Google analytics

søndag 17. februar 2013

Den vanskelige arven

Domstolens hovedoppgave er å være konfliktløser. Det er mange måter å løse konflikter på. Mange kommer til domstolen men den tro at jussen kan løse alle problemer. Sånn er det sjelden. Arvesaker er blant de saker hvor jussen som regel i beste fall kun spiller annenfiolin.

dagbladet.no
Alle dødsfall registreres av tingretten. Før 2003 het det skifteretten. Begrepet skifte brukes fordi det skal skje en deling av formue og gjenstander. Blir ikke arvingene enige kan arvingene begjære det som kalles offentlig skifte.

Offentlig skifte er en kostbar prosess. Bare inngangsgebyret utgjør kr 10.750. I tillegg vil det bli oppnevnt en advokat som bobestyrer. Det er arvingene som må betale det bobestyrer koster, og timeprisen er minimum kr 1200.

Ofte har arvingene en familierelasjon som de ønsker å bevare. Noen ganger er det sånn at jeg tenker at det hadde vært bedre for arvingene om det ikke hadde vært arv. Jeg har dessverre vært vitne til arveoppgjør hvor kampen om arv har ødelagt og splittet familier.

For å unngå unødvendige rettslige tvister i arveoppgjør, tilbyr domstolen alle arvinger som ber om offentlig skifte et saksforberedende meklingsmøte. Hvordan møtene gjennomføres varierer fra domstol til domstol, og også fra dommer til dommer. Min erfaring med arveoppgjør er at tvisten som regel handler om alt annet enn jus.

Dagbladet og VG har jevnlig oppslag som "Slik løses arvetvisten". Ofte går rådene på at man bør skrive testament, slik at arvingene vet hva arvegiver ønsket seg. Min erfaring er at testament eller annen klargjøring fra arvegiver ikke er nok. Opplevelsen av at noen ble forfordelt og at arvefordelingen er urettferdig kan være minst like sterk når det foreligger et testament enn når det ikke er. 

Arveoppgjør mellom søsken byr enkelte ganger på særlige utfordringer. I enkelte arveoppgjør virker det som arvingene forsøker å gjenopprette all urett de mener foreldrene har stått for i sitt liv. Den minste forskjellsbehandling skal utjevnes. Og her snakker vi ikke bare om økonomisk forfordeling. Hvis noen fikk mer anerkjennelse enn andre, så kan det være et problem. Arveoppgjøret blir noen ganger en arena for å ta opp de vanskelige tema som familien over tid har skjøvet under teppet.

I fjor hadde jeg flere arvetvister som handlet om små økonomiske verdier. Tvistesummen forsvarte ut fra en rasjonell tilnærming ikke at det ble åpnet offentlig skifte. Men det handlet egentlig ikke om økonomi. Jeg fikk høre uttalelser som "Hvis du virkelig mener det du sier, så har jeg levd på en løgn hele livet".

For å unngå opprivende konflikter tror jeg på åpenhet og aktiv involvering av alle. Fordeling av arven skal gjennomføres like etter at man har mistet nære familiemedlemmer. Sorgen kan også være med på å gjøre det vanskelig. Noen har ønske om å få det overstått, mens andre trenger tid for å bearbeide tapet. Hvis arvingene har ulikt fokus og ulike interesser anbefaler jeg at man setter seg ned sammen og blir enig om hvordan prosessen bør gjennomføres. 
  • Hvem skal gjøre hva og til hvilken tid? 
  • Hvordan sikre at alle får samme informasjon om alt som blir gjort? 
  • Får vi til dette selv, eller er det nødvendig å oppnevne bobestyrer for det private skiftet? 
På et eller annet tidspunkt bør alle arvingene samles for å ta den vanskelige samtalen. Er det noen som mener at det har skjedd en forfordeling? Har alle fått beholde viktige minner fra egen oppvekst? Hvordan gjennomføre arveoppgjøret på en måte som holder familien fortsatt samlet?

Nøkkelen til suksess er evnen til å lytte. Særlig i konfliktsituasjoner er nettopp det å lytte vanskelig. Vi blir fanget i vårt perspektiv  og forsøker å hamre inn vårt ståsted hos de andre. Når jeg opptrer som mekler opplever jeg ofte at mitt hovedbidrag er å være den som lytter. Jeg forsøker å forstå alle perspektiv, og samtidig bekrefte hver enkelt på det de sier. Gang på gang opplever jeg at alt som skal til er å lytte og bekrefte. Når man opplever at noen forstår hva man selv mener, er det også enklere å høre etter på hva de andre forsøker å formidle.

Det alle arveoppgjør trenger er minst en arving som lytter og bekrefter. Først når alle forstår og anerkjenner det de andre mener, er det mulig å finne løsninger som samler istedet for splitter.  

3 kommentarer:

  1. Dette er forstandige råd, men det er etter min mening et viktig perspektiv til: Advokatene som representerer arvingene. Hvis ikke advokatene har de personlige egenskapene og ferdighetene som artikkelen ovenfor etterspør hos arvingene selv, kan det bære virkelig galt av sted. Advokatene har et stort og viktig ansvar i å tøye og oppdra sine parter men det er dessverre alt for ofte tanken om "hva man kan ha krav på" som dominerer fremfor "hva er en effektiv og "bærekraftig" løsning".

    Til eksemplifisering: På 90-tallet en gang var jeg bostyrer for et dødsbo der to arvinger kranglet om hvem av dem det var som hadde fått et munnspill av foreldrene ... i 1947. Den ene av dem var representert ved advokat av den inkvisitive sorten, og hans væremåte hadde veldig lite potensiale for å "avlive" krangelen. De gikk ikke med på å trekke lodd om munnspillet før jeg hadde truet med å donere det til skifterettens uoffisielle kunstsamling... Jeg vet fra en seinere sak at de to aldri ble venner igjen heller. Men det var ikke min feil.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Nils!

      Det er lett å være enige med deg i at advokatene er viktige i disse konfliktene. Ditt eksempel illustrerer godt hvilke tvister som kan oppstå, og som enkelte advokater finner grunn til å holde liv i.

      Av og til opplever jeg at advokater som starter som en felles rådgiver for arvingene, men som når tvisten ikke løses går over til å representere kun en av arvingene. Dette opplever jeg som uheldig, og gir som regel saken en ekstra slagside som særlig gjør det vanskeligere å få etablert noen form for tillit. Jeg vet ikke om slik opptreden er i strid med god advokatskikk. Jeg liker det i alle fall ikke.

      Slett
  2. Slike tilfeller er vanskelige, men det er vel nok at de er i gråsonen. Da er det som regel best å feile på rett side av "streken". Effekten som kanskje ikke tenkes over er at tilliten til advokaten reduseres, uansett hva foranledningen er til "partsskiftet". Det er et moment som kanskje ikke tenkes godt nok gjennom, spesielt fra den synsvinkel at det kan gjøre løsninger vanskeligere å få gjennom.

    SvarSlett