Høyesterett la avgjørende vekt på hensynet til barna

Hvis det offentlige skal utøve tvang mot noen, eksempelvis utvise noen fra Norge, er det et grunnleggende krav om at tvangen ikke vil være et uforholdsmessig tiltak. Avveiningen mellom det offentliges interesse i å utøve tvang, og enkelt individets interesse i å slippe tvangen er svært vanskelig. Det er på en måte ikke sammenlignbare interesser. 

Når barn er involvert er det ekstra vanskelig. Ved utvisning er det åpenbart at barna vil kunne ta skade av at en av foreldrene blir utvist. Men når skal hensynet til barna veie tyngst?

I dag avsa Høyesterett en dom hvor de nettopp kom til at utvisningen av mor var uforholdsmessig fordi det ville ramme barna. I dommen heter det:

"Jeg er på denne bakgrunn, som mindretallet i lagmannsretten, kommet til at det ikke nødvendigvis er et vilkår at barna vil bli utsatt for ”uvanlig store belastninger”, og at det særlig vil være aktuelt å gi fortrinn til barnas interesser ved relativt sett mindre alvorlige overtredelser av utlendingsloven som i mindre grad rammer de kontrollhensyn loven skal ivareta."

I dommen går Høyesterett gjennom tidligere Høyesterettspraksis. Dommen illustrerer at man skal være forsiktig med å lage regler med vid anvendelse basert på enkeltavgjørelser fra Høyesterett. Alle avgjørelser må forstås med bakgrunn i det faktum som var til prøving. Selv små endringer i faktum kan gi et annet resultat i neste sak. 

Forskjellen mellom denne saken og tidligere saker var blant annet alvorligheten i  morens lovbrudd. Hvor grovt lovbrudd foreldrene har gjort påvirker hvor store belastninger barna må tåle før utvisningen blir uforholdsmessig. 

Høyesterett så også mildere på morens brudd på utlendingsloven enn lagmannsretten:

"Lagmannsretten har fremhevet at ”ulovlig opphold, ulovlig arbeid og ulovlig innreise er i kjernen av de kontrollhensyn utlendingsloven skal ivareta”. Dette er naturligvis de sentrale forhold som reguleres av loven, men jeg synes ikke det er spesielt treffende å fremheve slik adferd som det som i størst grad utfordrer kontrollmulighetene. Det synes i en slik sammenheng mer nærliggende å fremheve forhold som å unnlate å oppgi identitet, å gi uriktige opplysninger og å benytte falske dokumenter."

Om Høyesterett ville ha kommet til et annet resultat hvis morens brudd på utlendingsloven hadde vært bruk av falske dokumenter er det ikke mulig å gi noe klart svar på. Forholdsmessighetsvurderingen er i alle saker veldig sammensatt og svært konkret. Barnas tilknytting til den foreldre saken gjelder og hvor hardt utvisningen vil ramme barna vil være en del av vurderingen.

Barnekonvensjonen var påberopt av morens advokat, uten at Høyesterett fant grunn til å bruke barnekonvensjonen som rettskilde for sitt resultat. Det betyr trolig ikke annet enn at Høyesterett fant tilstrekkelig støtte i de politiske signaler som var gitt gjennom endringer av lov og forskrifter.






Jeg har presentert bloggen min på Bloggurat.

Førerkortbeslag

Norge er blant de land som har streng vegtrafikklovgivning. Brudd på vegtrafikkloven sanksjoneres strengt. Den typiske straffen er bot, men for de veldig grove overtredelsene brukes samfunnsstraff og fengselsstraff. Sammenlignet med mange andre land soner en relativt stor andel av de insatte dommer for brudd på vegtrafikkloven.

I tillegg blir førerkortet inndratt, og for de fleste svir tap av førerkortet  mest. Politiet tar rutinemessig beslag i førerkortet på stedet. Noe tid til å tilpasse seg livet uten førerkort får man ikke.

I noen få ekstraordinære situasjoner kan tapstiden reduseres. Det er eksempler på at funksjonshemming kombinert med rehabilitering har ført til redusert tapstid. Men det at man mister jobben er trolig ikke nok. 

Hvis sjåføren ikke godtar politiets førerkortbeslag, sendes saken til oss. I saker om førerkortbeslag er det mye frustrasjon og fortvilelse. Det er ikke alltid en hyggelig jobb å formidle at førerkortet vil bli holdt i beslag i mange måneder enda. 

Det er ulike strategier som brukes for å dokumentere hvor hardt rammet man blir. Jeg har opplevd at kone og baby er med i rettsmøte. Mer vanlig er bekreftelser fra arbeidsgiver om hvor hardt man blir rammet. For å sikre likebehandling skal det likevel mye til før vi fraviker fra utgangspunktene. En eiendomsmegler ble ikke hørt med at han hadde ofte flere visninger samme kveld og at det var upraktisk for ham å sykle. En småbarnsfar som brukte å kjøre barna til skolen hver dag fikk ikke redusert tapstid. Hans merittliste i trafikken var av en slik karakter at jeg i mitt stille sinn tenkte at hensynet til barnas sikkerhet egentlig talte for enda lengre tapstid. En annen sjåfør uttalte at for ham var bilen det viktigste arbeidsverktøyet, men at han stort sett kjørte på så dårlige veger at når det endelig var mulig måtte han bare tråkke til også i 60-soner...

Tap av førerkortet rammer særlig yrkessjåfører hardt. For mange har det å mister førerkortet samme virkning som å få avskjed fra jobben. Høyesterett har instruert oss i at yrkessjåfører ikke skal behandles mildere enn andre, det er nesten tvert i mot. I en avgjørelse fra 2005 sa  Høyesterett seg enig i følgende utsagn:

«Til dette bemerker lagmannsretten at det spesielt for yrkessjåfører må stilles særlige krav til aktsomhetsnivået i trafikken. Det vil gjelde generelt at alle yrkessjåfører, på samme måte som andre som er avhengige av bil i sitt yrke, vil bli rammet hardt dersom de må la bilen stå. Det har ikke vært hensikten bak regelverket at yrkessjåfører skal nyte godt av kortere tapstid enn andre som ikke er avhengig av bilen til daglig, og det kan ikke sees at As situasjon er vesentlig annerledes enn for andre yrkessjåfører. Virkningen er ikke mer byrdefull enn for andre yrkessjåfører som blir utsatt for tap av førerett, og det kan ikke sees å foreligge slike særdeles formildende omstendigheter som er omtalt i vegtrafikkloven §33 nr. 1 sjette ledd. Også her må hensynet til trafikksikkerheten og den alminnelige lovlydighet være utslagsgivende.»

Minste tapstid på 3 måneder ilegges ved:

Fartsgrense 30 km/t	Fart 56 km/t
Fartsgrense 40 km/t	Fart 66 km/t
Fartsgrense 50 km/t	Fart 76 km/t
Fartsgrense 60 km/t	Fart 86 km/t
Fartsgrense 70 km/t	Fart 106 km/t
Fartsgrense 80 km/t	Fart 116 km/t
Fartsgrense 90 km/t	Fart 126 km/t

Ved kjøring med promille mister man normalt ikke førerkortet ved promille mindre enn 0,4. Fra 0,4-0,6 promille er tapstiden 6 måneder. 

For de grove overtredelsene slipper man ikke unna med bot. Nylig ble en yrkessjåfør av Agder lagmannsrett dømt til fengsel i 14 dager fordi han hadde foretatt forbikjøring over dobbel heltrukken sperrelinje i motgående forbikjøringsfelt. Lagmannsretten skriver i sin dom blant annet:

"Allmennpreventive grunner gjør det etter lagmannsrettens oppfatning nødvendig å reagere med ubetinget fengselsstraff når en sjåfør forvolder så stor fare som her."

For fartsoverskridelser har Høyesterett vist veg, og har angitt klare utgangspunkt for når samfunnsstraff eller ubetinget fengselsstraff skal idømmes. Kjøring i 136 km/t i 80-sone gir fengselsstraff, og 130-135 km/t gir samfunnsstraff. For 50-sone er utgangspunktet samfunnsstraff mellom 90-95 km/t og fengselsstraff fra 96 km/t. Du havner altså ikke i fengsel som følge av et lite øyeblikk uoppmerksomhet, det er kun de svært grove overtredelsene som ender med fengsel.

208 døde i Norge i en trafikkulykke. Risikoen for å bli straffet og fratatt førerkortet bør kanskje ikke være hovedmotivasjonen for å holde fartsgrensen?

Fengsel og ungdom

I forrige uke besluttet jeg å varetektsfengsle en ung mann i to uker. I løpet av de to ukene han sitter fengslet fyller han 18 år. Det må være trist å gå inn i de voksnes rekker alene på en celle på Tunga. Noen vil nok mene at fengsel er det som skal til for å markere alvoret for en ung mann som sliter med å holde seg på riktig side av loven. Jeg er blant de som tviler på at opphold i fengsel skaper rom for refleksjon og egenutvikling. Jeg tenker at fengsel som regel gjør alt annet enn godt for de innsatte. 

Fengselstraff har likevel sin berettigelse i noen sammenhenger. På jusstudiet lærte vi at hevn ikke var en legitim begrunnelse for fengselsstraff. Mange vil nok likevel mene at for de mest alvorlige forbrytelsene kan hensynet til fornærmede, og også samfunnets behov for hevn, tilsi at den domfelte soner straff i fengsel. En annen legitim begrunnelse er å få gjengangere ut av drift. 

Noen begår tyveri straks de er på frifot, og de holder ikke opp før de blir pågrepet og satt inn på ny. Samme dag som jeg besluttet fengsling av den unge mannen på snart 18, behandlet jeg også begjæring om fengsling av en mann på over 40 år som hadde ca 30 domfellelser bak seg. Han hadde oppholdt seg i et fengsel i det vesentlige av sitt voksne liv, og dommene gjaldt narkotika og tyveri. 30 fengselsopphold hadde ikke hjulpet. Hvilken medisin forsøker vi da gang nr 31?

Fra dagbladet.no

Justisministeren har nylig forslått ny straffereaksjon for kriminelle ungdommer. Istedet for fengselsstraff skal man kunne anvende "ungdomsstraff" som blant annet vil innebære deltakelse i stormøte og en tett oppfølging. Det er spennende tanker som forhåpentligvis vil bli satt ut i livet. 

I de fleste sakene vi behandler så møter vi de personene som berøres av vår beslutning. Det å møte mennesket gjør alltid inntrykk. Varetektsfengsling av ungdom under 18 år besluttes kun når det ikke er andre alternativer. Typisk fordi at det har oppstått en akutt situasjon, og man må ha tid til å finne gode alternativer. Fengsel fremstår som en dårlig nødløsning. 

Møte med gjengangeren på over 40 år gjorde også inntrykk. Politiet mente det var nødvendig at han satt i varetekt over sommeren frem til straffesaken hans skulle behandles. For ham blir det trolig nok en sommer bak murene fordi han ikke makter å få kontroll på sitt rusmisbruk og sitt uttømmelig behov for penger til å skaffe rusmidler. 

Spørsmålet er hva man kan gjøre for å unngå at flere ender med et titalls dommer og flere år i fengsel. Så langt er det få som har gode svar. 

Stor ståhei er av og til nødvendig

Fra nrk.no - publisert 12. juni 2011

Gjenopptakelseskommisjonen avslo Treholts begjæring om gjenopptaking. Det kan virke som de har fått mer kritikk for sine lukkede høringer enn for at begjæringen ble avslått. I følge nrk.no begrunnet kommisjonens leder, Helen Sæter, lukkede høringer blant annet med at de ikke ønsket «stor ståhei» og oppmerksomhet rundt noe kommisjonen ikke ville legge vekt på.

Gjenopptakelseskommisjonen er et forvaltningsorgan og det er gitt egne regler om saksbehandlingen. Sæter er også sitert i media på at reglene ikke tillot åpne høringer. Uavhengig av hvilken mulighet kommisjonen hadde til å beslutte meroffentlighet, de lukkede dører vil trolig medføre at mange sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter kommisjonens avslag. 

I domstolen er åpne høringer den store hovedregelen. Det skal svært mye til før dommeren beslutter lukkede dører. Full offentlighet er et grunnleggende vilkår for at rettsstaten skal fungere. Åpenhet er det beste middelet for å sikre seg mot maktmisbruk. Media er ei viktig vaktbikkje i demokratiets tjeneste. Vi som sitter i maktposisjoner må tåle at det av og til blir ubehagelig mye ståhei. Av og til syns vi nok også at journalistene bommer og lager mye ståhei om det som ikke er relevant. Men kanskje er det nettopp i de situasjonene vi bør ha en ekstra kritisk gjennomgang av egne standpunkter. Er det nå så opplagt at det er vi jurister som best kan definere hva som er mest relevant?

Fra ap.no - publisert 10. oktober 2010

I noen få sakstyper, som eksempelvis overprøving av tvangsvedtak, tilsier hensynet til den private part at  hovedreglen er lukkede dører. Den private part kan be om at saken likevel går for åpne dører. Særlig i saker med beskyldninger om maktmisbruk fra det offentlige, eksempelvis barnevernet, bør åpne dører vurderes. Fullt innsyn for media vil forhåpentligvis sikre publikums tillit til det offentlige. I tillegg vil åpenhet ha en preventiv effekt. Beslutningstakere vil ofte ha i bakhodet om en  beslutning vil  tåle medias granskning.

I de fleste rettssakene er det få tilhørere. Enkelte lærere tar med seg sine klasser på en straffesak. Mitt inntrykk er at elevene har stort utbytte av en dag i retten. Den tiltalte er sjelden like begeistret. Av og til ber den tiltalte om lukkede dører for å slippe å ha klassen tilstede. Jeg har også opplevd at den tiltalte har sagt at han nekter å forklare seg hvis saken går for åpne dører. Den tiltalte opplever nok ikke at publikums tilstedeværelse er med på å sikre at han får en rettferdig behandling. Det skal svært mye til for å lukke dørene i en vanlig straffesak, og den tiltaltes opplevelse av ubehag er åpenbart ikke nok. 

Hovedreglen om åpenhet gjelder også for dommer. Alle kan be om å få innsyn i de fleste straffedommene som ikke er eldre enn 5 år. Det betyr ikke at du kan be domstolen om å få alle dommer hvor din antatt kriminelle nabo har vært involvert. I tillegg til navn må man også kunne si noe om hvilken sak det gjelder. I sivile saker omfatter innsynsretten også bevisene i saken, og det er ingen 5 års grense. I enkelte forretningsforhold inngås avtaler om voldgift nettopp for å unngå domstolens åpenhet. 

NRK valgte å offentliggjøre Treholt-avhørene. Wikileaks har åpnet utallige lukkede rom. I det lange løp lønner åpenhet seg. Treholt saken er et eksempel på det.  Det er over 20 år siden Treholt ble overvåket. I dag konkluderte EOS-utvalget med at deler av overvåkningen var ulovlig. Beslutninger som ikke tåler dagens lys blir ofte avslørt til slutt. 

Dommeravhør av barn

I dag startet jeg på enedommerturnus. I Sør-Trøndelag tingrett har hver dommer to ukers turnus 3-4 ganger i året. Enedommeren behandler alle tilståelsessaker, begjæringer om førerkortbeslag, besøksforbud, begjæringer om fengslinger, dommeravhør - litt enkelt sagt nesten alle straffesaker som kan avgjøres uten at retten settes med meddommere.

En av dagens oppgaver var dommeravhør av ett barn. Barn under 16 år skal forklare seg utenfor rettsmøte. De typiske sakene gjelder overgrep mot barn, enten vold eller seksuelle overgrep. Det sier seg selv at dette er krevende saker å håndtere for alle involverte. De fleste saker jeg behandler klarer jeg å legge fra meg ved arbeidsdagens slutt. Det hender at sakene kverner i hodet også etter at jeg har forlatt tinghuset. Målet er å ha kvernet ferdig før jeg når egen inngangsdør. Saker hvor barn er involvert blir jeg likevel aldri helt ferdig med. Møte med barn som har blitt utsatt for overgrep gjør sånn inntrykk at de kommer stadig igjen og igjen.

Veldig ofte kommer det klart frem at barnet som forklarer seg er svært ubekvem med avhørssituasjonen. Mange av barna har en tendens til å bli veldig urolig. De vrir seg som noen slanger på stolen, gjemmer seg under bordet, bruker skinnet i stolen til å gjemme seg eller rett og slett reiser seg og går rundt i rommet. For noen er det så vanskelig å svare på spørsmål at de benekter at det har skjedd noe selv om overgriperen hadde filmet overgrepene. Bevisverdien av et avhør avhenger ikke bare av barnets svar. Like viktig er det at avhører får til god kontakt med barnet, og at spørsmålene som stilles er åpne slik at barnet fritt kan beskrive egne minner om det som har skjedd.

Avhør av barn er veldig krevende. Dommeravhørene avholdes i barnehuset. Det er slutt på den tiden barnet møtte på dommerens kontor, og det var dommeren som gjennomførte avhørene. Avhørene gjennomføres av politi som har særskilt utdanning med avhør av barn. Avhørene er en del av politiets etterforskning.

Departementet har satt ned ei arbeidsgruppe for å gjennomgå dommavhørsforskriften. Riksadvokaten har blant annet foreslått en ordning med innledende avhør utført av politiet uten domstolens medvirkning. Jeg er enig med Riksadvokatens forslag. Blant annet vil innledende politiavhør kunne medføre til at avhørene gjennomføres raskere enn i dag. Dommeravhør vil da kun være nødvendig i de saker hvor avhøret skal brukes som bevis i en straffesak.