Google analytics

lørdag 17. september 2011

En kone til besvær

I bunn og grunn er jeg svært fornøyd med min kone. Det passer seg ikke denne bloggens profil å utdype det nærmere. Som tittelen indikerer, så har min kone likevel også vært til besvær. 

Dommerens liv styres av de saker som man får ansvar for. Nylig fikk jeg en stevning med et gruppesøksmål. Gruppesøksmål er en ny ordning som ble innført med tvisteloven i 2008. Denne stevningen var det første gruppesøksmålet i vår domstol, og jeg var overbegeistret over å være den heldige som fikk saken tildelt. Men så var det dette med min kone da.

Gruppesøksmålet var rettet mot forvaltningen. Min kone arbeider hos Fylkesmannen, og en annen avdelingen enn den min kone arbeider i, hadde vært involvert i forvaltningens behandlingen i sakene som sto for retten til behandling. Jeg innså at det var min tunge plikt å orientere partene om min kones gjøren og laden. Det tok ikke lang tid før saksøker begjærte meg inhabil. 

Reglene om habilitet har vi blant annet for å sikre borgernes tillit til at domstolen treffer objektive avgjørelser upåvirket av andres eller egnes interesser. Om dommeren selv opplever at han ikke er påvirket av at kona hans har en form for interesse i saken har ingen betydning. Den påberopte grunnen for inhabilitet må likevel objektivt kunne påvirke borgernes tillit. Det er ikke nok at borgeren subjektivt har mistillit til dommeren. Borgeren skal ikke kunne bytte ut dommere han ikke liker uten saklig grunn.

Men tilbake til min sak. Det var ikke Fylkesmannen som hadde truffet de endelige vedtakene som sto til prøving, og min kone hadde ikke vært involvert. I utgangspunktet tenkte jeg at dette ikke var nok til inhabilitet. Min mening hadde selvsagt begrenset betydning. Det er en annen dommer i domstolen som avgjør habilitetsspørsmålet.

Før avgjørelsen falt kom regjeringsadvokaten med en ny saksopplysning. Staten hadde pekt ut sin partsrepresentant. Tilfeldigvis bodde den utvalgte i mitt nabolag, hadde barn som gikk på samme barnehage/skole som mine barn og vi har også møttes noe sosialt.

Mange vil nok tenke at vennskap må tilsi at dommeren er inhabil. Men så enkelt er det ikke. Det er ganske vanlig at jurister har venner i det juridiske miljøet. Norge er et lite land, og hvis alle vennskap skal medføre inhabilitet så kan det skape noen praktiske utfordringer. Det er forskjell på vennskap. Det å være venner på facebook vil i seg selv ikke føre til inhabilitet. Hvis man oppfatter seg som bekjente vil man nok heller ikke være inhabil. Men hvor går grensen?

I min sak ble det etterhvert enkelt. Isolert sett var kanskje ikke min kone nok til at jeg var inhabil, men hvis man så min kone i sammenheng med min kamerat, så ble det hele for problematisk. Slutningen ble at jeg måtte forlate saken. 

10 kommentarer:

  1. Interessant blogg dette her.

    Er det da slik at hvis dommeren føler seg inhabil, så skal dommeren fratre uansett om partene ikke har innsigelser mot inhabiliteten?

    Hvis dommeren derimot ikke føler seg inhabil, men allikevel har forholdsvis nær tilknytning til en av partene, hvor lang tid i forveien, før hovedforhandlingen finner sted, skal dommeren da varsle partene om dette?

    Du skriver dessuten:

    «Borgeren skal ikke kunne bytte ut dommere han ikke liker uten saklig grunn.»

    Hva er så saklige grunner for å kunne bytte ut en dommer?

    SvarSlett
  2. Hei Ola Nordmann.
    Vi skiller mellom absolutte og skjønnsmessige inhabilitetsgrunner. For de absolutte, eksempelvis slektskap, må man alltid fratre.

    Hvis dommeren er den eneste som mener at han må fratre som følge av den skjønnsmessige bestemmelsen, domstolloven § 108 - http://www.lovdata.no/all/tl-19150813-005-007.html#108 - mener jeg faktisk at han likevel må fratre.

    Det kan være mange saklige grunner til at man kan kreve at dommeren bytter ut. Mitt eksempel med min kone og kamerat er illustrerende for hva som kan være saklig grunn. Eksempler på usaklige grunner kan være at advokaten nylig hadde en sak med samme dommer hvor advokaten tapte, eller at de vet at dommeren er medlem av et politisk parti som indikerer politiske holdninger de er uenige i.

    Hva tenker du kan være saklige grunner for å bytte ut en dommer?

    SvarSlett
  3. Fint at du spør, og det spesielt fordi jeg faktisk ikke hadde regnet med å få et slikt spørsmål tilbake fra en dommer i det norske rettsvesenet. Så saklige grunner for å bytte ut en dommer mener jeg bør være alt som fra dommerens side bidrar til å hindre en rettferdig rettergang, men er det noe særlig poeng i det hele tatt å prøve seg på å få byttet ut en dommer bortsett fra ved helt åpenbare inhabilitetsgrunner?

    For jeg har hørt at det er nærmest er komplett umulig å vinne fram med en klage mot en dommer i det norske rettsvesenet. En opplysning jeg har stolt på siden den har kommet fra tillitvekkende hold. Men siden du altså spør her, så gikk jeg nå inn på nettsidene til Tilsynsytvalget for dommere for å kunne dokumentere det. Og hva fant jeg? Jo i år så er det ferdigbehandlet 38 klager mot dommere, men hvor dommeren ikke er blitt pålagt disiplinærtiltak, eller hvor klagen er blitt avvist, i alle sakene bortsett fra to klager da hvor Domstoladministrasjonen selv står som innklager.

    Ikke akkurat en tillitvekkende statistikk etter min mening, for jeg har hatt endel befatning med norske dommere i privatrettslige saker, og jeg følger også ganske mye med på hvordan andre blir behandlet i privatrettslige saker, og jeg har ikke funnet noe der som tilsier at norske dommere, generelt sett, har høyere samfunnsmoral enn folk flest. Så det ovenfornevnte klageresultatet skurrer noe voldsomt i mine ører.

    En årsak til det klageresultatet tror jeg kan være at Tilsynsytvalget for dommere kanskje legger opp premissene til klagesaken på linje med at det kreves bevisbyrde som i en rettssak, og da kanskje mest i retning av bevisbyrden i en straffesak? Dette kjenner jeg ikke til, men jeg har erfaring med klageordningen på advokater, og jeg kan jo anta, ut fra disse klageresultatene å dømme, at Tilsynsytvalget for dommere følger noenlunde samme vurderingsmåte i sin klagesaksbehandling. Hvis det er tilfelle, så er de fleste dommere selvfølgelig ikke så dumme at de lett lar seg ta med hånda nedi kakeboksen på den måten.

    SvarSlett
  4. Fortsettelse på min forrige kommentar:

    Folk flest er altså vant til at hvis man i en klagesak (og altså ikke i en rettssak) for eksempel klager på en vare man har kjøpt, så blir man vanligvis møtt med en sannsynlighetsoverveiing i forretningen om man har rett i sin klage eller ikke, og det uansett om man har konkrete beviser for den oppståtte feil eller ikke. Hvis det så mangler bevis til en klage på en medarbeider, så er mange vant til at sjefen da ofte gjør videre undersøkelser overfor den innklagede medarbeideren for å finne ut om anklagene mest sannsynlig er riktige eller ikke, men det kan jo virke som om Tilsynsytvalget for dommere, og Domstoladministrasjonen, ikke gjør den jobben i det hele tatt overfor innkomne klager. Så mange av klagerne, som ikke har fått medhold i sin klage av Tilsynsytvalget for dommere, føler seg nok direkte latterliggjort av dem, hvis de altså blir møtt med andre spilleregler enn de er vant til i en klagesak.

    Men uansett så er jo den klagestatistikken et signal til Domstoladministrasjonen om at det er noe som skurrer voldsomt, for idioter pleier jo sjelden å være så konsentrerte og tålmodige at de tar belastningen med å klage inn en dommer, og de fleste av disse 38 klagene er tydeligvis også såpass forståelig skrevet at kun 6 av dem er blitt komplett avvist. Så jeg regner med at minst 32 av klagerne har hatt såpass omløp i hodet at de ikke har trodd at de kan klare å misbruke klageordningen til å hevne seg på en dommer.

    Men når dette er skrevet, så bør det jo først og fremst jobbes for at dommere møter færre fristelser til å gjøre en dårlig jobb i utgangspunktet. Et redskap der mener jeg kan være å gjøre rettsbehandlingen mer dokumenterbar og åpen gjennom film- og lydopptak av hele hovedforhandlingen. Slik kan nok noen dommere i mindre grad bli fristet til å gå over streken med sin oppførsel under hovedforhandlingen, og også i mindre grad kunne se bort fra hva som har framkommet under hovedforhandlingen. Slike opptak ville nok også i stor grad bidratt til å sivilisere partenes oppførsel under hovedforhandlingen slik at oppførselen i mindre grad ville føles som en mental krigføring. Men film- og lydopptak under hovedforhandlinger i norske rettssaler er vel som hovedregel forbudt, er det ikke?

    SvarSlett
  5. Ola Nordmann, du skriver om flere tema. Jeg rekker ikke å gi innspill på alt i kveld.

    Slik jeg ser det, er det forskjell på habilitet og klageordningen. Habilitet er generelle forhold ved dommeren som gjør at han ikke etter habilitetsreglene kan være dommer i saken. Hvis dommeren på tross av at han er inhabil avsier dom i saken, så skal overordnet domstol etter anke oppheve dommen. Klageordningen gjelder imidlertid konkrete forhold man ønsker å klage på ved dommerens behandling av den konkrete saken. Klagen kan kun føre til en eller annen refs av dommeren, og vil ikke gjøre noe med avgjørelsen dommeren har tatt i saken.

    Det er mange forhold som gjør at mange av klagene avvises.

    En del av klagene er i realiteten en anke over avgjørelsen som dommeren har truffet. Tilsynsutvalget skal ikke prøve dommerens avgjørelse, og må derfor avvise klager som egentlig er anker.

    Det er også knappe frister for å klage på en dommer. Fremsettes klagene for sent, så skal de avvises.

    Jeg forstår at du er skeptisk til måten klagene i tilsynsutvalget behandles på. Hva kunne vært gjort annerledes?

    Du er inne på at hovedforhandlingene burde vært tatt opp. Norge er sammenlignet med resten av verden en sinke på dette området. Vi fikk i 2008 hjemmel for opptak av part og vitneforklaringer - se http://www.lovdata.no/all/tl-20050617-090-027.html#13-7 - men fortsatt har ikke domstolen fått utstyr til å gjennomføre det. Jeg syns ideen din om opptak av hele hovedforhandlingen er en god ide, og sånn blir det nok også tilslutt.

    SvarSlett
  6. Jeg er gledelig overrasket over dine svar i denne bloggen Rune Lium. Så det er vel kanskje jeg som har møtt for mange firkanta jurister når jeg i utgangspunktet forventet noe annet? For det virker som om du har gode evner til å være real og diplomatisk, så jeg skulle gjerne møtt i en rettssak med deg som dommer.

    Og jeg forstår selvfølgelig at du av og til kan føle deg som mellom barken og veden, så jeg skal ikke hakke på deg hvis du ikke bestandig kommer med «rett-til-poenget-svar». Derfor lar jeg sarkasmene ligge, men ironien gir jeg ikke slipp på, he he.

    Derfor også en oppfordring til andre nettdebattanter som føler seg krenket av det norske rettsvesenet:
    Her virker det som om vi har en ekte brobygger, så prøv da også å være brobygger selv, for ellers så oppnår vi nok bare at dialogen blir innsnevret på denne bloggen.

    Rune Lium skrev:

    «En del av klagene er i realiteten en anke over avgjørelsen som dommeren har truffet. Tilsynsutvalget skal ikke prøve dommerens avgjørelse, og må derfor avvise klager som egentlig er anker.»

    Der er du nok inne på ett av hovedkonfliktområdene når det gjelder hvordan Tilsynsutvalget behandler klager. Se da gjerne på hvordan jeg mener folk flest regner med å bli behandlet når de leverer inn en klage (som jeg altså beskrev i min forrige kommentar). Og man kan jo ikke anke uten bevis for ankegrunnen, og folk flest blir jo stort sett i praksis ikke trodd når det blir påstand mot påstand overfor en embetsmann.

    Når man derimot for eksempel innklager en ansatt på et hotell, så regner man ofte med å oppnå det at sjefen gjør videre undersøkelser med hensyn til den innklagede medarbeideren, for eksempel ved å spørre seg litt rundt hos andre gjester og ansatte, og for eksempel gjennom selv å ha et mer årvåkent blikk overfor medarbeideren. Hvis sjefen så finner ut at klagen mest sannsynlig har sin berettigelse, så får klageren da gjerne en slags oppreisning, påskjønnelse, av ett eller annet slag.

    Tilsynsutvalget kunne fulgt samme prinsipp, ved å gjøre visse undersøkelser overfor den innklagede dommeren på grunnlag av innkommet klage, og hvis Tilsynsutvalget slik hadde funnet ut at klagen hadde sin berettigelse, så burde det jo vært grunnlag for en viss erstatning til klageren, eller gjenopptagelse av saken hvis dommeroppførselen hindret en rettferdig rettergang. Altså gjenopptagelse av saken selv om ankefristen er utløpt.

    Jeg regner dessuten med at de fleste klagere klager inn dommeren fordi de mener de har gått glipp av en rettferdig rettergang på grunn av dommeroppførselen de innklager, men det betyr selvfølgelig ikke at man derved kan anse at disse prøver å misbruke klageordningen til å vinne fram i en konkret utenforstående sak, når de tydeligvis kun er ute etter å bli behandlet med respekt gjennom å få en prinsipielt rettferdig rettergang.

    Det ville nok dessuten vært betydelig flere klager mot tingrettsdommere hvis det hadde vært vanskeligere og kunnet anket saker videre, så jeg kan lett forestille meg at det er lett for tingrettsdommere å bli for varme i trøya med årene, og det er tydeligvis altfor dårlige temperaturmålere hos kontrollmyndighetene.

    SvarSlett
  7. Hei Ola Nordmann. Flott at du bygger under dialogen på bloggen. Hver enkelt får velge sin uttrykksform som passer dem best. Jeg liker godt at du opplever meg som mer diplomatisk enn firkantet.

    Når det er sagt, så regner jeg med at alle, meg selv inklusive, gir uttrykk for det man faktisk mener og ikke tilpasser seg i redsel for å møte motstand.

    En kollega av meg bruker å si at "man blir ikke dommer for å få venner". I det ligger det kanskje en erkjennelse av at den som må avsi dom over andre må regne med at mange blir misfornøyde når de får dommen.

    De som er misfornøyd med dommen bør vurdere å anke. Hvis man er misfornøyd med dommerens oppførsel under saken, kan man klage til tilsynsutvalget. Er man både misfornøyd med dommen og misfornøyd med dommerens håndtering av saken, kan man både anke og klage.

    Jeg forstår at du Ola Nordmann er skeptisk til Tilsynsutvalgets behandling av klagesakene. Men jeg forstår ikke hvorfor det er så problematisk at den som er uenig i resultatet må gå veien om anke for å få endret dommen som er avsagt.

    Du skriver blant annet : "... eller gjenopptagelse av saken hvis dommeroppførselen hindret en rettferdig rettergang."

    For en firkantet jurist blir dette problematisk. Det er flere parter i en sak. Ved en klage til tilsynsutvalget er det klager og dommeren som er part. Den andre parten i rettssaken er ikke med. Hensynet til den andre part tilsier at domsresultatet kun behandles av domstolene etter reglene i prosesslovene.

    Nok om det for i kveld.

    SvarSlett
  8. Rune Lium, jeg er sterkt uenig i at utsagnet «man blir ikke dommer for å få venner» kan ha særlig aktualitet, for jeg kan ikke forstå at det skal bli vanskeligere for dommere, enn for hvilkensomhelst annen person som sitter i en opphøyd samfunnsposisjon, å skaffe seg venner.

    Da anbefaler jeg de embetsmenn som tror på slike utsagn, å kaste kortene som embetsmann for å prøve seg som dissident, så kan man se hvor stor virkning deres tidligere opphøyde tittel hadde for å kunne skaffe seg venner i alle samfunnsklasser.

    En dissident derimot blir ofte også uglesett av ens egne fordi folk rundt en føler det som for vanskelig å være støttespiller til en person som utfordrer sterke maktledende krefter i samfunnet.

    Når det er skrevet, så forstår jeg selvfølgelig at dommere kan få sterke kritikere selv om man gjør en real og rettskaffen jobb, men hvilke andre embetsmenn får ikke det? Og innerst inne så vet nok de fleste av disse kritikerne at en gjør en real og rettskaffen jobb. Det er nok også sjelden vanskelig for embetsmenn å få mange venner hvis man gjør en dårlig jobb, fordi det da tydeligvis ofte finnes et større miljø som faktisk ønsker at en gjør en dårlig jobb.

    Jeg mener altså fremdeles at det i mange saker kunne vært nødvendig først og gått veien om en klagesak før en klarer å finne bevisgrunnlag for en anke / gjenopptagelse, men det forutsetter selvfølgelig at det finnes et tilsynsutvalg som oppfører seg mer på linje med hotellsjefen som jeg nevnte i min forrige kommentar.

    Du skrev:

    «For en firkantet jurist blir dette problematisk. Det er flere parter i en sak. Ved en klage til tilsynsutvalget er det klager og dommeren som er part. Den andre parten i rettssaken er ikke med. Hensynet til den andre part tilsier at domsresultatet kun behandles av domstolene etter reglene i prosesslovene.»

    Er du da der talsmann for de firkanta juristene? For jeg oppfattet det slik at du ikke regnet deg selv som firkantet, eller kanskje ikke? Jeg føler nemlig at det der går i sirkelargumentasjon innenfor de vante politisk korrekte juridiske tenkemåtene, og et poeng med denne bloggen er vel å kunne få innspill fra samfunnet rundt?

    Etter min forståelse så er det fremdeles fullt mulig, innenfor de eksisterende lover og regler, å begjære gjenopptagelse av en sak, også av privatrettslige saker, selv om dette lovverket tydeligvis svært sjelden blir brukt, og ved gjenopptagelse så kommer jo også den andre parten inn i selve saken som partsrepresentant.

    Dessuten, er denne bloggen begrenset til ikke å kunne diskutere forslag til lovendringer? I så fall så mener jeg det bør opplyses om det. Og hva synes du om mitt forslag om at Tilsynsutvalget bør drive med en viss grad av oppsøkende virksomhet? Som nevnt så regner jeg med at de fleste som leverer inn en klage til en klagesaksbehandler regner med at en klagesaksbehandleren gjør en viss grad av oppsøkende virksomhet?

    SvarSlett
  9. For å presisere:

    Det virker som om visse jurister prøver å omdefinere hva en klagesaksbehandling, i ordets rette forstand, er for noe når det gjelder klager på jurister. Det er langt utenfor deres mandat, for å si det på en typisk måte med deres egne ord.

    Klagerne bør i det minste, ved slike spesielle klagesaksprosedyrer, automatisk få en omfattende rettledning for hvordan spillereglene er for den type klage, og det før de tar seg bryet med å klage.

    Siden Rune Lium drar inn at det kan være en manglende part i en klagesaksbehandling, så pleier jo partene i en klage å være de som som føler seg forulempet, de det klages på, og sjefen for virksomheten som klagen leveres til, og sjefen kan dra inn «vitner» i klagen. Disse, og andre, kan deretter ofte gå til rettssak hvis de føler seg forulempet av klageresultatet.

    Etter min mening en svært smidig prosedyre som er ubyråkratisk, rett på sak, og som har lange tradisjoner. En slags basic konflikthåndtering etter min mening, og som jeg også mener bør være mest mulig ubyråkratisk.

    Det private næringsliv, på sitt beste, pleier å håndtere klager på en svært enkel og smidig måte selv om det ikke bestandig er små verdier det dreier seg om.

    SvarSlett
  10. Hei.
    Jeg har et spm ang hva som kan brukes når en dommer avgir en dom. Kan en dommer bruke en sak som er henlagt som et faktum i begrunnelsen i sin dom? Og i tilleg ikke skrive at den faktisk er henlagt? Saken som dommeren skriftliggjør i dommen ble henlagt av Oslos Statsadvokatembete et halvt år før rettsaken. Når dommeren skriver det slik kan det virke som om jeg faktisk var dømt for dette forhold.

    SvarSlett