Meglingsrommet

Tingrettsdommerens hovedoppgave er tvisteløsning. De fleste sivile tvistene løser vi faktisk ved å megle mellom partene. Denne uka startet med to meglinger - før lunch megling i sak etter barneloven og etter lunch megling i sak etter skifteloven. Jeg oppholder meg faktisk mer i meglingsrommet enn i rettssalen.

I domstolen har meglingen forskjellige navn - rettsmekling, ordinær megling og konflikt og forsoning - er de vanlige. Meglingen blir nok lagt opp litt annerledes i en barnefordelingssak enn i en entreprisesak. Grunnprinsippene er likevel de samme. Meglerens oppgave er å legge til rette for en samtale mellom partene, og bidra til at de løser tvisten sammen. Målet er å unngå at en dommer bestemmer hva som er riktig resultat for dem.

Tvisten i dagens skiftesak var fordeling av arv. Vi har jevnlig slike meglingsmøter i arvesaker. Hvis arvingene ikke klarer å løse arvefordelingen uten bistand, kan de komme til tingretten for megling. Det er ikke nødvendig å ha advokat, og man kan få megling uten at man trenger å gi en utfyllende beskrivelse av tvisten.

Målet med megling i arvesaker er ikke alltid bare å finne en løsning på hvordan verdiene skal fordeles. Tvisten har av og til ødelagt relasjonen i familien, og kommunikasjonen er fraværende. Jeg forsøker derfor ofte å forstå hvorfor tvisten oppstod, og om mulig utforske muligheten for å bedre relasjonen. Om ikke annet så er jo kommunikasjonen kommet i gang igjen bare ved at de har møtt til meglingen.

Dommere har taushetsplikt, så jeg kan ikke si noe konkret om dagens megling. For å illustrere hva man kan oppnå i meklingsrommet har jeg noen eksempler fra andre saker:

• søsknene ble enige om at to brødre fikk lov til å være alene i deres avdøde fars bolig  for å ta farvel med barndomshjemmet
• arvingene ble ikke enige om hvem som skulle ha hva av innboet, men ble enige om at de skulle be lensmannen om å bistå med loddtrekning
• den ene broren fikk overta barndomshjemmet til takst satt av takstmann, men de to andre brødrene skulle få lik andel i gevinst ved eventuelt salg

I det store flertallet av sakene blir arvingene enige om arveoppgjøret. Andelen saker hvor også relasjonen bedres er nok litt færre. Selv har jeg som regel en bedre følelse etter en megling enn når jeg må avsi dom. I de fleste saker ønsker partene å finne en løsning selv. Det er tross alt de som har konflikten, og det er de som må leve med resultatet. Gjennom megling gir vi de muligheten til å ta igjen kontrollen over egen konflikt. Og forhåpentligvis klarer vi å gi konstruktive bidrag til at tvisten finner en bedre løsning enn om det må avsies dom.

Dommerytringer

Det forventes av oss dommere at vi skal mene noe om hva som er den juridiske riktige og rimelige løsningen av tvister. Våre meninger kommer til uttrykk i våre dommer. Dommene er offentlige, og blir også av og til omtalt i media. Men hvis dommene skaper debatt er det tradisjon for at dommerne forblir tause.

Ytringer i dommer bør begrenses til det som er nødvendig for å avgjøre den rettslige tvisten. Ytringer utenfor de rettslige spørsmål hører på ingen måte hjemme, og vil oppleves som lite musikalsk. Et godt eksempel er Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse i Maria-Amellie saken. Høyesterettsdommerne likte ikke at lagmannsretten hadde tillatt seg å mene noe om måten Maria Amellie ble pågrepet på.

Med unntak av noen formelle begrensninger, eksempelvis tvisteloven § 22-4 (2), har også dommere lov til å ytre seg. Dommere kan være medlem i politiske partier, og det er flere dommere som sitter i kommunestyrer. Jeg er blant dem som mener dommere i større grad enn i dag bør delta i den offentlige debatten.

Jeg spurte på facebook om dommere skal ytre seg. Naturlig nok var det ulike oppfatninger, og her er noen eksempler:

• "Jeg er nok av den oppfatning at den som påtar seg en slik rolle som fremste representant for rettsstaten også må "tåle" at det medfører visse restriksjoner på hva man kan gjøre ellers." 
• "Jeg mener vel at dommere som embedsmenn må utvise varsomhet. Engasjement i politiske partier er f.eks. uproblematisk." 
• "Jeg vil anta at selv om man blir dommer, så slutter man ikke med å ha meninger og engasjement (mange blir vel kanskje dommere p.g.a samfunnsengasjementet?) - selv om en må være mer forsiktig med å fronte disse. Personlig må jeg nok si at jeg foretrekker (også av samfunnshensyn) at jeg vet litt mer om hva den enkelte dommer mener/tenker, så jeg selv i det enkelte tilfelle kan vurdere om jeg synes dommeren er upartisk og kun forholder seg til det som kommer fram i rettssalen. foretrekker det foran å ikke vite og at slike vurderinger kun foretas i "de lukkede" rom i dommerkollegiet."

Dommere er satt til å utøve makt.  Åpenhet er et bærende prinsipp i vår rettspleie for blant annet å sikre seg mot maktmisbruk bak lukkede dører. Det kan ikke kreves at hver enkelt dommer også åpent står frem med sine politiske meninger og personlige holdninger. Samtidig mener jeg det er viktig at noen viser frem mennesket bak de sorte kapper.

I et forsøk på å få dommerne mer på banen i den offentlige debatten, opprettet dommerforeningen for noen år siden dommernes mediegruppe.  Vi er 9 dommere som har sagt oss positive til å svare på spørsmål fra media. Det er  ulikt syn på nytteverdien av vår deltakelse. Tidligere i år var jeg kontaktperson for media i den såkalte pensjonssaken. Mine ytringer falt blant annet advokat Sylte tungt for brystet. Han skrev blant annet:

"Dette var nå blitt den nye versjonen av saken og dommer Lium fremstod nærmest som en overdommer med hele landet som arbeidsfelt. Saken ble med et pennestrøk nærmest flyttet tilbake til landets opprinnelige hovedsete, hvoretter ny rett ble satt og dom avsagt i rekordfart."

Jeg har ikke noe ønske om å være overdommer, og regner med å få høre fra advokat Sylte eller andre hvis de mener jeg trår feil. Formålet med denne bloggen er å forsøke å bidra til mer åpenhet om dommerne. Jeg vil primært skrive om min arbeidshverdag og de tema som opptar meg. 

I første omgang er dette et prøveprosjekt. Ambisjonen er å skrive ca ett innlegg pr uke. Så gjenstår det å se om innholdet gir noen mening for andre enn meg selv.