Høyesterett stiller i mobbedom krav om aktiv handling

Nrk sørlandet om Høyesteretts mobbedom

Barn kan av og til være veldig grusomme mot hverandre. De krangler og sloss. Av og til er de jevnbyrdige, mens andre gang blir enkelt elever hakkekyllinger. Vi har vel alle opplevd mobbing under vår skolegang. 

Spørsmålet er hva vi kan kreve av skolen når en elev blir mobbet. 

På Skavland i dag fortalte Tooji Keshtkar at han ble mobbet på skolen. I følge Tooji var rektors forslag at "de kunne pakke lasset å dra videre". Tooji byttet skole til en Steiner skole, og fikk det bra. Men i følge Høyesterett kan vi forvente at skolen gjør noe mer enn å be eleven flytte videre. 

Konkret gjaldt saken en elev som ble mobbet på barneskolen i årene 1987-1993. Eleven skilte seg noe ut, og ble hakkekylling. 

Eleven som ble mobbet ble beskrevet som sosial umoden. Høyesterett avviste imidlertid at skolen kunne løse mobbeproblematikken ved å fokusere på den som ble mobbet sine sosiale utfordringer: 

"Nå var det ikke slik at skolen ikke rettet oppmerksomhet mot A. De ansatte var klar over at han skilte seg ut, at hans sosiale ferdigheter var svake, og at han ikke hadde kamerater. Problemet var, som jeg har vært inne på, at oppmerksomheten først og fremst ble rettet mot ham, og ikke i særlig grad mot dem som mobbet ham. A skulle utvikle sine sosiale ferdigheter, og han og mobberne skulle skvære opp og bli venner."

Høyesterett konkluderer med at:

"Problemet i saken er det som ikke ble gjort. Tiltakene skulle i langt større grad vært satt inn for å identifisere og irettesette mobberne." 

Høyesteretts mobbedom er klar instruks om at voksne som har ansvar for barn aktivt må gå inn å avverge at barn blir mobbet. Og hvis tiltakene man forsøker ikke virker, så må man forsøke andre innfallsvinkler:

"Det er et faktum at mobbingsadferden mot A fortsatte år etter år. Det ble ikke bedre, heller tvert imot når det gjaldt utestenging og erting. Etter hvert som det viste seg at den valgte strategi ikke ført til bedring for A, burde skolen ha iverksatt nye og konkrete tiltak rettet mot de medelevene som iverksatte og stod bak mobbingen."

Det er naturlig at problemet først søkes løst av klasselærer. Men hvis problemet vedvarer, må skolens ledelse ta ansvar:

"Særlig på dette punkt synes det å ha vært en feilvurdering å overlate en så stor del av oppfølgingen til klassestyreren alene."

Jeg er blant de som har stor tro på mekling som egnet metode for å løse tvister. Høyesterett advarer imidlertid, trolig med rette, mot mekling i mobbesaker. Maktbalansen mellom mobberen og den som blir mobbet kan gjøre mekling lite egnet:

"For det annet, og det er ikke minst viktig, kan man erfaringsmessig ikke løse denne type mobbeadferd utelukkende med en meglingsstrategi. Når det mangler balanse mellom partene, nytter det ikke med samtaler og forsøk på forlik mellom partene. Da vil mobbingen fortsette."

"Det fremgår av professor Rolands skriftlige erklæring for Høyesterett at megling mellom mobber og mobbeoffer som strategi i dag frarådes nasjonalt og internasjonalt av de aller fleste, og også av norske skolemyndigheter."

 Høyesteretts mobbedom anbefales til alle som har ansvar for barn. God lesing. 

Dømmes av likemenn - meddommere som sitter med makta

Norsk rettstradisjon innebærer at meddommerne sammen kan avgjøre skyldspørsmålet i alle straffesaker. Det er vanlig å si at den tiltalte skal dømmes av likemenn. 

Hver tingrett har sitt utvalg av meddommere. Oslo tingrett har i alt 7000 meddommere. Valget av meddommere skjer helt tilfeldig i alle saker. Så også i 22. juli saken. Normalt settes tingretten med to meddommere og en fagdommer. Grunnet sakens kompleksitet forsterkes retten med en medommer og en fagdommer, slik at forholdstallet er 3:2. Meddommerne er alltid i flertall i straffesaker for tingretten og lagmannsretten. 

Selve valget skjer ved at en saksbehandler utfører en oppgave i domstolens saksbehandlingssystem Lovisa. Retten kan holde valget hemmelig for offentligheten helt frem til første rettsdag.  Partene har selvsagt rett på innsyn straks trekningen er gjort. Meddommernes habilitet skal sjekkes ut, og da er det en fordel at partene vet hvem meddommerne er.

Hensynet til meddommeren taler for at navnene holdes hemmelig helt frem til første rettsdag. I Alvdal-saken ble navnene på meddommerne holdt hemmelig, mens i Orderud-saken ble navnene offentliggjort.  Lekkasjene har vært mange i 22. juli saken. Det gjenstår å se om det er mulig å holde navnene til meddommerne unntatt offentligheten.

Mer åpenhet og demokrati var Jens Stoltenberg svar på terroren. Meddommerne er en viktig del av samfunnets demokratiske kontroll av domstolen. Det er viktig at meddommerne har flertall. De fleste dommer er enstemmige, men det er også mange eksempler på at meddommerne har dannet flertall mot fagdommerene. I Heimdsalsdrapet i Trondheim skjedde nettopp det. I tingretten dømte meddommerne, mot fagdommers stemme, tiltalte til overføring til tvunget psykisk helsevern. I Frostating lagmannsrett gjentok historien seg. Fire meddommere og en fagdommer var enige med meddommerne fra tingretten, mens to fagdommere støttet konklusjonen til fagdommeren i tingretten om frifinnelse.

Mitt inntrykk er at norske dommere er sterke tilhengere av meddommerordningen. Jeg har faktisk til gode å møte en dommer som er negativ. I saken om utlevering av Julian Assange anførte hans forsvarere at den svenske meddommerordningen var i strid med EMKs krav om en upartisk domstol. I Norge tenker vi nok heller motsatt. Meddommerne er med på å sikre at domstolen er upartisk og uavhengig.

Som tingrettsdommer er jeg særlig glad i meddommerne. Uten meddommerne hadde man i tingretten vært alene som dommer. Det oppleves som svært verdifullt å ha to meddommere å drøfte saken med.

Skyldspørsmålet er i det vesentlige et spørsmål om vurdering av bevis. Meddommerne er like egnet som fagdommeren til å ta stilling til bevisene. Noen går enda lengre, og hevder at vanetenkning kan gjøre  at fagdommere stiller mindre strenge krav til beviset for skyld enn lekdommere. Min egen erfaring er at meddommerne er med på å sikre veloverveide og velbegrunnede bevisvurderinger. Når man er 3 dommere som sammen skal avsi en dom, må man nødvendigvis ha en felles gjennomgang. Samtalen i domskonferansen tvinger en selv til å reflektere over egne vurderinger.

Mange meddommere ser på vervet som en del av sin samfunnsplikt. De er i en viktig del av det norske demokratiet. I løpet av våren skal alle kommuner velge nye meddommere for de kommende fire år. Har du en meddommer i magen - ta kontakt med din kommune. 

Kunsten å stille gode spørsmål

Det er nok av dem som mener de vet hva som er rett svar. Det er ikke like mange som er opptatt av å stille de gode spørsmål. I rettsalene blir det stilt utallige spørsmål hver dag. Men det er likevel sjelden at jeg går ut av rettsalen opprømt over hvor mange knakende gode spørsmål advokatene hadde klart å stille i løpet av dagen. Det er mer vanlig å ergre seg over mengder med ledende spørsmål, spørsmål med premisser som gjør at det ikke er mulig å svare, og ikke minst utspørringer som ender med diskusjon mellom advokat og vitne. 

En årsak til at advokater litt for ofte stiller dårlige spørsmål, er at advokaten har en agenda med sine spørsmål. Han ønsker et svar som passer med sin argumentasjon. Han kan ikke risikere at vitnet svarer "feil". Ledende spørsmål er derfor greit å ty til. Sett fra dommerbordet fører dårlige spørsmål til at bevisverdien svekkes, og en økende frustrasjon over at parter og vitner ikke får snakke ut. 

Vi dommere får av og til høre, og trolig med rette, at vi i for liten grad griper inn i advokatenes spørsmål. Men det er heller ikke så lett å veilede andre om hvordan man skal stille gode spørsmål. Selv bruker jeg å vise til hva Tor Langbach forsøkte å lære bort den gang jeg gikk på advoaktkurset. Langbach sa at hvis man  alltid husket å starte med et spørreord og avslutte med et spørsmålstegn, ja da var man sikker på at man faktisk stilte et spørsmål. Det enkle er også oftest det beste.

Som dommer stiller jeg også en del spørsmål. Jeg må nok innrømme at det å stille gode spørsmål høres enklere ut i teorien enn hva det faktisk er i praksis. Som dommer har jeg den fordel at jeg ikke har noen agenda. Det er ingen svar som er feil. Det er på mange måter veldig befriende.  

Men det er ikke bare advokater som stiller dårlige spørsmål. Ta nå journalistene. De lever også av å stille spørsmål. Er de noe flinkere enn andre?

Vel - journalistene har også sin agenda. Enten om det er å få et utsagn som gir en tabloid overskrift - "mener du politimesteren oppførte seg dumt?" - eller journalisten ønsker å være litt hardbarket mot politikere. På dagsrevyen fredag 3. februar 2012 stilte NRKs Lisbeth Skei følgende spørsmål:

"Ja, Trond Giske - staten har vært storeiere her, og dere har også applaudert disse investeringene. Var du fullt ut orientert om risikoen ved dette prosjektet?"

Teknikken med å legge inn en premiss rett før spørsmålet kan jo virke elegant, men journalisten mister i mine øyne sin troverdighet. Ved å si "dere har også applaudert disse investeringene" slår hun fast at Giske har vært en pådriver for at Telenor skulle foreta slike investeringer. Men Giske bes ikke om å kommentere det - spørsmålet handler om hans kunnskap om risikoen. 

Politikerne på Stortinget har også begynt å stille spørsmål. Med flertallsregjering har åpne høringer blitt Stortingspolitikernes arena hvor de kan vise at de fortsatt eksisterer og at de fortsatt er å regne med. Jeg har ikke gjort noen analyse av hvordan politikerne stiller sine spørsmål. Etter utdragene som dagsrevyen viser, har jeg imidlertid en mistanke om politikerne sliter med noe av det samme som advokatene - de har sin egen agenda. Målet med spørsmålene er ikke å få økt kunnskap, nei målet er å vise at man selv har rett. 

Jeg antar at representanten André Oktay Dahl hadde sin agenda da han spurte ut visepolitimesteren og avkrevde et ja eller nei svar. Så kan man jo spørre seg hvor interessert han var i svaret. 

Men hvordan er det med oss selv? Hvor flinke er vi til å stille spørsmål i dagliglivet? Er vi hele tiden åpne for alle innspill? Lytter vi når noen svarer oss, eller hører vi det vi ønsker å høre?

For tiden hospiterer jeg i Domstolsadministrasjonen. En av mine arbeidsoppgaver er å bidra til utvikling av nettstedet domstol.no. Ett uttalt mål er å bruke begreper som alle forstår. Vi har nylig diskutert begrepet sivil sak kontra tvistesak. Hvilke av begrepene er forstålig for folk flest? Meningene har vært mange. For meg har det vært litt overraskende at også ikke-juristene i DA har ment at begrepet sivil sak er mer forstålig enn tvistesak.

Men hva har dette med å stille gode spørsmål? Historien ender selvsagt ikke her. Mange av oss er sånn skrudd sammen at når vi først har en mening, så slår vi oss til ro med det. Hvis andre forsøker å overbevise oss om at vi tar feil skal det mye til før vi kan tenke at også andre standpunkt kan ha noe for seg. Men alle er ikke sånn. En av mine kolleger i DA fortsatte å grunne på hvilket begrep som var mest forstålig for folk flest. Så for å finne svar spurte han kona. Og her er poenget mitt. Hvis hans formål hadde vært å få bekreftet at hans standpunkt om at sivil sak var enklere å forstå enn tvistesak, ja så kunne han stilt ledende spørsmål og innkassert sine svar. Men siden han ikke hadde noen agenda utover det å være nysgjerrig, gikk han frem annerledes.

Han spurte kona si - hva forstår du med begrepet sivil sak? Jo, det er en sak mellom privat personer. Ja, men hva hvis man har sak mot en kommune? Nei, da har man ikke noen sivil sak. Hva forstår du med tvistesak da? Jo, det er en ... osv.

Dagen etter kom min kollega inn til meg og sa at han nå hadde blitt usikker på hvilket begrep som var enklest å forstå. Han hadde gjennom sine åpne spørsmål til sin egen kone fått ny innsikt, og grunnlag for videre refleksjon.