Barnevernssaker utgjør en ikke ubetydelig andel av sakene jeg behandler. Sakene preges nesten alltid av dårlig samarbeid mellom foreldrene og barnevernet. Forsåvidt ikke rart at samarbeidsklimaet er litt vanskelig siden den ene parten med tvang har tatt barnet fra foreldrene.
 |
| Fra adressa.no |
Enkelte foreldre avviser å ta i mot hjelp nettopp fordi de er redd for at barnevernet blir mer en dommer enn hjelper. Det er lett å forstå foreldrenes frykt.
Barnevernsakene preges av det ujevne maktforholdet mellom foreldrene og barnevernet. Maktubalansen bringer de også med seg inn i domstolen. Min erfaring er at domstolsbehandlingen som regel dessverre ofte er med å forsterke maktubalansen.
Maktubalansen kommer særlig til uttrykk under hovedforhandlingen. Rettssalens dramaturgi passer bedre for profesjonelle aktører enn fortvilte foreldre som skal forsøke å forsvare egen omsorgsevne. Foreldrene kan nok føle på at alt står og faller på hvordan de fremstår i retten. Dette er foreldre som har fått hele sin verden snudd på hodet ved at det offentlige har tatt det kjæreste de har fra dem. Som regel foreligger det en sakkyndig utredning som i detalj beskriver deres mangler som omsorgspersoner. De er omringet av personer i svart kappe, og sitter foran et dommerbord med tre dommere (en jurist - en psykolog - og en såkalt alminnelig borger). En egent situasjon for at foreldrene skal kunne formidle hva de tenker om barnet sitt og reflektere rundt hvordan de selv evner å gi barnet den omsorgen barnet trenger?
Foreldrenes motpart, barneverntjenesten, er naturlig nok mer familiær med domstolsbehandlingen. De kjenner prosessen, vet hva som er viktig å få frem, og de har gjort dette før.
Spørsmålet er om det må være sånn? Er det mulig å behandle barnevernsakene på en måte som øker alle de involverte sin forståelse av barnets behov og foreldrenes mulighet til å gi barnet omsorg?
Tidligere Sorenskriver i Trondheim tingrett, Øyvind Smukkestad, satte i 2006 i gang prosjektet "kommunikasjon og forståelse". Prosjektet innebar en meklingstilnærming i saker etter barnevernloven.
Jurister er naturlig nok opptatt av det formelle. Det er en opplest og vedtatt sannhet at det ikke er adgang til å inngå rettsforlik i saker etter barnevernloven. Øyvind Smukkestad var som sorenskriver en foregangsmann innen domstolmekling. Han ser muligheter der andre ser begrensninger. Selv om partene ikke formelt kan inngå rettsforlik, så han ikke noe forbud mot å mekle. Forutsatt at partene selv ønsker det, så må partene kunne møtes for å snakke sammen på den måte som partene finner hensiktsmessig.
Hvis partene under prosessen blir enige om hvordan saken bør løses, er det regler som begrenser partenes rett til gjennom avtale å oppheve nemnda vedtak. Men hvis partene er enige om en løsning, så fremstår det som en teoretisk mulighet at retten mot partenes vilje vil banke gjennom en dom med et annet resultat.
Hovedformålet med å bruke en meklingstilnærming er imidlertid ikke at partene skal bli enige. Det er selvsagt ikke tilfeldig at prosjektet ble kalt "kommunikasjon og forståelse". Formålet med å bruke en meklingstilnærming i barnevernsaker, er å forsøke å øke alle parter og aktørers forståelse for barnet, foreldrenes og barnevernets tanker. For å lykkes med å forstå, må man være villig til å lytte med et åpent sinn. Man må være nysgjerrig på hva disse partene mener og tenker.
De gangene vi får til å forstå, så skjer det også alltid noe med kommunikasjonen. Og når vi først begynner å få til en kommunikasjon mellom foreldrene og barnevernet, så er det faktisk mulig og gå et skritt videre mot å utforske mulige alternative løsninger til dom i saken.
Rettssalen er egnet for de gode prosedyrer, men ikke for den gode samtalen. Når vi mekler flytter vi oss derfor fra rettsalen til møterom. I rettssalen har advokatene hovedrollen, i møterommet forsøker vi å la partene få spille hovedrollen. Samtalen er ikke enkel. Det er ikke bare å servere kaffe og så tro at praten går av seg selv. Gjennom å lytte oppriktig, så får vi samtalen i gang. Vi stiller åpne og nysgjerrige spørsmål. Vi tar selvsagt opp de vanskelige tema. Målet er ikke å koste de vanskelige temaene under teppet. Barnevernets representant er like viktig som foreldrene, og barnevernets bekymring må også frem.
Bare det siste året har jeg behandlet 7 saker etter kommunikasjon og forståelsesmodellen. Noen mener at meklingstilnærming kun passer enkelte sakstyper. Jeg tenker at alle sakstyper er egnet, men at ikke alle parter er det. For at meklingstilnærming skal fungere, må begge parter være positive, og begge parter må være villige til å lytte til hva den andre parten forteller.
Det å lytte med et åpent sinn er risikosport, det er jo en fare for at man ved økt forståelse faktisk endrer syn selv.
Sakene jeg har hatt det siste året har fått ulik avslutning. Jeg har avsagt summarisk dom basert på at partene har lagt ned felles påstand, jeg har etter ønske fra en far stanset en sak, og jeg har hevet saker etter at foreldrene har trukket saken.
Alle sakene er spesielle. I en sak var mor ikke et aktuelt omsorgsalternativ, og fars omsorgsevner hadde ikke blitt utredet. Far var tidligere straffedømt for blant annet ran. Han følte at fortiden hans ble brukt mot ham. Jeg tenker at vår meklingstilnærming var med å legge til rette for en prosess som ivaretok far, og saken ble avsluttet med en enighet mellom far og barnevernet om at også far skal gis en mulighet til å ha en positiv rolle i barnet sitt liv. I en annen sak var det en ungdom på 16 år som var tvangsplassert på institusjon. Hun trivdes ikke på institusjonen. Saken løste seg ved at ungdommen og barnevernet ble enig om flytting.
Kommunikasjon og forståelse kan brukes mer. Barnevernsakene starter behandlingen i fylkesnemnda. Fylkesnemnda har siden 2006 hatt hjemmel til å forsøke det loven omtaler som samtaleprosess med partene. Det er kanskje på tide å starte samtalen.
