Meklingsdag i Kristiansand

I 2010 skrev jeg en masteroppgave om rettsmekling. Fordelen med å ha master i konfliktmekling, er at andre tror at man kan noe om det. Etter masteren, har jeg fått flere innbydelser til å holde seminar om mekling. Sist fredag hadde jeg den glede å delta på meklingsdag i Kristiansand tingrett.

Sørlandsbesøket startet med en drosjetur fra flyplassen. Drosjesjåføren viste seg å være svært hyggelig. Før vi hadde forlatt flyplassen hadde han satt i gang en samtale om mitt ærend. Jeg ble slått av hvor gode spørsmål han stilte. Han ga meg lyst til å fortelle. Etter hvert bidro han også med sine synspunkter og erfaringer rundt rettsvesenet. I sin ungdom hadde han vært militærnekter, og ble stilt for retten. Han ble dømt til 3 måneder i arbeidsleir. Selv syntes han det var helt greit. Han sto for sine standpunkter, og måtte derfor også godta konsekvensen.

Hotellet var fullt, og jeg fikk derfor en av suitene. Møtet med drosjesjåføren og velkomsten på hotellet medførte at det var enklere å fordøye Rosenborgs fiasko i Europa-cupen. Vel installert på hotellrommet begynte jeg på mine siste forberedelser til morgendagen. Jeg skulle ha ansvaret for at dagen fikk et godt faglig innhold. Vi dommere er en konservativ gruppe. De fleste kompetansetiltakene består av lange foredrag. Det er vanlig å legge frem detaljerte disposisjoner med henvisninger til alskens relevante lover. Jeg hadde imidlertid bestemt meg for et annet opplegg. Ingen paragrafhenvisninger, og et mål om å få deltakerne til å prate minst like mye som meg selv. Men hvordan få det til?

Jeg begynte å fundere på hvorfor samtalen med drosjesjåføren gikk så greit. En for meg fremmed mann klarte på kort tid å lage en så god og trygg atmosfære at jeg bare fikk lyst til å fortelle mer og mer. Jeg kom til at han stilte spørsmål og kom med sine innspill på en måte som ga meg følelsen av at han var oppriktig interessert i det jeg fortalte. Han var nysgjerrig på hvem jeg var, og hva jeg sto for her i verden. Selv om han tidligere i livet hadde vært tiltalt i en militær straffesak, var han ikke forutinntatt om hvordan vi dommere er. Han fremstod med et oppriktig ønske å forstå hvorfor jeg var så opptatt av å mekle i saker som sto for domstolen. Jeg sovnet med den tanken at i morgen må jeg være mer opptatt av å forstå hvordan dommerne i Kristiansand tenker om mekling, enn å formidle egen praksis. Drosjesjåføren besitter for øvrig trolig egenskaper som kunne ha gjort ham til en utmerket mekler. Jeg burde ha tipset ham om at han kunne søkt om å bli mekler i konfliktrådet.

Kristiansand tingrett ledes av den energiske sorenskriver Yngve Svendsen. På slaget 8.30 var møterommet fylt opp med dommere, og meklingsdagen var i gang. Vertens betydning for god atmosfære skal ikke undervurderes. Yngve åpnet med sin vante begeistring og engasjement. Tonen var lagt, og alt gikk av seg selv. Først drosjesjåføren, så dommerne i tingretten – er alle i Kristiansand sånn?

Meklingsdagen startet med en case hvor spørsmålet var hvem som skulle beholde boligen etter skilsmissen. Alle engasjerte seg, og vi satt til slutt med 11 løsningsforslag. Hvem har sagt at dommere ikke kan være kreative?

Dommerne i Kristiansand var tydelig engasjert i meklingsspørsmål. I samtaler rundt den praktiske øvelsen boblet det over med innspill, problemstillinger og spørsmål. Det som var tenkt å ta ett kvarter endte med en time. Min oppgave ble veldig lett – det var bare å følge opp de initiativ som kom. Læringsutbytte ble i alle fall stort for meg selv.

Meklingsrollen kan utføres på mange måter. Sakstype, hvordan partene er, hvordan advokatene er og hvem mekler er spiller inn. For dommeren er det lett å stivne i den praksis man selv syns passer for seg. Dommerne i Kristiansand har blant annet lært meg at man hele tiden må være bevisst på hvorfor man gjør som man gjør, og hele tiden tilpasse det man gjør til partenes behov i den konkrete saken. Enklere sagt enn gjort. 

Nordisk juristmøte i Stockholm

Jurister er i den spesielle situasjonen at de regler man lærte under studiet, stadig vekk oppheves og endres av Stortinget. Behovet for oppdatering er konstant. Det stilles store krav til dommerens kvalifikasjoner, og dommeren må selv ta ansvar for å holde tritt med utviklingen. En viktig del av kompetanseutviklingen er å møte andre mennesker fra andre land. Det har en egenverdi å lære om hvordan andre løser de samme problemene som vi har. Fra onsdag har jeg deltatt på nordisk juristmøte i Stockholm hvor nettopp utveksling av erfaringer og samtaler om nye utviklingstrekk har vært sentralt. 

Ett av temaene under årets møte var ankebehandling av straffesaker. Det var særlig interessant å høre om den svenske reformen som innebærer at alle forklaringer gitt i tingretten tas opp på film. Ved ankebehandlingen spilles opptakene av. Svenskene trakk frem økt kvalitet på bevisvurderingen ved at forklaringene gitt i tingretten ble gitt tidligere de straffbare forhold. Videre viste de til redusert belastning for fornærmede og vitner. Noen norske lagdommere jeg har snakket med har vært skeptiske til den svenske modellen. De fra de norske lagmannsrettene som ytret seg under møtet ga likevel klart uttrykk for at det var en stor svakhet ved den norske prosessen at det ikke er noen sikringen av forklaringene fra tingretten. Det er det lett å være enig i. Her bør det gjøres noe. 

I de siste årene har det vært mye fokus på alternative tvisteløsninger som eksempelvis megling. Noen ildsjeler forsøkte å få inn megling som tema under juristmøte. Men dessverre var det ikke plass for megling - juristmøte er sted hvor man diskuterer jus. Ildsjelene ga seg ikke, og for første gang ble det arrangert en prekonferanse dagen før juristmøte med megling som tema. 

Juristers formelle kompetanse innen fag som konfliktteori, forhandlingsteknikk og megling er overraskende liten. Da jeg studerte lærte jeg mye om eksempelvis marbakkens betydning for eiendomsgrensen i sjøen, men lærte ingenting om det å forhandle. Etter studie begynte jeg som advokatfullmektig, og hadde min første forhandling på vegne av en klient første uke på jobb. Marbakken  kom opp for første gang i en sak 11 år etter endt studie, og da hadde jeg likevel glemt det meste. Jeg tror at også dagens studenter lærer mer om marbakken enn forhandlingsteknikk. Juristmiljøer kan være ganske så konservative. 

På juristmøte var den moderne dommerrollen et eget tema. Hovedfokus var dommerens rolle til media, mens dommerens rolle som aktiv tvisteløser knapt nok ble berørt. Kanskje et tema for juristmøte som holdes i Oslo i 2014?

Kronprinsesse Victoria kastet glans over det nordiske juristmøte ved å dele ut den nordiske juristprisen. Samtidig med juristmøte var det kulturfestival i Stockholm, og bildet til høyre er tatt på Sergels torg.

Ville politikernes retorikk blitt godtatt i rettssalen?

Terroranslaget den 22. juli har medført en debatt om hvordan den politiske debatten bør føres. Det er ingen skrevne regler om den politiske debatten. Den som lykkes best i debatten får betalt gjennom gode valgresultat.

I rettssalen er det ikke fritt frem for alle ytringer. Dommeren skal slå ned på den som kommer med «upassende uttalelser eller utilbørlige personlige angrep eller forøvrig optræder paa en maate, som strider mot domstolens værdighet». Spørsmålet er om de saklighetskrav som stilles til advokatene i rettssalen har noen overføringsverdi til den politiske debatten.

I rettssalen står advokaten frem og kjemper for sin klientens interesser med ordene som sitt viktigste våpen. Advokatens mål er å overbevise dommeren. Den gode advokat har forstått at dommeren har behov for å forstå hvorfor partene mener det han gjør, og har hovedfokus på egne argumenter. Motpartens argumenteres må imøtegås ved å påvise logiske brist, eller hensyn som tilsier at argumentene har begrenset relevans og vekt. 

Ytringer i rettssalen som ikke er med å opplyse saken blir slått hardt ned på. Typisk godtas ikke personangrep. Tvert om oppfattes personangrep som et svakhetstegn - en indikasjon på at advokatens  argumenter ikke strekker til.

Skjermdump: Facebook

Fylkesordfører Tore Sandvik er en politiker som er aktiv på sosiale medier. Reglene for takt og tone er nok noe annerledes på facebook enn i politiske innlegg for øvrig. Mange vil likevel mene at man også på facebook bør tilstrebe god dialog med et meningsfullt innhold. Nylig skrev Tore Sandvik følgende på facebook:

"Noe sier meg at kravet til å bære en lektortittel er betydelig svekket. Både når det gjelder kunnskapsnivå, men ikke minst når det gjelder evnen til å resonnere sammenhengende, samt å ha et snev av takt og tone..."

Sandviks kommentar var utløst av at lektor Dordi Skuggevik Tande i et leserinnlegg uttalte at en må se attentatet mot Arbeiderpartiet i sammenheng med utviklingen av Islam i Norge. Sandviks bruk av ironi ble kritisert av flere på facebook. I rettssalen ville Sandvik retorikk klart blitt banket ned med dommerklubben. Hans ytring er utelukkende et personangrep. Han forsøker ikke å begrunne hvorfor han tar avstand fra Tandes innlegg. Personangrep har som regel også den virkning at den forhindrer videre dialog om saken. Det interessante blir ikke lenger å forstå de ulike aktørers verdisyn. Istedet blir fokus å ta stilling til om personangrepet var berettiget eller ikke. Meningsfeller vil ofte appludere, mens motstandere vil bare ta angrepet som nok et bevis på usaklige angrep som illustrerer en manglende forståelse for hva saken gjelder.

En typisk feil flere advokater gjør, er å overdrive betydningen av egne argumenter. Eksempelvis å påstå at spørsmålet er løst av Høyesterett, mens det i realiteten er betydelig tvil om rekkevidden av rettspraksis.

Foto: frp.no

Overdrivelse er også velkjent i politikken. Politikerne hevder at de må sette ting på spissen for å få oppmerksomhet. Resultatet er blant annet polarisering og spissing av fronter.

I etterkant av 22. juli har flere politikere gått ut og sagt at de tidligere har brukt spissformuleringer som i dag vil være uheldige å bruke. Siv Jensen er blant politikerne som har varslet at hun vil være mer kritisk ved sine ordvalg i fremtiden. Jensen har blant annet blitt kritisert for å bruke betegnelsen "snikislamisering". I et innlegg i DN lørdag 6. august 2011 forsvarer Siv Jensen egen begrepsbruk. Hun skriver blant annet:

"Mange har forsøkt å trekke opp en debatt om det har vært korrekt av meg å bruke begrepet snikislamisering. Med snikislamisering mener jeg å sette ord på hva som skjer når samfunnet glemmer seg selv. Det er et lettfattelig ord som beskriver hva som skjer når vi ettergivende godtar kjønnsdelt svømmeundervisning eller at dommere bruker hijab. Det er det fortsatt grunn til å advare mot. Men samtidig er det viktig at vi alle klarer å trekke opp et kraftig skille mellom religionen islam og den antidemokratiske radikale islamismen. Aldri må vi akseptere at vanlige muslimer blir holdt ansvarlig for radikale islamisters handlinger og meninger. Det er en viktig presisering jeg alltid har vært opptatt av."

Siv Jensen forklarer i sitt innlegg på en god måte hva det er med islamismen hun ikke ønsker skal gjennomføres i det norske samfunnet. Hun er også nøye med å skille mellom religionen islam og det hun beskriver som den antidemokratiske radikale islamismen. Så langt ville hennes retorikk klart passere også i rettssalen. Trolig er store deler av den norske befolkning enig med henne. Problemet er imidlertid at begrepet snikislamisering favner så mye bredere enn hennes egen begrunnelse. En våken dommer ville trolig påtalt at hennes viktige presisering om forskjellen mellom religionen islam og den antidemokratiske islamismen ikke følger av begrepet, og at begrepsbruken bidrar til at alle muslimer settes i samme bås som antidemokratiske muslimer. Dommeren ville kanskje også spurt om begrepsbruken innebærer en kritikk mot myndighetene, og i så fall bedt om en konkretisering av kritikken.

Hva skal vi kreve av våre heltids politikere? Statsministeren har lagt lista høyt ved å si at Norge skal ha mer åpenhet og mer demokrati. Det blir spennende å se om politikerne viser vei ved å velge en retorikk som gir grunnlag for å forstå hvorfor politikerne mener som de gjør, eller om retorikken forsatt vil preges av overdrivelser og polarisering. Etter domstolloven § 133 skal ikke advokatene ytre seg på en måte som er i strid med domstolens verdighet. Verdighet kan også være en nyttig ledesnor for den poltiske debatten. Domstolloven § 133 er i så måte en like god veiledning for politikere som advokater.

Åpenhet og demokrati - men ikke naivitet

Norge blir aldri helt det samme etter 22. juli. Den 24. juli sa Jens Stoltenberg: 

"Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet."

Illustrasjon: Surian Soosay på flickr

Åpenheten i det norske samfunn har vært et varemerke for oss. Men det var også denne åpenheten som gjorde det mulig å plassere bilbomben så nært regjeringsbygget. Hvordan skal vi klare å bevare åpenheten i samfunnet samtidig som vi unngår naivitet?

For rettssystemet er åpenhet nødvendig for å ha en demokratisk kontroll. Lukkede dører besluttes unntaksvis. Fengslingsmøte for Brevik ble holdt for lukkede dører. Dommeren valgte likevel å avholde pressekonferanse hvor han leste opp kjennelsen. Sorenskriver Engebretsen stilte deretter opp for å svare på spørsmål. Oslo tingrett viser her vei for alle oss andre. Åpenhet så langt det er mulig. 

Tidligere i år deltok jeg på en konferanse i USA. Sammen med en kollega benyttet jeg muligheten til en liten biltur blant annet til Aspen. I Aspen var det et gammel tinghus. Det var en så liten domstol at de ikke hadde saker hver dag. Likevel hadde de to vektere på plass, og vi måtte gå gjennom sikkerhetskontroll for å komme inn. 

I norske domstoler foretas sikkerhetskontroll kun i noen få saker hvor politiet mener at det er nødvendig. Etter 5 år som dommer har jeg kun hatt en sak med forhøyet krav til sikkerhet. Politiet mente at den ene tiltaltes tilknytting til en motorsykkelklubb kunne medføre sikkerhetsrisiko. Som dommer følte jeg det som umulig å  vurdere mulig sikkerhetsrisiko tilknyttet en tiltalt før dom var avsagt. Jeg valgte derfor å beslutte sikkerhetstiltak i samsvar med politiets vurderinger uten en selvstendig vurdering av risikoen. De fleste aktørene godtok sikkerhetstiltakene, inklusive journalistene. De som protesterte var forsvarerne. Noen av forsvarerne ga uttrykk for at de følte seg mistenkeliggjort, uten at jeg helt fikk tak på hva de følte seg mistenkt for. Hvis det først er en sikkerhetsrisiko, vil det være naivt å tro at hull i sikkerheten ikke kan misbrukes.

Som en del av sikkerhetsopplegget besluttet jeg også at alle tilhørere måtte legitimere seg for å komme inn. Jeg fikk ikke noe  motbør for beslutningen, og den ble heller ikke noe tema for pressen. Selv var jeg mer i tvil om det var riktig å gå så langt. Formålet med kravet om legitimasjon var å sjekke ut om det var noen blant tilhørerne som var domfelt tidligere. Personer dømt til fengselsstraff de siste fem år kan nektes adgang til et rettsmøte. 

Saken hadde stor mediadekning, og jeg forventet at det kunne bli en del tilhørere. Men tilhørerne uteble. Kan det være sikkerhetsregimet som skremte de bort? Det er i alle fall en fare for at sikkerhetskontroller og krav  til legitimasjon vil kunne føre til faktisk mindre åpenhet, ved at publikum velger å utebli.