Krasjkurs i offentlighet - Hellkonferansen

I dag var det dags for Hellkonferanse med journalister fra Midt-Norge. Jeg var bedt om å holde et krasjkurs om offentlighet i domstolene. Begrepet krasjkurs var nytt for meg, og etter å ha holdt et slik krasjkurs, er jeg fortsatt like uvitende om hva det egentlig skal være.  

Mitt mål med krasjkurset var begrenset til å gi journalistene noen få enkle utgangspunkter for hva som er offentlig ved domstolbehandling av sivile saker. 

Krasjkurset startet med en enkel kunnskapstest bestående av 3 spørsmål. Spørsmål og svar følger av bildet til venstre. Fasiten angitt med rød firkant - er du enig i fasiten?

Formålet med testen var dels å sjekke hva journalistene har av paratkunnskap, og dels av mer pedagogisk art - skru tilhørerernes hoder inn på dagens tema. 

Et klart uutalt ønske fra min side, var selvsagt også at flertallet helst skulle svare feil. En enkel måte å gi deltakerne en direkte opplevelse av at de faktisk at de har behov for å lære noe, og at de ved å få fasiten, også faktisk lærer noe ved å delta på krasjkurset.

Første spørsmål var om journalister har krav på å få kopi av stevningen i sivile saker. Det forbauser meg ikke at hele 67 % trodde at de hadde krav på stevning. Vi får nemlig stadig vekk spørsmål fra journalister om de ikke kan få tilsendt alle saksdokumentene. Men domstolene er unntatt offentlighetsloven. Retten til innsyn er regulert av tvisteloven kap 14, og stevning og tilsvar er ikke omfattet av de dokumenter domstolen kan dele ut. Journalister må nok vente til partene inngir sluttinnlegg. Sluttinnnlegget er offentli. 

Det er selvsagt mulig å be partene direkte om å få kopi av stevning og tilsvar. Partene kan som regel gi kopi av stevning og tilsvar til hvem de vil. Det er imidlertid en fare for at advokatene feilaktig tror at de ikke kan gi ut kopi. For snaue to uker siden, holdt jeg et innlegg på advokatkurset for advokatfullmektiger. Der svarte faktisk hele 87 % at partene ikke kunne velge å gi kopi av stevning og tilsvar til en journalist. Min klare oppfatning er at å gi ut kopi av dokumenter i en sivil sak som den store hovedregel vil ligge innunder enhvers ytringsfrihet. For offentlige parter er dette regulert i offentlighetsloven § 18 - forvaltningen kan selv velge om de vil gi innsyn i rettslige dokumenter i saker som de er part i. 

Andre spørsmål om retten til å være tilstede under saker etter barneloven svarte hele 65 % riktig på. Hensynet til de private parter har ført til at saker etter barneloven skal føres for lukkede dører. Sakene er også sjeldne av interesse for andre enn partene. Unntaksvis vil vi kunne godta at andre er tilstede. Hvis partene selv samtykker, er det selvsagt ikke noe problem. I saker om barnevern og prøving av tvunget psyksisk helsevern er det viktig at media av og til er tilstede. 

Siste spørsmål mente nok noen var et lurespørsmål. Flere koblet nok til strafferetten, og svarte ut fra ryggmargsrefleksen at det ikke er adgang til å ta bilder i retten. Men fotoforbudet i domstolloven § 131a gjelder altså straffesaker. Det er naturlig at tiltalte er beskyttet. Annerledes med private parter. Forutsatt aktuell og allmenn intersse, er det adgang til å ta bilder av partene i en sivil sak også inne i selve rettssalen. MEN, det gjelder selvsagt bare til at rett er satt. Når rettsmøtet er startert, er det opp til dommeren om han vil tillate at det tas bilder. 

For de spesielt interesserte - her er link til power point til krasjkurset. 

Fri sakførsel i sivile saker og straffesaker

Dette innlegget er kun ment for deltakere på dommerfullmektigkurset i Trondheim 28. januar 2014.

Gruppeoppgave

Rettshjelpsloven	Rundksriv om fri rettshjelp
Salærforskriften	Rundskriv om stykkprisforskriften
Stykkprisforskriften

 

Saksforberedelse i sivile saker

Dette er kun ment for deltakere på advokatkurset i Trondheim 22. januar 2014. 

• TvistelovQuiz
• Disposisjon

Inhabil uten at noen kan klandres?

Det er helt avgjørende for folks tillit til domstolens avgjørelser at alle har tillit til at dommeren er objektiv og er uten egeninteresse i sakens utfall. 

Lady Justice - flicr.com

Noen habilitetsgrunner er enkle. Du kan ikke være dommer i saker hvor slekt og venner er parter. Men hva med forholdene som ikke automatisk leder til inhabilitet?

Bør dommere opptre slik at de unngår å havne i en habilitetsproblemstilling?

Heldigvis har vi mange engasjerte dommere som tør å vise sitt engasjement. Som det seg hør og bør, er det Høyesterettsdommere som viser vei. 

De fleste dommere velger fortsatt trygge forum som juridiske bøker og tidsskrifter for sine ytringer. Et litt mer sprekt eksempel fikk vi i 2010 da Høyesterettsdommer Kirsti Coward måtte vike sete i en sivil sak fordi hun var medlem av Naturvernforbundet. Naturvernforbundet var part i saken, og Høyesterett uttalte da:

"Det er på den ene side klart at en dommers generelle samfunnssyn eller politiske oppfatning ikke i seg selv medfører inhabilitet etter domstolloven § 108. Dette gjelder også der dommerens ståsted kommer til uttrykk gjennom organisasjonsmedlemskap. Det er på den andre side like klart at slikt medlemskap etter omstendighetene kan medføre at dommeren må vike sete der organisasjonen er part i saken. Et medlemskap i en ideell organisasjon er uttrykk for en holdning til et bestemt samfunnsspørsmål, men er også en støtte til organisasjonens arbeid.

Om inhabilitet inntrer der dommeren er medlem i en organisasjon som er part, vil bero på en samlet vurdering. At vedkommende dommer har engasjert seg spesielt i organisasjonens virke, er naturligvis et hensyn av stor vekt ved denne vurderingen. Men også det ordinære medlem vil kunne bli inhabil til å dømme der utfallet i saken direkte angår kjerneområdet for organisasjonens formål og virkefelt. Selv om et medlem ikke i ett og alt behøver å dele en organisasjons syn, vil medlemmet lett identifiseres med organisasjonen – noe som også kan være en av grunnene til at man tegner medlemskap."

Kan Høyesterettsdommer Coward klandres for at hun var medlem av Naturvernforbundet? Burde hun som dommer nøyd seg med å ha meninger om naturvern ved middagsbordet? 

De fleste er nok enige om at medlemskap i en idiell organisasjonen er innenfor det trygge handlingsrom til en dommer. Men hva hvis dommeren beveger seg ut av den trauste boksen, og aktivt går inn som aktiv samfunnsdebattant? 

Flere dommere deltar i dag aktivt i debatter på sosiale medier. Selv om dommeren ytrer seg som privatperson, vil allmennheten ikke evne å skille mellom privatpersonen og dommeren. Bør dommeren derfor av den grunn være forsiktig med sine ytringer for å styre unna evnetuelle habilitetsspørsmål?

Nylig ble Neda-saken, sak etter utlendingsloven, utsatt en dag fordi regjeringsadvokaten ba dommeren om å vike sete på bakgrunn av følgende to tweets fra tingrettsdommeren:

«Det er ikke en rettighet for alle å få bo i Norge. Riktig det, men alle barn som bor i Norge har rettigheter.»

«Merkelig hvor lett Faremo slipper unna Neda-saken. Skjerpings Wold!»

Er dommeren å klandre for sine ytringer?

Fra mitt ståsted er svaret klart nei. At spørsmålet om inhabilitet av den grunn blir reist, og at dommeren bestemte seg for å vike sete, betyr ikke at ytringen burde vært usagt. Det er heller ingen krise om en dommer må vike sete. I denne saken førte det til en dags utsettelse.

Dommerens ytring var knyttet til hvordan staten behandler barn som søker opphold i Norge. Spørsmål om statens myndighetsutøvlese må være blant de spørsmål dommere gjennom dommerjobben og rollen som rettssikkerhetsgarantist er særlig kvalifisert til å ytre seg om. Jeg mener samfunnsdebatten ville vært enda rikere om flere dommere bidrar aktivt. 

Jeg frykter at medieoppslagene om inhabilitet som følge av tweets vil skremme flere dommere bort fra den offentlige debatten. Men sterke dommerstemmer i de lukkede rom har vi nok av, uten at de nødvendigvis bidrar til et mer opplyst samfunn.