Google analytics

søndag 20. november 2011

Høyesterettsdommer Skoghøy på ville veier

Advokatbladet 11/2011
Saken gjelder rettsmekling, og hvordan vi dommere bør fylle vår meklerrolle. I følge Høyesterettsdommer Skoghøy bør det "dommeren mener er en korrekt rettslig løsning  danne utgangspunkt for meklingen". Skoghøys standpunkt er i strid med tvisteloven § 8-5 (3), og  hans idé om rettsmekling utfordrer partenes rettssikkerhet. Skoghøy er rett og slett på ville veier.

Parter som er i konflikt trenger ofte hjelp for å løse sine konflikter. De fleste saker løses utenfor domstolen gjennom forhandlinger. En rettslig prosess er som regel siste utvei fordi forsøkene på forhandlinger ikke førte frem. Parter som går til retten for å få løst konflikten, gjør nødvendigvis ikke det fordi de ønsker en rettslig løsning. Men i et sivilisert samfunn er domstolen siste alternativ å løse en konflikt man selv ikke klarer å løse.

Som dommer har jeg erfart at de såkalt riktige rettslige løsningene ikke alltid er de beste løsningene for partene. I mange saker åpner ikke den rettslige løsningen for mellomløsninger, dommen gir gjerne en vinner og en taper. Dommen gir også bare en avklaring på hvilket rettslig resultat partene skal forholde seg til. Noen løsning på selv konflikten får man ikke.

Videre bygger dommen på det faktum som anses bevist ut fra jussens bevisregler. I jussens verden har partenes følelser eller partenes subjektive opplevelse av virkeligheten begrenset relevans. Det er hva som anses bevist som betyr noe. 

Rettsmekling skal være et tilbud om en alternativ måte å løse konflikter som står for domstolen på. I rettsmekling skal mekleren utforske sammen med partene muligheten for et forlik med hovedfokus på partenes interesser, og ikke på partenes rettslige posisjon. Mekleren skal legge til rette for at partene forstår hverandres interesser, og sammen med partene utvikle løsningsalternativer og assistere partene i forhandlingene om en minnelig løsning.

Hvis partene ikke blir enige, så ender saken med dom. Vi bruker derfor å si at rettsmekling skjer i skyggen av en rettssak. Det betyr at partenes rettslige posisjon åpenbart er relevant for de avveininger de gjør i forhandlingene om forlik. En del av meklingen vil derfor også være å klargjøre sakens rettslige tema. 

Mekling gjennomføres tidlig i saken. Det er begrenset med bevisføring. Meklingsmøtene er unntatt fra offentlighet. Prinsippet om kontradiksjon brytes ved at mekler har særmøter med partene. Med andre ord, mye taler for at mekler ikke har nok innsikt i saken til å mene noe om de rettslige spørsmål. Mekler kan også i særmøter fått informasjon som den andre part ikke har fått anledning til å imøtegå. Det vil kunne være uforsvarlig av mekler å mene noe om hva et eventuelt domsresultat vil være. 

Høyesterettsdommer Skoghøy har ved flere anledninger gitt uttrykk for at det han kaller en "korrekt rettslig løsning" bør danne utgangspunktet for rettsmekling. I intervju med Skoghøy i Advokatbladet nr 11/2011 heter det: 
"Det jeg er skeptisk til er den utbredte meklingsideologien om at dommere skal mekle uavhengig av den materielle løsningen. Det rimer ikke med domstolens formål om å gjennomføre materiell rett. Det dommeren mener er en korrekt rettslig løsning bør danne utgangspunkt for meklingen, sier Skoghøy som mener man bør utvikle spesialkompetanse for de litt større domstolene, og at mekling da bør være en av de tingene man prioriterer først.
 - En del advokater jeg har snakket med har opplevd noen meklingsprosesser nærmest som et overgrep mot sin klient. Når partene går til domstolen med en sak er det for å få en avgjørelse etter gjeldende rett. Et meklingsresultat bør ikke ligge langt fra hva resultatet ville blitt uten mekling, mener Skoghøy."
Rettsmekling skal være en alternativ konfliktløsningsmåte. Hvis partene ønsker en såkalt korrekt rettslig løsning, har vi gode regler som sikrer partenes rettssikkerhet og som ender med en endelig rettslig avgjørelse - nemlig dom. I noen saker er det både riktig og nødvendig. Et fåtall av alle konflikter i Norge ender til og med opp i Høyesterett.

Høyesterettsdommer Skoghøy har ikke gitt noen anvisning på hvordan han mener mekler skal gå frem for å mekle med utgangspunkt i sitt syn på den korrekte rettslige løsning. Ser han for seg at mekler skal gi en vurdering av de rettslige spørsmål innledningsvis? Eller skal mekler være en overdommer helt til slutt, hvor han sjekker ut om forliket er nært nok det mekler mener er et korrekt rettslig resultat?

Min mening om hva mekling bør være adskiller seg veldig fra Skoghøys rettslige orienterte meklingstanker. Domstolen bør tilby partene en mulighet til å mekle på et bredest mulig grunnlag. Meklerens oppgave blir å hjelpe partene til å utforske de ulike interessene som er i spill. I noen få saker er de rettslige problemstillingene hovedinteressen. Men i de fleste sakene inneholder partenes konflikt flere elementer som vi jurister vil betrakte som ikke relevante for den rettslige løsning. I meklingen er det partene som skal være i fokus. Det er hva partene mener er relevant som betyr noe, og ikke hva vi jurister finner relevant ut fra vår paragrafverden.

Hvis mekler evner å ha en bred tilgang, gir det åpninger for andre løsninger enn de rettslige. Vi er alle eksperter på egne liv. Så lenge partene ikke utsettes for noe utidig press om å forlike en sak, ser jeg ingen betenkeligheter med at forliket avviker fra de mulige rettslige løsninger.

I det siste har jeg meklet flere saker mellom banker og deres kunder. I rettssalen vil det ofte handle om hvilken informasjon om risikoen og om selve produktet det kan anses bevist at kunden har fått. I meklingsrommet er det åpent for en bredere tilgang. For kundene kan det handle om hvilket liv de skal leve, om å føle seg sviktet av banken, en opplevelse av å ha blitt lurt. For banken kan det handle om omdømme, om egne ansatte som kanskje har vært litt utydelig eller overivrige, om å ha behandle alle kunder likt osv. Gjennom meklingen tilbys partene å ta kontroll over hvordan saken løses. Få avsluttet saken på en verdig og god måte. Noen ganger finner man også i slike saker mer fleksible løsninger enn hva en dom kan gi. Eksempelvis har jeg vært med på at kunden tilbyr pant som sikrer kravet, nedbetalingsavtaler, låneavtaler osv. I en sak hvor boligen ble satt i pant, ga banken et tilleggslån slik at kunden fikk økonomi til nødvendig vedlikehold. Som banken sa, det er også i vår interesse at du tar vare på panteobjektet.

Banksakene er gode eksempler på at det ikke alltid er mulig eller ønskelig å mekle mot en riktig rettslig løsning. Vi jurister kan ha en tendens til å tro at rettsreglene alltid gir et godt og riktig svar. Sånn er det ikke alltid.

43 kommentarer:

  1. Jeg er fullstendig enig med dommer Skoghøy i at rettsmekleren bør ha korrekt rettslig løsning som et utgangspunkt for meklingen, men det betyr selvfølgelig ikke at mekleren skal starte meglingsmøtet med å tilkjennegi sitt standpunkt, noe som i tilfelle er en svært dårlig meglerstrategi etter min mening. Forøvrig så har jeg gitt omfattende kritikk av dagens rettsmeglingspraksis i denne kommentartråden her:

    http://dommere.blogspot.com/2011/11/dommere-som-rettsmeklere.html

    Så som nevnt der, så mener jeg det altså er mest realt av rettsmegleren å si, en eller annen gang i løpet av meglingsmøtet, hva han mener resultatet av en dom ville blitt ut fra sakens NÅVÆRENDE opplysning. Noe annet mener jeg blir å prøve å omdefinere rettsvesenets rolle, og hva folk flest forbinder med begrepet RETTSvesenet.

    Jeg mener dessuten at Skoghøy opptrer korrekt i henhold til tvisteloven § 8-5 punkt 3 hvor det står:

    «Rettsmekleren skal opptre upartisk og søke å klarlegge partenes interesser i tvisten med sikte på en minnelig løsning. Rettsmekleren kan peke på forslag til løsning og drøfte styrke og svakhet i partenes rettslige og faktiske argumentasjon.»

    For hva som er «tvisten» bør etter min saklige tolkning av lovteksten tolkes med utgangspunkt i hva som er bragt på bane med stevningen, og hvis ikke, så kan jo en av partene utvide tvisten under meglingsmøtet til nærmest det uendelige.

    MEN i passende meglerånd, så mener jeg det selvfølgelig kan være passende å kunne utvide «stevningstvisten» under meglingsmøtet, men innenfor rimelighetens grenser, og hvor dommeren selvfølgelig også der bør hjelpe partene med sin juridiske kompetanse.

    Så jeg mener det heller er muligheten til å kunne utvide tvisten, utover hva som er bragt på bane med stevningen, som mangler i den lovteksten.

    SvarSlett
  2. Hei, veldig spennede blogg! Ble oppmerksom på bloggen din på domstolens intranettsider. Selv er jeg dommerfullmektig i en domstol på det sentrale Østlandet. Dommeryrket er et veldig spennede yrke - og du formilder dette på en flott måte! Også spennende å se kommentarene fra de "over bordet". Det er tross alt mennesker i vanskelige situasjoner man ofte har med å gjøre, og respekt for alle er helt grunnleggende for tilliten til domstolene.

    Stå på, hilsen ny fast leser

    SvarSlett
  3. Takk for hyggelig tilbakemelding fra anonym. Jeg syns også kommentarene er spennende. Vi dommere får ikke så ofte innspill om det vi gjør. Innspillene her hjelper meg med å reflektere mer over min egen rolle.

    SvarSlett
  4. Hei Ola Nordmann, hyggelig at du fortsetter vår meklingssamtale med utgangspunkt i mitt innlegg om mekling skal ta utgangspunkt i det rettslige eller ikke.

    Først vil jeg presisere at jeg mener de rettslige problemstillingene kan være viktig i en rettsmekling. Hvis partene kommer i en mekling til meg og vil kun snakke om rettslige vurderinger, så gjør vi jo selvsagt det. Mekling er frivillig, og det er partene som eier konflikten. Jeg skal ikke tvinge noen til å snakke om konflikten også handler om andre ting.

    Hvis vi skal følge lovens ordlyd, dvs §8-5, så heter det blant annet:

    "Rettsmekleren skal opptre upartisk og søke å klarlegge partenes interesser i tvisten med sikte på en minnelig løsning."

    Med å kartlegge partenes interesser menes noe mer enn de rettslige interessene. Loven er egentlig veldig klar på at mekling skal ta utgangspunkt i interessene og ikke jussen.

    Men la oss nå glemme loven litt, og heller tenke høyt om hvilken mekling domstolene bør tilby partene.

    Jeg starter ofte mine meklinger med å spørre partene om hva saken handler om for dem - hva er det som er viktigst for dem? Svarene varierer selvsagt, men partenes svar i hver sak må danne utgangspunkt for meklingen. Hva jeg mener bør være viktig for dem, ex den rettslige løsningen, skal ikke jeg dytte på dem.

    Mekling er frivillig, og hvis den ene parten mener den andre vidløftiggjør saken - ja - da kan han jo bare si det. Og hvis han ikke vil være med på det - så kan han avbryte meklingen. Fører ikke meklingen frem så får jo partene svaret på hva den rettslige løsningen er. Meklingsrommet er ikke en egnet arena for å avsi muntlige dommer uten bevisførsel, uten full kontradiksjon og uten ankemulighet.

    SvarSlett
  5. Rune Lium, jeg er fremdeles ikke enig i din tolkning av tvisteloven § 8-5 punkt 3, for «partenes interesser i tvisten» mener jeg ut fra lovens ordlyd kun er de interessene som berøres direkte av den tvisten som er bragt på bane med stevningen. For rettsmeglingen blir jo en følgesak av stevningen, og som innledning i stevningen så står det som regel «saken gjelder:». Det vil si et kort resyme av tvisten, ofte uten å gå inn på lovregler, men som saksøker mener den videre stevningen kan bidra til å komme med en rettslig løsning på. Så det resymet mener jeg således kan bli brukt som et brukbart utgangspunkt for rettsmegling.

    Hvis man i rettsmeglingen derimot skal kunne utvide den «stevningstvisten», også selv om saksøker ikke ønsker det, så mener jeg det går på rettssikkerheten løs for saksøker, men kanskje også av og til for den saksøkte. For jeg vil jo anta at saksøker ofte nettopp har dratt konflikten til retten fordi saksøker ikke orker / ikke har nerver til / har gitt opp å prøve å komme fram til en rettferdig løsning gjennom diskusjon med motparten.

    Så hvis partene i tillegg, nærmest etter eget forgodtbefinnende, skal kunne utvide hva saken gjelder under rettsmeglingen, så legges det jo opp til at partene i mye større grad kan begynne å angripe hverandre på det personlige plan, med skittkasting, utpsyking og nedrakking, og hvor det for eksempel da kan dras inn saker som partene mener er en indirekte følgetilstand av den saken som er bragt på bane med stevningen.

    Er man da kynisk nok, så kan jeg da lett se for meg at rettsmeglingen utvikler seg til det rene intrigespillet. Det vil si at rettsmeglingen da gir en stor bonus til dem som er gode til å psyke ut andre.

    En slik type rettsmegling bør jo dessuten sette ekstra store krav til rettsmegleren. Det er mulig du har kontroll der Rune Lium, men jeg ser lett for meg at svært mange andre rettsmeglere ikke har det, og jeg har som nevnt hørt at partene ofte blir forsøkt presset, av megleren, til ikke å forlate rommet før de er kommet fram til en løsning. Dessuten så er det tydeligvis også av og til slik at man blir behandlet som lite samarbeidsvillig av dommeren, i den videre saksbehandlingen, hvis man ikke har gått med på rettsmegling.

    SvarSlett
  6. Det norske rettsvesenet har jo tradisjonelt sett også vært nødhavner for parter som for anledningen ligger nede, slik at disse, ved urettferdig behandling, har kunnet fått anledning til å stevne en motpart, for slik å kunne bygge seg opp igjen gjennom en rettferdig løsning basert på lover og regler.

    Dessuten, for folk som ligger nede, så er det «å gå rettens vei» ofte det det eneste halmstrået de reelt ser for seg å gripe fatt i for å kunne reise seg igjen på en anstendig måte. Og for utpsykede mennesker så kan det utvilsomt ofte være brutalt i det hele tatt å møte sin motpart i rettsmegling, og utvilsomt ofte mer brutalt enn å møte motparten i hovedforhandling hvor en kan bruke sin advokat som talsperson.

    Så jeg kan lett se for meg at en rettsmegling, mellom to slike parter, kan bli temmelig brutal, og det spesielt hvis megleren stort sett overlater til partene selv å prøve å komme fram til en løsning.

    Jeg vil dessuten påstå at det er en ganske liten andel av folket som er godt egnet som rettsmegler. For en rettsmegler bør jo tydeligvis ikke bare ha god rettferdighetssans, men jeg ser blant annet for meg at en rettsmegler også bør ha store retoriske evner for å kunne sette desperate mennesker på plass på en diplomatisk måte.

    SvarSlett
  7. Er det god skikk/etikk/rettsikkerhet at en advokat kan føre/prosedere saker, representere part under mekling i samme domstol som ektemannen er dommer/lagmann.
    Hva mener Lium om dette.?

    SvarSlett
  8. Hei Ola Nordmann
    Jeg tenker at dine innspill mye handler om maktutøvelse i meglingsrommet, og hvordan det skal håndteres. Du beskriver meglere som utøver egen makt mot partene gjennom å legge press på dem. Du tar også opp situasjoner hvor den ene utøver makt/presser den andre.

    I hvilken grad megler legger press på partene, eller i hvilken grad megler griper inn i partenes forhandlingsstrategier trenger nødvendigvis ikke å ha noen sammenheng med om megleren legger opp til en interessebasert eller rettslig orientert megling.

    Jeg er nok over snittet opptatt av megling, og skulle gjerne ha utdypet hva jeg tenker om maktspillet i meglingsrommet. Tiden strekker ikke til i kveld.

    Men jeg skulle gjerne ha visst mer om hvordan du tenker megleren bør opptre for å unngå å presse, og for å sikre en aktiv deltakelse fra partene i meglingsrommet.

    SvarSlett
  9. Hei anonym.
    Du spør om det er god skikk at en advokat fører en sak hvor vedkommende advokats ektemann er dommer i samme domstol.

    Spørsmålet er om ektemannens rolle som kollega til dommeren i saken er "særegne omstendigheter" som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet. Normalt vil det nok ikke være inhabilitet. Men i alle saker må det foretas en konkret vurdering.

    SvarSlett
  10. Rune Lium du skrev:

    «I hvilken grad megler legger press på partene, eller i hvilken grad megler griper inn i partenes forhandlingsstrategier trenger nødvendigvis ikke å ha noen sammenheng med om megleren legger opp til en interessebasert eller rettslig orientert megling.»

    Jeg er ikke ute etter å ville ha tannlause meglere som ikke kan legge press på partene. Heller tvertimot, for jeg kan lett se for meg at det kan trengs disiplinering av debatten mellom partene i en slik megling, for det møtes da tross alt parter som ikke er blitt enige før de kommer til den meglingen, MEN PRESSET FRA MEGLEREN BØR JO LEGGES I EN VISS MORALSK RETNING, og den retningen mener jeg kun bør være hva megleren anser som rettslig rettferdig, på det tidspunktet, i den saken som er bragt på bane av stevningen.

    Så det du kaller interessebasert megling peker jo i alle mulige retninger, og da kan jeg lett se for meg at det, for eksempel, er den beste retorikeren som flest ganger får sympati av megleren FOR SINE INTERESSER, og da mener jeg meglingen er havnet langt utenfor oppgaven til rettsvesenet.

    Rune Lium, det er mulig du føler du har kontroll ved en slik «interessebasert megling», men jeg nekter å tro at heller ikke du er noe overmenneske som klarer å gjennomskue alle gode retorikeres argumenter der og da, og spesielt når du nok ofte ikke engang kjenner disse menneskene på forhånd.

    Så Rune Lium, klarer du virkelig ikke å se for deg at «interessebasert megling» lett går ut over den svakeste parts rettssikkerhet, når denne parten blir lagt under et press av RETTSvesenet som går i en annen retning enn den retningen som er bragt på bane av stevningen? Det spesielt når det presset blir utøvet av en juridisk dommer som folk flest forbinder med at skal utøve en helt annen oppgave i rettsvesenet.

    SvarSlett
  11. Hei Ola Nordmann,
    du har helt rett i at jeg ikke er noe overmenneske som kan se gjennom alt og alle. Det er blant annet derfor at jeg er så opptatt av at jeg som mekler ikke skal presse partene til å inngå forlik fordi det fremstår som rimelig og fornuftig fra min side.

    Samtidig ønsker jeg ikke å være en tannlaus mekler som har kaffeskjenking som sin fremste oppgave. Mine bidrag i prosessen er blant annet å hjelpe partene til å forstå hva konflikten handler om, og deretter utfordre partene på sin forståelse av konflikten. Partene kan utfordres på sine rettslige argumenter. Men enda viktigere mener jeg det er å utfordre partene på den andre parts forståelse av konflikten. Målet er at begge partene skal forstå hvorfor de ser ulikt på saken.

    Jeg er overbevist om at et ensidig fokus på sakens rettslige løsning hindrer utvikling av gode vinn-vinn løsninger. Videre vil et ensidig rettslig fokus ofte medføre sementering av partenes posisjoner.

    Om jeg oppnår det jeg ønsker vet jeg ikke. Det er ikke enkelt å få oppriktige tilbakemeldinger på egen mekleradferd. I år har jeg sendt ut evalueringsskjema til advokatene etter mine meklinger. Neste år skal jeg forsøke å spørre partene også. Et spørsmålene vil være i hvilken grad de følte seg presset til å inngå forlik.

    SvarSlett
  12. Du Rune Lium skrev:

    «Partene kan utfordres på sine rettslige argumenter. Men enda viktigere mener jeg det er å utfordre partene på den andre parts forståelse av konflikten.»

    Ja nettopp, der innrømmer du at du IKKE KLARER å kun være en «hjelpemann» som prøver å la partene selv komme til enighet. Det var derfor jeg antydet i den forrige tråden om rettsmegling at du i så tilfelle omtrent måtte opptre som en klovn.

    Du utfordrer altså BEGGE partene på den andre parts forståelse av konflikten. Så hvis det så finnes en sjarlatan blant partene, så får altså denne full drahjelp av deg og din tittel som juridisk dommer i det norske rettsvesenet. Rettssikkerhet? Nei, nei nei!

    På den måten så bidrar du altså til ytterligere å dyrke fram egoet hos sjarlataner. Så en sjarlatan kan således tenke:

    «Vel, jeg har egentlig en svært dårlig sak rent rettslig sett også denne gangen, så jeg burde vel gi meg, men forrige gang jeg prøvde rettsmegling så klarte jeg faktisk å psyke ut motparten såpass ytterligere at jeg allikevel delvis vant fram der og da. Så det prøver jeg igjen. Og folk som ikke vil gå med på rettsmegling blir jo sett på som stabukker av de høye herrer, så her har jeg alt å vinne.»

    SvarSlett
  13. Hei Ola Nordmann. Interessant problemstillinger du tar opp.

    Jeg forstår deg slik at du mener rettsmekler lett kommer i en situasjon hvor han utøver press mot partene. Videre forstår jeg at du mener at et slikt press må utøves i samsvar med hva en "riktig rettslig løsning" vil være.

    Min målsetting under meklingen er å utfordre partene uten at dette innebærer at jeg presser partene til å gå for en løsning. Med å utfordre partene mener jeg å stille de spørsmål som hjelper de til å reflektere over både eget perspektiv og den andre partens perspektiv. Målsettingen er at alle i meklingsrommet skal forstå hva konflikten egentlig handler om.

    Jeg har meklet i 6 år. De første årene hadde jeg veldig fokus på de rettslige reglene. Jeg fikk etterhvert tilbakemelding på at partene opplevde sterkt press til å goda løsning. Siden jeg var dommer, var det ikke lett å stå i mot når jeg meklet med jussen som mitt sannhetsvitne. Jeg oppnådde forlik i så å si 100 % av sakene. For meg selv rettferdiggjorde jeg presset med at jeg gjorde partene en tjeneste ved å "realitetsorientere" partene om deres handlingsrom utfra en "objektiv" rettslig vurdering.

    Hva tenker du Ola Nordmann om at det er begrenset med bevisføring ved rettsmekling, og at mekler også snakker med partene hver for seg. Føler du deg trygg på at dommermeklerens forståelse av jussen er det såkalt riktige rettslige resultatet? Hva med dommerens lyst til å forlike saken? Er du helt trygg på at dommerens rettslige løsninger også er til beste for partene? Hvis jussen er svaret, hvorfor da ikke be om en dom?

    SvarSlett
  14. Rune Lium skrev:

    «Hvis jussen er svaret, hvorfor da ikke be om en dom?»

    Vel, som jeg tidligere har gitt deg en rekke hentydninger til, men som du glatt overser hver gang (som nevnt så venter jeg selvfølgelig ikke for mye av deg i din posisjon) så blir folk lett bondefanget inn i rettsmegling av systemet. Det vil si man blir lett uglesett av de høye herrer hvis man ikke går med på rettsmegling, og det er ofte svært dårlig opplysning fra systemet (inkludert egen advokat) om hva rettsmegling er for noe før man sitter der i meglingsrommet, og så videre. Det vil si et perfekt system for sjarlataner.

    Du skrev også:

    «Hva tenker du Ola Nordmann om at det er begrenset med bevisføring ved rettsmekling, og at mekler også snakker med partene hver for seg.»

    Ikke noe problem, for som jeg nevnte i den forrige tråden om dette emnet, så starter en vanlig klagesak også ofte med begrenset bevisføring, men motpartens motargumenter i klagesaken kan derimot bidra til at en framskaffer flere beviser til senere bruk i saken, hvis rettsmegleren for eksempel klarer å få partene til å svare hverandre på spørsmål som man ikke har fått svar på før (noe som bør være en av rettsmeglerens hovedoppgaver etter min mening). Beviser som en før kanskje ikke hadde tenkt var nødvendig å framskaffe. Men problemet er tydeligvis at dagens norske rettsmegling er lagt opp mer som en taktikkarena enn som en reell konfliktløsningsarena.

    Du skrev også:

    «Føler du deg trygg på at dommermeklerens forståelse av jussen er det såkalt riktige rettslige resultatet?»

    Nei, men partene bør jo ha anledning til å kunne gå inn i dialog med dommeren også når det gjelder forståelsen av jussen. Eller mener du Rune Lium (som tydeligvis mange andre norske jurister mener for tiden) at lekmenn ikke lenger bør ha noe med tolkning av juss å gjøre? Min mening er at innspill fra lekmenn kan være den beste kontrollen for å unngå for rigorøse tolkninger av jussen. For det er da faktisk ganske ofte bare sunn fornuft, og god språkforståelse, som gjelder. Og hvis det finnes rettspraksis på området som høres underlig ut, så bør det jo være meklerens rolle å forklare parten den, men slikt er jo tydeligvis strengt forbudt for en rettsmegler å gjøre under dagens system.

    Så slik som dagens norske rettsmegling er lagt opp, så bidrar den jo til å vanne ut de grunnleggende føringene til den parten som innleverer stevning. Så det er altså noen som vil at det skal bli ennå vanskeligere for folk som ligger nede å kunne få oppreisning. Jeg sitter også med en mistanke om at Rune Lium, i sin rettsmeglingspraksis, i liten grad har fått tildelt de ofte svært fastlåste sakene for eksempel innenfor eiendomsrett.

    Hvis man er kritisk til visse rettsreglers virkninger, så bør man jo da prøve å øve påtrykk mot politikere for å prøve få endret disse reglene, eller mener du Rune Lium, det er bedre, for de som har makt til å gjøre det, å ta snarveier gjennom å øve påtrykk direkte mot dem som ønsker å benytte seg av rettsreglene?

    SvarSlett
  15. Hei Ola Nordmann.
    For enhver type mekling er frivillighet helt grunnleggende. Ut fra ditt innspill fremstår det som at vi har en jobb å gjøre med å fremheve at rettsmekling også er frivillig.

    Dialogen i meklingsrommet bør være om det som partene ønsker å snakke om. I noen saker ønsker de å snakke mye om rettsreglene, og da bruker vi den tiden partene ønsker å bruke på det. For å kunne holde partene i meklingsprosessen må jeg jo kunne tilby de noe de selv har troen på. De sitter der frivillig, og kan reise seg å gå på et hvert tidspunkt.

    Min erfaring er at det er sjelden er den rene lovtolkningen partene er uenige om. Det vesentlige av den rettslige tvisten skyldes ulikt syn på faktum. Jeg har blant annet meklet mange saker hvor det er reist krav etter bustadoppføringsloven. Ofte er det viktigste i slike saker å ha en befaring hvor man sammen kan gå gjennom de påståtte mangler, gjerne sammen med en fagkyndig medhjelper.

    Før saken fremmes for domstolen har partene som regel forsøkt å forhandle om minnelig løsning. Sakene preges også ofte av parter som er fastlåst i sine posisjoner. De har sitt perspektiv på virkeligheten. Hvordan få fastlåste parter til å bevege seg? Hvordan få fleksible parter? Mitt svar er dialog med fokus på forståelse. Jeg tror ikke på at fokus på rettsregler løser så veldig mye.

    SvarSlett
  16. Rune Lium skrev:

    «Min erfaring er at det er sjelden er den rene lovtolkningen partene er uenige om. Det vesentlige av den rettslige tvisten skyldes ulikt syn på faktum.»

    Jeg forstår poenget ditt, selv om det ikke er vanskelig å finne rettsområder som utpreger seg med det motsatte (for eksempel tomtefestesaker), hvor partene ofte synes enige om faktum, men er uenige i lovtolkningen.


    Dessuten, lovtolkning og faktum går jo hånd i hånd, så man kan jo ikke unnlate å diskutere det ene hvis man vil komme fram til det andre.

    Så jeg har et eksempel fra virkeligheten på hvordan rettsmegling kan misbrukes. Den ene parten, med sin advokat i spissen, nektet å være med på et møte, før hovedforhandling, hvis man der skulle diskutere rettsregler. Den samme parten ønsket derimot gjerne rettsmegling, men motparten avslo, og det spesielt så lenge man der ikke kunne diskutere rettsregler.

    Og slik som jeg forstår det, så får den som har ønsket rettsmegling ofte ekstra goodwill når det for eksempel gjelder fordeling av saksomkostninger. Der bruker dere dommere tydeligvis svært ofte bare en sjablong framfor å ville gå inn i psykologien mellom partene.

    SvarSlett
  17. Det er mulig dere ønsker dette som en dialog mellom dere, men jeg kommer med noen få kommentarer.

    Jeg har drevet som advokat i 10 år inkl. fullmektigtid i Trondheim / Midt-Norge, hvor rettsmekling har vært et sentralt tema også før tvisteloven.

    Først en kommentar til Ola Nordmanns siste avsnitt, dvs. at den som ønsker mekling har en goodwill ift. fordeling av saksomkostninger. Denne tanken har jeg nok tenkt selv, men jeg har aldri opplevd noe som konkret kan begrunne noen slik mistanke.

    Jeg er enig med Rune i at tvistelovens formulering vedr. partenes interesser går utover det rent rettslige, selv om dette også er med i helhetsbildet.

    Min erfaring er at mekling fungerer best når den løsrives fra jussen. Jeg har opplevd kolleger som har sittet med nesen ned i kommentarutgaver under rettsmekling og det tjener aldri saken.

    Jeg tror at Skoghøys linje vil redusere antallet forlik i mekling, fordi den som "vinner dommerens gunst" i forhold til hva vedkommende mener er riktig løsning på jussen, vil hardne til i forhandlingene og dermed ødelegge grunnlaget for et balansert forlik.

    Min erfaring er forøvrig at en dommer IKKE har tilstrekkelig grunnlag for å si noe om utfallet av en dom på meklingstidspunktet. Normalt vil det da fortsatt være lang tid igjen av saksforberedelsen og det kan i denne perioden dukke opp nye bevis. Det er heller ikke ført vitner for å belyse sakens faktum. Å bruke den antatte "endelige dom" som rettesnor for dommerens press i en rettsmekling vil etter min oppfatning være i strid med EMKs bestemmelser om fair trial, som ikke bare gjelder "trials" i betydningen hovedforhandling, men også domstolens generelle behandling av partenes pretenderte krav.

    Nokre strøtankar fra ein åker på Skatval ein sur sundag kveld.

    SvarSlett
  18. Fint at flere henger seg på bloggdialogen.

    Jeg er langt på vei enig med Jamnes strøtanker fra åkern på Skatval. Jeg tror særlig Jamnes beskrivelse av en mekling som et spill hvor det viktigste er å "vinne dommerens gunst" er en god beskrivelse av hva som ofte vil være situasjonen hvis meklingen er veldig rettslig orientert.

    I mange meklinger opplever jeg at særlig advokatene har fokus på å overbevise meg som mekler om at de har rett. Det de ønsker er at jeg skal være enig i deres rettslig argumetnasjon for deretter å presse den andre part til å godta et forlik ut fra deres rettslige forståelse av situasjonen. Blir slik advokatadferd det dominerende i meklingen, blir det vanskelig for mekler å få tak i partenes interesser, og det blir vanskelig å få til gode forhandlinger med fokus på å utvikle alternative løsninger.

    Det er flere lærde på universiteter som har konkludert med at EMKs regler om fair trail ikke gjelder ved rettsmekling. Mulig det. Men jeg har litt sansen for Jamnes henvisning til nettopp at en rettslig orientert rettsmekling også vil være i strid med kravet til fair trail.

    SvarSlett
  19. Jeg er selvfølgelig ikke overrasket over at dere jurister, Thomas Lidal Jamne og Rune Lium, ønsker fair trail i forhold til EMKs bestemmelser om fair trial OGSÅ i rettsmekling, men for meg som er en ikke-jurist, så føles det som en temmelig søkt rettferdighetsnorm, og jeg ser derfor deres ønske som et utslag av deres jurist-politiske korrekthet.

    For det ligger jo i ordet rettsMEKLING at det er en mekling dette er snakk om, og ikke en rettssak. Det ligger jo dessuten også i ordet RETTSmekling at det er en rettslig rettferdig løsning som det skal mekles mot, og det egentlig på samme måte som de fleste gode foreldre prøver å finne ut av hva som egentlig har skjedd i konflikten mellom to søsken. Det vil si at foreldrene prøver å finne fram til fakta (bevis) om hva som egentlig har skjedd mellom søsknene (partene), og hvilke moralnormer (kan sammenlignes med rettsregler) som skal brukes i konflikten.

    Hvis foreldrene så senere (senere i prosessen) finner ut ytterligere om hva som egentlig har skjedd mellom søsknene, så kan altså straffen, og gevinsten, forskyves mellom partene (kan sammenlignes med en som trekker saken videre fra rettsmegling til retten). Så synes dere jurister virkelig at en slik tradisjonell konfliktløsning er et stort problem?

    Så det RETTSLIGE grunnlaget ligger altså OGSÅ til grunn i helt vanlig tradisjonell konfliktløsning. Så slik som rettsmekling fungerer her i landet i dag, så fungerer det ofte som rene bondefangeri av parter som ikke har vært i rettsmekling tidligere. Det spesielt så lenge man bruker ordet rettsmegling, og i tillegg er svært sparsommelige med å informere om hva rettsmegling egentlig er for noe.

    Thomas Lidal Jamne skrev:

    «Jeg tror at Skoghøys linje vil redusere antallet forlik i mekling, fordi den som "vinner dommerens gunst" i forhold til hva vedkommende mener er riktig løsning på jussen, vil hardne til i forhandlingene og dermed ødelegge grunnlaget for et balansert forlik.»

    Jeg tolker det da slik at med et «balansert forlik» så mener Thomas Lidal Jamne det forliket som gjør at partene, samlet sett der og da, ser mest balanserte ut, for så lenge heller ikke Thomas Lidal Jamne kan gjennomskue sjarlataner uten å kjenne dem godt på forhånd, så kan han heller ikke vite hva som blir et mest mulig VARIG balansert forlik ut av en slik type mekling. Dere jurister legger altså opp til en mekling hvor den som er kvikkest i hodet, og har et mest velsmurt snakketøy, skal få store ekstra fordeler.

    Så synes dere jurister virkelig at det er mest rettferdig at de beste sjarlatanene stadig vekk skal få «vinne» rettsmeklingene slik som deres opplegg legger opp til?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har vært part i rettsmekling. Etterpå satt jeg igjen med en følelse av undring over hva dette egentlig var. Det føltes som et overgrep i regi av retten.
      Det er tydelig at det selv blant dommere er ulik oppfatning av hvordan dette skal foregå. Før man går med på rettsmekling, bør man spørre seg: Hvilken meklingsstil har "min" dommer? Hva kommer til å skje? Utifra domstol.no sin nettside var det vanskelig å kjenne igjen det som foregikk under rettsmeklingen. Ingen opplysninger om meklingen kom verken fra rettsinstituttet eller egen advokat i forkant. Jeg stilte derfor med blanke ark og med full tillit til rettsvesenet.
      Det var innkalt mange sakkyndige. Hvis tanken er mekling utifra partenes interesser, hva er da vitsen med kostbare sakkyndige? Sakkyndige som blir unnvikende når de blir kjørt litt av dommeren. Rettsmekleren fikk ikke full bevisførsel, men tillot seg likevel å kjøre på i timevis med en evualerende meklerstil, for så tilslutt å komme med forslag til økonomisk oppgjør. Det var aldri snakk om annet enn penger. Ingen spørsmål om partenes interesser. Under rettsmeklingen ble det ikke åpnet for dialog mellom partene, det sørget mekleren for. Partene kom nesten ikke til orde før det var tid for bud. Det er ikke naturlig for en part å stoppe dommeren, eller reise seg opp å gå ifra hele meklingen. Etter 9 timers sammenhengende meklingsmaraton skjønner man jo at dette allerede har kostet svært mange penger med advokater og sakkyndige, særlig når mekleren til stadighet gjentar hvor mange tusen en slik sak vil koste i retten.
      Om rettsmekling hevdes det at ingen av partene blir vinnere eller tapere og at man kan fortsette som før. Dette må være langt fra virkeligheten. Den svakeste parten kan lett komme til å strekke seg altfor langt, og når mekleren ikke gir mulighet for en dialog mellom de som eier konflikten, nemlig partene, blir det aldri ryddet opp i konflikten heller.
      Uten å utdype dette for mye, vil jeg heller si at man mer eller mindre presser partene til forlik. Den av partene som har vært igjennom dette før, eller som har en oppegående advokat når det gjelder rettsmekling, stiller helt klart med store fordeler. I motsatt fall er dette et sjansespill av dimensjoner. Ettersom dommeren står nokså fritt i sin gjerning som rettsmekler ( iflg domstolsadministrasjonen) kan man jo aldri vite hva man går til. Her finnes ingen regler.

      Alle partene i en rettsmekling har taushetsplikt, pressen har ikke adgang, og jurister kan lett komme til å være kollegaer istedet for å fremme rett og hindre urett.
      Med denne rettsmeklingen forsvant også tilliten til rettsvesenet.

      Slett
  20. Hei anonym, og takk for at du delte historien din.

    Slik reglene er i dag står rettsmekler svært fritt i sin måte å fylle meklerrollen på. Mekling skjer også i lukkede rom, og det er derfor vanskelig å ha et klart bilde på hvordan norske dommere faktisk mekler.

    Det er flere ting som du beskriver som fremstår som svært uheldig. Jeg tenker at dialog mellom partene er noe av det viktigste poenget med meklingen. Min erfaring er at mange konflikter skyldes dårlig kommunikasjon. Og den rettslige prosessen er med på å bryte det lille som var igjen av kommunikasjon mellom partene. Meklingsrommet er en ideell arena for å få igang dialogen mellom partene igjen.

    Historien din illustrerer også hvor viktig det er at advokatene er sterke nok til å ivareta klientens interesse.

    Har du noen tanker om hvordan mekling i domstolens regi bør være?

    SvarSlett
  21. Det er vondt å lese Anonyms erfaringer med rettsmekling og de er svært annerledes enn hva jeg selv har vært med på. Det er klart at meklingen stiller helt andre krav også til dommerne. I en hovedforhandling kan en dommer i realiteten være helt tilbakeholden, mens man i en mekling har regien og skal sørge for at partene kommer i dialog.
    Et viktig spørsmål som ofte melder seg hos de dyktigste meglerne - tidlig på dagen - er nettopp det Anonym IKKE fikk spørsmål om: Hva er det ditt primære ønske - dine viktigste mål med saken og meklingen?
    På mange måter er det også enklere å være advokat i en hovedforhandling; da er oppgaven klar og verden relativt svart / hvit. Utfordringene for advokaten er da egentlig størst i forhold til egen klient når det begynner å nærmere / eller dersom man passerer smertetersklene for hva man vil gå med på. Det er alltid en utfordring for advokaten å vite hvor mye man skal "presse" sin egen klient i en slik situasjon.
    I Anonyms tilfelle har det også blitt svak informasjon fra egen advokat og det er naturligvis svært beklagelig.
    Anonyms historie underbygger også meget tydelig for meg at det er viktig at dommerne trenes godt i mekling. Jeg har ikke innsyn i hvordan dette gjøres nå, men jeg vil tro fokuset på dette blir stadig større.
    Sett i forhold til den ganske opphetede debatten som har oppstått om dette er det forøvrig svært viktig å påpeke at mekling er FRIVILLIG. Dvs. at dersom man mener å være utsatt for rettsforfølgning fra "sjarlataner" så får man heller bare gå til hovedforhandling. At man har takket ja til mekling indikerer i seg selv at man er villig til å bevege seg bort fra sitt opprinnelige ståsted (i praksis påstanden i stevning og tilsvar). Også med henvisning til dette mener jeg HR-dommer Skoghøys innfallsvinkel blir feil - vil man ha sakens riktige løsning må man gå til hovedforhandling og evt. ankeforhandling hvis man fortsatt er uenig i resultatet. Vil man løse saken og få den ut av verden med konstruktiv hjelp og løsrevet fra den rene jus, så forsøker man mekling for å se om partenes smertegrenser "toucher" hverandre.

    SvarSlett
  22. Det kommer selvfølgelig ikke overraskende på meg hva anonym her beskriver den 29. januar, for hele min kritikk av rettsmegling på denne bloggen har jo pekt mot at dagens norske rettsmegling, i stor grad, kan misbrukes på slike måter. Det virker derimot som om dere to jurister her, Rune Lium og Thomas Lidal Jamne, automatisk tar utgangspunkt i at norske juridiske dommere har betydelig større integritet, og er betydelig mer diplomatisk anlagte, enn folk flest.

    Det er jo dessuten i denne sammenhengen lite interessant å få vite hvordan dere to jurister kjenner til hvordan rettsmegling har foregått gjennom egen deltagelse og hos andre, fordi det jo blir et svært lite statistisk grunnlag, og hvis man dessuten er kjent for å ha god integritet som jurist (som jeg kan anta at dere begge har), så får man, av kolleger, neppe høre om (eller selv oppleve) de verste sakene.

    Så derfor er det jo regelverket, eller mangel på sådant, som dere bør ta i betraktning hvis dere skal vurdere om dagens norske rettsmegling er en såkalt rettsstat verdig eller ikke. Det vil si om regelverket er godt nok vurdert opp imot menneskelig psykologi.

    Jeg mener norske jurister, generelt sett, bør lære seg å diskutere mer psykologi, for jeg føler dere stadig vekk driver og fekter med tørre regler frarevet grunnlaget. I den anledning så er det ganske symptomatisk at dere har unnlatt å kommentere mine påstander om hvordan dagens norske rettsmegling i stor stil innbyr til bondefanging av svakere parter, noe som jo tydelig ble beskrevet i et eksempel her av anonym den 29. januar.

    Først når man har evnet å diskutere psykologien også fra de svakeste partenes ståsteder, så kan man lage gode regler.

    SvarSlett
  23. Høyesterettsdommer Jens Edvin A. Skoghøy er vel kanskje en av de få juristene her i landet som, åpent utad, evner å diskutere samfunnets regelverk prinsipielt utover sin egen snevre juridiske sfære, og dere to jurister her, Rune Lium og Thomas Lidal Jamne, evner jo ikke å framkommme med annet enn kritikk av ham i denne tråden, og det også på tross av overskriften på dette blogginnlegget.

    Jeg nekter dessuten å tro at dere innerst inne egentlig er store motstandere av Jens Edvin A. Skoghøys tolkning i denne sak, da dere for eksempel har unnlatt å kommmentere de 4 første avsnittene i min kommentar her av 23. januar.

    Høyesterettsdommer Jens Edvin A. Skoghøy har tydeligvis som rettesnor et godt samfunn som helhet, og ikke bare et «godt» delsamfunn for «sine egne».

    Det skal stort mot til å stå fram som dissident slik som han gjør, og som også jeg gjør her på denne bloggen. For selv om jeg skriver under pseudonym her på denne bloggen, så skal det selvfølgelig ikke mye til for å finne ut av hvem jeg egentlig er hvis man først går inn for det, i det minste gjennom å se på måten jeg skriver på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Ola Nordmann, jeg føler at dialogen vår går mest i sirkel uten nevneverdig utvikling.

      Når dialogen preges av gjentakelser er det som regel fordi de som snakker sammen ikke opplever at de andre forstår det som blir sagt. Spørsmålet er derfor - hva er det jeg ikke forstår Ola Nordmann?

      Hva er det som gjør at vi begge to blir mest opptatt av å argumentere for hvert vårt perspektiv?

      Slett
  24. Tidligere i kveld fikk jeg epost med en kommentar fra anonym. Kommentaren er likevel ikke blitt publisert, enten grunnet systemfeil eller at anonym selv har hatt mulighet til å slette den.

    Kommentaren fortjener oppfølging, men jeg ønsker ikke å publisere kommentaren uten anonyms godkjenning.

    Fint om anonym selv legger ut kommentaren på nytt hvis han/hun ønsker det.

    SvarSlett
  25. Vel, jeg har stor tålmodighet, så da kan vi jo begynne med min kommentar av 23. januar her. Forstår du virkelig ingenting av hva jeg mener med de 4 første avsnittene der?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er noe misvisende med systemet her, for kommentaren min ovenfor av
      Feb 1, 2012 12:48 AM skulle vært satt inn som svar på ruliums kommentar av Jan 31, 2012 02:03 PM. På ruliums kommentar av Jan 31, 2012 02:03 PM så er det to svarknapper, og jeg trykket på den øverste. Kanskje jeg skulle trykket på den nederste?

      Slett
    2. Noe er galt med denne bloggen. Kommentarer publiseres ikke

      Slett
  26. Med en slik oppførsel fra dommeren, som anonym beskrev her i sin kommentar den 29. januar, så er det jo selvfølgelig også nærliggende å tenke at dommeren kan være direkte «kjøpt og betalt». I slike tilfeller, så er det jo selvfølgelig også nærmest umulig å kunne framskaffe bevis for at korrupsjon har funnet sted, så da bør man jo i stedet benytte seg av de tradisjonelle metodene for å minske korrupsjon i samfunnet, nemlig mest mulig åpenhet i systemet, et enkelt og forståelig regelverk for prosedyrer som skal følges, samt et våkent kontrollorgan som følger med på at prosedyrene følges.

    Til norsk rettsmegling så har man jo derimot nærmest etablert det motsatte system av dette, og når det først fristes med korrupsjon i så omfattende grad som dette, så åpnes det jo også opp for at det dannes en korrupsjonskultur hvor det oppkonstrueres egne rettferdighetsnormer for det man gjør. Rettferdighetsnormer som senere kan bli en stor pressfaktor, og maktfaktor, mot politikerne.

    SvarSlett
  27. Hei Rune Lium.
    Jeg håper på forståelse for at jeg velger å være anonym i denne saken. Rettsmekling slik jeg opplevde den,er ikke verdig en moderne rettsstat. Det er også derfor jeg i ettertid har søkt etter dette temaet på nettet . Jeg har ingen tilknytning til juridiske miljøer, og har derfor heller ingen kunnskap om denne særegne formen,bortsett fra det som er selvopplevd.

    Her er mine tanker om hvordan mekling i domstolens regi burde være:
    Det nærmeste jeg kommer en ideell rettsmekling ,er videoen fra Kristin Kjelland Mørdre hvor hun beskriver og bekjentgjør for partene de forskjellige faser i meklingen.

    Advokatene må forberede klienten sin grundig ,klarlegge fakta og finne flere løsningsmodeller . Advokaten og klienten,må vite hva som møter ham i rettsmeklingsrommet ved de ulike domstolene.
    Det må være klare regler om hvordan rettsmekling skal foregå, uavhengig av hvilken domstol det dreier seg om. Det kan ikke være slik at mekleren går inn i dette, med fritt valg av metoder.

    Hele prosessen er taushetsbelagt og ingenting kan i praksis etterprøves. Ingen utenforstående har kontroll med det som foregår. Det skrives heller ikke referat,kun rent formelle ting noteres. Nettopp av denne grunn ,er det i praksis umulig å klage på en rettsmekling. Resultatet kan heller ikke ankes.
    Selv har jeg et arbeid som må dokumenteres i det meste jeg foretar meg. Ting skal kunne etterprøves i dagens samfunn, men altså ikke i rettsmekling.

    Meklingen bør ikke være lenger enn en vanlig arbeidsdag. Legg inn ordentlige pauser, la partene få pusterom til å tenke.
    ( opplevde selv at det ble meklet i 7 timer uten mat.) Har man ikke løst saken i underkant av en arbeidsdag ,er det neppe rettsmekling som er løsningen i de fleste tilfeller. En lang rettsmekling gjør at en rettslig løsning av konflikten kanskje ikke lenger lar seg gjøre av økonomiske årsaker. Det er et effektivt pressmiddel fra rettens side: å ”kjøre på i timesvis” for å bli ferdig med saken.

    Skal saken delvis belyses eller skal man prøve å finne en mellomløsning.?
    Det må være partene og mekleren som først og fremst har en dialog.
    Partene bør gis mulighet og oppfordres til å snakke sammen. Det er helt riktig som du tenker, konflikter er nesten alltid mangel på kommunikasjon. Imidlertid er jeg også av den oppfatning, at forholdet til saksøker/saksøkte neppe blir som før, uansett hvilken løsning man kommer til. Saken har ofte har pågått i lang tid før man ender i mekling.

    Det er også slik at de aller fleste føler stor respekt når man går inn dørene til tinghuset.
    Det er ikke naturlig å avbryte dommeren eller forlate meklingen uten videre. Man føler seg bundet når man først sitter der, på dommerens enemerker. Dessuten vil man ikke oppfattes som en kranglefant, man har jo kommet for å løse en konflikt som ”begge kan leve med.” Det er jo nettopp det siste som virker forlokkende. Ingen vinner og ingen taper heter det. Imidlertid hører jeg jo at noen kommer svært godt ut i rettsmekling, mye bedre enn man håpet på. Da har man jo i realiteten fått mye mer enn man syntes man fortjente. Hva tror du den andre parten syntes?


    Ved dagens slutt bør rettsprotokollen/referatet leses opp og signeres av partene. Selv fikk jeg en overraskelse dagen etter, da det viste seg at mekleren hadde anført at mitt bud sto i flere dager, noe som ikke var tilfelle.( Protokollen ble ikke lest opp før den ble overrakt partene)
    Burde det innføres betenkningstid på sluttresultatet.? Jeg tror det kunne være veldig fornuftig å få lov til å tenke over saken en dag eller to. Da ville man være tro mot resultatet og ikke føle seg presset til forlik.

    Dette var noen tanker utifra mitt ståsted og min erfaring. Jeg har lest din dommerblogg med stor interesse og synes at du er ”tøff” som blogger om dommerrollen. I et moderne og opplyst samfunn mener jeg at dette er utelukkende positivt, men det skulle ikke forundre meg om du møter motstand fra den eldre garde.

    SvarSlett
  28. Hei anonym, endelig godtok blogspot kommentaren din. Jeg vet ikke hvorfor din kommentar ikke ble publisert. Jeg har imidlertid hver gang du har forsøkt å legge den inn fått tilsendt kommentaren pr epost.

    Nok om de tekniske feilene. Dem kan vi leve med. Spørsmålet her er om dagens meklingspraksis i domstolene er forsvarlig og god nok.

    Du tar opp flere situasjoner som vi meklere bør ta med oss. Jeg er enig med deg i at det først og fremst bør være partene og mekler som har en dialog. Alle rettsmeklinger starter med et fellesmøte. De rettsmeklere bruker imidlertid å gå over til særmøter med partene ganske tidlig - ca etter 1/2-1 time. Hva tenker du om bruk av særmøter?

    Mekling hele dagen uten matpause kan nok tære på. Hvis mekler bruker det bevisst som en utmattingsstrategi er det selvsagt ikke bra. Men hvor er advokatene? Advokatene må da være i stand til å si fra om at man må ha pauser?

    Du skriver at man ikke vil bli oppfattet som kranglefanter, og at det ikke er lett å avbryte dommeren. Rettsmekler har selvsagt hovedansvaret for å sjekke ut med partene om at de er fornøyd med prosessen. Men nok en gang - hvor er advokatene? De må jo kunne stå opp for sin kilent. Mekling er frivillig, og er man ikke fornøyd så er det jo bare å reise seg å gå.

    Opplesing av protokoll er viktig. Det bør jo være mulig å få med seg en kopi også. Selv har jeg begynt med den praksisen å bruke projektor når sluttprotokollen skrives. Da får alle anledning til å bidra til hvordan den skal utformes. Og er det noe man ikke forstår eller ikke ønsker å ha med - ja så kan man ta det der og da.

    Betenkningstid på sluttresultatet syns jeg er en spennende idé. Det ligger i meklingens natur at den må skje i et lukket rom uten offentlighetens innsyn. Det er nok slik at mekler til en viss grad ofte utøver press på partene. En lovfestet angrerett på 3 dager ville kunne avhjelpe problemet med at avtaler inngås under press. Samtidig vil selvsagt også en slik regel kunne ha uheldig utslag. Alt kan misbrukes, og jeg ser jo for meg en del parter som vil forsøke seg med en omkamp som kan oppleves som utidig og belastende for den andre part.

    Takk for at du delte din erfaring. Jeg har selv stor tro på mekling, men ser også at det er mange fallgruver. Jeg skal ta med meg dine innspill videre i mitt meklingsarbeid.

    SvarSlett
  29. Hei og takk for din kommentar.
    Når det gjelder særmøter har jeg ikke videre erfaring på området. Mekleren var såvidt innom vårt møterom en gang i løpet av meklingen.Resten av tiden tilbragte han i møterommet sammen med den andre part og hans advokat, eller i fellesmøter. I ettertid oppleves det litt merkelig. På min forespørsel om særmøter, ble dette avvist av mekleren.Jeg ser utfordringen i forhold til kontradiksjon, men har ingen videre mening om dette, bortsett fra at jeg ønsket å diskutere med mekleren der og da - på egenhånd.

    Forøvrig ble det i mitt tilfelle brukt mange timer fra meklerens side i et forsøk på å belyse fakta. "Budrunden" kom ikke i gang før mot slutten av dagen, så det virker ukjent på meg når du snakker om at man går over til særmøter etter 1/2-1 time. Dersom man kommer raskt fram til en dialog om løsningsalternativer, er det sikkert lettere å reise seg opp å gå som du skriver,men dersom man sitter i timesvis og hører på at mekleren har samtaler med sakkyndige og advokatene før det skjer noe som helst,skjønner man jo at dette blir svært kostbart utifra salærene - og da er det ikke bare å gå.

    Ja hvor var advokaten oppi dette? Det er også noe av spørsmålet jeg stiller meg. Tar mekleren hensyn til advokatenes erfarenhet, eller mangel på sådan?
    For en legmann ser nok bildet annerledes ut, enn det gjør fra enden av dommerbordet, og for en som aldri tidligere har vært i kontakt med rettsvesenet, så var dette en merkelig opplevelse.

    Betenkningstiden over sluttresultatet behøver jo ikke være lang.For min egen del hadde det føltes godt etter 9 1/2 time å kunne reise hjem og sove på det.Rett og slett å klarne tankene, for jeg opplevde dette som et "fryktelig kjør"

    Med god kunnskap om prosessen, en god forberedelse med egen advokat og en mekler som hjelper partene i en konstruktiv dialog så raskt som mulig vil jeg tro at ordningen kan
    fungere bedre.
    Det er flott at du bruker prosjektor når sluttprotokollen skrives. Allikevel synes jeg at partene skal underskrive denne,så slipper man slike overraskelser som jeg erfarte.

    Rettsmekling er ikke noe jeg i utgangspunktet vil anbefale andre,man skal virkelig være klar over hva man går til. Lykke til med ditt videre arbeid som mekler. Du virker til å ha et åpent sinn for nye innspill. Bare på den måten går samfunnet framover.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei anonym!
      Dine kommentarer av Feb 1, 2012 11:21 AM og Feb 1, 2012 03:51 PM viser at du har en svært god prinsipiell tankevirksomhet, så slike som deg skulle jeg ønske ble valgt inn i styre og stell for nettopp å rydde opp i rettsvesenets prosedyrer.

      Når det gjelder ditt skryt av Rune Lium hvor du skriver:

      «Du virker til å ha et åpent sinn for nye innspill.»

      Så har også jeg gitt Rune Lium skryt for hvordan han håndterer debattene på denne bloggen, men etterhvert så ser jeg et mønster i hvordan han gjør det, og det er et mønster som ikke fortjener skryt.
      Joda, han kan være svært imøtekommende og deltagende (kanskje spesielt for nye debatterende), og også stille spørsmål tilbake, men det stopper liksom opp der for å få igang en videre prinsippdebatt. Han holder også en rungende taushet over visse emner som jeg har tatt opp her.

      Så jeg begynner å mistenke at hele dette bloggprosjektet kun er satt opp for å prøve å skape en god omdømmebygging for sin egen yrkesgruppe. Det er jo så populært å bli opplært av PR-byråer nå for tiden. Og det at det ikke finnes en «Om denne bloggen»-side på denne bloggen, som beskriver hva som er bakgrunnen for opprettelsen av denne bloggen, og om Rune Lium eventuelt får betalt for å drive denne bloggen, det forsterker jo bare det inntrykket.

      Slett
  30. Hei Ola Nordmann.

    Skulle gjerne ha fått betalt for å skrive blogg, men dessverre må jeg bruke fritiden. Jeg håper å kunne bidra til at vår bloggdialog fortsetter på et godt spor. Tiden strekker dessverre ikke alltid til, så ei heller i kveld.

    Jeg kommer tilbake med et svar til i nær fremtid.

    SvarSlett
  31. Hei Ola Nordmann.

    Som jeg skrev for en stund siden, tenker jeg at dialogen vår går litt i sirkel. Det er mulig fordi jeg ikke har forstått hva du egentlig mener. Har også merket meg at du også trekker frem fire avsnitt som du mener jeg har oversett.

    Jeg vil først forsøke å oppsummere hvordan jeg forstår dine innlegg. For jeg tror ikke vår dialog kan utvikles uten at vi forstår hva hverandre mener.

    I din første kommentar skriver du at du mener mekler i løpet av meklingsmøte bør si hva han mener ville blitt domsresultatet slik saken er opplyst for han på dette tidspunktet. Du trekker frem flere argumenter til støtte for synet ditt:

    Rettsmekling skjer i retten, og rettens rolle er å forvalte hva som er rettslig riktig
    Folk som kommer til retten har en forventning om at meklingen er rettslig orientert
    Innholdet i rettsmekling er regulert i tvisteloven § 8-5, og du forstår loven slik at meklingen skal begrenses til den rettslige tvisten som er brakt inn. Dvs at meklingen skal skje innenfor rammene av de krav som er fremmet i stevning, tilsvar og eventuelle senere prosesskriv

    I ditt første innlegg henviser du også til hva som er god meklerstrategi. Jeg forstår deg slik at mekler må tenke over hvilket tidspunkt mekler skal tilkjennegi sitt standpunkt. Du åpner også for at man også innen rimelighetens grenser kan gå noe utover den rettslige tvisten.

    I din andre kommentar skriver du at meklingen ikke bør legges opp slik at partene kan begynne å angripe hverandre på det personlige plan. Man må unngå intrigespill. Jeg forstår deg slik at dette egentlig er din hovedbegrunnelse for å begrense meklingen til det du beskriver som den rettslige tvisten.

    I ditt tredje innlegg omtaler du rettsvesenet som en mulig nødhavn for de som har blitt urettferdig behandlet. Jeg forstår deg slik at du mener at mekling også kan brukes til å opprette urettferdighet, men da kun hvis man holder seg strengt til det rettslige utgangspunktet. Du trekker også frem at mekler må ha gode diplomatiske og retoriske egenskaper. Mekler skal kunne evne å sette desperate mennesker på plass på en diplomatisk måte.

    Av dette tolker jeg deg dit at du mener mekler skal holde stram regi og styring. Mekler skal sørge for at man holder seg strent til den rettslige tvisten. I en kommentar skriver du at mekler bør legge press på partene. Presset bør fokusere på det rettslige, slik at man unngår at sympatier hos mekler som følge av parter med gode retoriske evner skal dominere. Du trekker frem de svake, og jeg forstår at du særlig mener at det er de svake i en tvist som vil tape hvis man beveger seg bort fra det rettslige utgangspunktet.

    Jeg forstår deg videre slik at du mener mekler skal lede partene frem til et forlik som er i samsvar med hva dommeren mener domsresultatet ville blitt utfra sakens opplysning.

    Flere steder skriver du om sjarlataner. Jeg forstår at du er redd for at sjarlatanene skal gis for store plass, og at andre mer uerfarne vil bli bondefanget i et system de ikke kjenner til. Du har en oppfatning om at systemet ugleser parter som sier nei til rettsmekling. Det virker som du tenker at et nei til rettsmekling vil innebære at man stiller svakere ved en hovedforhandling. Du trekker også frem at informasjonen om rettsmekling er for dårlig.

    Jeg forstår deg også slik at du oppfatter min beskrivelse av hva jeg mener mekling bør være er i samsvar med hvordan rettsmekling foregår. I dine øyne er det mekling som favoriserer den med det kvikkeste hode og de beste replikkene.

    I din kommentar lagt inn 23. januar tar du tak i advokat Jamnes henvisning til kravet til fair trail. Jeg forstår at du finner henvisningen til fair trail som lite treffende, da rettsmekling tross alt er mekling. Samtidig fastholder du at meklingen likevel må være rettslig orientert. Du trekker frem hvordan foreldre kan løse konflikter mellom sine barn, og sammenligner foreldrenes moralske regler med rettslige regler.

    Har jeg forstått deg riktig Ola Nordmann? Er det noe viktig som jeg har utelatt?

    SvarSlett
  32. Rune Lium, det du presterer i din siste kommentar her er jo et slags møtereferat, men derimot kun ensidig referert om den ene partens utlegninger. Jeg har i årevis deltatt i nettdebatter, og jeg har aldri tidligere vært borti at det har vært gjort noe lignende, for man pleier jo bare å debattere ut fra det som tidligere er skrevet i tråden, uten å se det nødvendig å komme med lange referater underveis i tråden. Derfor synes jeg dette blir litt kunstig, og jeg har derfor fremdeles mistanke om at du er blitt opplært av, og kanskje også fortløpende blir støttet av, et PR-byrå i denne bloggskrivingen. Så hvis jeg «godkjenner» referatet ditt her, så føler jeg at jeg går med begge beina ut i en felle.

    For et referat kan jo også vris i den retningen at det kan brukes til å latterliggjøre en deltager gjennom måten referatet skrives på, samt til å luke bort noen av de beste argumentene til deltageren. Og når folk støter på et referat, så har man jo også ofte en tendens til kun å lese referatet, og ikke den bakenforliggende teksten. Så referatet ditt her viser egentlig bare for meg at jeg mer enn nok har skrevet klart og forståelig nok for deg til at vi kan kaste oss ut i en prinsippdebatt.

    Du skriver blant annet i ditt referat i nest siste avsnitt:

    «I din kommentar lagt inn 23. januar tar du tak i advokat Jamnes henvisning til kravet til fair trail. Jeg forstår at du finner henvisningen til fair trail som lite treffende, da rettsmekling tross alt er mekling. Samtidig fastholder du at meklingen likevel må være rettslig orientert. Du trekker frem hvordan foreldre kan løse konflikter mellom sine barn, og sammenligner foreldrenes moralske regler med rettslige regler.»

    Så din setning der «Samtidig fastholder du at meklingen likevel må være rettslig orientert.», føler jeg er et forsøk på å latterliggjøre meg, og spesielt når du fortsetter med «Du trekker frem hvordan foreldre kan løse konflikter mellom sine barn, og sammenligner foreldrenes moralske regler med rettslige regler.». Vel, jeg regner med at du forstod at når jeg trakk fram foreldre og barn i min kommentar her av 23. januar, så var det gjennom at jeg laget en lignelse for å prøve å trekke fram det prinsipielle ved konfliktløsningsmetoder, så poenget mitt der var selvfølgelig ikke å direkte sammenligne gode foreldres moralnormer overfor barna med rettslige regler, men derimot så trakk jeg altså paralleller mellom det i en lignelse. Så hvorfor kan du ikke bare heller skrive om du mener min lignelse var god eller dårlig, og hvorfor, for da er vi jo med en gang i gang med prinsippdebatt?

    SvarSlett
  33. Hovedpoenget jeg altså gjerne vil ha fram når det gjelder rettsmekling gjennom det norske rettsvesenet, er at den, slik den er lagt opp i dag, i stor grad kan brukes til bondefanging. Og man behøver selvfølgelig ikke å være naiv for å bli bondefanget. Hvis man for eksempel går til et bilverksted for å få skiftet bilmotoren, men det viser seg at den nye bilmotoren bare har ca halvparten så mange hestekrefter som den gamle, så er man blitt bondefanget hvis bilverkstedet, gjennom finjuss, klarer å vri seg unna et erstatningskrav. For i dagens norske samfunn så forventer man selvfølgelig noe helt annet av et bilverksted, på samme måte som nok de fleste fremdeles forventer noe helt annet av det norske rettsvesenet enn det anonym her i sin kommentar av 29. januar beskrev, når man jo faktisk blir innbudt til RETTSmegling av RETTSvesenet.

    Og selv etter at den kommentaren fra anonym kom, så er det altså ennå ingen jurister her som har villet diskutere fenomenet bondefanging i rettsvesenet med meg. For jeg har altså gang på gang, i disse debattene om rettsmekling her på denne bloggen, prøvd å bygge opp logiske resonnementer omkring at slik rettsmeglingen er lagt opp i det norske rettsvesenet i dag, så innbyr den til bondefanging i stor stil.

    SvarSlett
  34. Hei Ola Nordmann.

    Formålet med å oppsummere hvordan jeg har forstått dine innlegg, var å sjekke ut om jeg hadde forstått deg riktig. Jeg hadde ingen intensjon om å sette ut noen felle for deg, eller forsøke å latterliggjøre deg. Jeg hadde derfor håpet at du enten skulle bekrefte at jeg hadde forstått deg riktig, eller at du skulle peke på ting som jeg hadde misforstått.

    Noe av det jeg skriver tar du tak i. Du reagerer litt på måten jeg skrev om din lignelse om foreldre og barn. Det er mulig at jeg her har misforstått deg.

    Du ønsker at jeg skal si noe om jeg syns lignelsen er god eller dårlig. Jeg ser absolutt at foreldres måter og håndtere konflikter mellom barna kan sammenlignes med domstolens måte å håndtere konflikter på.

    Foreldrene bestemmer over barna sine, og foreldrene kan derfor også velge å opptre som dommere ovenfor barna når det oppstår konflikter. Som småbarnsfar til to gutter må jeg innrømme at jeg av og til inntar en dommerrollen og forteller barna hvordan konflikten skal løses. Eksempelvis hvis den ene slår den andre, kan jeg gå inn å si at det var galt, og gi klare føringer for videre oppførsel.

    Men selv om dommerrollen er enkel å ty til også i foreldrerollen, er vel min erfaring at mine dommerbeslutninger sjelden gir grunnlag for varige og gode løsninger av barnas konflikter. Hvis man har tid og overskudd, og situasjonen for øvrig tillater det, er min erfaring at også barnas konflikter løses best med en meklingstilgang. Hvis jeg evner å legge til rette for at barna selv løser konflikten er min erfaring at løsningene både blir bedre og mer varige.

    Det er ikke alltid at løsningene følger det jeg tenker ville ha vært riktig. Eksempelvis hvis lillebroren stjeler en sjokolade fra storebrors lørdagsgodteri, ville min løsning vært at lillebror må gi tilsvarende tilbake. Men hva hvis storebrors interesse ligger i en annen retning? Hva om storebror ser på lillebrors handling som et uttrykk for at han har så veldig lyst på sjokolade. Skal man da tillate at storebror istedet løser det hele ved å gi lillebror resten av sin sjokolade mot at han får låne lillebros DS?

    Tilbake til domstolen. Domstolen er godt egnet til å avsi dommer. Vi har gode regler som sikrer partenes rettssikkerhet, og man får begrunnede avgjørelser som kan ankes. Hvis domstolen skal tilby andre måter å løse konflikter på, så mener jeg at det bør være et alternativ måte å løse konflikter på. En måte som kanskje gir andre resultater.

    Jeg er enig i at det er viktig å unngå at parter blir bondefanget. Men jeg er uenig i at en rettslig tilgang i meklingsrommet bidrar til at man unngår bondefangeri. Tvert om tenker jeg at rettslig orientering bidrar til økt risiko for at flere blir bondefanget av en situasjon hvor man føler seg fremmedgjort. En rettslig orientert meklingsprosess vil lett bli en meklingsprosess blant de profesjonelle, og ikke en mekling mellom parter.

    Hvordan ser du for deg at partene er de aktive ved en rettslig orientert meklingsprosess?

    SvarSlett
  35. Rune Lium, min lignelse som gikk på mekling mellom voksne sammenlignet med foreldres oppdragelse av egne barn, gikk på oppdragerrollen da, for rettsvesenets funksjon i samfunnet har jo helt klart en oppdragende effekt på samfunnet. Det vil si, meklingsprinsippene til RETTSvesenet, eller mangel på slike, har selvfølgelig også en effekt på det samlede hatnivået i samfunnet, men oppdragerrollen til rettsvesenet ligger jo klart begrenset i ordet RETTSvesenet.

    Når det derimot gjelder oppdragelse av egne barn, så kommer det selvfølgelig flere elementer inn i bildet, som å vise omfattende grad av kjærlighet og omsorg, men man bør jo også lære barna opp i hvordan samfunnets moralnormer fungerer.

    Du tillater altså at to søsken skal kunne stjele fra hverandre, og deretter forbruke det som er stjålet, og at det deretter skal være helt legitimt at den som stjal skal kunne ro seg unna i etterkant ved å tilby noe helt annet enn det som ble stjålet som erstatning.

    Da overlater du jo også til den som er best til å snakke for seg til stadig vekk å vinne fram med å definere hva erstatningen skal være, og du er tydeligvis fornøyd så lenge det ser ut som om de kommer fram til en slags enighet der og da. Men hva tror du da, I LENGDEN, vil skje med den som stadig vekk blir underdogen i slike diskusjoner?

    SÅ SER DU VIRKELIG IKKE AT Å OPPNÅ EN REAL STØTTE FOR Å KUNNE HOLDE PÅ SIN RETT KAN VÆRE DEN SISTE SKANSE FOR Å UNNGÅ AT UNDERDOGER BLIR DREVET OVER I DIREKTE HAT?

    På samme måte så kan altså et voksent menneske i større grad bevisst gå over de legale grensene som samfunnet har satt ved å satse på at han klarer å ro seg unna gjennom hvordan dagens norske rettsmegling er lagt opp, og tydeligvis spesielt når det fremdeles er svært lett å lokke godtroende parter inn i RETTSmegling.

    Du skrev:

    «Hvordan ser du for deg at partene er de aktive ved en rettslig orientert meklingsprosess?»

    Ganske enkelt gjennom at hver av partene gies tid og rom til å snakke ut om hva de mener er den riktige rettslige løsningen. Meklerens rolle mener jeg da blir å prøve å dempe kyniske hersketeknikker som kan hindre en mest mulig rolig diskusjon om saken, samt å spe på med egen faglig kompetanse. Hvis ikke alle bevis til saker foreligger der og da, så bør jo partene også kunne få lov til å diskutere den rettslige tilstanden hvis slike bevis senere framskaffes.

    SvarSlett
  36. Hei Ola Nordmann, beklager litt sen respons fra meg.

    Først til ditt siste avsnitt.

    Jeg er veldig enig med deg i at partene absolutt bør inviteres til en samtale om bevissituasjonen i saken, og hvilken betydning de ulike bevis kan ha ved en eventuell videre prosess.

    Rettsmekling vil alltid være en mekling i skyggen av en rettssak, og også i mine meklinger er sakens rettslige problemstillinger en del av meklingen. Jeg utfordrer som regel advokatene til sammen å redegjøre for sakens rettslige problemstillinger. Jeg skal ta med meg ditt innspill om aktivisering av partene i samtalen rundt bevis. Det er mulig at jeg har noe å lære her.

    Du er videre opptatt av at mekler må ha fokus på hersketeknikker som mekler må dempe. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor hersketeknikker blir mer problematisk når partene har samtale om sine interesser enn når de snakker om sakens bevissituasjon. Fint om du utdyper det mer.

    Men også jeg mener at mekler må forholde seg til hersketeknikker. Mekler skal ikke sitte som en nikkedukke som godtar alt som skjer i meklingsrommet. Spørsmålet er hvordan mekler skal forholde når han føler det brukes hersketeknikker i meklingsrommet. Du sier meklers rolle er å dempe hersketeknikker. Har du noen tanker om hvordan man skal gå frem for å dempe?

    Så litt tilbake til eksemplene med barneoppdragelse. Jeg vil alltid formidle til mine barn at det er galt å ta fra andre. Samtidig vet jeg at verden sjelden er svart-hvit. Jeg tror på at hver enkelt er eksperter på sine liv, og at de selv er best egnet til å ta stilling til hva som er best for dem. Slik er det kanskje ikke alltid for barn. Men for voksne mennesker som kommer til en rettsmekling, så er min oppgave å sørge for at partene får en mulighet til selv å løse konflikten på en måte de mener er best for dem.

    Noen ganger er det ikke mulig, og det kan være at partene tenker det er best med dom. Dom eller forlik, og evt innhold av forlik - ja det må partene selv avgjøre.

    SvarSlett
  37. Rune Lium skrev:

    «Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor hersketeknikker blir mer problematisk når partene har samtale om sine interesser enn når de snakker om sakens bevissituasjon. Fint om du utdyper det mer.»

    Vel, rettsmekling kommer altså som et senere ledd i en forhistorie hvor noe først er blitt påberopt gjennom lover og regler. Så, som tidligere nevnt en rekke ganger, så mener jeg altså at rettsmeklingen bør begrense seg til å diskutere lover og regler, og bevissituasjonen, i den konflikten som opprinnelig ble bragt på bane. For ellers så blir det jo en utvanning av rettsstaten, hvor en underdog nok i ennå større grad vil kunne føle seg mobbet gjennom prosedyren, når en motpart i stor grad kan styre saken innpå et annet spor underveis gjennom at han, gjennom rettsmekling, skal kunne dra inn alt som han selv definerer som sine interesser overfor motparten og hans sak.

    Da får jo en sjarlatan betydelig større spillerom til å kunne sverte motparten, og kan for eksempel da komme med den ene forvrengte historien om motparten etter den andre. Men det er tydeligvis mange norske jurister i dag som ikke reflekterer over hvorfor rettsvesenet faktisk heter rettsvesenet og ikke konfliktløsningsvesenet. Mange av dem vil tydeligvis ha fjernet hele rettsstaten. Så den refleksjonen har jeg savnet fra jurister i denne tråden.

    Du skrev også:

    «Du sier meklers rolle er å dempe hersketeknikker. Har du noen tanker om hvordan man skal gå frem for å dempe?»

    Nei det var ikke det jeg skrev. For jeg mener altså at mekleren bør prøve å dempe KYNISKE hersketeknikker. Barnegråt er også en hersketeknikk, og godt er det. En mekler klarer selvfølgelig ikke å dempe alle kyniske hersketeknikker som oppstår, fordi man har jo forskjellig erfaring, men visse mennesker er selvfølgelig betydelig bedre egnet til det enn andre.

    Derfor mener jeg altså at det bør være en helt annen, og betydelig mer åpen, utvelgingsprosedyre av rettsmeglere. Dessuten, det føles selvfølgelig ofte betydelig mer behagelig for en mekler å støtte opp om den mest ressurssterke parten i meglingen. Så for at meklerne ikke skal bli for varme i trøya, så mener jeg disse bør bli kontinuerlig passet på, gjennom film- og lydopptak av meklingene. Slike opptak behøver nødvendigvis ikke å være tilgjengelige for offentligheten, men kan brukes som bevis for en mindre krets.

    SvarSlett