Ville politikernes retorikk blitt godtatt i rettssalen?

Terroranslaget den 22. juli har medført en debatt om hvordan den politiske debatten bør føres. Det er ingen skrevne regler om den politiske debatten. Den som lykkes best i debatten får betalt gjennom gode valgresultat.

I rettssalen er det ikke fritt frem for alle ytringer. Dommeren skal slå ned på den som kommer med «upassende uttalelser eller utilbørlige personlige angrep eller forøvrig optræder paa en maate, som strider mot domstolens værdighet». Spørsmålet er om de saklighetskrav som stilles til advokatene i rettssalen har noen overføringsverdi til den politiske debatten.

I rettssalen står advokaten frem og kjemper for sin klientens interesser med ordene som sitt viktigste våpen. Advokatens mål er å overbevise dommeren. Den gode advokat har forstått at dommeren har behov for å forstå hvorfor partene mener det han gjør, og har hovedfokus på egne argumenter. Motpartens argumenteres må imøtegås ved å påvise logiske brist, eller hensyn som tilsier at argumentene har begrenset relevans og vekt. 

Ytringer i rettssalen som ikke er med å opplyse saken blir slått hardt ned på. Typisk godtas ikke personangrep. Tvert om oppfattes personangrep som et svakhetstegn - en indikasjon på at advokatens  argumenter ikke strekker til.

Skjermdump: Facebook

Fylkesordfører Tore Sandvik er en politiker som er aktiv på sosiale medier. Reglene for takt og tone er nok noe annerledes på facebook enn i politiske innlegg for øvrig. Mange vil likevel mene at man også på facebook bør tilstrebe god dialog med et meningsfullt innhold. Nylig skrev Tore Sandvik følgende på facebook:

"Noe sier meg at kravet til å bære en lektortittel er betydelig svekket. Både når det gjelder kunnskapsnivå, men ikke minst når det gjelder evnen til å resonnere sammenhengende, samt å ha et snev av takt og tone..."

Sandviks kommentar var utløst av at lektor Dordi Skuggevik Tande i et leserinnlegg uttalte at en må se attentatet mot Arbeiderpartiet i sammenheng med utviklingen av Islam i Norge. Sandviks bruk av ironi ble kritisert av flere på facebook. I rettssalen ville Sandvik retorikk klart blitt banket ned med dommerklubben. Hans ytring er utelukkende et personangrep. Han forsøker ikke å begrunne hvorfor han tar avstand fra Tandes innlegg. Personangrep har som regel også den virkning at den forhindrer videre dialog om saken. Det interessante blir ikke lenger å forstå de ulike aktørers verdisyn. Istedet blir fokus å ta stilling til om personangrepet var berettiget eller ikke. Meningsfeller vil ofte appludere, mens motstandere vil bare ta angrepet som nok et bevis på usaklige angrep som illustrerer en manglende forståelse for hva saken gjelder.

En typisk feil flere advokater gjør, er å overdrive betydningen av egne argumenter. Eksempelvis å påstå at spørsmålet er løst av Høyesterett, mens det i realiteten er betydelig tvil om rekkevidden av rettspraksis.

Foto: frp.no

Overdrivelse er også velkjent i politikken. Politikerne hevder at de må sette ting på spissen for å få oppmerksomhet. Resultatet er blant annet polarisering og spissing av fronter.

I etterkant av 22. juli har flere politikere gått ut og sagt at de tidligere har brukt spissformuleringer som i dag vil være uheldige å bruke. Siv Jensen er blant politikerne som har varslet at hun vil være mer kritisk ved sine ordvalg i fremtiden. Jensen har blant annet blitt kritisert for å bruke betegnelsen "snikislamisering". I et innlegg i DN lørdag 6. august 2011 forsvarer Siv Jensen egen begrepsbruk. Hun skriver blant annet:

"Mange har forsøkt å trekke opp en debatt om det har vært korrekt av meg å bruke begrepet snikislamisering. Med snikislamisering mener jeg å sette ord på hva som skjer når samfunnet glemmer seg selv. Det er et lettfattelig ord som beskriver hva som skjer når vi ettergivende godtar kjønnsdelt svømmeundervisning eller at dommere bruker hijab. Det er det fortsatt grunn til å advare mot. Men samtidig er det viktig at vi alle klarer å trekke opp et kraftig skille mellom religionen islam og den antidemokratiske radikale islamismen. Aldri må vi akseptere at vanlige muslimer blir holdt ansvarlig for radikale islamisters handlinger og meninger. Det er en viktig presisering jeg alltid har vært opptatt av."

Siv Jensen forklarer i sitt innlegg på en god måte hva det er med islamismen hun ikke ønsker skal gjennomføres i det norske samfunnet. Hun er også nøye med å skille mellom religionen islam og det hun beskriver som den antidemokratiske radikale islamismen. Så langt ville hennes retorikk klart passere også i rettssalen. Trolig er store deler av den norske befolkning enig med henne. Problemet er imidlertid at begrepet snikislamisering favner så mye bredere enn hennes egen begrunnelse. En våken dommer ville trolig påtalt at hennes viktige presisering om forskjellen mellom religionen islam og den antidemokratiske islamismen ikke følger av begrepet, og at begrepsbruken bidrar til at alle muslimer settes i samme bås som antidemokratiske muslimer. Dommeren ville kanskje også spurt om begrepsbruken innebærer en kritikk mot myndighetene, og i så fall bedt om en konkretisering av kritikken.

Hva skal vi kreve av våre heltids politikere? Statsministeren har lagt lista høyt ved å si at Norge skal ha mer åpenhet og mer demokrati. Det blir spennende å se om politikerne viser vei ved å velge en retorikk som gir grunnlag for å forstå hvorfor politikerne mener som de gjør, eller om retorikken forsatt vil preges av overdrivelser og polarisering. Etter domstolloven § 133 skal ikke advokatene ytre seg på en måte som er i strid med domstolens verdighet. Verdighet kan også være en nyttig ledesnor for den poltiske debatten. Domstolloven § 133 er i så måte en like god veiledning for politikere som advokater.