Google analytics

søndag 6. november 2011

Dommere som rettsmeklere

Denne uka startet jeg i Sandvika sammen med dommere fra Asker og Bærum tingrett og Drammen tingrett. Mitt oppdrag var å legge til rette for at dommerne skulle ha en samtale om rettsmekling, og om sin rolle som rettsmekler. 

I Norge har vi drevet med rettsmekling i snart 15 år. Det er åpenbart at det gjennomføres svært mange gode meklinger rundt om i landet. Med bakgrunn i samtaler med advokater får jeg likevel inntrykk av at kvaliteten på meklingene er varierende. De første årene var preget av begeistring over den nye måten å løse tvister på. Nå har ting satt seg. Meklingen har blitt en del av den ordinære hverdagen. Kanskje er det på tide med nytt fokus, nye initiativ slik at vi dommere kan komme et skritt videre i vår meklingspraksis. Rettsmekling skal være en alternativ måte å løse tvister på som skiller seg fra den ordinære domstolsbehandlingen. For at rettsmekling skal være et reelt alternativ, trenger vi meklere som er bevisst på egen meklingspraksis, vi trenger meklere som hele tiden holder seg oppdatert og utvikler seg.  

Advokater må delta på minst 80 timer etterutdanning i en fem års periode.  Det er ikke noe tilsvarende krav for norske dommere. Etterutdanningstilbudet til dommere er også begrenset. Tidligere ordninger med mulighet for studiepermisjon er det nesten ingen som får lengre. Nyutnevnte dommere gjennomgår et startkurs på fire samlinger, totalt 16 dager. For svært mange dommere er 2 dager av startkurset den eneste meklingsutdanningen de har. Spørsmålet er om dette er nok utdanning til at dommerne evner å fylle meklerrollen med noe annet enn bare en rettslig tilnærming. 

Tilbake til møtet mitt med dommerne i Sandvika. Det å holde kurs for dommere er i seg selv litt nervepirrende. Dommerne, 30 i tallet, var plassert i hesteskoform. Mens jeg ble introdusert steg pulsen kraftig. Her skulle jeg, en fersk trønderdommer,  begynne med et 3 timers opplegg om meklerrollen for erfarne dommere fra svært kondisjonerte strøk på Østlandet. Opplegget mitt inneholdt ikke en eneste lov eller paragraf. Og for å få suksess måtte jeg få til en samtale med alle 30. 

I min presentasjon av meg selv, sa jeg også noe kort om dommerbloggen. Mange dommere forstår ikke helt poenget med å blogge om dommerlivet. Der og da følte jeg at alle 30 tenkte: Hvilken fyr er nå dette, må vi høre på ham helt til lunch? 

Mitt siste blogginnlegg hadde tittelen "Ingenting er mer subjektivt enn sannheten". Jeg tok sats, og spurte ut i rommet - har tittelen noen betydning for hvordan man som mekler fyller sin meklingsrolle? Og i så fall hvilken betydning?

Det ble først litt stille. Jeg ga dommerne to minutter til å summe sammen om problemstillingen. Jeg fikk tid til å hente meg kaffe. Da jeg kom tilbake summet alle ivrig. Pulsen min roet seg. Samtalen med dommerne i Sandvika var i gang. Er sannheten subjektiv, og hva betyr det i meklingsrommet? Engasjerte dommere tok over. Min rolle ble i det store og hele å følge de ulike initiativ og innspill. 

Jeg er fortsatt fersk både som dommer og som mekler. Jeg har ingen fasit på hvordan meklingsrollen skal utøves. Mitt hovedbudskap er at alle må ha et bevisst forhold til hva man gjør og hvorfor man gjør som man gjør. 

Det er også så lett å stivne i egen praksis. En dommer sa en gang at når hun hørte seg selv beskrive sin tilnærming til meklingen, så likte hun ikke helt det hun hørte. Jeg forstod henne slik at hun ønsket at hun var mer fleksibel i sin tilnærming. Utfordringen er å tørre å forsøke å gjøre noe annet for å se om man på den måten kan komme et skritt videre. Det er ikke så lett. Selv syns jeg som regel at min måte å gjøre på, det må jo være det eneste riktige ... 

8 kommentarer:

  1. Når man blir tilbudt mekling, av noe som kaller seg det norske rettsvesenet, og hvor en dommer skal være mekler, så antar selvfølgelig de fleste at dommeren da først og fremst skal bidra til å komme fram til en løsning basert på lov og rett.

    Men slik er det tydeligvis ikke, for rettsmegling baserer seg tydeligvis på at man først og fremst skal komme fram til en løsning. Jeg har hørt om flere parter som har følt seg lurt inn i rettsmegling gjennom at de der har følt seg presset av dommere til ikke å forlate rommet før partene har kommet fram til en løsning, og det selv om løsningen da ikke ville være basert på lov og rett. Slik bør det jo ikke være når man blir tilbudt mekling fra noe som kaller seg det norske rettsvesenet.

    Man bør jo da i det minste opplyse partene på forhånd om at det norske rettsvesenets rettsmegling faktisk fungerer på den måten, og man er faktisk ikke hverken vrien eller vanskelig hvis man ikke vil gå med på en løsning som ikke baserer seg på lov og rett. Det blir å snu saken på hodet.

    Når dette er skrevet, så bør jo dommere, i det norske rettsvesenet, komme mer fram i det offentlige lyset slik at folket i større grad kan vurdere deres egnethet. Ellers i samfunnet så er det jo gjerne slik at to parter gjerne velger ut en meglingsmann som de begge har tillit til, eller hvor partene i det minste på forhånd kan gjøre litt research på meglingsmannen som skal brukes, men ved rettsmegling så er det jo gjerne slik at minst én part ikke kjenner til meglingsmannen på forhånd i det hele tatt. Norske dommere, i det norske rettsvesenet, pleier dessuten av en eller annen grunn å være svært lite synlige på nettet.

    Så hva med å legge ut lengre videoer, via videolinker fra domstolenes nettsteder, av de rettsmeglerne som kan brukes, og hvor meglerne der også viser seg selv i en meglingssituasjon?

    SvarSlett
  2. Hei Ola Nordmann, det er spennende tanker du presenterer.

    Det siste du tar opp, om at partene selv bør kunne velge hvem som skal være rettsmekler har jeg litt sans for. Jeg dristet meg til å foreslå en sånn ordning på et møte i 2006, men ble veldig ensom om det standpunktet.

    Du skriver:
    "Jeg har hørt om flere parter som har følt seg lurt inn i rettsmegling gjennom at de der har følt seg presset av dommere til ikke å forlate rommet før partene har kommet fram til en løsning, og det selv om løsningen da ikke ville være basert på lov og rett."

    Presset som du beskriver er en av de store betenkelighetene med rettsmekling. Rettsmeklingsmøtene er ikke offentlige, og meklerne bruker i stor grad særmøter med partene. Det er derfor faktisk mulig for mekler å utøve mye press.

    Som mekler har jeg i dag som målsetting å hjelpe partene til å finne en løsning uten at jeg bruker press for å få til avtalen. De første årene jeg meklet var målet mitt mer orientert om å få til en løsning. Jeg hadde så tro på at en minnelig løsning nesten alltid ville være bedre enn løsning pr dom. I dag håper jeg at jeg er flinkere til å la partene selv bestemme hva som er best for dem.

    Om løsningen alltid er basert på lov og rett. Vel, det kan kanskje noen ganger være vanskelig å si. Ofte avhenger den såkalt riktige rettslige løsningen av hvilke bevis som man får til å føre. Under meklingen føres det ikke bevis på samme måte som under en rettssak. Mekler bør derfor i alle tilfelle være forsiktig å mene noe sterkt om hva som er riktig rettslig løsning.

    Syns du at løsningen i mekling bør bli lik resultatet ved en dom?

    SvarSlett
  3. Rune Lium, jeg synes at mekleren i det minste bør nevne hva han mener resultatet av en dom ville blitt ut fra sakens NÅVÆRENDE opplysning, for det er da faktisk RETTSvesenet man blir tilbudt denne ordningen av.

    Først da mener jeg det kan bli en megling som kan gi en mest mulig VARIG minnelig ordning. For slik kan for eksempel én part bli oppmerksom på at det ikke er tilstrekkelig med bevis vedlagt saken, og det for eksempel fordi den andre parten satser på å ikke huske, eller man kan for eksempel bli klar over at man ikke har påberopt de mest adekvate lovreglene.

    Slik som rettsmegling fungerer nå derimot, så har jeg inntrykk av at det ofte fungerer som en ekstra mulighet for de kyniske til å drive taktikk.

    SvarSlett
  4. Hei Ola Nordmann

    Jeg oppfatter deg slik at når man kommer til domstolen, så forventer partene at resultatet skal ha sammenheng med hva domsresultatet ville ha blitt. Du tror også at det er fokus på det rettslige resultatet som gir mest mulig VARIG minnelig løsning.

    Jeg er enig med deg i at partene ofte har forventninger om at rettsmeklingen skal være rettslig orientert. Jeg tror likevel ikke at en rettslig orientert mekling gir de beste forlikene, og i alle fall ikke de mest varige forlikene.

    Parter som kommer til retten med en sak er på en eller annen måte i konflikt med hverandre. I den rettslige prosessen forsøker jurister å beskrive konflikten innenfor en rettslig ramme. Selv i profesjonelle kommersielle forhold er sjelden konflikten begrenset til det en rettslig ramme kan romme. Eksempelvis er partenes følelser sjelden relevant for den rettslige løsningen.

    I tillegg er den rettslige kampen som regel om faktum. De juridiske utgangspunktene er vi jurister overraskende ofte enige om. Den rettslige striden står om faktum.

    Min erfaring er at parter i en sak ikke er åpne for å godta andre løsninger enn sin egen før de opplever at i det minste mekler har forstått deres perspektiv.

    Hvis mekler starter meklingen med å angi hva mekler mener er den riktige rettslige løsningen, vil resten av meklingen dreie seg om meklers vurdering er riktig, og hvilke premisser mekler la til grunn. Jeg mener det er bedre at meklingen handler om å legge til rette for at partene forstår hverandres perspektiv og at partene sammen forsøker å utvikle løsninger som begge kan leve med. Først når hele konflikten er løst mellom partene får vi varige løsninger.

    SvarSlett
  5. Rune Lium, hovedproblemet tror jeg er at mange føler seg lurt inn i rettsmegling ved at de møter noe annet der enn det de forventer, som du også selv skriver:

    «Jeg er enig med deg i at partene ofte har forventninger om at rettsmeklingen skal være rettslig orientert.»

    Så jeg mener det sjelden er et godt utgangspunkt for en megling hvis for eksempel kun én av partene «blir tatt på senga» på den måten ved åpningen av møtet. Da kan nok den parten også bli betraktet som hissig og vanskelig under meglingen, og det er jo ikke rart når man blir møtt med et slikt tillitsbrudd ved åpningen av møtet. Det blir jo omtrent som å ha forberedt seg på eksamen i matte, men så får man en kjemioppgave i stedet.

    For som nevnt, når man blir tilbudt RETTSmegling av RETTSvesenet, så forventer selvfølgelig de fleste seg at i det minste grunnlaget for møtet skal dreie seg om det juridiske og faktum. Vel, man kan jo gjerne også diskutere partenes følelser om saken, men det juridiske og faktum for saken, mener jeg bør være hovedgrunnlaget for diskusjonen, for ellers så mener jeg diskusjonen bør finne sted et helt annet sted enn i RETTSvesenet. Konfliktrådet (http://www.konfliktraadet.no/no/) mener jeg kan være et mer passende sted å flytte diskusjonen til da.

    Du skriver dessuten:

    «I tillegg er den rettslige kampen som regel om faktum. De juridiske utgangspunktene er vi jurister overraskende ofte enige om. Den rettslige striden står om faktum.»

    Javel, men da kan jo rettsmeglingen være EN SVÆRT GOD MULIGHET til å få en avklaring før hovedforhandling eventuelt finner sted. En avklaring på hvilke bevis som mangler i hverandres argumentasjon, for det er jo mye verre å få en dom mot seg, etter at hovedforhandlingen har funnet sted, på grunn av manglende bevis. Først da mener jeg rettsmegling kunne bidratt til konfliktdemping generelt sett, og slik bidratt til en demokratisk forbedring av rettsvesenet.

    Og hvorfor skal man bruke ofte svært anonyme jurister til en mekling når meklingen ikke engang skal være rettslig orientert? Ellers i samfunnet så pleier jo meklere å bli valgt ut på grunnlag av at de er kjent for å være gode i diplomati. Det vil si, hvis rettsmekleren først sier noe om sine juridiske tolkninger og oppfatninger av faktum (hvordan skal han klare å unngå det i løpet av et meklingsmøte uten å opptre som en klovn?), så mener jeg det også er mest realt å si, en eller annen gang i løpet av møtet, hva han mener resultatet av en dom ville blitt ut fra sakens NÅVÆRENDE opplysning.

    Du skrev også:

    «Min erfaring er at parter i en sak ikke er åpne for å godta andre løsninger enn sin egen før de opplever at i det minste mekler har forstått deres perspektiv.»

    Vel, da er det jo også viktig for folk flest å kunne vurdere om vi har rettsmeglere i dette landet som går inn for å prøve å forstå begge parters perspektiv. Det er altfor mye hemmelighetskremmeri med dere dommere.

    Ved utvalg av konfliktrådsmeglere så står det her http://www.konfliktraadet.no/no/info/Felles/om/Meglere/ blant annet:

    «Meglerne blir vurdert og oppnevnt av en representant fra kommunen, en fra politiet og konfliktrådsleder. Ved vurderingen blir det lagt vekt på personlige egenskaper, som evne til å takle mellommenneskelige problemer og evnen til å være upartisk, samt at det er en person som er respektert i lokalsamfunnet.»

    Hvordan er det rettsmeglere får jobben / blir valgt ut?

    SvarSlett
  6. Hei Ola Nordmann

    Takk for et interessant innlegg. I morgen skal jeg til Oslo og snakke om rettsmekling med dommerne i tingretten. Du har gitt meg inspirasjon til nye innfallsvinkler :)

    Om jeg opptrer som en klovn eller ikke, får andre vurdere. Men det er klart at i de fleste meklingene så omtales også alternativet til et forlik, nemlig hovedforhandling og dom. For meg er det viktig at partene selv kan ta et reelt valg mellom forlik eller dom. For å kunne gjøre det, trenger partene å vite hva som er bevistema i en hovedforhandling, og hva som skal til for at noe anses som bevist i retten. Så i en del av meklingen, tar jeg av meg klovnenesen og legger til retten for en samtale om de rettslige problemstilligene.

    Du reiser spørsmål om det er riktig at jurister brukes som meklere. Godt spørsmål. Dagens regler åpner for at man bruker ikke-jurister også ved rettsmekling. Partene kan velge andre enn dommerne som rettsmeklere, forutsatt at de står på en liste over eksterne meklere. Det er svært sjelden at parter ber om ekstern mekler. En viktig grunn til det er at da må partene betale kostnadene til mekler selv.

    I de fleste domstoler må alle dommere rettsmekle. Det er altså ingen utvelgelse. Jeg vet ikke om det er riktig. Mekling er et eget fag, og meklerrollen adskiller seg fra dommerrollen. Noen domstoler har valgt å sette ned ei gruppe med dommere som tar alle meklinger. Men jeg tror ingen domstoler åpner for at partene kan velge hvilken dommer de vil ha.

    Du viser til konfliktrådet. Konfliktrådet mekler i mange sivile saker. Jeg tror konfliktrådet gjør en god meklingsjobb, og de er som regel heller ikke jurister.

    SvarSlett
  7. He, he, vi trenger flere klovner i samfunnet, også i rettsvesenet, men det gjelder å sjonglere seg inn som klovn på de passende tidspunktene.

    Rune Lium, jeg er enig i at trinn én for en rettsmegler bør være å prøve å sette seg inn i hver av partenes perspektiv på saken, og hvor megleren også prøver å formidle den andre partens syn hvis partene ikke allerede har forstått hverandre. Men man bør jo også innse at en stor del av sakene som går for det norske rettsvesenet er saker hvor minst én av partene prøver å lure til seg noe som han egentlig ikke har rett på.

    Så når hver av partene deretter sitter storfornøyde over at rettsmegleren har forstått deres syn på saken, hvilke rettferdighetsnormer skal rettsmegleren da kunne bruke for å prøve å dytte én eller begge partene i en retning av en mest mulig varig minnelig løsning hvis det ikke skal være basert på rettferdighet på grunnlag av lov og rett?

    Rettferdighet på grunnlag av økonomisk fordeling mellom partene? Rettferdighet på grunnlag av partenes sosiale behov? Det blir jo i tilfelle rettferdighet på grunnlag av en politisk norm, noe som igjen krever full åpenhet om hvilken politisk norm en blir behandlet etter. Men den politiske normen for dere dommere i det norske rettsvesenet er jo egentlig fastsatt gjennom norske lover da. Så hvorfor gjøre det så vanskelig?

    Jeg har dessverre mistanke om at det presset som utøves av visse rettsmeklere ofte går ut over den svakeste part på grunnlag av dennes stilling, stand og posisjon, da det nok føles mest behagelig for mange rettsmeklere å kjøre meklingen den veien i et slikt temmelig lukket system for offentlig innsyn i hver enkelt megling. Det vil si at man nok kan utøve klassejuss i betydelig større grad under rettsmeglinger enn hva som er mulig å få til i hovedforhandlinger, og det spesielt fordi grunnlaget i en hovedforhandling jo skal være basert å lov og rett så lenge det ikke finnes helt rettstomme rom.

    SvarSlett
  8. Det bør vere juristar som opptrer som meglarar som kjenner til gjeldande rett på området..Vi treng ikkje tilfeldig oppnevnte kommunale tilsette slik som i Forliksrådet der desse manglar kunnskap om jussen og som "likar" å utøve makt ved å avseie dom..

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.