Google analytics

mandag 30. mai 2011

Meglingsrommet

Tingrettsdommerens hovedoppgave er tvisteløsning. De fleste sivile tvistene løser vi faktisk ved å megle mellom partene. Denne uka startet med to meglinger - før lunch megling i sak etter barneloven og etter lunch megling i sak etter skifteloven. Jeg oppholder meg faktisk mer i meglingsrommet enn i rettssalen.

I domstolen har meglingen forskjellige navn - rettsmekling, ordinær megling og konflikt og forsoning - er de vanlige. Meglingen blir nok lagt opp litt annerledes i en barnefordelingssak enn i en entreprisesak. Grunnprinsippene er likevel de samme. Meglerens oppgave er å legge til rette for en samtale mellom partene, og bidra til at de løser tvisten sammen. Målet er å unngå at en dommer bestemmer hva som er riktig resultat for dem.

Tvisten i dagens skiftesak var fordeling av arv. Vi har jevnlig slike meglingsmøter i arvesaker. Hvis arvingene ikke klarer å løse arvefordelingen uten bistand, kan de komme til tingretten for megling. Det er ikke nødvendig å ha advokat, og man kan få megling uten at man trenger å gi en utfyllende beskrivelse av tvisten.

Målet med megling i arvesaker er ikke alltid bare å finne en løsning på hvordan verdiene skal fordeles. Tvisten har av og til ødelagt relasjonen i familien, og kommunikasjonen er fraværende. Jeg forsøker derfor ofte å forstå hvorfor tvisten oppstod, og om mulig utforske muligheten for å bedre relasjonen. Om ikke annet så er jo kommunikasjonen kommet i gang igjen bare ved at de har møtt til meglingen.

Dommere har taushetsplikt, så jeg kan ikke si noe konkret om dagens megling. For å illustrere hva man kan oppnå i meklingsrommet har jeg noen eksempler fra andre saker:
  • søsknene ble enige om at to brødre fikk lov til å være alene i deres avdøde fars bolig  for å ta farvel med barndomshjemmet
  • arvingene ble ikke enige om hvem som skulle ha hva av innboet, men ble enige om at de skulle be lensmannen om å bistå med loddtrekning
  • den ene broren fikk overta barndomshjemmet til takst satt av takstmann, men de to andre brødrene skulle få lik andel i gevinst ved eventuelt salg
I det store flertallet av sakene blir arvingene enige om arveoppgjøret. Andelen saker hvor også relasjonen bedres er nok litt færre. Selv har jeg som regel en bedre følelse etter en megling enn når jeg må avsi dom. I de fleste saker ønsker partene å finne en løsning selv. Det er tross alt de som har konflikten, og det er de som må leve med resultatet. Gjennom megling gir vi de muligheten til å ta igjen kontrollen over egen konflikt. Og forhåpentligvis klarer vi å gi konstruktive bidrag til at tvisten finner en bedre løsning enn om det må avsies dom.

Blogglisten

11 kommentarer:

  1. Jeg har deltatt i mange meglinger og det er ingen tvil om at det alt i alt fungerer meget bra.

    Ett innspill kan gjerne være at en vellykket megling ofte er avhengig av at mekleren er en dommer med en viss erfaring og tyngde. Spesielt for næringsdrivende har det en viss betydning at det ikke er en fersk dommerfullmektig som håndterer saken.

    Jeg synes også å se en klar tendens til at meglerne etterhvert er langt mer tilbakeholdne med å gi uttrykk for sitt syn på saken. Dette til tross for at de ikke skal dømme i en evt. hovedforhandling og dermed ikke risikerer å inhabilisere seg selv.

    At en megler gir noe uttrykk for sitt syn kan også hjelpe advokaten, som ofte har sin fremste utfordring i egen klient i en slik sak. Det er forsåvidt "enkelt" å få en fornøyd klient i en hovedforhandling - da er det bare å "dreise til" og så synes klienten at advokaten har gjort en god jobb. Når advokaten derimot skal begynne å hale og dra i egen klient for å få inngått et forlik så kan det gjerne være en betydelig fordel at man også har dommerens innspill å støtte seg til.

    Et annet innspill kan forørig være å evt. utvide rettsmeklingen slik at man evt. får utvidet anledning til innledningsforedrag. Jeg opplever ofte at partene "mørnes" ganske bra når de hører motpartens innledningsforedrag. Spesielt for oss som stort sett bistår næringsdrivende så kan det være en tendens til at våre klienter før i hovedforhandlingen virkelig får satt seg inn i saken, fordi alt av papirer som flyter forbi i saksforberedelsen nok håndteres litt "lett" der og da; de har jo andre ting å gjøre enn å lese papirene fra advokaten..

    I arvesaker og familiesaker er det forøvrig - som du er inne på - svært fascinerende å se hvordan det er helt andre ting enn penger og materielle verdier som spiller inn. Bitterhet overfor søsken som har vært fraværende overfor den syke moren mens den oppofrende og hjemmeboende sønn m/svigerdatter har stått på døgnet rundt for den avdøde.. slikt blir det følelser ut av og den løsningen du beskriver ovenfor er helt klart god!

    Har mange tanker om dette, derfor enda en:

    Tvisteloven legger opp til at man før saksanlegg bør søke å finne en løsning på tvisten. Jeg opplever ofte at dersom man virkelig bruker masse tid på mekling forut for evt. stevning, så blir det ofte vanskelig å få med parten på en rettsmekling på nytt - "det er ikke mer å forhandle på..".

    Forøvrig aner jeg tendenser til at man i saksforberedelsen - dvs. gjerne under planleggingsmøtet for retten - kan avvise rettsmekling av rent taktiske årsaker. Man ønsker å sende et signal til motparten om at man har en så god sak at man ikke har noe som helst å gi.

    Hva tror du om lovpålagt rettsmekling for å få behandlet en tvist, Rune?

    SvarSlett
  2. Det var mange tanker Thomas. Jeg er nok ikke enig med deg i alt heller.

    Først til lovpålagt rettsmekling. Det er jo en besnærende tanke. I Norge har vi kun lovpålagt mekling ved samlivsbrudd med barn involvert. Den obligatoriske meklingen i barnesaker har nok ført til en positiv holdningsendring blant folk, og jeg hører sjelden at noen er negativ til den ordningen.

    Jeg er likevel skeptisk til obligatorisk rettsmekling i alle tvistesaker for tingretten. En god meklingsprosess betinger i det minste at partene ikke er negative. Det er helt avgjørende at partene er villige til å være åpne om eget ståsted, interesser og prioriteringer for å få til en god mekling. Det er nok de samme hensyn som ligger bak at mekleren bør være tilbakeholden med å ytre seg om sin rettslige vurdering av tvistespørsmål, mer om det en annen gang.

    Tvisteloven åpner for at retten kan beslutte mekling uten partenes samtykke. Jeg er kjent med at Trondheim tingrett benyttet tilsvarende hjemmel i tvistemålsloven 2 ganger. Begge "tvangsmeklingene" endte med forlik. Men er det sikkert at forlikene gir uttrykk for at mekling var riktig for partene? Selv er jeg over snittet begeistret for mekling, men innser likevel at det finnes parter som er mer hjulpet med en dom enn med meklingsresultat.

    Det er interessant det du skriver om behovet for drahjelp for å bevege egen klient. Spørsmålet er hvordan drahjelpen skal gis. Selv har jeg de siste to årene forsøkt å legge om til at det meste av meklingen skjer i fellesmøte. Også i fellesmøte kan mekleren hjelpe advokatene med å bevege partene, men hjelpen må nok ytes på en litt annen måte enn i særmøte.

    Lange innledingsforedrag for å mørne partene. Tja, jeg er vel litt skeptisk.

    Tiden strekker dessverre ikke til for mer utfyllende kommentarer i kveld. Du har reist mange interessante spørsmål Thomas. Jeg forbeholder meg retten til å ta problemstillingene opp igjen i et hovedinnlegg.

    SvarSlett
  3. Du skriver "Det er jo en besnærende tanke. I Norge har vi kun lovpålagt mekling ved samlivsbrudd med barn involvert. Den obligatoriske meklingen i barnesaker har nok ført til en positiv holdningsendring blant folk, og jeg hører sjelden at noen er negativ til den ordningen." ....

    Vel kan det muligens være fordi den obligatoriske meklingen ved samlivsbrudd faktisk er en vits tror du? Har du satt deg inn i kompetansen til disse "meklerne" som sitter rundt omkring i landet på ulike famlievernkontorer? Trodde ikke det nei....

    SvarSlett
  4. Hei Marius
    Jeg skal forsøke å utdype litt mer hva jeg mente med ytringen:

    "Den obligatoriske meklingen i barnesaker har nok ført til en positiv holdningsendring blant folk, og jeg hører sjelden at noen er negativ til den ordningen."

    Min kommentar er et svar på Jamnes tanker om mer obligatorisk mekling i alle saker. Når jeg skriver at jeg sjelden hører noe negativt om ordningen, så sikter jeg til at ordningen med mekling i barnefordelingssaker er obligatorisk.

    Dessverre så opplever jeg at foreldre som kommer til tingretten sier at de opplevde å ikke få hjelp av familievernkontorets meklingstilbud. Jeg har møtt en del fra familievernkontorene. Og jeg har også en del tanker om hvorfor det er sånn. Men nå ble det for sent til å gå inn på det. Kanskje du har noen forslag til hvordan man bør gjøre det?

    SvarSlett
  5. Retten må først sørge for at partene stiller på likevilkår før man megler resultat. Om en mor i forkanst av en rettsak har nektet ved selvtekt og egenmektighet far noe samvær eller kontakt med barnwet i mnd forut, dette gjøres svært ofte for å posisjonere seg og samtidig legge grunnlaget for konflikt som så påropes som et grunnlag for å kunne påstå det meste.. Far kommer da til mekling med en kniv på struppen om ikke enighet, vel så går det enda lengre uten å få se barnet du før hva med hver dag og nå er holdt borte fra i flere mnd med det savn og vondt dette har fitt og gir, Han vil slevsagt ikke forhandle på likeverdig grunnlag da om ikke enighet så får han ingenting, mens mor ved ikke enighet får det hun vil.. eneansvar for barnet.. I slike tilfeller der lengselen er så stor etter barnet at far kunne ofret en arm for å kunne for å få treffe barbet sitt igjen kun en time der å då.. Forhandler egentlig med teroister og under et press som selvsagt brukes til å kunne tvinge frem hva som helst av løsninger som forlik.. Her feiler retten svært, der de forholder seg til at i meklingsituasjon så skal ikke tidligere forhold gis oppmerksomhet da dette er konfliktskappende ... Retten må først kreve at forhold som er krenkelser av barnloven og sikret ved selvtekt opphører.. og først da kan mekling starte..

    SvarSlett
  6. Hei Kai, situasjonen du beskriver oppleves også fra min side som svært problematisk å håndtere.

    Utgangspunktet må være at den som utøver uberettiget selvtekt skal vinne frem til skade for barnet. Men hvordan skal domstolen håndtere slike saker?

    Min erfaring er at ingen saker er like. Noen ganger er det helt berettiget å holde barn tilbake fra den andre foreldre, mens andre saker brukes selvtekt som et maktmiddel mot den andre. Hvordan skal vi gå frem for å finne ut av om selvtekten er berettiget eller ikke?

    Du viser også til at retten feiler i mange saker ved at ikke tidligere forhold gis oppmerksomhet. Her er jeg svært enig med deg. I gamle Trondheim tingrett gjennomførte vi for noen år siden en uformell evaluering med advokatene i byen. Blant tilbakemeldingene vi fikk var at vi ikke alltid i tilstrekkelig grad tillot foreldrene å ta opp tidligere forhold. Vi har etter dette innspillet forsøkt å bli flinkere i meklingen til å spørre foreldrene om det er noe gamle forhold som må opp og frem i lyset.

    Jeg er blant de som mener at vi også i meklingen bør unngå å fokusere på hva som er konfliktopptrappende eller ikke. En midlertidig demping av konflikten mens saken står for retten, er ikke alltid nok for å skape robuste løsninger som også varer etter domstolbehandlingen.

    Men tilbake til selvtekten. Du skriver at mekling først kan starte når selvtekten er opphørt. Har du noen tanker om hvordan domstolen bør gå frem for å bidra til at selvtekten opphører?

    SvarSlett
  7. Den obligatoriske meklingen på familievernkontorene kan kun sees på som en vits dersom man er uenige som foreldre. Så fra egen sak at det hjelper lite med mekling i retten dersom motparten setter seg på bakbeina. Det var jo bare å hevde at man var redd sin tidligere partner og ikke ønsket å være i samme rom. Da fikk hun plutselig hovedforhandling etter vanlig modell.......
    jeg opplevde også at den obligatoriske meklingen på familieverkontor plutselig ble et problem som drev konflikten ytterligere. Hvordan dette ble gjort ønsker jeg ikke å gå inn på da jeg ikke vil bidra til at andre forsøker samme "trikset". Dette "trikset" kunne lett ha blitt avslørt dersom man hadde meklere med god kompetanse på konflikthåndtering. Det er helt vannvittig hvor lett det er å manipulere hele systemet dersom man ønsker det.

    SvarSlett
  8. Hei Marius
    Forstår at du opplevde at meklingen ble avsluttet fordi mor satte "seg på bakbeina". Hva mener du at mekler skulle ha gjort i den situasjonen?

    SvarSlett
  9. Nei, tvert imot! Ikke slik det skjedde! mor spilte med som bare det hun! ønsker ikke å gå inn på dette "trikset" på et åpent forum. Ville være for ille om andre skulle finne på og benytte seg av det. Kan si så mye som at det dreier seg om å benytte seg av bla. politi flere uker etter meklingen, og bruke strategiske "vitner"

    SvarSlett
  10. Angående dette med selvtekt, så ligger det i ordet at selvtekt er å handle på utsiden av loven, ingen selvtekt er rett. I barneloven hetter det til og med at om den ene foreldre skal kunne holde barnet borte fra den andre så skal dette sanrest bringes inn for avgjørelse av domstolen. Når loverket tilsier at om ikke dette er gjort så har vi med en selvtekt å gjøre som hvorvidt var beretiget ikke skal behandles som noe annet uberetiget om disse rettslige skritt ikke er tatt av selvtekt personen. Man kan da anta at dette er gjort med den hensikt å ubertiget bruke dette som faktor i barnefordelingrettsak der dette spørsmålet forsvnner i saken. Hadde dommere anerkjent dette som helt klart er krav i barneloven så ville man ikke kommet inn i en barnefordelingssak med megling der man hadde en selvtekt som fratar den andre parten likeverd og der kondlikt omkring dette la grunnlag for å kunne hevde at saken har høyt konflikt nivå, selvsagt har en sak der dene ene foreldre utsatt for slik urett og påkjenning en beretiget harme.

    SvarSlett
  11. Hei Kai! Tror vi kan konkludere med at det er en del ting fra den virkelige verden som denne dommeren har en smule vanskelig for å ta innover seg.... Synd..

    SvarSlett