Advokater som VIer seg med klienten

Advokatforeningen er opptatt av advokatenes uavhengighet. Det var blant annet tema for advokatforenings årstale i 2011.

I regler for god advokatskikk pkt 2.1 heter det

”For å leve opp til forpliktelsene som en advokat påtar seg, er det nødvendig at han er uavhengig slik at hans råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn. Især er det påkrevet at han ikke lar seg påvirke av egne personlige interesser eller press utenfra. Advokaten må unngå at hans uavhengighet svekkes, og han må ikke gå på akkord med sin profesjonelle standard for å tekkes sin klient, retten eller tredjemann.”

Advokaten skal først og fremst sikre egen klients interesse. Å fremme egen klients interesse er ikke det samme som å tekkes egen klient. Klienten trenger en juridisk rådgiver som evner å se alle sider av saken. Hvis advokaten ikke evner også å se motpartens perspektiv, vil han ikke gjøre en god nok jobb for klienten.

Det er krevende å være klientens talsperson på en troverdig måte uten å selv identifisere seg med klientens interesser. Hvordan skal advokaten holde passe avstand til egen klient samtidig som han skal være overbevisende om at klientens standpunkt er rett?

Hva er så passe avstand? Overskriften på dette innlegget er "advokater som VIer seg med klienten". Med at de VIer seg, mener jeg at advokaten i sin fremstilling av saken inkluderer seg selv sammen med klienten. Her er noen eksempler fra noen meklinger jeg har hatt:

• Vi er opptatt av å få frem at NN holdt denne kontakten skjult

• Vi kan ikke godta tilbudet, det er så lavt at vi opplever det som provoserende (spontant respons fra advokaten uten å ha avklart med klienten)

• Vi har ingen mulighet til å få solgt for den urealistiske prisen som kreves

•  Vi er ikke redd for å bryte forhandlingene for å få dom i saken

Er det så farlig å Vie seg med klienten? Trolig ikke alltid. Men noen ganger fremstår advokaten som så nært knyttet til egen klient at advokaten mister troverdighet, som igjen svekker klientens interesser. Jeg har en del meklinger om økonomiske oppgjør etter skilsmisse. Jeg har hatt saker hvor Viet  fremstår som så sterkt at jeg har lurt på om det faktisk er en reell vielse nært forestående.

De gode advokater, og heldigvis har vi en del av de også, er nøye med å holde litt avstand. Jeg liker bedre følgende eksempler:

• Det fremsatte tilbudet er for lavt til at jeg ut fra en rettslig vurdering av saken kan anbefale min klient å akseptere

• Jeg hører at partene forklarer seg ulikt om bakgrunnen for at dette punktet ble med i avtalen. Min klient mener hans forklaring støttes av epostutvekslingen i forkant. 

• Jeg har forklart min klient risikoen med en videre rettslig prosess, også hvor mye det kan koste. Han er imidlertid klar på at for ham er det bedre å få en en rettslig avklaring med dom enn å godta det fremsatte tilbud.

Før jeg ble dommer, arbeidet jeg som LO-advokat. Som ansatt-advokat er det ekstra utfordrende å holde på sin egen uavhengighet. Jeg kjente i alle fall på at det var lett å bli oppslukt av arbeidsgivers perspektiv. Min daværende arbeidsgiver - LO - hadde jo også en viss forventning om at jeg som LO-advokat skulle ut å kjempe for arbeidstakernes rettigheter. Jeg vet ikke om jeg alltid var bevisst nok min egen uavhengighet som ansatt-advokat.

Advokatforeningen er prisverdig opptatt av advokatenes uavhengighet. Men jeg tror at det er noen av advokatforeningens medlemmer som med fordel kunne blitt mer bevisst hva det betyr å være uavhengig.

Folk flest har heldigvis sjelden behov for advokat. Men når først behovet er der er det viktig å finne en god advokat. Problemet er - hvordan finner man den gode advokat? På gule sider? På jus.no? På advokatforeningen.no? 

Hvis advokaten din utfordrer deg, og stiller deg mange vanskelige spørsmål, så er det trolig et godt tegn. Han ønsker trolig å forstå alle perspektiv. Hvis advokaten din ikke har noen kritiske spørsmål, og hvis han ser få eller ingen muligheter for å tape saken - fordi du er jo så urettferdig behandlet - så er det ikke nødvendigvis et like godt tegn. 

Promillebot på 1 1/2 ganger brutto månedslønn

"Skal boten normalt virkelig være på 1 1/2 ganger brutto månedslønn? Jeg tror ikke det er så mange som vet at boten for promillekjøring er så høy. Hadde flere vært klar over botens størrelse så tror jeg flere hadde vært mer forsiktig med kjøring dagen derpå og kjøring etter å ha tatt seg en øl eller to."

Uttalelsen kom fra en meddommer etter straffesak om ruspåvirket kjøring. Tiltalte var uførepensjonist, og hadde netto utbetalt kr 15 000. Siden boten skal settes ut fra brutto inntekt, ville en "riktig" bot settes til 30 000. En bot på kr 30 000 ville vært krevende for de fleste. En uførepensjonist har også begrenset mulighet til å skaffe seg ekstra inntekt. De fleste må derfor regne med å betale på boten over flere år. 

Boten kommer som regel i tillegg til fengsel, betinget eller ubetinget, og tap av førerkortet for en lengre periode. 

Norge er blant de land som straffer brudd på vegtrafikkloven veldig strengt. Bilen er en potensiell dødsmaskin. Formålet med de strenge straffene er å "motivere" eller bevisstgjøre alle bilister til å opptre varsomt i trafikken.

Folk flest vet at promillekjøring straffes strengt. Men som meddommeren tror jeg at mange ikke er bevisst hvor streng straffen er. For at en straff skal kunne påvirke folks valg, må selvsagt folk ha kunnskap om det. En naturlig oppfølging av meddommerens innspill var derfor et kort blogginnlegg om promillebot. 

Formålet med straffen er også å hindre at den domfelte skal begå ny kriminalitet. Tanken er at den høye boten skal svi så mye at man neste gang tenker seg godt om før man setter seg bak rattet i påvirket tilstand. Om det er nødvendig med en så høy bot for å oppnå denne effekten kan være diskutabelt. Faren med så strenge straffer er at straffene påfører unødvendig belastning for domfelte og domfeltes familie. Blir straffen for streng, får straffen kun negativ effekt uten at man nødvendig oppnår det man ønsker. 

Etter straffeloven § 27 skal retten ved utmålingen av boten ta hensyn til hva tiltalte evner å betale. I praksis skjer det også derfor en del unntak fra hovedregelen om en bot på 1,5 ganger brutto månedslønn. Etter klare føringer fra forarbeidene, skal minsteboten i promillesaker være på 10 000. For domfelte uten inntekt vil en bot på kr 10 000 være vanskelig å betale. For å betale boten må de derfor enten få NAV til å betale, begå vinningskriminalitet eller sone den subsidiære fengselsstraffen. Jeg har imidlertid sett flere eksempler på at retten har satt boten lavere enn kr 10 000. 

For de fleste er det inndragning av førerkortet som rammer mest. Kjøring med promille på 0,5 gir som regel en tapstid på 1 år. I tillegg til de praktiske utfordringene som må løses, er det også synlig for de nære omgivelsene at man ikke lengre kjører bil.

Mange påberoper seg at tapet av førerkort rammer akkurat dem urimelig hardt. Det er imidlertid svært sjelden at utgangspunktene for tapstiden settes ned. Det tryggeste alternativet for alle er derfor å kjøre bil kun når man er sikker på at kroppen er rusfri. 

Hva er god eksaminasjon?

Jeg har tidligere skrevet om kunsten å stille gode spørsmål. Etter at blogginnlegget ble publisert i advokatbladet, har jeg via twitter blitt oppfordret til å utdype hva jeg som dommer mener er en god eksaminasjon. 

Hva man mener er en god eksaminasjon vil nok kunne bero på rollen man har. Som dommer ligger min hovedinteresse i å få opplyst saken så godt som mulig. Jeg ønsker derfor en eksaminasjon som fokuserer på sakens opplysning. I teorien skal aktor ha samme fokus. Aktor skal være objektiv og ha som mål å opplyse saken så godt som mulig. Det skal ikke være i aktors interesse å få tiltalte dømt i samsvar med tiltalebeslutningen. Aktors mål må være å få en riktig dom. Forsvarer trenger ikke å bry seg om sakens opplysning. Hans fokus er å utforske en hver mulighet for å vise at det foreligger rimelig tvil. Forsvarer vil alltid være på søken etter mulige alternative historier som kan forklare hva som har skjedd. Aktor og forsvarers ulike ståsted må nødvendigvis bety at deres eksaminasjon vil kunne legges opp på ulike måter. 

Den gode eksaminasjonen har alltid en plan. Utspørrer vet hva han vil bruke vitnet til, og spisser alle spørsmålene opp til bevistemaet som vitnet kan opplyse. Innledningsvis kan man tillate seg å stille noen generelle "ufarlige" spørsmål for å trygge vitnet. Men ganske raskt bør man gå over til spørsmål som går direkte på det aktuelle bevistemaet. 

Av og til mistenker jeg aktørene for å ikke helt vite hva som er viktige bevistema i saken. Etter enkelte vitneforklaringer kan jeg sitte og lure på hva vitnet egentlig tilførte saken. Den gode advokat evner å tilpasse vitnelisten sin etter sakens utvikling. I retten lever alltid saken sitt eget liv, og ting blir aldri helt som advokatene planla på sine kontor. Advokaten må derfor hele tiden vurdere å endre på sin opprinnelige plan. De gode aktorer frafaller derfor også ofte vitner. Noen spør retten om det er ønskelig med ytterligere forklaringer om et bevistema. Det vitner bare om trygghet å kunne spørre om innspill. 

Prosessfullmektigen kan også med fordel i sin presentasjon av vitnet til retten kort angi hvilket bevistema vitnet skal forklare seg om. Det å forberede sitt publikum på hva som kommer er alltid lurt. Da slipper dommerne å lure på hvorfor dette vitnet er kalt inn.

I 22. juli saken har det naturlig nok vært en del fokus på hvordan aktorene har eksaminert tiltalte. Første dagen var noen, og da særlig utlandske media, overrasket over at aktorene håndhilste på Brevik. På den første pressekonferansen ble også statsadvokat Engh spurt om hvorfor hun snakket til tiltalte som om hun snakket til et barn. Advokat Elden mente det var fornuftig av aktor og opptre vennlig, og den erfarne journalisten Inge Hansen uttalte at statsadvokat Enghs utspørring er noe av det beste han har sett i norske rettssaler på flere år. Jeg har ikke fulgt 22. juli saken, og har ingen mening om aktorenes eksaminasjon av tiltalte. Jeg er imidlertid veldig enig med statsadvokat Enghs uttalelse på pressekonferansen:

- Jeg har jobbet som statsadvokat i mange år, og min erfaring er at jeg får mer ut av de tiltalte ved å snakke til dem med denne tonen fremfor å være veldig aggressiv, sier Bejer Engh.



De vennlige prosessfullmektigene oppnår som regel to ting.

For det første blir svarene til tiltalte/vitnet bedre. Det å sitte i vitneboksen er stressende nok i seg selv. Ytterligere stress og engstelse påført av en aggressiv og uvennlig advokat bidrar sjelden til at svarene blir mer fyldige og mer sannferdig enn hva man oppnår med en vennlig tone. Med vennlig mener jeg ikke at man skal unnlate å konfrontere vitnet ved behov. Logiske brister i forklaringen eller motstrid mellom forklaringen og andre bevis må vitnet selvfølgelig utfordres til å svare på. Men også de vanskelige spørsmålene bør stilles vennlig og helst respektfullt. I motsatt fall risikerer man, og det er mitt andre poeng, at dommerne begynner å fokusere på dramaet og spillet som utspilles mellom vitne og advokat.

Det er alltid vanskelig å vite i hvilken grad sympatier og antipater spiller inn på dommernes bevisvurdering. Men det blir helt feil å tenke at dommernes sympatier ikke betyr noe som helst. De fleste bevisvurderinger vil inneholde subjektive elementer. Måten tiltalte eller vitnet ble behandlet på, vil kunne påvirke dommernes vurdering av forklaringen som ble gitt.

Tilbake til selve eksaminasjonen. Jeg vil avslutte med å beskrive hva jeg mener ofte gir en god eksaminasjon:

1. Prosessfullmektigen opptrer vennlig og med respekt for tiltalte/vitne
2. Det brukes begrep som alle forstår
3. Hvis det er nødvendig å redegjøre for noen premisser før spørsmålet stilles, gjøres det kort.
4. Det blir aldri stilt mer enn et spørsmål av gangen. Svært ofte stilles først et relativt åpent spørsmål, og før man får svar fyrer man av gårde med et tilleggsspørsmål. Flere spørsmål forvirrer vitnet, og gir også vitnet muligheten til å velge hva vitnet vil svare på. 
5. Prosessfullmektigen oppsummerer vitnets svar på sentrale bevistema. Ved å oppsummere svarene er man litt sikrere på at man har forstått vitnet riktig, og ikke minst, at dommerne har oppfattet vitnets svar på samme måte som deg selv. Men, gjentatte oppsummeringer stykker det hele opp. Oppsummering må derfor brukes med forsiktighet.

Det var noen tanker om hva jeg mener gir en god eksaminasjon. Noen andre som har gode innspill?