Innvandret til Norge - mistet barnet

Norge er verdens beste land å bo i. Vi nordmenn er ikke alene om å mene det. Mange kommer da også nettopp til oss i Norge for å søke lykken. Noen har i kraft av EØS-avtalen lov til å komme, andre må søke asyl. Noen kommer hit av fri vilje, andre må bare være med på lasset. Og det er kanskje særlig de som ikke selv velger å komme hit som skaper problemer for norske myndigheter - nemlig barna. 

På twitter i fjor kunne vi lese følgende:

«Det er ikke en rettighet for alle å få bo i Norge. Riktig det, men alle barn som bor i Norge har rettigheter.»

Jeg har ingen ambisjon om å redegjøre for barns rettigheter i sin fulle bredde. Jeg skal kun forsøke å illustrere, ut fra egen praksis, noen problemstillinger som typisk reises i rettssaker med utenlandske foreldre og barn. Tema for mitt innlegg er ikke asylbarna som sendes ut av landet. Tvert i mot. Tema er de utenlandsk barna som norske myndigheter beslutter å overta omsorgen for, barna som myndighetene mener skal vokse opp i Norge hos en norsk fosterfamilie.

Alle barn som bor i Norge har rettigheter. Det stilles samme krav til omsorgsevne hos utenlandske foreldre som for norske foreldre. Foreldrene må evne å ta seg av barnet. Noen ganger er det åpenbart at de prioriterer feil. Som i saken hvor foreldrene selv måtte på jobb, ba en onkel om å være barnevakt, onkel forlot barnet for å være med på et tyveri og ble tatt av politiet. Heldigvis valgte onkelen å fortelle politiet om barnet som var alene i leiligheten slik at barnevernet kom inn i saken. Saken fikk meg til å tenke på hvor tilfeldig det er at omsorgssvikt avdekkes. Særlig for barn som verken går i barnehage eller på skole vet samfunnet lite om hvordan barna har det.

Når utlandske barn tas av barnevernet, kan omsorgsovertakelsen få ekstra store konsekvenser for barnets relasjon til egen biologisk familie. Ofte kan ikke foreldrene norsk. Hvordan skal barnet få etablert kontakt med egne foreldre når de ikke snakker samme språk? Samvær med tolk er ingen god løsning. Hvordan er det å oppleve at muligheten for å kommunisere med barnet ditt blir bare mindre og mindre for hvert lille samvær du har?

I en sak lovte moren å reise ut fra Norge, og aldri komme tilbake, bare hun fikk tilbake barnet sitt. Men det er barnet som er i fokus. Hvis omsorgssvikt er konstatert, er det ikke noe alternativ å la foreldrene reise hjem igjen med barnet. Om foreldrene får bli, avhenger for øvrig om de selv har rett til opphold. Det er altså et mulig utfall at barnet blir igjen, mens foreldrene må dra.

Det er ikke alltid samsvar med vår oppfatning av god barneoppdragelse og det som er gjeldende i andre land. Bruk av vold som middel for grensesetting er et typisk eksempel på handlinger som vurderes svært ulikt. Og når vold først avdekkes, er det vanskelig å få saken inn på et spor hvor foreldrene gis en mulighet til å forsøke på nytt. 

I de fleste saker om omsorgsovertakelse er det vanskelig å få til et godt samarbeid mellom barnevernet og foreldrene. Legg til ulik kulturbakgrunn og all kommunikasjon via tolk, så er det rett og slett veldig godt gjort hvis man faktisk får til et samarbeid.  

Jeg lurer ofte på hvordan den rettslige prosessen oppleves for foreldrene. Forstår de det som skjer? Opplever de at deres stemme blir hørt? Deres forhåndskunnskap om norske rettslige prosesser er lik null. Og alt som skjer blir filtrert gjennom tolkens oversettelse. Jeg forstår godt at enkelte foreldre kontakter egen lands ambassade og ber om de er tilstede under den rettslige prosessen.

Selv syns jeg sakene hvor barnet mister eget morsmål er særlig vanskelig. Barn har rettigheter, og samfunnet må verne barnet hvis det utsettes for omsorgssvikt. Men hvis barnet mister morsmålet, så tar vi bort barnets mulighet som voksen å ta opp kontakten med biolgisk familie. Hva hvis barnet ikke slår seg til ro hos fosterfamilien? Det er dessverre ikke uvanlig at barn må flytte til nye fosterforeldre, eller ta opphold på institusjon. Hvilken identitet gir vi disse barna? Hvordan begrunner vi våre valg for dem den dagen de blir voksen?

Alle barn som bor i Norge har rettigheter. Det høres så enkelt og selvsagt ut. I praksis betyr det vanskelig valg mellom motstridende hensyn.

Må man råkjøre for å miste førerkortet?

"Du Rune, må man virkelig råkjøre for å miste lappen? Syns jeg så at man mistet lappen først når man kjørte i 155 km når man kjørte på motorvei. Stemmer det?

Spørsmålet fikk jeg under Freidig 2 sin første kamp på Tungacup. Ikke så uvanlig spørsmål for øvrig. Hvor fort man må kjøre for å miste lappen opptar mange.

Jeg har tidligere skrevet om temaet - se blogginnlegg om førerkortbeslag. Tapsforskriften ble i 2014 endret, og det er nå innført nye grenser for de høyeste hastighetene.

Forutsatt at målt hastighet er foretatt av kjøretøy på tørr vegbane i dagslys, på rett vegstrekning uten kryss eller fotgjengerfelt og uten at det foreligger omstendigheter som bør tillegges skjerpende vekt, vil førerkortet ryke ved hastighetene oppgitt nedenfor. Det er viktig å få med seg at det eksempelvis ved våt veibane, så kan førerkortet inndras på lavere hastigheter etter en mer skjønnsmessig vurdering. Se tapsforkriften for alle detaljer.

Fartsgrense 30 km/t	Fart 56 km/t
Fartsgrense 40 km/t	Fart 66 km/t
Fartsgrense 50 km/t	Fart 76 km/t
Fartsgrense 60 km/t	Fart 86 km/t
Fartsgrense 70 km/t	Fart 106 km/t
Fartsgrense 80 km/t	Fart 116 km/t
Fartsgrense 90 km/t motortrafikkvei	Fart 126 km/t
Fartsgrense 90 km/t motorveg	Fart 131 km/t
Fartsgrense 100 km/t motorveg	Fart 141 km/t
Fartsgrense 110 km/t motorveg	Fart 151 km/t

Så svaret på spørsmålet er, ja, man må faktisk kjøre uforsvarlig fort for å miste førerkortet. Det er altfor mange ulykker i trafikken. De gjeldende fartsgrenser er gitt for at de skal holdes. Vedkommende som stilte spørsmålet, var da også rask med å presisere at han normalt holdt en forsvarlig hastighet. 

Uten lovlig opphold

I Norge bor det mange som ikke har rett til opphold. Som dommer møter jeg på mennesker som den norske stat ikke ønsker skal være i landet vårt, i ulike sammenhenger.

Fra nrk.no

Jeg er med på å beslutte fengsling av personer som er utvist og som politiet ønsker å ha kontroll på frem til de blir uttransportert. Jeg dømmer folk som har vært i Norge med det eneste formål å begå vinningskriminalitet. 

Men jeg har også sivile saker hvor den ene parten ikke har lovlig opphold. Det er et stort antall som bor uten lovlig opphold i mange år. Jeg forstår ikke helt hvordan det er mulig, uten lovlig opphold, uten arbeidstillatelse, bor de i Norge i mange år. Og også de kommer i situasjoner hvor de bruker norsk domstol for hjelp til å løse sine tvister.

Ikke overraskende handler tvistene oftest om samvær med barn. En gang hadde jeg en far som gikk til sak for å få kontakt med sinn nyfødte sønn. Mor var norsk statsborger. Hun påsto at far hadde vært voldelig, og ønsket på ingen måte noe kontakt med far. I det første rettsmøtet ble partene enige om at den rettsoppnevnte sakkyndige skulle gjøre noen mindre undersøkelser, for deretter å ha et nytt møte. Møte nummer to ble litt spesielt. Da far gikk inn i tinghuset ventet politiet på ham, og han ble pågrepet. Vi utsatte rettsmøtet noe for at far skulle få tatt innover seg at han nå var pågrepet, og at han om tre dager på kommende mandag skulle flys til sitt hjemland. Politiet var tilstede under rettsmøtet. Det var en sønderknust far som satt i møtet og ba om å få se gutten sin en gang før han ble sendt ut av landet. Grunnet at utreise alt var om tre dager, var han helt avhengig av at mor godtok kravet. Hva ville være til beste for barnet? Mor falt til slutt ned på at barnet i voksen alder kunne reagere negativt hvis han fikk vite at faren ble nektet å se ham. Hun gikk derfor med på et møte i politiets varetekt i løpet av helga.

Det å få barn som blir norsk statsborger, er altså ikke nok for å få lovlig opphold. Barn kan likevel være med å gi fedre lovlig opphold. Hva som skal til for å få lovlig opphold er ikke mitt fagområde. Men jeg har forstått det slik at hvis barnet har det barneloven oppgir som ordinært samvær, så vil far som regel kunne søke familiegjenforening med barnet selv om de ikke bor sammen. I noen saker er det tydelig at fars ønske om samvær i en stor grad er motivert av ønske om å få lovlig opphold.

Jeg har hatt saker hvor mor har valgt å strekke seg lengre enn hva hun mener er forsvarlig ut fra barnets tilknytting til far, bare for at far skal kunne søke om familiegjenforening. Mors kvaler er igjen hva barnet vil tenke når det blir større. Hvordan forklare et barn at far ble sendt ut av Norge fordi at hun som mor mente at han ikke hadde godt av mer samvær med far? Hva er til beste for barnet? Litt for mye samvær, eller ikke noe samvær? En far i Norge, eller en far i utlandet?

I retten er det vanlig å møte mennesker i krise. Møtet med de som ikke har lovlig opphold, gjør likevel ofte ekstra stort inntrykk på meg. Livet i Norge uten lovlig opphold fremstår som like traurig som nok politikerne ønsker at det skal være. De tilbys å bo på asylmottaket til sakene deres er ferdigbehandle. Der må de dele rom med flere i samme situasjon. De får ikke lov til å jobbe, og de tilbys etter det jeg vet ikke noen form for opplæring. Økonomisk støtte er noen dagpenger til det helt nødvendige. Kontrasten til norske statsborgeres liv er enorm. Likevel så velger de å bli - de velger å kjempe for å få lovlig opphold.  

Det er annerledes for oss som kan reise med norsk pass. Vi kommer inn overalt. Dette blogginnlegget er skrevet på en cafe i sentrum av Sarajevo. Som norsk statsborger blir jeg tatt i mot med åpenhet og vennlighet, og ingen mistror mine motiver. Har vi samme syn på en bosnisk statsborger på tur i Norge?

Mange her i Bosnia Herzegovina ønsker å bli medlem av EU. EU-medlemskap vil åpne grensene. Spørsmålet er hvor mange som vil flytte til andre EU-land hvis de blir medlem. "Jeg tror ikke så mange vil reise", sa sjåføren som kjørte meg fra Tuzla til Sarajevo, "kanskje 10 %, men absolutt ikke mer enn det".