Google analytics

onsdag 26. oktober 2011

Ingenting er mer subjektivt enn sannheten

Mange tror nok at tvistene for domstolen som regel gjelder tolking av vanskelige juridiske regler. Sånn er det ikke. Tolkingen av regelen skaper sjelden de store problemene. Nei, kampen i domstolen står om faktum. Hvilket faktum skal legges til grunn?

Noen lever i den villfarelse at det alltid er mulig å finne et objektivt og sant faktum. Sånn er det heller ikke. I alle fall ikke faktum som er knyttet til folks observasjoner og opplevelser. 

Det er egentlig ganske utrolig hvor ulikt mennesker oppfatter samme hendelse. Vår opplevelse av det som skjer rundt oss, fortolker vi ut fra vårt subjektive ståsted. Med bakgrunn i alle disse subjektive opplevelsene, må dommeren "konstruere" en objektiv sannhet. 

Kampen om faktum er styrt av regler om bevisvurdering. Alt handler egentlig om hva som kan anses som bevist. 

dagbladet.no
Journalister skriver ofte om at vitnet var troverdig. Troverdighet har imidlertid begrenset plass ved dommerens bevisvurdering. Jeg tenker i alle fall at det ikke er mulig for meg å avgjøre, ut fra min subjektive opplevelse av vitnets forklaring om vitnet lyver eller ikke. Det er jo heller ikke sånn at to ulike forklaringer om det samme betyr at en av dem lyver. Ulik forklaring betyr som regel bare at de to har ulik subjektiv opplevelse av samme situasjon. 

Vitnet har ikke noe å vinne på å lyve for retten, hører vi fra advokatene. Ja vel, og hva så? 

Tidligere i år var jeg dommer i en større straffesak. Et av bevistemaene var om en svært så lovlydig  og respektert mann hadde lånt 40 000 til sin sønn. Sønnen var tidligere straffedømt, og var en del av et rusmiljø. Faren hadde ingen grunn til å lyve. På spørsmål fra forsvarer sa han at hvis han hadde lånt sønnen de pengene, så ville han garantert husket det. Han hadde ikke noe å vinne på å benekte utlån av pengene. Tvert om, det ville være til gunst for hans sønn hvis han bekreftet sønnens forklaring. Svaret fant vi i de øvrige bevisene, her kontoutskriften. Den lovlydige og respekterte mannen forstod ingenting da han ble konfrontert med kontoutskriften.

Hvem var mest troverdig i utgangspunktet? Var det noen av de som løy? Hva skulle vi ha lagt til grunn som bevist hvis vi ikke hadde hatt kontoutskriften?

De vanskeligste bevisvurderingene er kanskje i de saker det står ord mot ord. Er det mulig å dømme noen når fornærmedes forklaring er det viktigste beviset i saken?

Beviskravet i straffesaker medfører at hvis det er rimelig tvil, så skal tiltalte frifinnes. Frifinnelse betyr nødvendigvis ikke at retten ikke tror på fornærmede, eller at fornærmede ikke er såkalt troverdig. Frifinnelse betyr at retten ikke kan se at det er bevist utenfor enhver rimelig tvil at tiltalte er skyldig. 

10 kommentarer:

  1. Interessant innlegg. Det ene er i saker hvor det må foreligge bevis, noe annet er i f.eks. barnevernssaker. Her gjøres skjønnsmessige vurderinger av både barneverntjenesten og ofte øvrig hjelpeapparat. I disse sakene er det i mindre grad bevis som legges til grunn, men vurdering av foreldrenes omsorgskompetanse knyttet opp i mot barnets omsorgsbehov. Sannheten er subjektiv her også. Observasjoner og vurderinger gjort av èn fagperson (evt. en bv.tjeneste), trenger nødvendigvis ikke å stemme overens med en person i tilsvarende stilling (evt. annet bv.kontor). Foreldrenes opplevelse og forståelse stemmer ofte i liten grad med bv.tjenstens i de saker det blir fremmet sak om omsorgsovertakelse. Hvordan opplever du å være dommer i slike saker?

    SvarSlett
  2. Hei anonym.
    Du reiser spørsmål om hvordan den subjektive sannheten skal behandles i barnevernsaker, og spør om hvordan det er å være dommer i slike saker.

    Barnevernsaker er krevende saker på så mange hvis. Som dommer føler jeg særlig at jeg skal ivareta barnets interesse, og har derfor også hovedfokus på å forstå hvordan barna opplever situasjonen, og hvilke behov barna har.

    Det jeg kaller den subjektive sannhet kommer selvsagt inn i disse sakene med samme styrke som andre saker. For å sikre at en fagpersons subjektive vurderinger og opplevelser skal være hovedpremiss for rettens avgjørelse, er det viktig å hente inn flere kilder, og helst uavhengige kilder.

    Noen ganger får vi høre at foreldrene ikke evner å samarbeide med barnevernet og ikke evner å motta veiledning fra barnevernet. Foreldrene vil ofte svare på slike påstander med å hevde at det er barnevernet som ikke evner å samarbeide og ikke evner å gi veiledning. Det kan godt tenkes at begge forklaringene er i samsvar med hver enkeltes subjektive sannhet. Det må kunne stilles krav til barnevernet at de har forsøkt alternative tilnærminger for å hjelpe foreldrene.

    Vi opplever dessverre også saker hvor omsorgssvikten har påført barna synlige psykiske og/eller fysiske skader. Eksempelvis en 5 år gammelt barn som måtte trekke alle tennene fordi de alle var råtne og han hadde kroniske smerter i munnen. Tennene var bare en del av saken.

    I barnevernsaker settes retten med to meddommere, en barnefagkyndig meddommer og en "vanlig" meddommer. Når man skal treffe så viktige avgjørelser som påvirker flere menneskers liv, er det en trygghet å være flere som sammen kan finne den løsningen man tror er best.

    SvarSlett
  3. Hei, kan du si noe om hvordan dere som dommere tenker i f.eks sedlighetssaker hvor det ikke kan påvises noen tekniske "funn" på fornærmede, eller tiltalte for den del. Det er utelukkende fornærmedes og tiltaltes versjon, som er så motstridende at det ikke kan være deres subjektive opplevelse av dette som er formlaringen... Hva vektlegges i slike tilfeller?

    SvarSlett
  4. Anonym tar opp et komplisert spørsmål om sammensatte bevisvurderinger. Det blir ikke noe langt svar denne gangen, men vurderer å ta opp tråden i et hovedinnlegg senere.

    En av mine kjepphester er at det er vanskelig å avgjøre om noen snakker sant, og om noen bevisst snakker usant.

    I alle straffesaker skal enhver rimelig tvil komme tiltalte til gode. Får å unngå at egne sympatier og antipatier blir avgjørende, er mitt fokus hva som kan anses som bevist.

    Det er sjelden at tiltaltes og fornærmedes forklaring står alene som bevis. Som regel er det bevis som andre vitner, mobilspor som viser bevegelser, SMS, tekniske funn eller fravær av tekniske funn osv.

    Ofte er det nødvendig å gå gjennom hele hendelsesforløpet i detalj, sammenholde forklaringer og andre bevis for å sette sammen et faktum som kan anses bevist utenfor enhver rimelig tvil. Er man i tvil, så velger man det faktum som er til mest gunst for tiltalte.

    Du spurte vel egentlig om hva som vektlegges når det kun er to motstridende forklaringer. Skrev meg litt bort fordi det egentlig er veldig sjelden at det står igjen med to motstridende forklaringer.

    Noen saker preges av at tiltalte har en svært selektiv hukommelse. Han husker veldig godt det som likevel er ført bevis for, men der bevissituasjon er noe uklar blir også tiltalte uklar. Eksempelvis at tiltalte erkjenner incest for det ene tilfellet hvor han ble tatt på fersk gjerning, men erkjenner ikke at det har pågått over tid.

    Jeg skal forsøke å tenke om jeg har hatt noen saker hvor det var kun påstand mot påstand, og eventuelt si mer om hva man kan vektlegge. Hva tenker du? Kan man domfelle hvis det er påstand mot påstand?

    SvarSlett
  5. Interessant. Spesiellt det du sier om incest-tilfellet. Jeg mener vel at man må kunne dømme også ved to motstridende forklaringer, uten andre bevis. Og da ender man vel igjen med å snakke om troverdighet? In dubio pro reo - ja vel, men hvis man er overbevist om at fornærmede snakker sant, og man føler å kunne utelukke tiltaltes forklaring... Jo, da mener jeg man skal dømme. Men om man kaller dette en troverdighetsvurdering eller en vurdering av bevisene? Blir ikke det mer et spørsmål om ordvalg?

    SvarSlett
  6. Hei Cosinus
    Jeg har aldri vært sterk i latin, og må innrømme at jeg måtte slå opp In dubio pro reo slik at jeg ble sikker på at du siktet til uskyldspresumsjonen.

    Spørsmålet er om man kan domfelle noen utelukkende ut fra fornærmedes forklaring. Du skriver:

    "ja vel, men hvis man er overbevist om at fornærmede snakker sant, og man føler å kunne utelukke tiltaltes forklaring... Jo, da mener jeg man skal dømme."

    Hvis man er overbevist utenfor enhver rimelig tvil om at tiltalte er skyldig, ja da skal man domfelle. Men dette er ikke noe man "føler". En jury kan nøye seg med å si kun ja eller nei, men heldigvis er det sånn at vi i tingretten alltid må begrunne våre dommer.

    I noen saker er det først når man forsøker å skrive begrunnelsen for dommen at man innser at dette holder ikke. Man må kunne forklare hvorfor man kan utelukke tiltaltes forklaring. Og da tenker jeg nok at det må noe mer til enn kun fornærmedes forklaring. Hva som skal til av bevis vil avhenge av saken, og er alltid en svært konkret vurdering.

    Tenker du at jeg drar uskyldspresumsjonen for langt?

    SvarSlett
  7. Hei igjen,
    Nei jeg tenker ikke at du gjør det i din definisjon av den, men jeg er vel av den oppfatning at fornærmedes og tiltaltes forklaring nok kan være den eneste bevisførselen og likevel føre til domfellelse... Følelsen du som dommer har må jo også baseres på noe, og dette er vel dette som da må være begrunnelsen for dommen???

    SvarSlett
  8. Et problem med kun å basere seg på troverdighetsvurderinger, er at troverdighetsvurderinger fra dommere i det norske rettsvesenet tydeligvis ofte baserer seg på den vurdertes stilling, posisjon, yrke og stand i så stor grad at psykologisk innsikt fra dommerens side kommer i annen rekke.

    SvarSlett
  9. Dessuten, selv om dommeren har god psykologisk innsikt, så tar det ofte lang tid å avsløre en utspekulert karismatisk lystløgner. Så slike folk føler det ofte som en gave å kunne få opptre i en hovedforhandling, men i praktisk virkelighet er det lettere å avsløre dem.

    SvarSlett
  10. Hei Ola Nordmann.

    Jeg er enig med deg i at det ikke er enkelt å avsløre hvem som lyver i rettssalen. Det er en av grunnene til at man skal være forsiktig å basere avgjørelser utelukkende på vitneforklaringer.

    Forstår at du mener at det er enklere å avsløre lystløgnere i hverdagen. Vel, man har i alle fall bedre tid på å forsøke å avsløre de.

    SvarSlett