever at meddommerne gjennom sin funksjon virkelig forstår domstolens betydning for et velfungerende samfunn.

Men tilbake til dommerrommet. Det er ingen fast opplæring av meddommere. De fleste meddommerne har sett filmen for meddommere, og har dannet seg et bilde av hva oppgaven deres er. Før saken bruker vi bare 5-10 minutter på å forklare kort om prosessen. Blant annet presiserer jeg alltid at de kun kan legge vekt på det som kommer frem i rettssalen under hovedforhandlingen. Glemmer man å spørre, vel, da kan vi ikke legge vekt på det selv om man selv vet svaret.

Når rett settes, må meddommerne i sin første sak avgi forsikring. Alle som er tilstede må reise seg. Deretter foreholdes meddommerne sine plikter og avgir forsikring på "at han saavel i denne sak som i alle fremtidige saker vil gi vel agt paa alt, som forhandles i retten, og at han vil dømme saaledes, som han vet sandest og rettest at være efter loven og sakens bevisligheter".

Det litt høytidelige og sermonielle er med på å understreke den store oppgaven meddommerne tar på seg. Det bidrar også til å minne oss andre om våre plikter. Domstolens legitimitet avhenger av at vi hver dag behandler enhver sak samvittighetsfullt, og i samsvar med de krav loven stiller.

Etter saken bruker jeg å spørre meddommerne hvordan de opplevde det å være dommer i saken. Noen er litt overrasket over at de sitter sammen med fagdommeren, og at de faktisk er likeverdig med fagdommer. Noen sier at det var litt skummelt, men at det gikk seg litt til. Og så å si alle sier først og fremst at det var utrolig lærerrikt. I rettssalen fikk de innblikk i en verden som ikke var kjent for dem. Og det å få innblikk i hvordan samfunnet behandler de som er mistenkt for straffbare handlinger var en ny og lærerik opplevelse.

For egen del kan jeg si at meddommerne utgjør en viktig forskjell. Meddommerne er blant de viktigste rettssikkerhetsgarantier i den norske straffeprosess.

Bilde lånt fra Oslo tingretts meddommerside på Facebook

Den vanskelige arven

Domstolens hovedoppgave er å være konfliktløser. Det er mange måter å løse konflikter på. Mange kommer til domstolen men den tro at jussen kan løse alle problemer. Sånn er det sjelden. Arvesaker er blant de saker hvor jussen som regel i beste fall kun spiller annenfiolin.

dagbladet.no

Alle dødsfall registreres av tingretten. Før 2003 het det skifteretten. Begrepet skifte brukes fordi det skal skje en deling av formue og gjenstander. Blir ikke arvingene enige kan arvingene begjære det som kalles offentlig skifte.

Offentlig skifte er en kostbar prosess. Bare inngangsgebyret utgjør kr 10.750. I tillegg vil det bli oppnevnt en advokat som bobestyrer. Det er arvingene som må betale det bobestyrer koster, og timeprisen er minimum kr 1200.

Ofte har arvingene en familierelasjon som de ønsker å bevare. Noen ganger er det sånn at jeg tenker at det hadde vært bedre for arvingene om det ikke hadde vært arv. Jeg har dessverre vært vitne til arveoppgjør hvor kampen om arv har ødelagt og splittet familier.

For å unngå unødvendige rettslige tvister i arveoppgjør, tilbyr domstolen alle arvinger som ber om offentlig skifte et saksforberedende meklingsmøte. Hvordan møtene gjennomføres varierer fra domstol til domstol, og også fra dommer til dommer. Min erfaring med arveoppgjør er at tvisten som regel handler om alt annet enn jus.

Dagbladet og VG har jevnlig oppslag som "Slik løses arvetvisten". Ofte går rådene på at man bør skrive testament, slik at arvingene vet hva arvegiver ønsket seg. Min erfaring er at testament eller annen klargjøring fra arvegiver ikke er nok. Opplevelsen av at noen ble forfordelt og at arvefordelingen er urettferdig kan være minst like sterk når det foreligger et testament enn når det ikke er. 

Arveoppgjør mellom søsken byr enkelte ganger på særlige utfordringer. I enkelte arveoppgjør virker det som arvingene forsøker å gjenopprette all urett de mener foreldrene har stått for i sitt liv. Den minste forskjellsbehandling skal utjevnes. Og her snakker vi ikke bare om økonomisk forfordeling. Hvis noen fikk mer anerkjennelse enn andre, så kan det være et problem. Arveoppgjøret blir noen ganger en arena for å ta opp de vanskelige tema som familien over tid har skjøvet under teppet.

I fjor hadde jeg flere arvetvister som handlet om små økonomiske verdier. Tvistesummen forsvarte ut fra en rasjonell tilnærming ikke at det ble åpnet offentlig skifte. Men det handlet egentlig ikke om økonomi. Jeg fikk høre uttalelser som "Hvis du virkelig mener det du sier, så har jeg levd på en løgn hele livet".

For å unngå opprivende konflikter tror jeg på åpenhet og aktiv involvering av alle. Fordeling av arven skal gjennomføres like etter at man har mistet nære familiemedlemmer. Sorgen kan også være med på å gjøre det vanskelig. Noen har ønske om å få det overstått, mens andre trenger tid for å bearbeide tapet. Hvis arvingene har ulikt fokus og ulike interesser anbefaler jeg at man setter seg ned sammen og blir enig om hvordan prosessen bør gjennomføres. 

• Hvem skal gjøre hva og til hvilken tid? 
• Hvordan sikre at alle får samme informasjon om alt som blir gjort? 
• Får vi til dette selv, eller er det nødvendig å oppnevne bobestyrer for det private skiftet? 

På et eller annet tidspunkt bør alle arvingene samles for å ta den vanskelige samtalen. Er det noen som mener at det har skjedd en forfordeling? Har alle fått beholde viktige minner fra egen oppvekst? Hvordan gjennomføre arveoppgjøret på en måte som holder familien fortsatt samlet?

Nøkkelen til suksess er evnen til å lytte. Særlig i konfliktsituasjoner er nettopp det å lytte vanskelig. Vi blir fanget i vårt perspektiv  og forsøker å hamre inn vårt ståsted hos de andre. Når jeg opptrer som mekler opplever jeg ofte at mitt hovedbidrag er å være den som lytter. Jeg forsøker å forstå alle perspektiv, og samtidig bekrefte hver enkelt på det de sier. Gang på gang opplever jeg at alt som skal til er å lytte og bekrefte. Når man opplever at noen forstår hva man selv mener, er det også enklere å høre etter på hva de andre forsøker å formidle.

Det alle arveoppgjør trenger er minst en arving som lytter og bekrefter. Først når alle forstår og anerkjenner det de andre mener, er det mulig å finne løsninger som samler istedet for splitter.  

Tolkeutfordringer - en historie fra virkeligheten

Parter som ikke har norsk som sitt hovedmål er også en del av hverdagen i retten. Tolking i rettssakene er krevende for alle aktører. Mest krevende for de parter som ikke forstår norsk, og som er avhengig av å forstå det som skjer. Selv de som har bodd i Norge i flere år, og som behersker norsk rimelig godt, kan ha et tolkebehov i møte med en rettslig prosess. Tenk bare selv på hva man selv ville ha hatt behov for hvis man måtte møte som part i en engelsktalende domstol. Ville du ha møtt uten tolk?

dagbladet.no

For noen år siden ristet vi i Norge hoderystende over tilstandene i Kongo. I saken mot Moland og French kunne vi på dagbladet.no blant annet lese:

"Det viktigste er at de forstår hovedtrekkene. Bevisene mot dem er så graverende at de bør skjønne hva som skjer. Lytt til oversetteren, nærmest roper aktor, til stor jubel." (Dagbladet.)

Spørsmålet er om utenlandske tiltalte i Norge får god nok tolking til å ivareta sine rettigheter. Jeg skulle gjerne med bred penn skrevet at her i Norge er vi feilfri. Hos oss er det alltid kvalifiserte tolker som benyttes, og alle aktører tar alltid hensyn til at tolken får gjort jobben på en god måte. Helt sånn er det nok dessverre ikke. 

Våre rettssaler er som regel ikke tilrettelagt for bruk av tolk. Eksempelvis har få rettssaler tolkebur.  Kvalifiserte tolker er av og til mangelvare. Og vi tar ikke opptak av forhandlingene, slik at det heller ikke er mulig i ettertid å kontrollere om tolkingen var korrekt.

Kommunikasjon er ikke enkelt. Legg til en tolk, og kommunikasjon blir en ekstremøvelse. Før jul hadde jeg et rettsmøte hvor vi i alle fall forstod at det var ikke alt vi hadde forstått. 

Parten var veldig opptatt av å forklare om sine helseproblemer. Han hadde noen problemer med underarmen. "Den gikk ut hele tiden". Jeg spurte om han mente at den gikk ut av ledd. Ja, det var det, "den gikk ut hele tiden". Og det var veldig problematisk og særlig smertefullt å gå på do. Han måtte 20 minutter før hvert dobesøk smøre på salve. Jeg begynte å ane uråd, og ba han om å utdype hvordan underarmen skapte problemer under dobesøk. "Å nei, det er ikke underarmen – nei nei det er tykktarmen".

Aktor i Kongo-saken ga uttrykk for at bevisene var så overveldende at dette med oversettelse kunne ikke være så viktig. Tolking i retten tar tid, og det er lett å bli utålmodig. Men selv om bevisene fremstår som overveldende, så viser erfaringene at man kan se annerledes på det etter at tiltalte har avgitt forklaring.  

Også dommere er glade i barn

Les kronikk skrevet av tingrettsdommer Bjørn Berg og tingrettsdommer Rune Lium på adressa.no.

Tema er rettens behandling av saker etter barneloven.