Åpenhet og demokrati - men ikke naivitet

Norge blir aldri helt det samme etter 22. juli. Den 24. juli sa Jens Stoltenberg: 

"Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet."

Illustrasjon: Surian Soosay på flickr

Åpenheten i det norske samfunn har vært et varemerke for oss. Men det var også denne åpenheten som gjorde det mulig å plassere bilbomben så nært regjeringsbygget. Hvordan skal vi klare å bevare åpenheten i samfunnet samtidig som vi unngår naivitet?

For rettssystemet er åpenhet nødvendig for å ha en demokratisk kontroll. Lukkede dører besluttes unntaksvis. Fengslingsmøte for Brevik ble holdt for lukkede dører. Dommeren valgte likevel å avholde pressekonferanse hvor han leste opp kjennelsen. Sorenskriver Engebretsen stilte deretter opp for å svare på spørsmål. Oslo tingrett viser her vei for alle oss andre. Åpenhet så langt det er mulig. 

Tidligere i år deltok jeg på en konferanse i USA. Sammen med en kollega benyttet jeg muligheten til en liten biltur blant annet til Aspen. I Aspen var det et gammel tinghus. Det var en så liten domstol at de ikke hadde saker hver dag. Likevel hadde de to vektere på plass, og vi måtte gå gjennom sikkerhetskontroll for å komme inn. 

I norske domstoler foretas sikkerhetskontroll kun i noen få saker hvor politiet mener at det er nødvendig. Etter 5 år som dommer har jeg kun hatt en sak med forhøyet krav til sikkerhet. Politiet mente at den ene tiltaltes tilknytting til en motorsykkelklubb kunne medføre sikkerhetsrisiko. Som dommer følte jeg det som umulig å  vurdere mulig sikkerhetsrisiko tilknyttet en tiltalt før dom var avsagt. Jeg valgte derfor å beslutte sikkerhetstiltak i samsvar med politiets vurderinger uten en selvstendig vurdering av risikoen. De fleste aktørene godtok sikkerhetstiltakene, inklusive journalistene. De som protesterte var forsvarerne. Noen av forsvarerne ga uttrykk for at de følte seg mistenkeliggjort, uten at jeg helt fikk tak på hva de følte seg mistenkt for. Hvis det først er en sikkerhetsrisiko, vil det være naivt å tro at hull i sikkerheten ikke kan misbrukes.

Som en del av sikkerhetsopplegget besluttet jeg også at alle tilhørere måtte legitimere seg for å komme inn. Jeg fikk ikke noe  motbør for beslutningen, og den ble heller ikke noe tema for pressen. Selv var jeg mer i tvil om det var riktig å gå så langt. Formålet med kravet om legitimasjon var å sjekke ut om det var noen blant tilhørerne som var domfelt tidligere. Personer dømt til fengselsstraff de siste fem år kan nektes adgang til et rettsmøte. 

Saken hadde stor mediadekning, og jeg forventet at det kunne bli en del tilhørere. Men tilhørerne uteble. Kan det være sikkerhetsregimet som skremte de bort? Det er i alle fall en fare for at sikkerhetskontroller og krav  til legitimasjon vil kunne føre til faktisk mindre åpenhet, ved at publikum velger å utebli.