Uten lovlig opphold

I Norge bor det mange som ikke har rett til opphold. Som dommer møter jeg på mennesker som den norske stat ikke ønsker skal være i landet vårt, i ulike sammenhenger.

Fra nrk.no

Jeg er med på å beslutte fengsling av personer som er utvist og som politiet ønsker å ha kontroll på frem til de blir uttransportert. Jeg dømmer folk som har vært i Norge med det eneste formål å begå vinningskriminalitet. 

Men jeg har også sivile saker hvor den ene parten ikke har lovlig opphold. Det er et stort antall som bor uten lovlig opphold i mange år. Jeg forstår ikke helt hvordan det er mulig, uten lovlig opphold, uten arbeidstillatelse, bor de i Norge i mange år. Og også de kommer i situasjoner hvor de bruker norsk domstol for hjelp til å løse sine tvister.

Ikke overraskende handler tvistene oftest om samvær med barn. En gang hadde jeg en far som gikk til sak for å få kontakt med sinn nyfødte sønn. Mor var norsk statsborger. Hun påsto at far hadde vært voldelig, og ønsket på ingen måte noe kontakt med far. I det første rettsmøtet ble partene enige om at den rettsoppnevnte sakkyndige skulle gjøre noen mindre undersøkelser, for deretter å ha et nytt møte. Møte nummer to ble litt spesielt. Da far gikk inn i tinghuset ventet politiet på ham, og han ble pågrepet. Vi utsatte rettsmøtet noe for at far skulle få tatt innover seg at han nå var pågrepet, og at han om tre dager på kommende mandag skulle flys til sitt hjemland. Politiet var tilstede under rettsmøtet. Det var en sønderknust far som satt i møtet og ba om å få se gutten sin en gang før han ble sendt ut av landet. Grunnet at utreise alt var om tre dager, var han helt avhengig av at mor godtok kravet. Hva ville være til beste for barnet? Mor falt til slutt ned på at barnet i voksen alder kunne reagere negativt hvis han fikk vite at faren ble nektet å se ham. Hun gikk derfor med på et møte i politiets varetekt i løpet av helga.

Det å få barn som blir norsk statsborger, er altså ikke nok for å få lovlig opphold. Barn kan likevel være med å gi fedre lovlig opphold. Hva som skal til for å få lovlig opphold er ikke mitt fagområde. Men jeg har forstått det slik at hvis barnet har det barneloven oppgir som ordinært samvær, så vil far som regel kunne søke familiegjenforening med barnet selv om de ikke bor sammen. I noen saker er det tydelig at fars ønske om samvær i en stor grad er motivert av ønske om å få lovlig opphold.

Jeg har hatt saker hvor mor har valgt å strekke seg lengre enn hva hun mener er forsvarlig ut fra barnets tilknytting til far, bare for at far skal kunne søke om familiegjenforening. Mors kvaler er igjen hva barnet vil tenke når det blir større. Hvordan forklare et barn at far ble sendt ut av Norge fordi at hun som mor mente at han ikke hadde godt av mer samvær med far? Hva er til beste for barnet? Litt for mye samvær, eller ikke noe samvær? En far i Norge, eller en far i utlandet?

I retten er det vanlig å møte mennesker i krise. Møtet med de som ikke har lovlig opphold, gjør likevel ofte ekstra stort inntrykk på meg. Livet i Norge uten lovlig opphold fremstår som like traurig som nok politikerne ønsker at det skal være. De tilbys å bo på asylmottaket til sakene deres er ferdigbehandle. Der må de dele rom med flere i samme situasjon. De får ikke lov til å jobbe, og de tilbys etter det jeg vet ikke noen form for opplæring. Økonomisk støtte er noen dagpenger til det helt nødvendige. Kontrasten til norske statsborgeres liv er enorm. Likevel så velger de å bli - de velger å kjempe for å få lovlig opphold.  

Det er annerledes for oss som kan reise med norsk pass. Vi kommer inn overalt. Dette blogginnlegget er skrevet på en cafe i sentrum av Sarajevo. Som norsk statsborger blir jeg tatt i mot med åpenhet og vennlighet, og ingen mistror mine motiver. Har vi samme syn på en bosnisk statsborger på tur i Norge?

Mange her i Bosnia Herzegovina ønsker å bli medlem av EU. EU-medlemskap vil åpne grensene. Spørsmålet er hvor mange som vil flytte til andre EU-land hvis de blir medlem. "Jeg tror ikke så mange vil reise", sa sjåføren som kjørte meg fra Tuzla til Sarajevo, "kanskje 10 %, men absolutt ikke mer enn det".

Krasjkurs i offentlighet - Hellkonferansen

I dag var det dags for Hellkonferanse med journalister fra Midt-Norge. Jeg var bedt om å holde et krasjkurs om offentlighet i domstolene. Begrepet krasjkurs var nytt for meg, og etter å ha holdt et slik krasjkurs, er jeg fortsatt like uvitende om hva det egentlig skal være.  

Mitt mål med krasjkurset var begrenset til å gi journalistene noen få enkle utgangspunkter for hva som er offentlig ved domstolbehandling av sivile saker. 

Krasjkurset startet med en enkel kunnskapstest bestående av 3 spørsmål. Spørsmål og svar følger av bildet til venstre. Fasiten angitt med rød firkant - er du enig i fasiten?

Formålet med testen var dels å sjekke hva journalistene har av paratkunnskap, og dels av mer pedagogisk art - skru tilhørerernes hoder inn på dagens tema. 

Et klart uutalt ønske fra min side, var selvsagt også at flertallet helst skulle svare feil. En enkel måte å gi deltakerne en direkte opplevelse av at de faktisk at de har behov for å lære noe, og at de ved å få fasiten, også faktisk lærer noe ved å delta på krasjkurset.

Første spørsmål var om journalister har krav på å få kopi av stevningen i sivile saker. Det forbauser meg ikke at hele 67 % trodde at de hadde krav på stevning. Vi får nemlig stadig vekk spørsmål fra journalister om de ikke kan få tilsendt alle saksdokumentene. Men domstolene er unntatt offentlighetsloven. Retten til innsyn er regulert av tvisteloven kap 14, og stevning og tilsvar er ikke omfattet av de dokumenter domstolen kan dele ut. Journalister må nok vente til partene inngir sluttinnlegg. Sluttinnnlegget er offentli. 

Det er selvsagt mulig å be partene direkte om å få kopi av stevning og tilsvar. Partene kan som regel gi kopi av stevning og tilsvar til hvem de vil. Det er imidlertid en fare for at advokatene feilaktig tror at de ikke kan gi ut kopi. For snaue to uker siden, holdt jeg et innlegg på advokatkurset for advokatfullmektiger. Der svarte faktisk hele 87 % at partene ikke kunne velge å gi kopi av stevning og tilsvar til en journalist. Min klare oppfatning er at å gi ut kopi av dokumenter i en sivil sak som den store hovedregel vil ligge innunder enhvers ytringsfrihet. For offentlige parter er dette regulert i offentlighetsloven § 18 - forvaltningen kan selv velge om de vil gi innsyn i rettslige dokumenter i saker som de er part i. 

Andre spørsmål om retten til å være tilstede under saker etter barneloven svarte hele 65 % riktig på. Hensynet til de private parter har ført til at saker etter barneloven skal føres for lukkede dører. Sakene er også sjeldne av interesse for andre enn partene. Unntaksvis vil vi kunne godta at andre er tilstede. Hvis partene selv samtykker, er det selvsagt ikke noe problem. I saker om barnevern og prøving av tvunget psyksisk helsevern er det viktig at media av og til er tilstede. 

Siste spørsmål mente nok noen var et lurespørsmål. Flere koblet nok til strafferetten, og svarte ut fra ryggmargsrefleksen at det ikke er adgang til å ta bilder i retten. Men fotoforbudet i domstolloven § 131a gjelder altså straffesaker. Det er naturlig at tiltalte er beskyttet. Annerledes med private parter. Forutsatt aktuell og allmenn intersse, er det adgang til å ta bilder av partene i en sivil sak også inne i selve rettssalen. MEN, det gjelder selvsagt bare til at rett er satt. Når rettsmøtet er startert, er det opp til dommeren om han vil tillate at det tas bilder. 

For de spesielt interesserte - her er link til power point til krasjkurset. 

Fri sakførsel i sivile saker og straffesaker

Dette innlegget er kun ment for deltakere på dommerfullmektigkurset i Trondheim 28. januar 2014.

Gruppeoppgave

Rettshjelpsloven	Rundksriv om fri rettshjelp
Salærforskriften	Rundskriv om stykkprisforskriften
Stykkprisforskriften

 

Saksforberedelse i sivile saker

Dette er kun ment for deltakere på advokatkurset i Trondheim 22. januar 2014. 

• TvistelovQuiz
• Disposisjon